From Wikipedia, the free encyclopedia
Den doriske invasjon er et konsept konstruert av historikere av oldtidens Hellas for å forklare erstatningen av førantikke dialekter og tradisjoner i sørlige Hellas med den som rådet i antikkens Hellas. Den historiske befolkningen ble gitt navnet dorere av oldtidens greske skribenter.
Greske legender hevder at dorere erobret Peloponnes i en hendelse som kalles for «Herakleidenes hjemkomst». Antikkens forfattere så i legenden en hypotetisk virkelig hendelse som de karakteriserte som «den doriske invasjon». Konseptets mening har blitt endret flere ganger etter hvert som historikere, filosofer og arkeologer har benyttet seg av det for å forklare kulturelle avbrudd uttrykt i de data innenfor deres felter. Mønstret til ankomsten av dorernes kultur på bestemte øyer i Middelhavet, som Kreta, er ikke godt klargjort. Dorerne koloniserte en rekke steder på Kreta, blant annet Lato.[1]
Til tross for de nær 200 år med forskning har den historiske korrekthet for dorernes invasjon aldri blitt etablert. Betydningen av konseptet har blitt til en viss grad ubestemmelig, Arbeidet på det har hovedsakelig vært å fjerne ulike spekulasjoner. Muligheten for at en faktisk dorisk invasjon skjedde er fortsatt åpen.
Dorerne (gresk: Δωριεῖς, Dōrieis, entall Δωριεύς, Dōrieus) var en av fire hovedstammer som oldtidens grekere i den antikke tiden delte seg selv inn i.[2] Dorerne har tilsynelatende alltid blitt referert til ganske enkelt «dorerne», slik de tidligste litterære benevnelsen av dem er i Odysseen,[3] hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benytter begrepet ethnos,[4] som gjenfinnes i det moderne begrepet etnisitet, og med ethnos mener Herodot i betydningen stamme eller folk, men det er opplagt at dorerne er blant de folkene som ble inkludert blant grekerne. Dorerne skilte seg likevel ut ved deres doriske dialekt og av sosiale karaktertrekk og historiske tradisjoner. Antikkens redegjørelser gir ulik sted for deres opprinnelse. En teori, men aldri bevist, som allerede ble foreslått i antikken, var at de kom nordfra, kanskje nærmere bestemt i de fjellrike områdene i nordøstlige Hellas, oldtiden Makedonia og Epirus, mens andre tradisjoner, kanskje mer uklare, plasserer dem sørpå; Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, til Magna Graecia (de greske koloniene i oldtidens Italia), Lapithos (på nordkysten av Kypros) og Kreta.
Oldtidens tradisjon er at etterkommerne til Herakles (Herakleidene) ble forvist etter hans død. En del generasjoner senere kom de tilbake for å kreve landet på Peloponnes til deres stamfar Herakles. Det Hellas, som tradisjonen refererte til som mystisk, betraktes i dag som mykenske Hellas Temaet for herakleidenes hjemkomst er betraktet som legendarisk. Den nøyaktige avstamning adskiller seg fra den ene oldtidsforfatteren til den andre, det framtredende punktet i hvert tilfelle er at en tradisjonell herskende klasse sporet sin opprinnelse, og således deres berettigelse og legitimitet, til Herakles.
Oversettelsen «hjemkomst» er strengt tatt et norsk begrep, de greske konnotasjonene er noe annerledes. De greske ordene er katienai og katerchesthai, bokstavelig «å stige ned», «komme ned» eller «gå ned», eller mindre vanlig «å bli brakt ned». Det innebærer en nedstigning fra opplandene til lavlandet, eller fra jorden til graven, eller å strømme ned som en elv, eller sveipe ned som en vind eller fare avsted som et skip, eller de som kommer tilbake fra landflyktighet (noe som typisk sett ville ha skjedd med et skip). Mening er aldri brukt utelukkende som «hjemkomst», som er et nostos (som i nostalgi eller «komme tilbake fra Troja»). Herakleidene kom ikke tilbake til et tidligere hjem slik som de som lider av hjemlengsel, men de kom sveipende ned på Peloponnes i krig, av den grunn benyttes betegnelsen invasjon. Den engelske historikeren George Grote ga følgende sammendrag av forholdene dem imellom: [5]
Hyllos, en perseid, ble fordrevet fra riket Mykene og i landflyktighet etter at Herakles var død av en dynastisk rival, Eurysthevs av Mykene, en annen perseid: [6]
Pelopsfamilien tok nå makten. Herakleidene «bestrebet seg på å få tilbake eiendommene som de hadde blitt forvist fra», men de ble beseiret av jonerne ved Korinteidet. Hyllos fikk til en fred som varte i tre generasjoner mot direkte gjenervervelse i en enkel tvekamp og ble drept av Ekemos av Arkadia.
