Torino
by i Italia From Wikipedia, the free encyclopedia
Torino[lower-alpha 1] er en by i nordvestre Italia med 848 000 innbyggere (2021).[3] Den er Italias fjerde største by og et viktig industrisentrum. Blant annet hører bilfabrikanten Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino) hjemme i byen.
| Torino | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| |||||
| Land |  Italia | ||||
| Region |  Piemonte | ||||
| Provins | 6 oppføringer
Provinsen Torino (1847–2014)
Storbyområdet Torino (2015–) Hertugdømet Savoie (1416–1720) Province of Turin (1818–1847) Pô (1802–1814) Det romerske keiserriket (–476) | ||||
| Storbyområde | Torino | ||||
| Status | Kommune | ||||
| Ligger ved | Po Dora Riparia Sangone Stura di Lanzo | ||||
| Innbyggernavn | torinesi | ||||
| Tilstøtende kommuner | Venaria Reale, Settimo Torinese, Borgaro Torinese, San Mauro Torinese, Collegno, Rivoli, Baldissero Torinese, Grugliasco, Pino Torinese, Orbassano, Pecetto Torinese, Beinasco, Moncalieri, Nichelino | ||||
| Postnummer | 10121–10156 | ||||
| Retningsnummer | 011 | ||||
| Areal | 130,01 km²[1] | ||||
| Befolkning | 841 600[2] (2023) | ||||
| Bef.tetthet | 6 473,35 innb./km² | ||||
| Høyde o.h. | 239 meter | ||||
| ISTAT-nummer | 001272 | ||||
 Torino 45°04′45″N 7°40′34″Ø | |||||
Byen er administrasjonssentrum for regionen Piemonte. Den er også et katolsk erkebispesete. I den katolske domkirken oppbevares det såkalte likkledet i Torino.
Navnet Torino kommer muligens fra tauro eller tur, keltiske ord som betyr henholdsvis «fjell» og «vann». Den folkelige tradisjonen har imidlertid lenge tolket navnet som å stamme fra det latinske ordet taurus (okse), og det reflekteres i byvåpenets avbildning av en gullokse.[4]
Torino har vært vertskap for flere store internasjonale arrangementer, blant annet Vinter-OL 2006 og Eurovision Song Contest 2022.
Byen Torino hadde i 2021 en befolkning på rundt 848 000 innbyggere, mens Torino-regionen hadde 2 213 000 innbyggere.[5] Torino med forsteder har en lav befolkningsvekst som skyldes en lav fødselsrate; innenfor bygrensene har befolkningen faktisk hatt en nedgang.[6] Rundt 12,2 prosent av befolkningen er under 14 år (tall fra 2021), mens rundt 25,7 prosent er over 65 år. Byen med omegn har hatt en sterk økning i innvandringen, men byens innbyggere er fremdeles overveldende etnisk italienske (92,1 prosent). Store minoritetsgrupper er rumenere (2,3 prosent), marokkanere (1,5 prosent), peruvianere (0,5 prosent) og albanere (0,4 prosent).
Før-romersk og romersk tid
Området ble bosatt av taurinerne i førromersk tid. I det første århundre f. Kr. anla romerne et militærfeste her (Castra Taurinorum, tradisjonelt datert til 27 f.Kr.), og det ble kort tid etter dedisert til Augustus (Augusta Taurinorum, eller Julia Augusta Taurinorum). Innbyggerne ble gitt romersk borgerskap. Under firekeiseråret 69 e.Kr. ble byen delvis ødelagt under en brann som brøt ut da keiserne Othos og Vitellius' styrker barket sammen.
Tidlig middelalder
På 500-tallet ble Torino et langobardisk hertugdømme. I 773 ble det erobret av Karl den stores tropper og omgjort til et frankisk markgrevskap. På 1100- og 1200-tallet var det en frittstående bystat.
