From Wikipedia, the free encyclopedia
Indoeuropeere er de folk som snakket indoeuropeiske språk. I dag er det en språkfamilie som dominerer Europa, og opphavet til de ulike europeiske språkene, de keltiske, germanske, baltiske slaviske, latin, gresk og andre har likheter som viser at de har et felles opphav, og kan ikke forklares på noen annen måte. Opphavet er det indoeuropeiske språket, og opphavet til indoeuropeisk er urindoeuropeisk.[1] I henhold til den bredt aksepterte Kurgan-hypotesen spredte indoeuropeiske språk og kultur seg i flere stadier fra urindoeuropeisk opprinnelse i et område på de pontiske steppene i Eurasia og til vestlige og sentrale Europa, og til sørlige Asia. Denne prosessen begynte med innføringen av kveg på de euroasiatiske steppene en gang i tiden rundt 5 200 f.Kr. og førte til en ny form kultur og levevis. Mellom 4 500 og 2 000 f.Kr. spredte indoeuropeiske folk, som omfattet flere særskilte kulturer, seg over de pontiske steppene, og inn i Europa og Asia.
Denne felles språkfamilien i Europa strekker til India. Likheten mellom oldtidens indiske språk sanskrit og oldtidens gresk og latin ble forstått av forskere allerede på 1500-tallet. Disse språkene måtte være beslektet, og gradvis forsto man at mange andre språk også var beslektet.[1] Likheten i ord måtte ha sitt opphav i et felles opphav, et urheim. Dette urhjemmet er en antatt eller hypotetisk opprinnelse for indoeuropeisk som måtte være et tidligere språk, et hypotetisk urindoeuropeisk språk. Slike forsøk på å identifisere et felles opphav måtte være i overensstemmelse med glottokronologi av språktreet, og med arkeologi av disse stedene og tiden. Identifikasjoner ble gjort på grunnlag av hvor godt, om i det hele tatt, de prosjekterte migrasjonsrutene og tidsepokene passet med spredningen av de indoeuropeiske språkene, og hvor nært den sosiologiske modell for det opprinnelige samfunn rekonstruert fra urindoeuropeisk leksikale elementer kunne tilpasses den arkeologiske profilen.
Fra 1970-tallet har den brede konsensus blant forskere av urindoeuropeisk hypotesen støttet Kurgan-hypotesen som plasserte det indoeuropeiske hjemlandet på de pontiske steppene i tidsepoken kobberalderen, 4500–3000 f.Kr.[2] De pontiske steppene er en stort område med gressland ytterst i det østlige Europa, lokalisert nord for Svartehavet, fjellkjeden Kaukasus og Det kaspiske hav, og omfattet deler av det østlige Ukraina, det sørlige Russland og det nordvestlige Kasakhstan. Dette er tidsepoken og stedet for den eldste domestiseringen av hesten. som i henhold til denne hypotesen var bedriften til de tidlige indoeuropeere. Med hesten som trekkdyr og ridedyr gjorde det mulig for disse nomadene på steppene til bevege seg over langt større strekninger, og de ekspanderte og spredte seg utover sine opprinnelige kjerneområder, kom i kontakt med andre folk og kulturer som ble erobret eller assimilert.
Den fremste utfordreren til denne hypotesen er den anatoliske hypotese som har blitt fremmet av den britiske arkeologen Colin Renfrew i 1987. Denne hypotesen hevder at de indoeuropeiske språkene begynte å spre seg fredfullt inn i Europa fra Anatolia (Lilleasia, dagens Tyrkia) fra rundt 7000 f.Kr. med den neolittiske framgangen med landbruk (bondesteinalderen). Hypotesen foreslår at de som snakket opphavet til indoeuropeisk, urindoeuropeisk (forkortet til PIE på engelsk), bodde i Anatolia i neolittisk tid og knyttes særskilt til spredningen av de historiske indoeuropeere med ekspansjonen av den neolittiske revolusjonen på 6000- og 5000-tallet f.Kr.[3]
Begge hypoteser formoder en betydningsfull periode (minst 1500–2000 år) mellom tiden av urindoeuropeisk språk og de eldste dokumenterte tekster, som er ved Kanesj (dagens tyrkiske sted Kültepe) i Anatolia, en gang på 1800-tallet f.Kr.[4]
Kurgan-hypotesen er et av forslagene om den eldste indoeuropeiske opprinnelsen. Den postulerer at folket til en arkeologisk «Kurgan-kultur» (et begrep som grupperer jamnakulturen eller gropgravkulturen med dens forløpere) på de pontiske steppene som den mest sannsynlige talerne av et urindoeuropeisk språk. Begrepet er avledet fra kurgan (russisk: курган), et tyrkisk lånord i russisk for en gravhaug. Kurgan-modellen er den mest aksepterte scenario for den indoeuropeiske opprinnelsen.[5][6]
Kurgan-hypotesen ble først formulert på 1950-tallet av Marija Gimbutas, som definerte «Kurgan-kulturen» som bestående av fire etterfølgende perioder med den eldste epoken (Kurgan I) i regionen Dnepr/Volga under kobberalderen (tidlig på 3000-tallet f.Kr.). Disse kulturene var nomader som holdt kveg, og som i henhold til denne modellen ekspanderte tidlig på 2000-tallet f.Kr. utover de pontiske steppene og inn i østlige Europa.[7] Kjernen i hennes konsept for tidsepoke og sted har holdt seg over tid, men enkelte aspekter har blitt drastisk revidert av senere forskning. Gimbutas så for seg at indoeuropeerne med deres språk og kultur ble spredt med invasjoner og makt, for hvordan skulle ellers språket i etablerte neolittiske bosetninger ha blitt endret? Utholdenheten i de europeiske neolittiske samfunnene ble overvurdert på 1950-tallet, og enkelte områder i Europa hvor indoeuropeerne kom, var allerede folketomme.[8] Den engelske arkeologen Andrew Sherratt fremmet et konsept om omformingen av samfunnet ved sekundære produkter (Secondary Products Revolution) som gir et langt mer tilfredsstillende svar. Den nye økonomien hadde fordeler for dens brukere.[8] Indoeuropeisk språk ble innført i Europa av landbruk, noe som er tilfelle for mange språkfamilier i verden i dag.[9] De første steinalderbøndene brukte gravpinner framfor plog, de hadde ikke hjulteknologi eller vogner, og ingen metallteknologi. De holdt kveg for dets kjøtt, ikke melk og ost, og de kunne ikke spinne ull. Indoeuropeerne hadde ord for disse tingene,[9] noe som viser de hadde en overlegen teknologi og tiltrekkende økonomi, og det førte en systematisk anvendelse og til endring av den eurasiske økonomi og samfunn.