Herakleidene fant det da klokt å kreve det doriske landet som var gitt til Herakles: [5] «og fra dette øyeblikk ble herakleidene og dorerne inngående forent sammen til et sosialt fellesskap». Tre generasjoner senere okkuperte herakleidene med dorisk forståelse Peloponnes, en hendelse som Grote betegnet som en «seierrik invasjon».[6]
Den første omfattende bruken av begrepet «dorisk invasjon» synes å være datert til 1830-tallet. Et alternativ var «dorisk migrering». Eksempelvis benyttet Thomas Keightly i 1831 dorisk migrering i Outline of History; i 1838 i The Mythology of Ancient Greece and Italy benyttet han dorisk invasjon.
Ingen av disse to ordene dekker nøyaktig begrepet hjemkomst da de antyder et fiendtlig angrep fra utsiden av et samfunn mot de indre, men det er ikke åpenbart hvor dorerne passer inn, om det er på utsiden eller på innsiden av samfunnet. William Mitfords History of Greece (1784–1810)[7] beskrev en «dorisk revolusjon» og Grotes første to bind kom ikke før i 1846, skjønt han hadde arbeidet på verket siden 1822.
I 1824 ble det tyske verket Die Dorier av Karl Otfried Müller utgitt.[8] De engelske oversettelsene benyttet begreper som «den doriske invasjon» og «invasjonen til dorerne» for å oversette Müllers betegnelse «Die Einwanderung von den Doriern», bokstavelig «migrering til dorerne», noe som har et annerledes konsept, men tyder på at «invasjon» var allerede innarbeidet på engelsk.
På et nivå betydde Einwanderung ikke mer enn en Heraklidenzug, herakleidenes hjemkomst. Imidlertid benyttet Müller også betydning av Völkerwanderung, det samme begrepet som benyttes om folkevandringstiden. Müllers tilnærming var filologisk. I et forsøk på å forklare grupperingen av stammene og dialektene la han fram hypotesen at den opprinnelige urbefolkningen, pelasgere, var gresk. Hans berømte første avsnitt fra introduksjonen hevder at:
Müller går videre med å foreslå at det opprinnelige pelasgiske språket var et felles stamspråk for gresk og latin som utviklet seg til urgresk og ble bedervet i Makedonia og i Thessalia av brygiske invasjoner
Mot slutten av 1800-tallet fremmet filologen Paul Kretschmer en sterk sak på at pelasgere var et opprinnelig urgresk folk utenfra Hellas, kanskje fra Anatolia,[9] og tok således opp igjen det antikke temaet om rester og levninger av befolkningsgrupper eksisterte i glemte lommer blant hele gresktalende samfunnet. De skulle kunne ha eksistert i de fjellrike og jordbruksområdene i Arkadia og utilgjengelige kystområder i sør. Dette synet etterlot Müllers urgrekere uten et sted å være, men Kretschmer sendte ikke herakleidene hjem eller deres doriske allierte fra Makedonia og Thessalia. Isteden fjernet han de tidligste grekere og plasserte dem langs det spor som ledet fra slettene i Asia hvor han mente at urindoeuropeisk hadde blitt brutt opp en gang rundt 2500 f.Kr. Et sted mellom Hellas og der hadde den nye krybben til de greske stammene utviklet seg fra urjonerne fra rundt 2000 f.Kr., urarkadianerne en gang rundt 1600 f.Kr. og dorerne en gang rundt 1200 f.Kr. før de feide ned på en stadig mindre opprinnelig befolkning i Hellas i form av tre bølger med innvandrende (ytre) grekere.[10]
Kretschmer var overbevist om det ukjente hjemlandet til grekerne ikke var kjent den gang ville arkeologien til sist finne det. I håndbøkene for gresk historie fra da av skrev om at grekere kom inn i Hellas. Så sent som i 1956 skrev J.B. Burys History of Greece (3. utgave) om «...en invasjon som førte det greske språket inn i Hellas». Over dette halve århundret var gresk og balkansk arkeologi forent i en anstrengelse i å lokalisere dorerne lengre nord enn Hellas. Ideen var kombinert med et syn at havfolkene var en del av den samme nord-sør migreringen rundt 1200 f.Kr.