Savoiardene overtar
Et viktig og varig skille i byens historie skjedde i 1280, da huset Savoia la området under seg. De skulle beholde det i hundrevis av år, med bare kortvarige avbrudd. Franskmennene regjerte over byen fra 1536 til 1562, da Emanuele Filiberto (Duca Testa di Ferro, norsk oversettelse: «hertugen med jernhodet») kunne gjeninnlemme det i savoiernes rike. I 1563 ble byen hovedstad for huset Savoias besittelser, da hertugene flyttet dit fra sin gamle hovedstad i Chambéry. Det var i den forbindelse at Milano-kardinalen Carlo Borromeo klarte å sørge for at det berømte likkledet ble bragt fra Chambéry til Torino.
Under den spanske arvefølgekrigen beleiret franskmennene i 1706 byen i 117 dager uten å innta den. Under fredsslutningen i Utrecht noe senere ble kongedømmet Sardinia tillagt Savoia. Nå begynte større byggearbeider i det som nå var hovedstad for et europeisk kongedømme; mye av byfornyelsen skjedde eller ble igangsatt under den sicilianske arkitekten Filippo Juvarra (1678–1736). På denne tiden hadde Torino omkring 90 000 innbyggere.
Etter at Napoleon Bonaparte hadde okkupert Piemonte var Torino mellom 1802 og 1814 administrasjonsbyen for det franske departementet Pô.
Etter byggingen av Frejustunnelen under Alpene ble Torino et viktig europeisk trafikknutepunkt. Folketallet var nå rundt 250 000.
.jpg)
Italias samling
I 1861 ble Torino Italias første hovedstad under Viktor Emmanuel II av Italia, men i 1865 overtok Firenze – og fra 1870 Roma. Nå skjøt industrialiseringen av byen kraftig fart. Da Verdensutstillingen ble lagt til Torino i 1911 var befolkningen kommet opp i 430 000 innbyggere.
Etter første verdenskrig opplevde byen arbeidskonflikter mellom arbeidere og industriherrer; de første streikene fant sted i 1920 og samme år ble Lingotto-fabrikken okkupert.
I tiden før og under andre verdenskrig førte Italias krigsforberedelser under Mussolini til at industrien i Torino ble gjort om til krigsproduksjon. I 1942 la alliert bombing mye av industriområdene i byen i grus, og i 1943 gjorde arbeiderne i byen opprør. Da tyskerne rykket inn i september 1943 og gjeninnsatte Mussolini, trakk partisanene (partigiani) opp i fjellene. 18. april 1945 paralyserte en streik byen, og 26. april begynte partisanenes forsøk på å ta kontroll over byen. Da de allierte ankom 3. mai, var Torino under partisanenes kontroll.
Tiden etter annen verdenskrig
I tiden etter krigen flokket mennesker fra Sør-Italia til Torino for å finne jobb. Hovedsakelig var dette i bilindustrien, som på den tiden bygde de første italienske økonomibilene Fiat 500 og 600. Bydelene Falchera og Valette ble bygget for å huse de nye innbyggerne. I 1960 hadde Torino cirka 1 million innbyggere.
I etterkrigstiden gjenoppbygget også arkitektene Antonio Bassi og Pietro Boschetti Galleria d’Arte Moderna (Galleriet for moderne kunst), arkitekten Albertini tegnet et nytt bygg for Museo dell’Automobile (Bilmuseet) og i forbindelse med Italiautstillingen i 1961 ble både Palazzo del Lavoro (tegnet av Pier Luigi Nervi) og Palazzo a Vela (tegnet av arkitekten Annibale Rigotti og ingeniøren Nicolas Esquillan) reist. Disse bygningene er med på å gi Torino det preget byen har i dag, sammen med alle bygningene fra mesterarkitekten Carlo Mollino.
I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader.
Befolkningstoppen ble nådd i 1975 med 1,5 millioner. I 1980-årene ble byen rammet av sin første industrielle krise, og befolkningen begynte å synke. Den synker fremdeles (2006) innenfor bygrensene, skjønt det bymessige området inklusive forsteder har nå en liten vekst.
Torino ligger nordvest i Italia, i regionen Piemonte. Den ligger omkranset av Alpene mot vest og nord, og av Monferrato-åsene mot sør. Tre store elver går gjennom byen: Po og dens to sideelver Dora Riparia og Stura di Lanzo.
Langs motorveien ligger Torino 110 km fra Aosta, 138 km fra Milano og 170 km fra Genova. Den italienske hovedstaden Roma er 673 km unna.
