Eurovision Song Contest 1975

Eurovision Song Contest 1975 var den 20. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Sverige som følge av landets seier året før med ABBA og «Waterloo». Konkurransen ble arrangert av Sveriges Radio og avholdt lørdag 22. mars 1975 i St:Eriksmässan i Stockholm. Dette var første gang Sverige arrangerte finalen, og det var den første i Skandinavia siden Danmark arrangerte i 1964. Den svenske regissøren, programlederen og tv-produsenten Karin Falck ledet sendingen.

Eurovision Song Contest 1975
Datoer
Finale:	22. mars 1975
Vertskap
Sted:	S:t Eriksmässan, Stockholm, Sverige
Programleder:	Karin Falck
Sjefdirigent:	Mats Olsson
Regi:	Bo Billtén
Produsent:	Roland Eiworth
Konkurransesjef:	Clifford Brown
Kringkaster:	Sveriges Radio (SR)
Deltakelse
Deltakere:	19
Vinner:	Nederland «Ding-a-dong» Teach-In
Debuterte:	Tyrkia
Tilbake:	Frankrike  Malta
Trakk seg:	Hellas
Kart over deltakere      Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1974        1976 ►

Deltakerantallet økte til 19 land, noe som var ny rekord. Frankrike og Malta var tilbake, mens Tyrkia debuterte. Hellas, som debuterte året før, valgte å stå over dette året.

I likhet med de to foregående årene, kunne deltakerne synge på det språket de ønsket. EBU innførte dette året en ny juryordning og et nytt poengsystem: Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Poengskalaen er fremdeles i bruk i dag.

Nederland vant sin fjerde seier med gruppen Teach-In og sangen «Ding-a-dong», som fikk stor kommersiell suksess etter seieren. Med fire seire var Nederland sammen med Frankrike og Luxembourg konkurransens mestvinnende land, men det skulle bli nederlendernes siste seier på 44 år – inntil Duncan Laurence vant i 2019 med «Arcade». Storbritannia fikk sin niende andreplass med The Shadows og «Let Me Be the One», mens Italias «Era» endte på tredjeplass. Frankrike og Luxembourg ble henholdsvis nummer fire og fem. Norge endte nok en gang i andre enden av resultatlisten. Norge var representert av Ellen Nikolaysen og låten «Touch My Life With Summer», skrevet av Svein Hundsnes. Det norske bidraget endte nest sist med 11 poeng.

Bakgrunn

Stockholmsmässan huset konkurransen.

Etter ABBAs seier med «Waterloo» året før sto Sveriges Radio, i dag skilt ut med tv-selskapet SVT, vertskap for konkurransen.

Lenge var den svenske kringkasteren usikker på om den i det hele tatt kunne ta på seg arrangementet, hovedsakelig på grunn av de høye kostnadene – anslått til mellom 500 000 og 600 000 svenske kroner.^[1][2] På denne tiden tok vertskringkasteren på seg alle utgiftene, mens de andre landene fikk delta og sende programmet uten å betale for det. Siden konkurransen stadig økte i omfang, besluttet EBU derfor at konkurransen heretter skulle bli et spleiselag mellom deltakerlandene. Hvert land skulle betale en kontingent ut fra landets størrelse og antall lisenser.^[2] Denne spleiseløsningen gjaldt først fra og med 1976, slik at Sveriges Radio måtte betale hele konkurransen selv i 1975.^[1]

Sveriges Radio la konkurransen til konferansesenteret S:t Eriksmässan, i dag kalt Stockholmsmässan, i Älvsjö i Stockholm. Salen kunne ta flere tusen publikummere, men på grunn av store krav til sikkerhet var det bare rundt 850 akkrediterte pressefolk og delegasjonsmedlemmer i salen.^[3] Sveriges Radio fikk heller ikke billettinntekter på arrangementet, siden EBU ikke tillot billettsalg.^[3] Sendingen ble overført til 34 land med et potensielt publikum på opptil 600 millioner seere.^[4] Sendingen var rekordlang – 2 timer og 12 minutter.^[5]

Frankrike og Malta var tilbake i konkurransen, og Tyrkia, som allerede hadde sendt finalen flere år, debuterte.^[6] Dermed stilte rekordmange 19 land på scenen i Stockholm. I likhet med de to årene i forveien, kunne landene synge på det språket de ønsket. Alle de nordiske landene og Nederland fremførte sine bidrag på engelsk. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.