David W. Anthony, som i stor grad støtter og bygger videre på arbeidet til Marija Gimbutas, har tatt med nyere forskning og vurderinger i hans «reviderte steppeteori» som også støtter en steppeopprinnelse for de indoeuropeiske språkene.[10][11] Anthony vektlegger jamnakulturen som opprinnelsen til den indoeuropeiske spredningen.[10][11] Nyere forskning av Haak et al (2015) bekrefter migrasjonen av jamnakulturen inn i vestlige Europa og som deretter utviklet stridsøkskulturen.[12]
Den irsk-amerikanske arkeologen J.P. Mallory har fremmet den alternative hypotesen at indoeuropeisk ble spredt senere sammen med metallurgi. Indoeuropeiske ordlister avslører en god del om indoeuropeerne og deres levevis. De var kjent med landbruk og metallurgi. De hadde grunnleggende ord for hjul og vogner, de hadde en konsept om sosial rangering, men ikke om urbant liv.[9]
Urindoeuropeere var de som snakket et urindoeuropeisk språk, et rekonstruert forhistorisk språk i Eurasia. Kunnskapen om dem kommer hovedsakelig fra lingvistisk rekonstruksjon, sammen med materielle spor som er avdekket av arkeologi og genetiske undersøker. I henhold til en del arkeologer kan man ikke anta at urindoeuropeere var et enkelt, identifiserbart folk eller stamme, men heller en gruppe av løselig beslektete befolkninger som var forfedrene til senere og fortsatt delvis forhistoriske indoeuropeere i bronsealderen. Dette synet er holdt av arkeologer som fremmer et opprinnelig hjemland som besto av en meget stort område over en lang tidsepoke. Imidlertid er denne oppfatningen ikke delt av lingvister som hevder at urspråk generelt omfattet et lite geografisk område over en meget begrenset tidsepoke, og ble snakket av tette samfunn som en lite og enkeltstående stamme.
Urindoeuropeere levde sannsynlig under sen neolittisk tid, eller løselig i tiden rundt 3000-tallet f.Kr. Forskningen plasserer dem i en skogdekket steppesone umiddelbart nord for den vestlige enden av den pontiske steppen i østlige Europa. En del arkeologer vil utvide tidsepoken til urindoeuropeisk språk til den midtre neolittiske tid (5500 til 4500 f.Kr.) eller selv tidlig neolittisk tid (7500 til 5500 f.Kr.) og forslår også alternative urindoeuropeiske urhjem.
Det er enighet om følgende grunnleggende trekk for urindoeuropeere og deres miljø, men fortsatt hypotetisk: De drev pastoralisme, som besto av domestisert kveg, hester og hunder.[13] De drev en viss grad av landbruk og kultivering av korn. De drev transport langs eller over elvene.[13] De hadde solide hjul på vogner,[13] men ikke eikehjul som kom i bronsealderen.[14] Det var basert på et hierarkisk slektssystem fra far til sønn, og hvor kvinnen forlot sin husholdning for å bli en del av ektemannens, som var dens overhode.[15] De dyrket en himmelgud,[16] *dyeus ph2tēr (bokstavelig «himmelfar»; utviklet senere til antikkens greske Ζεύς (πατήρ) / Zeus (patēr) i gresk religion i antikken; og til latinske Iūpiter i romersk religion.[17][18]
Ved slutten av 3000-tallet f.Kr. hadde utløpere av urindoeuropeerne nådd fram til Anatolia (hvor hettittene utviklet en sivilisasjon), Egeerhavet (mykensk kultur, vestlige Europa og sørlige Sibir (afanasjevokulturen).[19]
Det er stor enighet i forskermiljøet om at området for «Kurgan-kulturen», som fremmet av Marija Gimbutas, er det mest sannsynlige området for indoeuropeernes «urhjem».[10][20] Fra dette kjerneområdet spredte indoeuropeisk språk seg gjennom de eurasiske steppene mellom rundt 4 500 og 2 500 f.Kr.[10]
Marija Gimbutas formulerte Kurgan-hypotesen på 1950-tallet ved å gruppere en rekke beslektede kulturer ved den pontiske steppen. Hennes gruppering er i dag betraktet å være for bred. I henhold til Anthony er det bedre å snakke om jamnakulturen eller arkeologisk horisont, som omfattet flere beslektede kulturer, som definerte den urindoeuropeiske kulturen på den pontiske steppen.[10]
I henhold til denne forståelsen skjedde spredningen av urindoeuropeerne (PIE) fra deres kjerneområde i følgende sekvens:
I henhold til Gimbutas utgjorde stridsøkskulturen en del av en ensartet indoeuropeisk kultur som eksisterte fram til 2500 f.Kr. Dette forslaget ble avvist av Mallory,[25] men er bekreftet av Haak et al (2015).[12] I samsvar med Kurgan-hypotesen delte de indoeuropeiske språkene seg etter 2500 f.Kr. I henhold til Anthony begynte de tidlige folkevandringene tidligere, med migreringer inn Donaudalen rundt 4000 f.Kr., og migreringer sørover og østover på 3000-tallet f.Kr.[10] Anthony mener at mellom 3100 og 2800/2600 f.Kr. skjedde det en større migrering av urindoeuropeere fra jamnakulturen inn i Donaudalen.[26] Disse folkevandringene førte antagelig til ulike dialekter og språk skilte seg ut fra urindoeuropeisk i form av før-italisk, før-keltisk, og før-germansk.[27]
Hettittene med deres språk hettittisk frambrakte de eldste skriftlige kildene av den anatoliske gren av de indoeuropeiske språkene.[28] Selv om hettittene er datert til 2000-tallet f.Kr.,[29] synes den anatoliske grenen å være eldre enn en urindoeuropeisk, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk stamspråk.[30] Om det skilte seg fra urindoeuropeisk, er det sannsynlig at det skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.[31]
I henhold til Anthony spredte de arkaiske og nomadiske urindoeuropeerne inn i den nedre Donaudalen en gang 4200-4000 f.Kr., enten førte til eller dro fordel av sammenbruddet i det «gamle Europa».[32]
I henhold til Mallory og Adams førte migrasjoner sørover til at majkopkulturen ble opprettet ca. 3500–2500 f.Kr.,[33] og østover til at afanasjevokulturen ca. 3500–2500 f.Kr.,[34] som igjen utviklet seg til folket tokharere, ca. . 3700–3300 f.Kr.[35] Dog, i henhold til Mariya Ivanova var opprinnelsen til majkopkulturen på det iranske høylandet[36] mens gravhauger (kurgan) fra begynnelsen av 4000-tallet f.Kr. ved Soyuqbulaq i distriktet Ağstafa i Aserbajdsjan, tilhørte den lokale Leyla-Tepe-kulturen, men viser paralleller til majkopkulturens gravhauger. I henhold til arkeologen Najaf Museyibli, «stammene i Leyla-Tepe-kulturen migrerte nordover på midten av 3000-tallet f.Kr., og spilte en betydningsfull rolle i framveksten av majkopkulturen i nordlige Kaukasus.»[37]