De som kommer til Torino for første gang vil straks legge merke til at denne byen er annerledes enn andre italienske byer. Gater, torg og byens «layout» virker vid, åpen og svært raffinert – og ikke «bare» som en stor industriby slik den har vært tenkt siden industriens inntog på midten av 1900-tallet. På mange måter kan man si at byen har forblitt tro mot sitt renommé som Italias tidligere hovedstad, og som det prestisjefulle finansielle og kulturelle sentrum.
Sentralt i byen ligger plassen Piazza Castello. For noen år siden ble plassen stengt for biltrafikk, som en del av myndighetenes prosjekt for å gjenopplive gamlebyen. Et antall kaféer, barer og restauranter kom til etter det. Piazza Castello ble tegnet på slutten av 1500-tallet av arkitekten Ascanio Vitozzi på oppdrag av hertug Carlo Emanuele I.
Fra Piazza Castello går hovedgatene utover i byen. De heter Via Po, Via Roma og Via Garibaldi. Rundt plassen ligger Palazzo Madama, og rundt dette igjen ligger Palazzo Reale, Prefettura, Armeria Reale og Teatro Regio.
Et viktig vartegn i byen er bygningen Mole Antonelliana, reist 1863–1880 etter tegninger av arkitekten Alessandro Antonelli (1798–1888). Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker glassheisen fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen.
I katedralen Duomo di San Giovanni (Johannes Døperens katedral), bygd 1491–1498, befinner det berømte Likkledet seg. Det æres av mange pilegrimer som Jesu likklede fra hulegraven utenfor Jerusalem. Til tross for at den katolske kirke har gjennomført og offentliggjort dateringsundersøkelser som plasserer kledet i middelalderen, er den internasjonale pågang og interesse uforminsket hver gang likkledet utstilles. De siste gangene det har skjedd var i 1978, 1998 og i 2000. Det er også dem som mener at karbondateringen som ble gjennomført hadde svakheter, og at likkledet bør undersøkes på nytt fordi det er så mange andre indikasjoner på dets ekthet. Katedralen er sete for erkebiskopen av Torino.
En av de internasjonalt viktigste samlinger av antikk egyptisk kunst befinner seg i Torinos Museo Egizio. Den har verdens nest største samling av mumier etter museet i Kairo.
Savoia-hertugenes residenser og slott ble i 1997 oppført på UNESCOs liste over verdensarven. I Torinos sentrum ligger Palazzo Reale, som var kongepalass for herskerne av Piemonte-Sardinia fra 1600-tallet og frem til 1860, da det ble sete for Kongedømmet Italia. Her henger et selvportrett av Leonardo da Vinci. Her finner vi også en verdens største antikke våpensamlinger. Bak den strenge fasaden på slottet skjuler det det seg rikt dekorerte rom, blant annet et fantastisk galleri, den overdådig dekorerte tronsalen, det mesterlige kinesiske kabinettet og for ikke å glemme prosjektmakeriet La scala delle Forbici (saksetrappen) av Filippo Juvarra fra 1720. Bak slottet finnes store flotte hager som vender mot nord.
Ved siden av ligger Palazzo Madama, sentralt på Piazza Castello. Den består av to deler: En middelalderfestning som ble reist på 1200-tallet over restene av en byport fra romertiden, og et nyere tilbygg i barokkstil utført rundt 1700. Denne delen fikk en raffinert balustradefasade, og det nye utseende ble føyd til av Juvarra etter ønske fra en kongelig enke i 1718. (Juvarra var også byggmester for en rekke residensslott for Savoiahertugene.) Palazzo Madama rommer Museet for eldre kunst (Museo di arte antica).
Barokkirken San Lorenzo med sin særpregede geometriske kuppel av Guarino Guarini ligger like i nærheten.
Palazzo Carignano er et barokkpalass og Guarinis mesterverk. Praktbyggets fasade er ikledd flott mursten, og er desidert den fineste blant palazziene i Torino. Det ble bygd i 1679. Etter å ha huset medlemmer av den kongelige slekt rommer Palazzo Carignano i dag Museo Nazionale del Risorgimento som gjennom kunst og gjenstander forteller historien om Italias samling.
