Act of Settlement er en lov vedtatt av Englands parlament i 1701,[1][2] som fastsetter arvefølgen til den britiske monarken og tronene i andre samveldestater for kun gjelde protestanter da katolister tjente en utenlandsk herre i form av Den hellige stol.
Loven ble opprinnelig vedtatt bare i England, og ble i 1707 utvidet til Skottland. Den er en viktig del av konstitusjonen i Storbritannia og resten av samvelde-statene. Det hadde direkte virkning på avsetningen og fjerningen av etterkommerne til Karl I av England (bortsett fra hans protestantiske barnebarn prinsesse, senere dronning, Anne av Storbritannia). Den neste protestant i rekken til tronen var kurfyrstinne Sophia av Hannover, et barnebarn av av Jakob VI av Skottland og Jakob I av England. Etter henne kunne tronen kun bli gitt til ikke-katolske arvinger.
Loven ble vedtatt under kong Vilhelm III av England. Ettersom kongen var barnløs, og hans kone Maria II av England var død i 1694, var nærmeste arving til tronen Marias søster, prinsesse Anne. Men Annes eneste overlevende barn døde i 1700, og det var usannsynlig at hun ville få flere. Bill of Rights 1689 hadde begrenset arvefølgen til etterkommerne av Maria II og Anne, og det var derfor behov for en ny lov for å sikre en protestantisk suksesjon til tronen, og utelukke den avsatte Jakob II av England og hans sønn, James Francis Edward Stuart.
I henhold til loven ble enhver som ble romersk-katolikk, eller som giftet seg med en, diskvalifisert til å arve tronen. Loven satte også begrensninger for både utlendingers rolle i den britiske regjeringen og monarkens makt med hensyn til parlamentet i England. Noen av disse bestemmelsene har blitt endret av senere lovgivning. Sammen med Bill of Rights 1689, er Act of Settlement i dag fortsatt de viktigste konstitusjonelle lovene som regulerer arven ikke bare til Storbritannias trone, men til de andre landene i Samveldet av nasjoner,[3] enten det er ved antagelse eller «Patriation» (særskilt for Canada).[4] Loven kan ikke endres i noe rike unntatt av det rikets eget parlament og, ved konvensjon, bare med samtykke fra alle de andre rikene, da den berører arven til den delte kronen.[5]
Act of Settlement bestemte at Englands trone skulle gå til kurfyrstinne Sophia av Hannover, et barnebarn av Jakob I/VI av England og Skottland. Bare de av Sophias etterkommere som var protestanter, og som ikke hadde giftet seg med en katolikk («papist»), var arveberettiget til tronen. Loven fastslår også at det er opp til parlamentet, og ikke kongen, å bestemme hvem som skal arve tronen.
Ettersom man tok høyde for at Annes etterfølger også ville regjere i Hannover, bestemte loven at parlamentet måtte samtykke til alle kriger for å forsvare territorier som ikke hørte til den engelske kronen. Loven var også grunnen til at England og Wales i 1707 ble forent i en union med Skottland. Skottlands parlament var ikke begeistret for Act of Settlement, og vedtok Act of Security i 1704, som gav Skottland rett til å velge sin egen etterfølger etter dronning Anne. Som resultat bestemte Englands parlament at en full union mellom landene var nødvendig før Annes død, og klarte å oppnå dette i 1707. Som følge av unionstraktaten ble Act of Settlement også skotsk lov.
Sophia døde før Anne, og dermed var det Sophias sønn, kurfyrst Georg Ludwig av Hannover, som etterfulgte Anne som britisk konge, og det tyske fyrstehuset Hannover kom dermed i besittelse av den britiske tronen. Huset ble sittende på tronen til og med dronning Victoria som døde i 1901, og ble etterfulgt av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Victorias mann Albert tilhørte.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