I henhold til Anthonyvar det en større folkevandring av urindoeuropeere fra jamnakulturen mot vest og inn i Donaudalen i tiden 3100-2800/2600 f.Kr.[26] Disse migrasjonene førte antagelig til at fra urindoeuropeisk skilte det seg ut dialekter og språk som før-italisk, før-keltisk og før-germansk.[27] I henhold til den finske filologen Asko Parpola er denne folkevandringen knyttet til framveksten av indoeuropeere fra Europa og inn i Anatolia, og framveksten av hettittenes sivilisasjon.[38] Anthony mener at dette ble fulgt av vandring nordover, som førte til baltoslaviske språk ble skilt ut som egen språkgren fra indoeuropeisk en gang rundt 2800 f.Kr.[39] På omtrent samme tid ble før-armensk skilt ut.[40]
Indoiranske språk og kultur utviklet seg i sintasjtakulturen, ca 2100–1800 f.Kr., og hvor stridsvognen, trukket av hester, ble oppfunnet. Indoiranske språk og kultur ble ytterligere utviklet i andronovokulturen, ca. 1800–1400 f.Kr., og påvirket av det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana, ca. 2300–1700 f.Kr. Indoariere skilte seg ut fra iranerne en gang rundt 1800–1600 f.Kr.,[41] hvoretter indoariske grupper bevegde seg til Levanten og ble opphavet til en statsdannelse kalt Mitanni, til nordlige India hvor de ble opphavet til vediske folk, ca. 1500 f.Kr., og til Kina hvor de ble opphavet til et nomadisk folk kalt Wusun, omtalt i kinesiske nedtegnelser fra 100-tallet f.Kr. til 400-tallet e.Kr.[42] Deretter bevegde iranerne seg inn i det området som i dag er Iran.[20]
Den australske arkeologen Vere Gordon Childe introduserte den engelskspråklige verden til det tyske konseptet om arkeologisk kultur: «Vi finner bestemte typer av levninger – gryter, redskaper, ornamenter, gravriter, husformer – jevnlig tilbakevendende. Slikt et kompleks av jevnlig assosierte trekk gir vi betegnelsen en 'kulturell gruppe' eller bare en 'kultur'. Vi antar at et slikt kompleks er det materielle uttrykket til hva som i dag kalles et folk.»[43]
Innenfor rammeverket av folkevandringer er det antatt at endringer i materiell kultur i arkeologiske funn også vil forklare kulturelle endringer, men endringene i seg selv kan ikke forklare hva som har skjedd. Det har vært en tendens blant eldre arkeologer til å se endringer som en invasjon av nye folk som førte til at de forrige folket ble utryddet og erstattet foregående kultur med en ny. Blant vestlige arkeologer var det et paradigmeskifte på 1960-tallet, fremmet av den britiske arkeologen Grahame Clark, hvor retningslinjen at «keramikk er ikke folk», for å understreke at kulturelle endringer ikke nødvendigvis betydde folkevandringer. Endringer i materiell kultur kan også bety innovasjoner, progresjon og ekstern innflytelse. Når vi her snakker om at en kultur endres eller erstattes av en ny, betyr det ikke nødvendigvis at et folk ble erstattet av et nytt folk, men like gjerne en særegen progresjon hvor det skjedde en utvikling i et område og hos et folk over tid.[44]
Marija Gimbutas karakteriserte de neolittiske samfunnene i Europa for det «gamle Europa». Verdensdelen var spredt befolket før indoeuropeerne kom. Jegere og samlere besto alltid av tynne stammer grunnet at de trengte store områder for matsamling. Det synes likevel at deres befolkning falt til et særlig lavt nivå allerede før de første bøndene kom. Grunnen kan være økende skogtetthet minsket dyrebestanden som de var avhengig av. Bestemte områder var tungt rammet av klimakrisen rundt 6200 f.Kr. En beskjeden, men raskt voksende landbruksbefolkning ble overlegen jegerne og samlerne i antall. De første bøndene som innledningsvis dro fordel av uberørt natur ble derimot hardt rammet i senere århundrer. Det er klart hvorfor befolkningstallet dramatisk falt i enkelte områder og andre områder som ble oppgitt og forlatt.[45][46]
I Tyskland og Polen er det tegn på menneskelig aktivitet som falt dramatisk rundt 4700 f.Kr. og forble lavt og spredt befolket i århundrer. Den båndkeramiske kulturen som først hadde blomstret i dette området, mistet framgangen i det lange løp.[45][47][48] I Hellas er det et tomrom i det arkeologiske materialet fra rundt 4000 til rundt 3370 f.Kr.[45] På De britiske øyer er det bevis på en nedgang i produksjonen av korn etter 3350 f.Kr. at den i praksis opphørte. Sammenbruddet i landbruket var antagelig fulgt av en befolkningsnedgang. I denne samfunnsmessige tilstanden kom det en stor folkevandring fra øst inn over Europa, indoeuropeerne, men en overlegen kultur.[45]
Endringer i klimaet på steppene synes å ha vært en utløsende effekt til folkene begynte å bevege seg. Det kaldere klimaet i tiden 4200-3800 f.Kr. svekket antagelig landbruksøkonomien i det «gamle Europa».[49] Samtidig ble nomadene på steppene presset inn i myrlandet og slettene rundt munningen av Donau hvor det var vinterfôr og dekke. Mens bønder måtte håndtere dårlig eller fraværende avlinger, hadde de nomadiske stammene på steppene fordelen av å ha rike dyreressurser. Ridende på hester kunne de flytte store flokker lange distanser for å finne beitemarker.[50]
Den store bevegelighet i menneskehetens historie kom med domestiseringen av hesten. Villhester løp fritt på de store steppene mens de i Europa hadde blitt sjeldne. I de vestlige eurasiske steppene mellom elvene Dnepr og elvene i Ural ble hester jaktet på som vilt i tiden 5000-4500 f.Kr. Bein fra store hester begynte å vises i de arkeologiske kildene i tiden rundt 3500 f.Kr. Etter hvert som de første hestene ble temmet, ble økonomien bygget opp rundt fordelene som hesten ga menneskene, og de fikk et nært forhold til den ved at den ga dem kjøtt, melk og transport. Domestiseringen i begynnelsen kan ha vært som kjøttressurs og som trekkdyr, men straks de også ble benyttet som trekkdyr var det mulig å kontrollere store flokker og dekke store områder. Spredningen av hester fra tiden rundt 3500 f.Kr. øst-, vest- og sørover for steppene antyder også hvor hesten først ble temmet.[50]
Stridsøkskulturen besto av et bredt indoeuropeisk arkeologisk horisont i Europa løselig i tiden 2900-2350 f.Kr., en tidsepoke fra sen neolittisk tid, via kobberalderen, og endte i tidlig bronsealder.[51] Denne kulturen strakte seg over et stort område, fra Rhinen i vest til Volga i øst, deler av Nord-Europa, Sentral-Europa, og Øst-Europa. Betegnelsen «stridsøkskulturen», som antyder aggressivitet, kommer av at man fokuserte på funn av polerte, båtformede stridsøkser av stein som ble assosiert med kulturen, men tysk og engelsk arkeologi har fokusert på keramikken som var dekorert med snorornament (henholdsvis Corded Ware culture og Schnurkeramik-Kultur). Stridsøkskulturen var genetisk beslektet med jamnakulturen, noe som antyder at den hadde sin opprinnelse fra folkevandringer fra den eurasiske steppe.[12] Denne kulturen kan ha ført til at urbaltoslavisk og urgermansk ble utskilt fra indoeuropeisk i to språk, og kan også ha hatt en rolle i spredningen av søreuropeiske italo-keltiske språk (den lingvistisk grupperingen italiske og keltiske språk) og antagelig også urgresk.[12] Stridsøkskulturen viser også genetisk slektskap med den senere sintasjtakulturen hvor urindo-iransk språk hadde sin opprinnelse.[52] Haak et al (2015) bekrefter en stor innvandring som knyttes til stridsøkskulturen.[53][54]