Piazza San Carlo, kalt «Torinos penstue», heter egentlig Piazza San Carlo, der et knippe av barokkarkitektur i en sofistikert utførelse pryder byen. I sentrum av plassen står det en statue fra 1800-tallet som fremstiller Emanuele Filiberto og har blitt et symbol på Torino. Her på det staselige torget i sørenden finner vi ikke minst tvillingkirkene Santa Cristina og San Carlo som ble oppført på 1630-årene.
Pilegrimsbasilikaen Superga på en høyde litt utenfor sentrum er også en severdighet. En tannhjulbane fra forstaden Sasso letter adkomsten. Den er en nydelig barokk- kirke ble bygget av Juvarra i 1717–1731, på en høyde øst for Torino. Oppdragsgiver var hertug Vittorio Amadeo II. Han ønsket å innfri et løfte gitt av jomfru Maria. Basilikaen ble oppført som minne over Torinos befrielse i 1706 fra den franske beleiringen av byen og hertugens hær. Fasaden på basilikaen er holdt i gult og hvitt, og den fremskutte delen domineres av søyler og er utformet som et klassisk tempel. Interiøret er holdt i lyseblått og gult. Under basilikaen finnes et stort mausoleum, med gravene til hertugene av Huset Savoia fra Viktor Amadeus II til Karl Albert, med unntak av én, Karl Felix. På baksiden av basilikaen står det en minnetavle over ofrene – blant dem byens fotballag – , etter en stor flyulykke i Torino i 1949. Basilica di Superga har en flott utsikt over byen Torino. Både barokkirken og utsikten berettiger et besøk dit.
Nede i byen tilbys også en omvisning til alle de steder der filmklassikeren The Italian Job (1969, med Michael Caine) ble innspilt. Denne filmen bidro i sin tid til økt interesse for Torino.
I Stupinigi, en forstad til Torino, ligger lystslottet Palazzina di Caccia.
Torino er en av Italias viktigste industribyer.
Biler
Bilfabrikanten Fiat (FIAT = Fabbrica Italiana Automobili Torino) har siden sin grunnleggelse i 1899 hatt sitt hovedkontor og sin viktigste fabrikk i Torino. Det var mange søritalienere og sicilianere som reiste til bilfabrikkene for å få arbeide og bedre levekårene. Tog som gikk fra Sør-Italia til Torino og andre steder i nord ble kalt Il treno della speranza (håpets tog) fordi de ble fylt av fattigfolk i håp om arbeid og velstand.
Lingotto-bygget var engang i tiden verdens største bilfabrikk. Den er kjent for sin testbane for biler på taket. Idag er bygningen et kongressentrum, med konsertsal, kunstgalleri, butikksenter og hotell.
En annen berømt bilfabrikant tilknyttet Torino er Lancia, som ble grunnlagt i 1906 og ble inkorporert i Fiatgruppen i 1969.
Torino har også flyindustri. Noen viktige deler av Den internasjonale romstasjonen har blitt produsert i Torino.
Spisesjokoladens fødeby
Torino er den faste sjokoladens fødeby. Tidligere var sjokoladen gjennomgående en drikk. Det var i Torino at en franskmann ved navn Doret tidlig på 1700-tallet oppfant den revolusjonerende hydrauliske maskinen som kunne omdanne kakaobønnene til en pasta, noe som var en forutsetning for de faste plater og former som man har kjent og etterhvert foretrukket siden siden 1800-tallet. Det mest kjente sjokolademerke som produseres i Torino er Gianduiotto (etter Gianduia, en lokal Commedia dell'arte-maske). Den kjente Caffarel-sjokoladen hører også hjemme i byen, men det er også en rekke mindre sjokoladeprodusenter over hele byen.
Annet
Lavazza (kaffe), Martini (vermut) og Venchi (sjokolade) er kjente merkebedrifter fra Torino.
- Lavazza (etablert 1895) er den desiderte største kaffeprodusenten i Italia, med omkring 45 prosent markedsandel i 2004, og selger til mer enn 60 land.[trenger referanse]
- Martini (etablert 1847) står blant annet bak vermutene Martini Extra Dry og Martini Bianco, og har opprettet datterselskaper over hele verden.
