konge av Storbritannia mellom 1760 og 1801 From Wikipedia, the free encyclopedia
Georg III av Storbritannia (tysk Georg Wilhelm Friedrich, engelsk George William Frederick) (født 24. maijul./ 4. juni 1738greg., død 29. januar 1820) var fra 1760 til 1801 konge av Storbritannia og konge av Irland. Fra 1801 til 1820 var han konge av Storbritannia og Irland. Han var også hertug av Braunschweig-Lüneburg og dermed tysk kurfyrste og fra 1814 også konge av Hannover.
| Georg III Konge av Storbritannia og Hannover | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mai 1738[1][2][3][4] Norfolk House, London | ||
| Død | 29. jan. 1820[5][6][7][8] (81 år) Windsor slott, London | ||
| Beskjeftigelse | Kunstsamler, mesén, hersker, politiker, aristokrat, monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz | ||
| Far | Fredrik Ludvig av Hannover[9] | ||
| Mor | Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha[9] | ||
| Søsken | 8 oppføringer
Augusta av Storbritannia (familierelasjon: eldre søster)[9]
Edward, hertug av York og Albany (familierelasjon: yngre bror) Elizabeth av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster) Willam Henry, hertug av Gloucester og Edinburgh (familierelasjon: yngre bror)[9] Henry, hertug av Cumberland og Strathearn (familierelasjon: yngre bror) Louisa av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster) Frederick av Storbritannia (familierelasjon: yngre bror) Caroline Mathilde av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster) | ||
| Barn | bl.a.: Georg IV (1762-1830) Vilhelm IV (1765-1837) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia[10] Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | St. George's Chapel | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsridder (1749)[11] | ||
| Annet navn | Georg Wilhelm Friedrich | ||
| Regjeringstid | 25. oktober 1760-29. januar 1820 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
.png)
Han tilhørte det tyske fyrstehuset Hannover, en gren av Welferne, og nedstammet blant annet fra Henrik Løve. Han var sønn av Fredrik Ludvig av Hannover og Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha. Den 8. september 1761 giftet han seg med Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. De fikk ikke mindre enn 15 barn, blant andre den senere kong Georg IV av Storbritannia og hans etterfølger, Vilhelm IV. Kong Georg og dronning Sophies hoff var beryktet for sin strenghet; ikke en gang barna deres fikk sitte ned når de var sammen med sine foreldre, eller si noe uten å bli snakket til først. Kongeparet fulgte etiketten så strengt at de aldri kunne få noe normalt forhold til andre. Ingen – ikke engang gamle folk, gravide eller uføre – fikk sette seg i kongeparets nærvær, men måtte stå oppreist, ofte i timevis. Hoffdamen Fanny Burney beklaget seg over at man måtte bite seg i kinnet for å hindre hoste eller nys; slikt var nemlig også forbudt når man befant seg i samme rom som kongeparet.[12]
Georg var enestående blant hannoveranerne fordi han forble trofast mot sin kone, selv om det gikk rykter om at han i forveien var hemmelig gift med kvekerjenten Hannah Lightfoot, som han fikk tre barn med.[13]
Georg var Storbritannias lengst regjerende mannlige monark, og den første av Georg-ene som var født og oppvokst i England. I motsetning til sine tyske forgjengere forstod han det britiske systemet, og regjerte landet i tradisjonen etter engelske konger.[14]
Georg etterfulgte sin farfar på tronen, og med tilnavnet Farmer George (norsk: Bonden Georg) var han en velmenende og pliktoppfyllende regent som gjerne slo av en prat med sine undersåtter. Samuel Johnson møtte ham og sa: «Si om kongen hva dere vil, men han er den edleste gentleman jeg har møtt.»[15] Men kongen satte aldri sin fot i Skottland, Wales eller Irland, og reiste knapt noe sted utover ferieopphold i Weybridge. Han forstod seg verken på vitenskap eller kunst, men grunnla Royal Academy[16] og understøttet personlig astronomen William Herschel.[17] Han syntes Shakespeare var «trist lesning», men ervervet datidens største boksamling, som i dag utgjør King's library i British Museum.[18] Han hadde også en opplyst holdning til medisin og behandlingen av sinnssykdom, noe som gjør det ekstra trist og ironisk at han selv ble utsatt for så mye uforstand da han ble syk.[19]