Rundt 2400 f.Kr. hadde folket og kulturen til stridsøkskulturen erstattet deres forgjengere og ekspandert til Donau og de nordlige områdene av vestlige Tyskland. En senere gren vandret videre inn i Danmark, sørlige Sverige og inn i Norge. Enkelte steder er det demonstrert en kontinuitet mellom traktbegerkulturen og stridsøkskulturen, mens andre steder fremmet sistnevnte en ny kultur.[55] I henhold til Barry Cunliffe var det meste av dens utbredelse påtrengende for den stedegne neolittiske befolkningen.[56] Denne «påtrengelsen» har blitt knyttet til makt, men nyere arkeologiske undersøkelser har påpekt lokal kontinuitet, noe som antyder forsiktighet mot å trekke absolutte konklusjoner på hvordan den nye kulturen spredte seg.[57]
Tidsrommet 4000 til 2800 f.Kr. var en tid med dramatisk endring over hele Europa. Befolkningen økte, nye områder ble befolket, og nye teknologier ble utviklet og spedt. Raffinering og tilvirkningen av kobber og gull, og innføringen av ullhårete sauer og oksedrevne ard (primitiv plog) bidro tidvis til økt produktivitet. Vogner med fire hjul, hesteridning, og mer komplekse båtbygging og navigasjon økte mobiliteten, og førte til at samfunn, folk og tanker bevegde seg langt raskere over store distanser.[58]
Det europeiske landskapet hadde et omfattende mangfoldig antall samfunn, hver med særegen materiell kultur, trossystemer og samfunnsmessig praksis, men samtidig er det mulig å se mer utstrakt samhandling og tilpasning av et felles mønster av tro og oppførsel over omfattende distanser.[58] Den megalittiske sonen mot kysten av Atlanterhavet i vest, stridsøkskulturen med enkeltgraver i nordlige Europa, den eldste bruken av kobber i Karpato-Balkan, og domestisering av hesteflokker på steppene var blant de viktigste nye konfigurasjonene. Det var en tid med endringer: framveksten av stridsøkskulturen med enkeltgraver overlappet slutten på den megalittiske tradisjonen med kollektive graver, og til sist frambrakte en ny eller endret kulturform i form av klokkebegerkulturen, som dekket hele vestlige Europa. I mellomtiden hadde det på Kreta i den sørlige delen av Egeerhavet vokst fram en ny form for øykultur som snart blomstret i det første 'sivilisasjon' i Europa: minoisk kultur. Innenfor disse brede kulturelle mønstrene av det indoeuropeiske Europa begynte den nye, samfunnsmessige strukturen å ta form, preget av det geografiske landskapet som bestemte kommunikasjonslinjene og av den ujevne spredningen av ressurser som stein og metaller.[59]
Germanske folk er en indoeuropeisk etnisk-språklig gruppe av nordeuropeisk opprinnelse, identifisert ved at de snakker germanske språk som skilte seg ut fra urgermansk fra begynnelsen av den førromersk jernalder.[61][62]
Begrepet «germaner» har sin opprinnelse i klassisk tid da grupper av stammer ble referert til som «germanske» av romerske skribenter. For dem var begrepet ikke nødvendigvis basert på språk, men heller en referanse grupperinger og stammeallianser som ble betraktet som mindre siviliserte enn keltiske gallere i regionen til hva som er dagens Frankrike. Stammer som ble referert til som germanere levde i denne perioden generelt nord og øst for gallerne.[63]
I moderne tid er begrepet tidvis benyttet for å referere til etniske grupper som snakker et germansk språk og som hevder å nedstamme og ha kulturelle forbindelser til oldtidens germanske folk.[64] I denne konteksten er de moderne germanske folkene nordmenn, svensker, dansker, islendere, tyskere, østerrikere, engelskmenn, nederlendere, afrikandere, flamlendere, frisere, og andre.[65][66][67]
Germanske språk er en gren av den indoeuropeiske språkfamilien som i dag snakkes av en stor andel av befolkningen vestlige Europa, Nord-Amerika og Australasia. Den felles opprinnelsen til alle språk i denne gren er urgermansk (også omtalt som fellesgermanisk) som ble snakket omtrentlig i midten av første millennium f.Kr. i jernalderens Europa. Urgermansk, sammen med alle dens forgreninger, er karakterisert av en rekke særegne språklige trekk, mest kjent er lydforskyvning kjent som Grimms lov. Tidlige varianter av germansk skjedde da germanske stammer bevegde seg sørover fra nordlige Europa på 100-tallet f.Kr. for å besette seg i nordlige og sentrale Europa.
De mest utbredde av de germanske språkene er engelsk og tysk med omtrentlig 300–400 millioner som har engelsk som morsmål,[68][69] og over 100 millioner som har tysk som morsmål.[70] De tilhører begge den vestgermanske språkfamilie. Den vestgermanske gruppen omfatter også andre betydelige språk, som nederlandsk med 23 millioner,[71] nedertysk med omtrentlig 5 millioner i Tyskland[72] og 1,7 millioner i Nederland,[73] og afrikaans med over 6 millioner.[74] De nordgermanske språkene består av norsk, dansk, svensk, islandsk, og færøysk, som kombinert utgjør rundt 20 millioner.[75] Det er også en østgermansk gren, som omfatter språk som gotisk, burgundisk og vandalsk, men disse har vært utdødd i minst to århundrer. SIL Internationals katalog Ethnologue lister 48 forskjellige og levende germanske språk, hvor den vestlige grenen har 42 og den nordlige grenen har 6.[76] Det totale antallet germanske språk er ukjent, da del av dem, særlig de østgermanske, forsvant ikke lenge etter folkevandringstiden.
De italiske språk er en avgrening fra den indoeuropeiske språkfamilie som ble opprinnelig snakket av italikere på den italienske halvøya, inkludert Sicilia og Sardinia. De omfatter romanske språk avledet fra latin: italiensk, spansk, katalansk, portugisisk, fransk, rumensk, oksitansk og andre; en rekke utdødde språk den italienske halvøya som umbrisk, oskisk, faliskisk, og andre, inkludert også latin. I dag er det latin (som ikke lenger er et levende morsmål) og dets avleggere i de romanske språk som er de eneste overlevende språkene innenfor den italiske språkfamilien.