- Venchi (etablert 1878) oppnådde selskapet umiddelbart popularitet i Italia med sin Nougatine, små søtsaker laget av knuste og karamelliserte hasselnøtter trukket med mørk sjokolade.
Tre universiteter hører hjemme i byen. Det eldste er Universitetet i Torino (Università degli Studi di Torino). Det stammer fra 1400-tallet, en periode med ustabilitet i Lombardia-regionen, da forelesere fra universitetene i Pavia og Piacenza foreslo at det skulle opprettes et lærested for høyere utdanning i området. Valget falt på Torino, da det lå sentralt til, det hadde et kirkesete og prinsen var villig til å etablere et universitet på sine egne landområder. På høsten 1404 kom det en pavelig bulle fra motpaven Johannes XXIII som etablerte universitet. Det ble formelt godkjent både av keiseren og paven i Roma, og fikk en rekke pavelige privilegier.
I tidlige år ble universitetet plaget av omveltningene i forbindelse med pest i området. Universitetet var stengt i forbindelse med den franske okkupasjonen fra 1536. Fra 1558 ble det startet undervisning igjen ved Mondovì. Først i 1566 åpnet universitetet igjen dørene i Torino.
Fram til andre halvdel av 1600-tallet hadde universitetet en glansperiode. En serie med epidemier, sult og kriger gjorde at institusjonen først stagnerte, og så krympet. I 1720 eller 1721 flyttet de inn i en ny bygning på Via Po, i sentrum av Torino. Dette markerte begynnelsen på en ny oppgangsperiode. Under hertug Viktor Amadeus II ble også utdanningssystemet reformert. Viktor mente at et statlig styrt utdanningssystem var viktig for å bygge opp en trofast herskerklasse som kunne hjelpe ham å «bygge nasjonen». Nye studier, blant annet i italiensk retorikk, og et internat komplett med studieassistener, ga universitetet et ry som påvirker utdanningsreform i andre deler av Italia.
Nok en krig mot Frankrike gjorde at universitetet var stengt fra 1792 til 1799. Under det franske departementet Pô ble studiene reorganisert i 1800. Universitetet ble det nest største i det franske keiserriket, bare overskygget av Paris. Etter Napoleons fall ble universitetet igjen reorganisert, nå etter gamle retningslinjer. I forbindelse med opptøyene i 1821 ble universitetet igjen stengt for en tid.
Utover på 1800-tallet åpnet en rekke nye fakulteter. Selv om hovedstaden ble flyttet til Firenze overlevde universitetet og blomstret på tross av byens synkende innbyggertall. I 1893 flyttet noen av de naturvitenskapelige fakultetene ut til Valentino-området. I 1923 ble universitetet statlig, som en del av en utdanningsreform som etablerte 21 statlige universiteter i Italia.
Et annet universitet i byen er Politecnico di Torino. Det ble stiftet i 1906, men kan spore røttene sine tilbake til en ingeniørskole som ble stiftet i 1859.
Istituto Europeo di Design som også har universitets rang, er også representert med en avdeling i Torino.
Byen er hjemby til fotballklubben Juventus, som er en av de største klubbene i italiensk fotball. En annen klassisk Torino-klubb er Torino Calcio. Begge disse lagene spilte på byens største arena, Stadio delle Alpi (et stadion med plass til cirka 71 000 tilskuere), helt til Torino flyttet til Stadio Grande Torino i starten av 2006/07-sesongen.
I 2005 ble byens nye olympiske skøytehall Oval Lingotto innviet med verdenscup i hurtigløp på skøyter 9.–11. desember.
OL i 2006
- Utdypende artikkel: Vinter-OL 2006
I februar 2006 arrangerte Torino de 20. olympiske vinterleker. Foruten i Torino arrangeres konkurranser i Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere. Dette er andre vinter-OL som er blitt lagt til Italia – det første var 50 år tidligere, i Cortina d'Ampezzo.