Programleder var Karin Falck som hadde jobbet i svensk fjernsyn siden 1955.^[7] Finalen startet med en film som tok for seg Sveriges historie og kultur på en humoristisk måte. Deretter ønsket Karin Falck velkommen på svensk, før hun fortsatte på engelsk og fransk. Hvert land ble introdusert med en videofilm som viste landets artist som prøvde å male et selvportrett og sitt lands flagg.

Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Nederland startet konkurransen og avsluttet sin opptreden med å knuse en liten glasskolbe. Det var også flere andre minneverdige øyeblikk blant fremføringene: Tysklands Joy Flemming stilte i mørkegrønn kjole og leverte en meget engasjert fremføring av bidraget «Ein Lied kann eine Brücke sein».^[8] Sangens komponist, Rainer Pietsch, var også Tysklands dirigent, og han leverte en like engasjert opptreden da han nærmest trampet orkesteret i gang.^[9]

Hiter og vinnere

Utdypende artikkel: Ding-a-dong

Teach-In feirer seieren ved ankomsten på Schiphol i Amsterdam.

Storbritannia stilte med Cliff Richards tidligere band‚ The Shadows. Under prøvene hadde gruppens vokalist, Bruce Welch, glemt teksten flere ganger. På direkten snublet han nok en gang i teksten og snudde seg til resten av bandet og utbrøt: «Jeg visste det!» for åpen mikrofon.^[10] Tross dette fikk sangen «Let Me Be the One» en andreplass, Storbritannias niende. Etter finalen gikk det britiske bidraget inn på singellistene i Storbritannia og Irland, og i Norge lå sangen 15 uker på VG-lista med en andreplass som toppnotering.^[11]

Italia kom på tredjeplass og fikk også stor kommersiell suksess med sin «Era». Låten lå på VG-lista i 15 uker med en tredjeplass som høyeste notering.^[12] Også Sveriges bidrag «Jennie, Jennie» nådde VG-lista og lå der i seks uker med syvendeplass som høyeste.^[13]

Størst suksess fikk vinnerlåten, nederlandske «Ding-a-dong» med Teach-In, skrevet av Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens. I Norge toppet sangen VG-lista i åtte uker og lå på listen i til sammen 20 uker.^[14] Sangen toppet også hitlistene i Danmark og Sveits, og den nådde en tredjeplass hjemme i Nederland.^[14]

Norges bidrag

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1975

Ellen Nikolaysen var Norges deltaker. Her fra den norske finalen i 1974.

Norge deltok i konkurransen for 15. gang og ble dette året representert av Ellen Nikolaysen. Hun deltok i 1973 som en del av Bendik Singers, og hun hadde vunnet den norske finalen i januar 1975 med låten «Det skulle ha vært sommer nå», skrevet av Svein Hundsnes. Sangen ble oversatt til engelsk før den internasjonale finalen og fikk tittelen «Touch My Life (With Summer)».