Den fremste lingvistiske debatten om opprinnelsen til de italiske språkene er den samme som opptar greske studier for siste halvdel av 1900-tallet. De forskere som fremmet gresk som et indoeuropeisk språk (se artiklene om den doriske invasjon og urgresk) har antatt at gresk hadde sin opprinnelse utenfor det området som i dag er Hellas, og kom til landet via en invasjon eller folkevandring. Analyser av ord på mykensk språk, en tidlig form for gresk, fremmet spørsmålet om gresk hadde blitt formet innenfor Hellas fra indoeuropeiske elementer, innført av innvandring eller invasjon, blandet med elementer fra de opprinnelige befolkningene. Denne saken har blitt til dels avgjort til fordel for at opprinnelsen til gresk er et språk som har blitt både utviklet fra alle disse elementene og at det også har fått sin gjenkjennbare form innenfor Hellas.[77]
Keltere var en etnisk-språklig gruppe av stammesamfunn i jernalderens og middelalderens Europa som ble kjennetegnet av at de snakket keltisk,[78] skjønt forholdet mellom etnisitet, språklige og kulturelle elementer har forblitt usikkert og omdiskutert.
Den eldste arkeologiske kultur som er betraktet som urkeltisk er urnemarkskulturen fra sen bronsealder i Sentral-Europa, og som blomstret fra rundt 1200 f.Kr.[79] Deres etterkommere i Sentral-Europa var folket i jernalderens hallstattkultur, ca. 800–450 f.Kr., som har fått navn etter de rike gravfunn i Hallstatt i Østerrike.[80] Ved den senere La Tène-kulturen, fra rundt 450 f.Kr. og fram til den romerske erobringen, hadde denne keltiske kulturen ekspandert ved utbredelse eller folkevandring til De britiske øyer hvor deres gren av keltisk kalles for øykeltiske språk, til Frankrike og Nederlandene (gallere og gallisk), Böhmen, til dels også Polen, og mye av Sentral-Europa, Den iberiske halvøy (keltiberere og etterlatt navn på området i nordlige Spania, Gallaecia), og Italia (Golasecca-kulturen, Lepontii, ligurere og Gallia Cisalpina)[81] og som følge av den galliske invasjonen på Balkan i 279 f.Kr. nådde de så langt øst som i sentrale Anatolia, hvor området Galatia har navn etter dem.[82]
Keltiske språk er nedstammer fra urkeltisk, eller «felleskeltisk», en gren av den større indoeuropeiske språkfamilien. Begrepet «keltisk» ble første gang benyttet for å beskrive denne språkgruppen av Edward Lhuyd i 1707.[83]
Moderne keltiske språk er hovedsakelig snakket i den nordvestlige utkanten av Europa, det vil si i Irland, Wales, Bretagne, Cornwall og Man, og i tillegg på Cape Breton, en øy helt i øst av Canada. Det er også et antall walisiske talere i området Patagonia i Argentina. En del snakker eller behersker keltisk i USA,[84] Canada, Australia,[85] og New Zealand.[86] I alle disse områdene er keltiske språk snakket av minoriteter, skjønt det er jevnlige forsøk på å revitalisere språkene. Walisisk er det eneste keltiske språket som ikke er klassifisert som «truet» av UNESCO.
I løpet av 1000-tallet f.Kr. ble keltisk i en eller annen form snakket over det meste av Europa, på Den iberiske halvøya, fra kystlinjen til Atlanterhavet og Nordsjøen, opp til Rhindalen og ned Donaudalen og til Svartehavet, i nordlige Balkan, og i sentrale Anatolia. Spredningen til Cape Breton og Patagonia skjedde i moderne tid. Keltiske språk, særskilt irsk, ble snakket i Australia før føderasjonen i 1901, og er fortsatt praktisert der til en viss grad.[87]
Slavere var en etnisk-språklig gruppe som bodde i sentrale, østlige, og sørøstlige Europa, foruten også i nordlige Asia og sentrale Asia, og som snakket slaviske språk av indoeuropeisk opprinnelse og delte i varierende grad bestemte kulturelle trekk og historisk bakgrunn. Fra tidlig på 500-tallet spredte de seg ut til å bosette det meste av sentrale, østlige og sørøstlige Europa. Slaviske grupper nådde så langt som til sørgrensen av Danmark, og utgjorde elementer blant nordboerne i vikingtiden,[88][89] mens i den motsatte geografiske enden av Europa var slavere leiesoldater for bysantinerne og arabere i Anatolia, og selv så langt sør som Syria.[90] Senere koloniserte østslavere, særskilt russere og ukrainere, Sibir[91] og Sentral-Asia.[92]
Slavere fra alle grupperinger har utvandret til andre deler av verden.[93][94] Over halve Europas områder er befolket av slaviskspråklige samfunn.[95] Dagens slaviske folk er klassifisert som østslavere (hovedsakelig belarusere, russere, og ukrainere), vestslavere (hovedsakelig polakker, tsjekkere, slovaker, vendere og sorbere) og sørslavere (hovedsakelig bosnjaker, bulgarere, kroater, goranere, serbiske makedonere, montenegrinere, serbere og slovenere).
Baltere er en indoeuropeisk etnisk-språklig gruppe som snakker baltiske språk, en gren av den indoeuropeiske språkfamilie. En gang utgjorde de baltiske stamme et område fra omtrentlig nordlige Tyskland i vest og til Moskva, og området mellom Volga og Oka i øst. Et av trekkene i de baltiske språkene er en rekke konservative eller arkaiske rekk som er beholdt, mer enn noe annet europeisk språk.[96] Av de baltiske språk er det kun litauisk og latvisk igjen, men en gang eksisterte en rekke andre, blant annet gammelprøyssisk og jotvingisk.
Lenge ble de baltiske språk oppfattet som en gren av slavisk, men det ble siden forstått at de markante likhetene mellom slavisk og baltisk, er at de hadde et felles utgangspunkt framfor at de utgjør en genetisk enhet, urspråket for dem begge var baltoslaviske språk og allerede i forhistorisk tid skilte de lag.[96]
Gresk er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie som omfatter gresk. Gresk er «enestående når det gjelder både historisk bakgrunn og vektig innflytelse. Gresk har en tusen år eldre historie enn latin, og er det første språk som har frambrakt litteratur av betydning.»[98] I tradisjonell klassifisering består gresk av Hellas alene,[99][100] men en del lingvister grupperer gresk sammen med ulike språk som er antatt ha vært nært beslektet eller viser avarter av gresk som er særegne nok til å bli betraktet som et adskilt språk.[101][102]
Urgresk kom antagelig til det området som i dag er Hellas fra Balkan ved slutten av 2000-tallet f.Kr.,[103][104] skjønt en senere innvandring fra havet fra østlige Anatolia har også blitt foreslått.[105] Jamnakulturen, som bevegde seg inn i Donaudalen mellom 3100 og 2800 f.Kr., endte opp i østlige Ungarn hvor arkeologi har avdekket tusener av graver. Den introduserte bronsealderen til hva som nå er Bosnia og Albania. Denne kulturen er forslått som avleggere av språk som uritalisk, urkeltisk og urillyriansk. En avlegger eller gren av den samme kulturen kan ha bevegd seg ytterligere sørover, og skilte ut språk som uralbansk og urgresk. Det er ikke opplagt fra arkeologisk materiale, men kan lingvistisk bli plassert i omtrentlig samme periode som da jamnakulturen kom opp Donaudalen.[106]
Det er generell enighet om at urgreske folkegrupper først kom inn i sørøstlige Europa og Balkan, en gang mellom 2200 og 1600 f.Kr.[101] Sekvensen av innvandring til det gresk fastlandet må bli rekonstruert på grunnlegg av oldtidens gresk dialekter, som er presentert århundrer senere og derfor knyttet til usikkerhet. Det synes å ha vært minst to innvandringer, den første var jonere og aiolere, som resulterte i mykensk kultur på 1400-tallet f.Kr.,[101][107] og en andre innvandring, eller invasjon, av dorere, en gang på 1000-tallet f.Kr., og erstattet arkadokypriotisk gresk, som nedstammet fra den mykenske perioden. Begge innvandringer skjedde i urolige og omveltende perioder, Mykene ved overgangen til sen bronsealder, og dorerne ved bronsealderens sammenbrudd.