Uheldigvis mente han at de nordamerikanske koloniene skulle være med på å betale kostnadene ved syvårskrigen, som tross alt hadde tvunget franskmennene til å oppgi sine territorier i Nordamerika. Men en stempelavgift og senere en avgift på te vakte kolonistenes vrede og resulterte i Tea Party-oppstanden, og Storbritannia tapte den amerikanske uavhengighetskrigen i 1783. Koloniene løsrev seg og ble til USA. Situasjonen bedret seg da William Pitt den yngre samme år ble statsminister, bare 24 år gammel. Dette innledet en politisk stabil periode som strakte seg over femti år.[14]
Utenrikspolitisk var Georgs regjeringstid preget både av tapet av de amerikanske koloniene, og av krigen mot Napoléon Bonapartes Frankrike. Britenes seier ved Trafalgar og Waterloo markerte starten på Storbritannias tid som verdensmakt. Innenrikspolitisk førte den franske revolusjon til inndragning av borgerrettigheter, så som tilsidesettelsen av habeas corpus (vern mot ulovlig fengsling) og forbud mot fagforeninger. En irsk uavhengighetsbevegelse ble brutalt nedkjempet, og Irland innlemmet i det som fikk navnet United Kingdom - det forente kongedømme. Kong Georg forbød personlig William Pitt å bevilge katolikker noen stemmerett, slik at Parlamentets irske medlemmer utelukkende var protestanter, en beslutning med katastrofale følger som fremdeles er merkbare i dagens Storbritannia. Samtidig merket man fremveksten av industrivirksomheter.[20]
Kong Georg fikk i 1788 en periode med sinnssykdom, kjent fra filmen The Madness of King George. I juni ble han sendt til Cheltenham for å styrke seg på det påstått helsebringende vannet der. Han vendte tilbake til Windsor etter en måned, og virket da frisk. Men 17. oktober 1788 ble han syk om kvelden med magekramper og pusteproblemer. Han snakket uopphørlig og ble voldsom mot omgivelsene inntil han falt i koma og så ut til å være døden nær. Legene mente først det dreide seg om «flygende gikt» med opphav i kongens føtter, men at det hadde forflyttet seg til hodet hans. Diverse remedier ble anvendt for å drive plagene tilbake til hans føtter, før legene ble enige om at det var snakk om sinnssykdom.[21]
Mange av de best kjente historiene om kongens galskap stammer fra en pamflett utgitt av Philip Withers i 1789, History of the Royal Malady by a Page of the Presence, som påstod at Georg hadde håndhilst på et eiketre i den tro at det var Fredrik den store. Her er det snakk om falske og overdrevne anekdoter. Monarkistene forsøkte å dysse ned kongens plager, mens whig'ene overdrev dem. I 1789 ble Georg erklært frisk, og først i 1801 kom et tilbakefall, der han igjen endte med å falle i koma. Igjen kom han seg, men i juni 1804 ble han syk igjen i noen tid. Dronning Sophie hadde vært bekymret og noe forlegen over tidligere sykdomsutbrudd; nå var hun direkte redd for sin mann, og sørget for aldri å være alene med ham. Om kvelden låste hun soveromsdøren sin og slapp ham aldri inn. Denne avvisningen virket sterkt på kongen, som ble helt ute av seg. Permanent ble situasjonen først etter tilbakefallet i oktober 1810, da han igjen ble lagt i tvangstrøye. I 1811 avla legene erklæring for Parlamentet om at Rex noster insanit (Kongen vår er sinnssyk). Han som hadde vært strengt monogam, la seg etter den sytti år gamle hoffdamen lady Elizabeth Pembroke med kjærlighetsbrev og obskøne forslag. De siste 8-9 år av livet sitt var han blind og døv, og tilbrakte sine dager alene på nordsiden av Windsor-slottet. Her spilte han litt harpe, samtalte med avdøde venner, og blottet seg iblant for tjenerskapet.[22]