Pressen var lite begeistret for den norske balladen og de andre bidragene i den norske finalen. Jurymedlem Terje Rypdal gikk ut i VG og slaktet de innsendte bidragene til den norske finalen og etterlyste nytenkning: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.^[15] Heller ikke Aftenposten var særlig positiv etter den norske finalen: «En norsk Grand Prix-melodi er like uforanderlig som sfinxen. De fleste av lørdagens finalemelodier kunne like gjerne deltatt i 50-årene.»^[16]

Heller ikke artisten selv, Ellen Nikolaysen, var særlig optimistisk før den internasjonale finalen. Da Aftenposten spurte henne om låtens vinnersjanser, svarte hun nøkternt: «Jeg tror det skal bli vanskelig for den å komme opp. Den sitter ikke med én gang, man må høre den en fem–seks ganger først. Men man får jo gjøre så godt man kan.»^[17] Det norske bidraget gjorde da heller ikke særlig inntrykk på de europeiske juryene. «Touch My Life (With Summer)» fikk bare 11 poeng: 2 fra Nederland, 2 fra Monaco og 7 fra Italia. Det holdt til en nest sisteplass av 19 deltakere.^[18]

Med til Stockholm var Carsten Klouman som Norges dirigent, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.^[19] Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio^[20], mens Sverre Christophersen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

Dette året innførte EBU et nytt poengsystem. Forslaget kom fra finske Yles underholdningssjef Heikki Seppälä som ønsket å unngå at land fikk null poeng, og for mange delte plasseringer.^[21]

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.^[4] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.^[5] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som senere (ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12 begynte i 1981). I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den manuelle poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis.^[22]

Avstemningen ble et tett løp mellom Nederland og Storbritannia, og de to landene fulgte hverandre stort sett under hele avstemningen. Det var først da Sverige stemte som nest siste land, at Nederland sikret seg sin fjerde seier. Storbritannia kom på andreplass for niende gang. Fjorårsvinner ABBA var ikke til stede for å overlevere prisen, i stedet var det EBUs generalsekretær Henrik Hahr som delte ut prisen til Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens, som hadde skrevet «Ding-a-dong».

Deltakere

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Språk[24]	Norsk oversettelse	Plass	Poeng
01	Nederland	Teach-In	«Ding-a-dong»	Engelsk	–	1	152
02	Irland	The Swarbriggs	«That's What Friends Are For»	Engelsk	Det er hva venner er for	9	68
03	Frankrike	Nicole Rieu	«Et bonjour à toi l'artiste»	Fransk	Og god dag til deg, artist	4	91
04	Tyskland	Joy Fleming	«Ein Lied kann eine Brücke sein»	Tysk, engelsk	En sang kan være en bro	17	15
05	Luxembourg	Géraldine	«Toi»	Fransk	Du	5	84
06	Norge	Ellen Nikolaysen	«Touch My Life (With Summer)»	Engelsk	Berør mitt liv (med sommer)	18	11
07	Sveits	Simone Drexel	«Mikado»	Tysk	Mikado (pinnespill)	6	77
08	Jugoslavia	Pepel in kri	«Dan ljubezni»	Slovensk	Kjærlighetens dag	13	22
09	Storbritannia	The Shadows	«Let Me Be the One»	Engelsk	La meg være den	2	138
10	Malta	Renato	«Singing This Song»	Engelsk	Synger denne sangen	12	32
11	Belgia	Ann Christy	«Gelukkig zijn»	Nederlandsk, engelsk	Være lykkelig	15	17
12	Israel	Shlomo Artzi	«At va'ani» (את ואני)	Hebraisk	Du og jeg	11	40
13	Tyrkia	Semiha Yankı	«Seninle Bir Dakika»	Tyrkisk	Et minutt med deg	19	3
14	Monaco	Sophie	«Une chanson c'est une lettre»	Fransk	En sang det er et brev	13	22
15	Finland	Pihasoittajat	«Old Man Fiddle»	Engelsk	Gammelmannsfele	7	74
16	Portugal	Duarte Mendes	«Madrugada»	Portugisisk	Morgengry	16	16
17	Spania	Sergio og Estibaliz	«Tú volverás»	Spansk	Du vil komme tilbake	10	53
18	Sverige	Lasse Berghagen	«Jennie, Jennie»	Engelsk	–	8	72
19	Italia	Wess og Dori Ghezzi	«Era»	Italiensk	Det var	3	115

