Giuseppe Peano

Giuseppe Peano (italiensk: [dʒuˈzɛppe peˈaːno]) (født 27. august 1858, død 20. april 1932) var en italiensk matematiker. Han skrev over 200 bøker og artikler, og var blant grunnleggerne av matematisk logikk og mengdelære, hvor han også bidro med mye ny notasjon. Standardaksiomatiseringen av de naturlige tallene kalles peanoaksiomene til minne om ham. Som en del av dette arbeidet gjorde han viktige bidrag til den moderne, systematiske og rigorøse behandlingen av prinsippet om matematisk induksjon. Mesteparten av arbeidslivet hans underviste han matematikk ved Universitetet i Torino.

Giuseppe Peano
Født		27. august 1858 Spinetta, Piemonte, Kongedømmet Sardinia
Død		20. april 1932 (73 år) Torino, Italia
Beskjeftigelse		Matematiker, filosof, universitetslærer, lingvist
Utdannet ved		Universitetet i Torino (1876–1880)
Doktorgrads- veileder		Enrico D'Ovidio
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia (1861–1932)
Gravlagt		Cimitero Monumentale di Torino (1932–1963)[1] Cimitero di Spinetta (1963–)[2]
Medlem av		Academia pro Interlingua Accademia Nazionale dei Lincei Accademia delle Scienze di Torino (1891–)[3]
Utmerkelser		Knight of the Order of Saints Maurizio and Lazzaro Knight of the Crown of Italy Commendatore of the Crown of Italy Correspondent of the Accademia dei Lincei
Bopel		Italy
Arbeidssted		Universitetet i Torino, Accademia dei Lincei
Fagfelt		Matematikk
Doktorgrads- veileder		Enrico D'Ovidio
Kjent for		Peano axioms Peano existence theorem Formulario mathematico Latino Sine Flexione
Påvirket		Euklid, Angelo Genocchi, Gottlob Frege
Influert av		Bertrand Russell, Giovanni Vailati
Giuseppe Peano på Commons

Livsløp

Peano ble født og vokste opp ved en gård i Spinetta, en liten grend som nå tilhører Cuneo i Piemonte. Han gikk på skolen Liceo classico Cavour i Torino. Han begynte i 1876 studier ved Universitetet i Torino, hvor han tok avgangseksamen i 1880 med æresbevisninger. Deretter ble han ansatt som assistent, først for Enrico D'Ovidio, og deretter for Angelo Genocchi, hovedlæreren i matematikk. Grunnet Genocchis dårlige helse tok Peano over undervisningen i matematisk analyse i løpet av to år. Hans første viktige arbeide, en lærebok i matematisk analyse, ble publisert i 1884 og ble kreditert Genocchi. Noen få år senere publiserte Peano sin første bok i matematisk logikk. Her opptrådte de moderne symbolene for union og snitt for første gang.^[4]

Giuseppe Peano og hans kone Carola Crosio i 1887

I 1887 giftet Peano seg med Carola Crosio, datter av Torino-maleren Luigi Crosio, kjent for Refugium Peccatorum Madonna.^[5]

Peanos berømte space-filling curve opptro første gang i 1890 som et moteksempel. Han brukte den for å vise at en kontinuerlig kurve ikke alltid kan begrenses til et vilkårlig lite område. Dette var et tidlig eksempel på det som nå er blitt kjent som fraktaler.

Referanser

1. www.peano2008.unito.it^{[Hentet fra Wikidata]}
2. matematica-old.unibocconi.it^{[Hentet fra Wikidata]}
3. www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID giuseppe-peano, besøkt 1. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Intermediate Algebra: An Applied Approach. Cengage Learning. 29. januar 2010. s. 10–. ISBN 978-1-4390-4690-6. Besøkt 14. august 2011.
5. The man who painted the MTA. Luigi Crosio 1835 - 1916 Arkivert 5. juni 2008 hos Wayback Machine.. Schoenstatt webpage

Litteratur

Peanos arbeider i oversettelse til engelsk.

• 1889. "The principles of arithmetic, presented by a new method" i Jean van Heijenoort, 1967. A Source Book in Mathematical Logic, 1879–1931. Harvard Univ. Press: 83–97.
• 1973. Selected works of Giuseppe Peano. Kennedy, Hubert C., ed. and transl. With a biographical sketch and bibliography. London: Allen & Unwin.

Sekundærlitteratur

• Gillies, Douglas A., 1982. Frege, Dedekind, and Peano on the foundations of arithmetic. Assen, Netherlands: Van Gorcum.
• Ivor Grattan-Guinness, 2000. The Search for Mathematical Roots 1870–1940. Princeton University Press.
• Kennedy, Hubert C., 1980. Peano: Life and Works of Giuseppe Peano hos Wayback Machine.. Reidel. Biography with complete bibliography (p. 195–209).