Årsaken til hans sinnslidelse har vært omdiskutert. London Chronicle slo fast at den «utelukkende skyldtes vannet han hadde drukket i Cheltenham». 1800-tallets historikere begrunnet sinnssykdommen med at han hadde unnlatt å ha elskerinner. Som ung var Georg tilbøyelig til depresjoner i en slik grad at han ved et par anledninger ville si fra seg kongeverdigheten. Sinnslidelsen ble også begrunnet med tapet av de amerikanske koloniene; men uavhengighetskrigen var avsluttet seks år før det første sykdomsutbruddet. Boken King George and the Mad Business av Ida Macalpine og Richard Hunter fra 1969 mente kongen led av porfyri, en stoffskiftesykdom som påvirker sentralnervesystemet. I så fall var ikke kongen egentlig sinnssyk, men led av en arvelig stoffskifteforstyrrelse.[23]
Porfyri er likevel utelukket som kongens diagnose. Han hadde tretten overlevende barn med etterkommere i omtrent alle dagens europeiske kongehus. Porfyri er arvelig, og skulle brutt ut hos en lang rekke av disse. Kong Charles III, som er en av dem, lot seg overtale til å skrive forordet i en biografi om Georg, der han mener at kong Georg ble syk av blyforgiftning. Den siste sykdomsperioden kan ut fra symptomer og hans alder skyldes senil demens.[24]
| Navn | Født | Død | Merknader[25] |
|---|---|---|---|
| Georg IV | 12. august 1762 | 26. juni 1830 | gift i 1795 med prinsesse Caroline av Braunschweig-Wolfenbüttel; fikk etterkommere |
| Frederick, hertug av York | 16. august 1763 | 5. januar 1827 | gift i 1791 med Frederica av Preussen; ingen etterkommere |
| Vilhelm IV | 21. august 1765 | 20. juni 1837 | giftet seg i 1818 med Adelaide av Sachsen-Meiningen; ingen legitime overlevende etterkommere |
| Charlotte av Württemberg | 29. september 1766 | 6. oktober 1828 | giftet seg i 1797 med Fredrik I, konge av Württemberg; ingen etterkommere |
| Edward Augustus, hertug av Kent | 2. november 1767 | 23. januar 1820 | gift i 1818 med Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld; fikk etterkommere (dronning Victoria) |
| Prinsesse Augusta Sophia | 8. november 1768 | 22. september 1840 | aldri gift |
| Prinsesse Elizabeth | 22. mai 1770 | 10. januar 1840 | gift i 1818 med Frederick, greve av Hessen-Homburg; ingen etterkommere |
| Ernst August I av Hannover | 5. juni 1771 | 18. november 1851 | gift i 1815 med prinsesse Friederike av Mecklenburg-Strelitz; fikk etterkommere |
| August Fredrik, hertug av Sussex | 27. januar 1773 | 22. april 1843 | Gift med (1) Augusta Murray i 1793; fikk etterkommere; som følge av Royal Marriages Act 1792 ble ekteskapet erklært ugyldig i 1794. (2) I 1831 med Cecilia Buggins (senere 1. hertuginne av Inverness); ingen etterkommere |
| Adolphus, hertug av Cambridge | 24. februar 1774 | 8. juli 1850 | gift i 1818 med Augusta av Hessen-Kassel; fikk etterkommere |
| Prinsesse Mary, hertuginne av Gloucester | 25. april 1776 | 30. april 1857 | gift i 1816 med prins William, hertug av Gloucester; ingen etterkommere |
| Prinsesse Sophia | 3. november 1777 | 27. mai 1848 | aldri gift; noen mener hun fikk barn |
| Prins Octavius | 23. februar 1779 | 3. mai 1783 | |
| Prins Alfred | 22. september 1780 | 20. august 1782 | |
| Prinsesse Amelia | 7. august 1783 | 2. november1810 | gift med Charles Fitzroy; hadde kanskje etterkommer |
| Georg III av Storbritannia – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Georg III av Storbritannia | Far: Fredrik Ludvig av Hannover |
Farfar: Georg II av Storbritannia |
Farfars far: Georg I av Storbritannia |
| Farfars mor: Sophia av Celle | |||
| Farmor: Caroline av Ansbach |
Farmors far: Johann Friedrich, Markgreve av Brandenburg-Ansbach | ||
| Farmors mor: Eleonore Erdmuthe av Sacshen-Eisenach | |||
| Mor: Augusta av Sachsen-Gotha |
Morfar: Fredrik II av Sachsen-Gotha-Altenburg |
Morfars far: Friedrich I av Sachsen-Coburg-Gotha | |
| Morfars mor: Magdalena Sibylla av Sacshen-Weissenfels | |||
| Mormor: Magdalena Augusta av Anhalt-Zerbst |
Mormors far: Karl av Anhalt-Zerbst | ||
| Mormors mor: Sophia av Sachsen-Weissenfels | |||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