Tilbakevendende artister

Artist	Land	Deltok i	Merknader
Ellen Nikolaysen	Norge	1973	Som del av gruppen Bendik Singers

Poengtavle

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[25]

Deltakerland	Poenggivende land																			Sum	Plass
Nederland		8	5	8	10	12	6	8	12	12	3	12	4	10	10	7	12	12	1	152	1
Irland	6		6			4	7	1	6	4	12				1	4	3	10	4	68	9
Frankrike	8	12					3		8	7	2	7	1	7		12	8	8	8	91	4
Tyskland					8					3							4			15	17
Luxembourg	12	10	3					7	3	5		6	5		5	8	6	4	10	84	5
Norge	2													2					7	11	18
Sveits	7	2	10	6	2	1			5	6	8		7	5	4	2			12	77	6
Jugoslavia	3	4		2							5					1		7		22	13
Storbritannia	4	3	12	10	12	7	8	12		8	10	10		12	7	5	10	5	3	138	2
Malta	1		8		5	2	4	2			7	1	2							32	12
Belgia	5			7				3										2		17	15
Israel	10	1	1	1	1	5	2		1		1		6		3			6	2	40	11
Tyrkia														3						3	19
Monaco				3	4				2	1		2			2	3			5	22	13
Finland		5		12	6	10	12	5	4			8		8			1	3		74	7
Portugal			2										12				2			16	16
Spania		7		5		3	5	4			4	4	3	4	8				6	53	10
Sverige			7		7	8	1	6	7	2		3	8	6	6	6	5			72	8
Italia		6	4	4	3	6	10	10	10	10	6	5	10	1	12	10	7	1		115	3

12 poeng

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall	Mottakerland	Land som ga 12 poeng
6	Nederland	Israel, Malta, Norge, Spania, Sverige, Storbritannia
4	Storbritannia	Frankrike, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia
2	Finland	Tyskland, Sveits
	Frankrike	Irland, Portugal
1	Irland	Belgia
	Italia	Finland
	Luxembourg	Nederland
	Portugal	Tyrkia
	Sveits	Italia

Politikk og kulturkritikk

Politiske hendelser

I likhet med fjoråret var konkurransen koblet til flere politiske hendelser. Hellas trakk seg fra konkurransen i protest mot at Tyrkia skulle delta. De to landene var i politisk konflikt med hverandre etter den tyrkiske invasjonen av Kypros sommeren før.^[26] Hellas og Tyrkia vekslet på å delta i konkurransen årene etter, og det var først i 1978 at de to landene deltok sammen i Eurovision Song Contest.^[27]

Etterretningsrapporter pekte ut konkurransen som et mulig mål for terroristgruppen Rote Armee Fraktion og japanske terroristgrupper. Terrorfaren stilte store krav til sikkerheten rundt artistene, arenaen og i Stockholm generelt.^[28][29] Særlig var sikkerhetsoppbudet strengt rundt den israelske delegasjonen.^[30] Arrangementet forløp uten noen alvorlige hendelser, men RAF angrep den vesttyske ambassaden i Stockholm en måned senere.^[31]

Sendingen gikk ut til land over hele Europa, deler av Asia og deler av Sør-Amerika. Chile var blant landene som skulle overføre sendingen, noe som møtte protester fra det svenske Teaterförbundet. Bakgrunnen var Augusto Pinochets militærkupp i Chile to år tidligere, og forbundet ville vise sin sympati med sine chilenske kollegaer. Forbundet nektet Sveriges representant, Lasse Berghagen, å stille på scenen om sendingen skulle overføres til Chile. Dette kunne Teaterforbundet gjøre, siden programmet også ble sendt utenfor Det europeiske kringkastingsområdet. Til slutt bøyde Sveriges Radio av, og programmet ble ikke kringkastet til Chile.^[32][33]