Jernbane
Torino er godt betjent av den italienske jernbanen. En høyhastighetsstrekning for tog ble åpnet i 2005 mellom Torino og Novara. Den reduserer reisetiden også til Milano og storflyplassen Milano-Malpensa. I 2009 ble toglinjen forlenget helt frem til Milano, og reisetiden kom ned i mellom 90–110 minutter. Det er også planlagt en raskere togforbindelse til Lyon, men dette har vist seg å være veldig kontroversielt, på grunn av tvilsomme fordeler (linjen skal betjene kun godstransport), høye kostnader, og at samferdselministeren Pietro Lunardis eget selskap, Rocksoil, har store interesser i byggearbeidet. De viktigste jernbanestasjonene i Torino er Porta Nuova, Porta Susa og Lingotto. Hovedbanegården er Porta Nuova, men det vil endre seg når Porta Susa er ferdig opprustet.
Motorveier
Torino betjenes av flere motorveier i det italienske nettet: A4 fra Milano, A5 fra Aosta, A6 fra Savona, A21 fra Piacenza, A32 fra Frejustunnelen (som kobler Italia til Frankrike). For å benytte de fleste av disse motorveiene må man betale bompenger.
Flyplass
Torino betjenes av en internasjonal flyplass oppkalt etter politikeren Sandro Pertini (TRN – LIMF). Den ligger i Caselle Torinese og har togforbindelse rett ned til Torino sentrum. Milanos vestlige lufthavn, Malpensa, er heller ikke langt borte.
Offentlig transport
I forbindelse med Vinter-OL 2006 fikk Torino et nytt tunnelbanesystem. Metroen har kun én linje med 23 stasjoner. Linjen begynner ved jernbanestasjonen Porta Nuova, går via sentrum og jernbanestasjonen Porta Susa og ender opp vest i byen. Linjen åpnet 4. februar 2006, få dager før åpningen av Vinter-OL. I tillegg er det busser og trikker, drevet av selskapet Gruppo Torinese Trasporti. Et delt offentlig/privat selskap kalt 5T utvikler trafikkovervåkningen for byen.
- Gianni Agnelli (1921–2003) – Mangeårig styreformann for FIAT og innflytelsesrik forretningsmann
- Giovanni Agnelli (sen) (1866–1945) – FIATs grunnlegger
- Amedeo Avogadro (1776–1856) – biolog
- Alessandro Baricco (1958–) – forfatter
- Giuseppe Marc'Antonio Baretti (1719–1789) – kritiker
- Camillo Benso di Cavour – politiker (under Risorgimento)
- Norberto Bobbio (1909–2004) – historiker og filosof
- Giovanni Bosco (Don Bosco) (1815–1888) – prest, ordensstifter, katolsk helgen
- Carla Bruni (1967–) – sanger
- Valeria Bruni Tedeschi (1964–) – skuespiller
- Pierre Paul Caffarel (1795–1850) – innovatør av sjokolade, forretningsmann
- Antonio Benedetto Carpano (1764–1815) – skaperen av vermut og apéritif
- Robert Fano (1917–) – ingeniør
- Galileo Ferraris (1847–1997) – fysiker og ingeniør
- Sonia Gandhi (1946–) – politiker i India
- Piero Gobetti (1901–1926) – intellektuell
- Joseph-Louis Lagrange (1736–1813) – matematiker
- Vincenzo Lancia (1881–1937) – sportsmann og forretsningsmann, grunnleggeren av Lancia
- Luigi Lavazza (1859–1949) – oppfinner, forretningsmann (kaffe)
- Carlo Levi (1902–1975) – maler
- Primo Levi (1919–1987) – filosof og forfatter
- Salvador Edward Luria (1912–1991) – nobelpris i fysiologi og medisin
- Alessandro Martini (1812–1905) – forretningsmann (vermut)
- Rita Levi-Montalcini (1909–2012) – nobelpris i fysiologi og medisin
- Adriano Olivetti (1901–1960) – forretningsmann
- Giuseppe Peano (1858–1932) – matematiker
- Aurelio Peccei (1908–1984) – grunnleggeren av Club of Rome
- Annibale Rigotti (1870–1968) – arkitekt
- Piero Sraffa (1898–1983) – økonom
- Massimo Taparelli (1798–1866) – statsmann, forfatter og maler
- Umberto Tozzi (1952–) – sanger
- Viktor Emmanuel II av Italia (1820–1878) – første konge av det samlede Italia
Type nummerering
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