Albansk er et indoeuropeisk språk som snakkes av rundt 7,4 millioner, hovedsakelig i Albania, Kosovo, republikken Makedonia, og i Hellas, men også i andre områder på Balkan hvor det er en albansk befolkning, inkludert Montenegro og Serbia. Århundregamle samfunn som snakker albanske dialekter kan bli funnet spredt i Hellas, sørlige Italia,[108][109] Sicilia og Ukraina.[110] Grunnet stor utvandring i slutten av 1900-tallet etter kommunismens fall er det også albanere i mange andre europeiske nasjoner, foruten også i andre verdensdeler.
Opprinnelsen til albansk er usikker, forskningen er hemmet av det ikke finnes albansk litteratur før på slutten av 1300-tallet (en kriminalrapport fra Dubrovnik), selv om språket er gammelt og av indoeuropeisk opphav. Det kommer fra samme indoeuropeiske gren som gresk, men kan også være den siste rest og sterkt endret fra illyrisk. Det inneholder ord som antyder vandring fra illyriske områder. Karpatene og Beskidene, mellom dagens Polen, Tsjekkia og Slovakia, er navn som kan forklares fra de albanske ordene karpë, «klippe», og bjeshkë, «høyt fjell». Dagens albansk er sterkt preget av nabospråkene, særlig tyrkisk etter at det i 500 år var undertrykt av Det osmanske rike.[111]
Svingninger i klimaet var antagelig en utløsende faktor som satte de eldste indoeuropeere i bevegelse. Det kaldere klimaet i tiden 4200-3800 f.Kr. svekket antagelig den neolittiske jordbruksøkonomien i Europa på samme tid som steppenomadene begynte å bevege seg mot munningen av Donau for bedre beitemuligheter.
Oldtidens anatoliere var en gruppe særskilte indoeuropeiske folk som snakket antaoliske språk og delte en felles kultur. De anatoliske språkene var en gren av den større indoeuropeiske språkfamilien.
Selv om hettittene har datert til 1000-tallet f.Kr.,[29] synes den anatoliske grenen å være eldre enn urindoeuropeerne, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk opphav.[30] Om anatolerne skilte seg fra urindoeuropeerne er det sannsynlig at de skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.[31]
Den arkeologiske oppdagelsen av kileskriftarkivene til hettittene og at det hettittiske språket tilhørte en adskilt anatolisk gren av indoeuropeisk språk førte til en sensasjon blant historikere. Det tvang fram en reevaluering av historien i Midtøsten og av indoeuropeisk lingvistikk.[112] I henhold til Kurgan-hypotesen slo J.P. Mallory fast i Encyclopedia of Indo-European Culture (1997) at det er sannsynlig at anatolerne nådde fram til Midtøsten fra nord, enten via Balkan eller via Kaukasia, en gang på 2000-tallet f.Kr.[112] Sammen med tokharere utgjorde anatolerne den første kjente bølge av indoeuropeiske emigrasjoner ut av den eurasiske steppe.[113] Selv om de hadde vogner med hjul, er det sannsynlig at de utvandret før indoeuropeerne hadde lært seg å benytte stridsvogner i krigføring.[113] De hadde et indoeuropeisk avledet ord for vognstang, men ikke for vogn, noe antyder tidspunktet for deres utvandring fra steppene.[114] David W. Anthony antar de ankom Anatolia rundt 3000 f.Kr. og grunnla Troja. Det tidligste stadiet av den befestning som Homer kaller Ilios (Wilios), og som hettittene kalte Wilusa, hadde foran sørporten en antropomorf (menneskelignende) stele som minner om de samme i Ukraina og Krim fra samme epoke. Dette arkeologiske nivået hadde også keramikk som er nært knyttet til kulturene på Balkan. Det eneste eksempelet på skrift fra bronsealderen i Troja er et bronsesegl fra 1100-tallet f.Kr. Teksten er på luvisk.[114]
Det er også sannsynlig at deres ankomst i Anatolia var en gradvis bosetning, og ikke som en invaderende hær.[115] De eldste bevitnelsene av anatolernes språklige og historiske tilstedeværelse er som navn som er omtalt i assyriske merkantile tekster fra 1800-tallet f.Kr. i Kanesj.[115] Hettittene, som etablerte seg som et omfattende rike i Midtøsten på 1000-tallet f.Kr. er absolutt det meste kjente folket av den anatoliske gruppen. Historien om den hettittiske sivilisasjon er kjent hovedsakelig fra kileskrifttekster som er funnet i området av deres kongerike, og fra diplomatiske og kommersielle korrespondanse funnet i ulike arkiver i oldtidens Egypt og i Midtøsten. Til tross for bruken av betegnelsen «landet Hatti» for deres rike, skal hettittene ikke forveksles med hattianere, et eldre folk som bodde i samme region fram til begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., og som snakket et ikke-indoeuropeisk språk, men hettittene tok lånord fra hattitterne, som deres ord for «konge» og «dronning», og med deres kilespråk (som hadde sin opprinnelse i Sumer) som var nødvendig for å herske over et stort rike.[116]
Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de allerede forløpere til jernalderen. De utviklet og framstilte redskaper og våpen av jern så tidlig som på 1300-tallet f.Kr. Det er vist i brevveksling med utenlandske herskere som krevde jernvarer. Hettittenes militære suksess var tuftet på vellykket bruk av stridsvogner trukket av hester. Det hettittiske riket nådde sitt høydepunkt i løpet av midten av 1300-tallet f.Kr. under kong Suppiluliuma I da det utgjorde et rike som omfattet det meste av Anatolia, foruten også deler av nordlige Levanten og øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr., midt under bronsealderens sammenbrudd, assosiert til blant annet den plutselige oppkomsten av «havfolkene», gikk det hettittiske riket i oppløsning og ble oppdelt i en rekke uavhengige «nyhettittisk» bystater. En del av disse mindre rikene varte så sent som på 700-tallet f.Kr. Betegnelsen «nyhettittisk» er tidvis reservert særskilt for de luvisk-talende fyrstedømmene som Melid og Karkemisj, skjønt i en videre mening er det bredere kulturelle begrepet «syrisk-hettittisk» nå benyttet på alle de enheter som oppsto i sørlige og sentrale Anatolia etter det hettittiske sammenbruddet — som Tabal og Keve (Quwê) — foruten de i nordlige og sentrale Syria.[117]
Landene til de anatoliske folkene ble jevnlig angrepet av en rekke folk og riker: frygere, bitynere, medere, persere, grekere, galatiske keltere, og til sist også romere. Mange av invasjonene førte til bosetning i Anatolia, noe som tidvis førte til at enkelte av de anatoliske språkene døde ut. Ved middelalderen var alle de anatoliske språkene (og deres respektive kulturer) utdødde, men det var mange levninger som påvirket de moderne innbyggerne i Anatolia, mest framtredende hos armenerne.