Kulturkritikk i Sverige

På hjemmebane i Sverige stormet det også kraftig. Den svenske venstresiden protesterte heftig mot at Sveriges Radio skulle bruke penger på et show som promoterte popkultur og lett underholdning. Protestene utviklet seg til en kulturell bevegelse som protesterte mot popkulturen, og striden ble tema i en rekke tv-programmer frem mot finalen.^[34] Et 40-talls organisasjoner innen politikk, musikk og kultur gikk sammen om å arrangere en alternativ musikkfestival, Alternativfestivalen, i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest 1975.^[35] Mens svensk TV1 sendte Eurovision, sendte TV2 programmer fra den alternative festivalen. Pressen kunne melde om «borgerkrig» mellom de to søsterkanalene. Blant annet måtte TV2 låne teknisk utstyr fra Finland, fordi TV1 hadde lagt beslag på det meste for å produsere Eurovision Song Contest.^[36] Kritikerne krevde at Sverige skulle trekke seg fra konkurransen, og at Sveriges Radio skulle bruke mindre ressurser på popkultur og lett underholdning.^[37] Sveriges Radio trakk seg også fra Eurovision Song Contest året etter, hovedsakelig på grunn av den sterke kritikken. Sverige var tilbake igjen i konkurransen i 1977.

Kulturkritikk i Norge

Egil Monn-Iversen var motstander av Eurovision Song Contest.

I Norge gikk fortsatt debatten om NRK skulle delta i konkurransen eller ikke. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år kjempet for at Norge skulle trekke seg. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var på sin side en ivrig forkjemper for norsk deltakelse og sammenlignet konkurransen med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».^[1] Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»^[1]

Rett før den internasjonale finalen gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv».^[38] Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og kulturpersonligheter som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen.^[38] Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»^[39] Christophersen rettet også et spark mot Danmarks Radio, DR, som ikke deltok i Eurovision Song Contest i årene 1967–1977. Christophersen fortalte at danskene i stedet så svensk og tysk tv når konkurransen gikk, og la til: «Da er DR ingen god service-institusjon for danske seere.»^[1] Danmark begynte imidlertid å sende konkurransen på DR igjen fra 1974, og de deltok igjen fra 1978.

Debatten om norsk deltakelse hadde pågått i mange år allerede, og deler av norsk kultur- og musikkliv var kritiske til konkurransen.^[40] NRK holdt fast på norsk deltakelse og møtte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover 1970-årene. I den norske finalen i 1975 ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk.^[41][42]

Dirigenter

Mens Mats Olsson var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[43]

Land	Dirigent
Nederland	Harry van Hoof
Irland	Colman Pearce
Frankrike	Jean Musy
Tyskland	Rainer Pietsch
Luxembourg	Phil Coulter
Norge	Carsten Klouman
Sveits	Peter Jacques
Jugoslavia	Mario Rijavec
Storbritannia	Alyn Ainsworth
Malta	Vince Tempera
Belgia	Francis Bay
Israel	Eldad Shrem
Tyrkia	Timur Selçuk
Monaco	André Popp
Finland	Ossi Runne
Portugal	Pedro Osório
Spania	Juan Carlos Calderón
Sverige	Lars Samuelson
Italia	Pier Natale Massara

Kommentatorer og poengopplesere

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.^[44] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

1.  Nederland – Dick van Bommel
2.  Irland – Brendan Balfe
3.  Frankrike – Marc Menant
4.  Tyskland – Hans-Joachim Scherbening
5.  Luxembourg – Ukjent
6.  Norge – Sverre Christophersen
7.  Sveits – Michel Stocker^[45]
8.  Jugoslavia – Dragana Marković
9.  Storbritannia – Ray Moore^[46]
10.  Malta – Ukjent
11.  Belgia – Ward Bogaert
12.  Israel – Yitzhak Shim'oni^[47]
13.  Tyrkia – Bülent Osma
14.  Monaco – Carole Chabrier
15.  Finland – Kaarina Pönniö^[48]
16.  Portugal – Ana Zanatti^[49]
17.  Spania – José María Íñigo
18.  Sverige – Sven Lindahl^[50]
19.  Italia – Anna Maria Gambineri