Majkopkulturen i tidsperioden 3700—3000 f.Kr.[118] var en betydelig arkeologisk bronsealderkultur i den vestlige delen av regionen Kaukasia i dagens sørlige Russland. Den strakte seg langs området fra Tamanhalvøya ved Kertsjstredet til den moderne grensen til Dagestan og sørover til elven Kura. Kulturen har navn etter en kongelig grav avdekket ved byen Majkop i den russiske republikken Adygia i dalføret til elven Kuban. Denne graven, 10 meter høy og med omkrets på 200 meter, kalles Majkopkurgan, og var omtrentlig samtidig med de første byene i Uruk-perioden i Mesopotamia, 3700-3100 f.Kr.[119]
Dette folkets gravpraksis var typisk for indoeuropeiske folk, vanligvis i en grop, tidvis med et omriss med steiner, og dekket av en kurgan (gravhaug). Store steinvarder erstattet gravhaugene i senere gravlegginger. Majkopkurgan var meget rik på kunstneriske gjenstander i gull og sølv, noe som var uvanlig for sin tid. Den eldste søylen og et av de eldste strengeinstrumentet som hittil er avdekket tilhørte denne kulturen, og er nå utstilt på museet Eremitasjen i St. Petersburg.[120]
Majkopfolket levde stillesittende liv hvor hester utgjorde en meget liten andel av deres tamdyr som hovedsakelig besto av griser og kveg. En del av de eldste vognhjul i verden er funnet i majkopkulturens områder: to solide hjul av tre ble avdekket i gravhaug, og datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr.[121]
Fra regionen Volga-Ural spredte indoeuropeiske grupper seg i flere retninger; vestover, sørover, og en gruppe hadde den dristighet i å reise østover hvilket innebar å reise over 2 000 km til steppene ved Altaifjellene i tiden rundt 3300-3000 f.Kr., fra før bronsealderen, hvor de opprettet den første mobile pastorale kulturen øst for Uralfjellene.[122] Afanasevokulturen er den eldste kobberalderkulturen som til nå er funnet i særlige Sibir, og oppholdt seg i området Minusinskgropen, Altaj kraj og østlige Kasakhstan. Kulturen er generelt knyttet til den indoeuropeiske kultur og beslektet med tokharere.[123] Til tross for den store strekning som afanasevokulturen hadde reist, var de ikke fullstendig uten kontakt med sitt opprinnelige hjemland. Det synes som om en del tidvis reiste fram og tilbake, og førte med seg nye impulser østover, blant annet kobbermetallurgi.[124] Karbondatering på redskaper av tre har datert kulturen så tidlig som 3705 f.Kr. og til 2874 på levninger av mennesker.[125] Den eldste av disse datoene har nå blitt avvist, noe som gir datering på rundt 3300 f.Kr. for denne kulturens begynnelse.[126]
Kollektive graver var ikke uvanlige;[127] gravplassene omfattet både enkeltgraver og små kollektive gravlegginger, vanligvis lagt på ryggen i en grop. Gravgropene var arrangert i hovedsakelig rektangulære områder markert av steinmurer. Deres økonomi var basert kveg, sauer og geiter. Det har også blitt levninger av hester, men det er uklart om det var villhester eller tamdyr. Redskaper ble tilvirket av tre, bein eller stein. Smykker gjort fra kobber, sølv og gull er også blitt funnet.[128]
Afanasevokulturen levde i sin avsondrete nisje fram til 2400 f.Kr. Deretter synes det som om en del av dets folk forflyttet seg sørover. En beslektet kultur opptrer ved fjellsiden av Altajfjellene på nordsiden av Dzungaria. I oasene i den nordlige enden av Tarimbekkenet, et område som nå er den kinesiske regionen Xinjiang, like nord for Tibetplatået, levde tokharere. Talemålet deres, tokariske språk, var en gren av indoeuropeisk, og er kjent fra manuskripter fra 500- til 700-tallet e.Kr. Deretter ble deres språk erstattet av tyrkiske språk praktisert av uighurfolket. Tokharerne fikk sitt navn fra forskere på 1800-tallet som indentifiserte dem med Tókharoi, beskrevet av antikkens greske kilder som et folk i Baktria (som var lokalisert mellom Hindu Kushfjellene og elven Amu-Darja). Selv om denne identifiseringen er nå betraktet som feil, har navnet tokharere likevel blitt sedvane.
Det er antatt tokharerne har utviklet seg fra afanasevokulturen i østlige Sibir. Tarim-mumiene i nærheten av Ürümqi i Xinjiang (Sinkiang), som er datert til rundt 1800 f.Kr., er antatt å være levninger fra den nordøstlige, tokarisktalende grenen av den indoeuropeiske folkevandringen under bronsealderen, tidlig på 1000-tallet f.Kr.[129] Det tørre klimaet hadde bevart mumiene i god stand, og det var mulig å foreta en DNA-analyse som bekreftet deres vestlige opprinnelse. Alle de sju mannlige mumiene fra de eldste gravene hadde Y-DNA R1a1a, en indoeuropeisk signatur. Analyse av mtDNA fra begge kjønn var hovedsakelig sibirsk C4, skjønt eurasisk H og K var også tilstede. Det viste at disse tidlige bosetterne fra vest allerede var en genetisk blanding av vest og øst.[124]
Ved slutten av 1000-tallet f.Kr. var de et dominerende folk så langt øst som Altajfjellkjeden og sørover til de nordlige utløpene av Tibetplatået. Etnisk sett var de lyse i huden, og språklig snakket den nordlige delen av iranske-skytiske språk mens de i de sørlige delene snakket tokarisk. I nordøst var deres naboer folkeslag typisk for Kina og Mongolia.[130] Disse gruppene var i tevling og strid inntil tokharerne, etnisk sett i mindretall, underkastet seg. Vendepunktet skjedde i tiden rundt 400- til 500-tallet f.Kr. med en gradvis mongolisering av Sibir mens Sentral-Asia forble indoeuropeisk fra til minst 1000-tallet e.Kr.[131]
Den indoeuropeiske ekspansjonen østover på 1000-tallet f.Kr. hadde en betydelig innflytelse på kinesisk kultur.[132] Det er liten tvil om at stridsvognen trukket av et tospann med hester kom til Kina via Sentral-Asia og de nordlige steppene, og muligens indikerer det en form for kontakt med indoeuropeere.[133] Arkeologiske funn har vist at det sene Shang-dynastiet benyttet hester, stridsvogner, pil og bue, og praktiserte hestebegravelser svært lik steppefolkene i vest.[134][135] Indoeuropeisk teknologi påvirket kinesisk kultur på den tiden da domestisert hester ble innført,[132] metallteknologi som jern,[132][136] og vogner med hjul.[137] Andre kulturelle påvirkninger som kom fra indoeuropeisk innflytelse var måter å kjempe på, ritualer med hestehoder og hover, kunstneriske motiver og myter.[134] Denne betydelige indoeuropeiske innflytelsen i Kina har fått sinologen Christopher I. Beckwith til å foreslå at selv «ideen om skrivekunsten» i Shang-dynastiets Kina kan ha vært resultatet av en indoeuropeisk innflytelse,[132] og at det gammelkinesiske orakelbeinskrift inneholder innflytelse fra indoeuropeisk språk.[132] Mens det gammelkinesiske ordet for honning er generelt akseptert som et lånord fra tokarisk, har Beckwith fremmet mange flere gammelkinesiske ord som fra indoeuropeisk opprinnelse, og hevder en lignende indoeuropeisk innflytelse på tibetoburmanske språk.[132]
Indoiranere er en gruppering av etnisk-språklige folk bestående av indoariere, iranere, dardere, og nuristanere som alle snakker indoiranske språk, en betydelig gren av den indoeuropeiske språkfamilien.