Kommentatorer og kringkastere

Finalen ble overført til 34 land med et potensielt publikum på over 500 millioner seere. De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1975:^[51]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Belgia	BRT	BRT	Nederlandsk: Herman Verelst	[52][53][54][55][56]
		BRT Radio 1	Ukjent
	RTB	RTB	Fransk: Paule Herreman	[52][54][55][57]
Finland	Yle	TV1	Heikki Seppälä	[58][59]
		Rinnakkaisohjelma	Erkki Melakoski
Frankrike	TF1		Georges de Caunes	[57][60][61]
Irland	RTÉ	RTÉ	Mike Murphy	[62][63]
		RTÉ Radio	Liam Devally	[64][65]
Israel	IBA	Israelsk fjernsyn	Ingen kommentator	[66]
Italia	Rai	Programma Nazionale	Silvio Noto	[67][68]
		Secondo Programma
Jugoslavia	JRT	TVB 1	Serbisk: Milovan Ilić	[69]
		TV Koper-Capodistria	Italiensk: Ukjent	[68]
		TVL1	Slovensk: Tomaž Terček	[70][71]
		TVZ 1	Kroatisk: Oliver Mlakar	[69][72]
Luxembourg	CLT	RTL Télé-Luxembourg	Jacques Navadic	[57][73]
Malta	PBS	MTV	Norman Hamilton	[74][75]
		Radio Malta
Monaco	Télé Monte-Carlo		Brukte Frankrikes kommentator
Nederland	NOS	Nederland 2	Willem Duys	[55][76]
Norge	NRK	NRK Fjernsynet	John Andreassen	[19]
		NRK Radio	Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.00	[20]
Portugal	RTP	I Programa	Júlio Isidro	[77][78]
Spania	TVE	TVE 1	José Luis Uribarri	[79][80]
Storbritannia	BBC	BBC1	Pete Murray	[46][81]
		BBC Radio 1, BBC Radio 2	Terry Wogan	[82][83]
	BFBS	BFBS Radio	Richard Astbury	[46]
Sveits	SRG SSR	TV DRS	Tysk: Theodor Haller	[70][84]
		TSR	Fransk: Georges Hardy	[61]
		RSR 1	Fransk: Robert Burnier	[85]
		TSI	Italiensk: Giovanni Bertini, sendt i opptak 23. mars 1975	[67][86]
Sverige	Sveriges Radio	TV1	Åke Strömmer	[58][50]
		SR P3	Ursula Richter
Tyrkia	TRT	TRT Televizyon	Bülend Özveren	[70][87]
Tyskland	ARD	Deutsches Fernsehen	Werner Veigel	[55][84][88]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 15 ikke-deltakende land, blant andre flere østeuropeiske land via Intervision. I tillegg ble sendingen overført i Hongkong, Island, Japan, Jordan og Sør-Korea.^[2] En planlagt overføring i Chile av TVN ble stoppet av Sveriges Radio, etter press fra svenske Teaterförbundet. Bakgrunnen var Augusto Pinochets militærkupp i Chile to år tidligere, og forbundet ville vise sin sympati med sine chilenske kollegaer.^[59][89]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Danmark	Danmarks Radio	DR TV	Per Møller Hansen	[90]
Island	RÚV	Sjónvarpið	Dóra Hafsteinsdóttir, sendt i opptak 13. april 1975	[91]
Hellas	EIRT	EIRT	Mako Georgiadou	[92][93]
Ungarn	MTV	MTV1	Ukjent, sendt i opptak 20. april 1975	[94]
Østerrike	ORF	FS2	Ernst Grissemann	[84][95]