Opphavet til indoiranere, urindoiranere, er vanligvis blitt identifisert med sintasjtakulturen og den påfølgende andronovokulturen med den bredere andronovohorisonten, og deres hjemland innenfor den eurasiske steppe som avgrenset mot elven Ural i vest og fjellkjeden Tian Shan i øst. En betydelig tiltrekning var kopperforekomst i Uralfjellene og myrlandet som var viktig for å overvintre kveget i et stadig tørrere klima. Her var de første befestede bosetningene på steppene. Det var ikke byer, men heller befestede industrielle utposter i et fiendtlig område. Det var en kombinasjon av boliger og metallverksteder, beskyttet av vollgraver og palisader av tømmer. Mer enn tjue slike kolonier er påvist. Det lokale behovet for metall kom antagelig fra Baktria-Magiana-kulturen,[138] også kalt for det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana (forkortet til BMAC), som indoiranerne samhandlet med.[139] Urindoiranere oppsto grunnet denne innflytelsen.[113] Indoiranerne lånte også deres særskilte religiøse trosforestillinger og praksis fra denne kulturen.[113]
De indoiranske migrasjonene skjedde i to bølger.[140][141] Den første bølgen besto av indoarisk migrasjon inn i Levanten som førte til kongeriket Mitanni ble opprettet, og en migrasjon sørøstover av det vediske folket, over fjellet Hindu Kush, og inn i nordlige India. Indoarierne ble utskilt som egen gruppe en gang rundt 1800-1600 f.Kr. fra iranerne,[31] hvor de deretter ble beseiret og oppdelt i to grupper av iranerne,[142] som dominerte den eurasiske steppesonen[143] og «jaget [indoarierne] til utkantene av Sentral-Eurasia».[143] En gruppe var indoarierne som opprettet kongeriket Mitanni i nordlige Syria;[144] den andre gruppen var det vediske folket.[142] Christopher I. Beckwith har foreslått at wusunere, et indoeuropeisk folk i indre Asia i oldtiden, også var av indoarisk opprinnelse.[145]
Den andre bølgen er også tolket som en iransk bølge,[146] og skjedde innfor det tredje stadiet til de indoeuropeiske folkevandringene.[20]
Komparativ forskning av førkristne religioner og livssyn i den indoeuropeiske sfæren tiltok på midten av 1800-tallet. Den komparative forskningens mål er å identifisere likheter og forskjeller på tvers av trossamfunn. De indoeuropeiske studiene bygger på teorien om at de ulike religionene har felles røtter, som strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanlig å dele den indoeuropeiske komparative forskningen inn i perioder etter hva som var fokusområde i de komparative studiene.
Den naturmytologiske fortolkningsmodellen hadde sin storhetstid fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot år 1900. Naturmytologien forsøkte å forstå religion som en menneskelig forklaring av naturfenomener. Max Müller beskrev mytologien som poetiske forsøk på å forklare naturlovene. Dette førte til at forskjellige naturfenomener ble identifisert og personifisert som guder. Et eksempel på dette er hvordan den norrøne guden Tor ble identifisert med lyn og torden.[147] Tor hadde også sine indoeuropeiske paralleller. Taranis var tordengud i den keltiske mytologien mens den slaviske mytologien har Perun som sin tordengud.[148]
Forholdet mellom myte og rite ble beskrevet som et slags teori-praksis-forhold av den kjente antropologen James George Frazer. Han publiserte «The Golden Bough» i 1923 og regnes som en av de mest innflytelsesrike forskerne på feltet. Et eksempel på Frazers forsøk på å tolke mytene ut ifra et teoretisk praktisk forhold er dødsmyten om Odinssønnen Balder. Balder ble fremstilt som en vegetasjonsgud som var nødt til å dø, slik som naturen dør med vinteren. Balders gjenoppvåkning ville dernest representere våren og blomstringen som fulgte.[147]
En komparativ retning kom på begynnelsen av 1900-tallet og forsøkte å finne sammenhenger mellom mer nærliggende kulturer. Det betød i praksis at forskere forsøkte å identifisere likhetstrekk mellom mytologi og nært beslektede religioner. For den norrøne mytologien betød dette anglo-saksisk og keltisk mytologi samt kristendommen. Sophus Bugge som var en av feltets forskere, mente for eksempel at dødsmyten om Balder slett ikke var en personifisering av vinterhalvåret men snarere en variant av Jesus Kristus. Denne fortolkningsmodellen ble forklart med vikingenes mange reiser og hvordan de forskjellige kulturelle inntrykkene ble objekter for synkretisme.[147]
Fra midten av 1900-tallet har den indoeuropeiske komparative strukturalismen vært meget aktuell og høstet stor oppmerksomhet. Georges Dumézil blir ofte sett på som den mest sentrale skikkelsen innenfor denne forskningsfronten. Dumézils komparative strukturalisme tar i bruk et fortolkningsverktøy kjent som "Trefunksjonsmodellen". Denne modellen beskriver gudenes funksjoner og plasserer de i en hierarkisk inndeling. Den øverste av de tre funksjonene er hersker- og lederrollen. Her troner de mektigste guddommene, som Odin i den norrøne mytologien. Guden Tor vil ifølge Dumézil tilhøre trefunksjonsmodellen andre ledd, kriger- og styrkefunksjonen. Dette begrunnes med Tors rolle som vokter av kosmos og de mange likhetstrekkene man finner med andre tilsvarende guddommer i andre indoeuropeiske religioner. Det er allikevel mulig å snakke om Tor som en tredjefunksjonsgud ettersom han også innehar trekk som en fruktbarhetsgud.[147] Tors rolle som fruktbarhetsgud tar utgangspunkt i hans evne til å påvirke været. Regn og torden forekommer ofte samtidig og ettersom Tor var tordengud var det derfor naturlig å tillegge han en fruktbarhetsfunksjon. Vanegudene Frøy og Frøya har tradisjonelt sett vært ansett som fruktbarhetsguder, som er den tredje og siste funksjonen.[147]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