Svakheten i denne teorien[11] er at det krever et invadert Hellas og dets speilbilde hvor grekere utviklet seg og fortsatte å utvikle seg til dialekter samtidig med det invaderte Hellas. Selv om det invaderte Hellas ble rikelig representert med bevis i alle former, er det ingen bevis på dets skjulte speil. Tilsvarende feiler havfolkene å vise seg noe annet sted enn på havet, noe som var grunnen til at egypterne nettopp kalte dem for det. Ved å fastholde Müllers tre bølger med innvandring og Kretschmers pelasgianske lommer har forskerne fortsatt å lete etter dorerne i andre områder. Troen på Müllers felles stamspråk til gresk og latin forsvant ved 1950, noe som brøt den lenken, og ved 1960 hadde også troen på konseptet at grekerne utviklet seg utenfor Hellas også sett sine beste dager.[12]
Ytterligere framgang i søken etter den doriske invasjon kom i gang som et resultat av tydningen av Linear B, en tidlig form for gresk i stavelsesskrift. Det ble kjent som mykensk gresk. Sammenlignet med senere greske dialekter kunne forskerne se at en språkutviklingen hadde skjedd. Eksempelvis det antikke greske ordet anak-s, «konge», kom fra et rekonstruert ord *wanak- og en undersøkelse av Linear B viste fram wa-na-ka.
Ernst Risch nølte ikke med å foreslå at det hadde aldri vært mer enn én innvandring som førte urgresk til Hellas, og den spredte seg deretter i flere greske dialekter i Hellas.[13] I mellomtiden hadde de lingvister som arbeidet med dechiffreringen fått sine tvil om klassifiseringen av urgresk. John Chadwick oppsummerte i 1976: [14]
I ytterligere ti år hadde «det alternative synet» blitt standard. J. P Mallory skrev i 1989 angående de ulike hypotesene for urgresk som hadde blitt fremmet siden dechiffreringen: [16]
På slutten av 1900-tallet hadde oppfatningen om en invasjon av eksterne gresktalende opphørt å være hovedstrømning blant forskerne, om enn opprettholdt av noen, og derav skrev Geoffrey Horrocks: [18]
Det rådende lingvistiske oppfatningen er at gresk ikke ble ført til Hellas ved en ytre invasjon, men at gresk oppsto i Hellas, uten at det sier noe om en særegen dorisk invasjon i seg selv.
I mellomtiden hadde arkeologene fremmet hva som synes å være en bølge av ødeleggelser av mykenske palasser. Faktisk hadde Pylotavlene nedtegnet meldinger om «kystvoktere», som ble fulgt ikke lenge etter av brenning av palasser, antagelig på grunn av angripere fra havet. Carl Blegen skrev at: [19]
Blegen fulgte den svenske arkeologen Arne Furumark[21] i dateringen av mykensk IIIB til tidsrommet 1300-1230 f.Kr. Blegen selv daterer en dorisk invasjon til 1200 f.Kr.
En ødeleggelse ved dorere er ikke uten problemer (se neste seksjon) og er heller ikke den eneste mulige forklaringen. På omtrentlig denne tiden hadde den hettittiske stormakten i Anatolia sitt sammenbrudd og hvor deres hovedstad Hattusa ble ødelagt. Samtidig var den invasjoner eller angrep fra havfolket i oldtidens Egypt i løpet av 19. og 20. dynasti. En annen teori, fremmet av blant annet Thomas & Conant, tilskrev ødeleggelsene på Peloponnes til disse: [22]
Men hvem var disse fiender. Bevisene for havfolkene indikerer at en del av dem kan ha vært greske. Michael Wood foreslår å støtte seg på tradisjonen, særlig den til Thukydid: [24]
I korthet ble den mykenske verden ødelagt grunnet stridende fra de store kongelige familier.[24] Muligheten av en form for indre kamp har lenge blitt vurdert. Etter å ha fulgt og kritisert utviklingen til forskjellige synene kom John Chadwick i 1976 fram til sin egen teori: [25] det var ingen dorisk invasjon. Palassene ble ødelagt av de dorere som hadde vært på Peloponnes hele tiden som en underordnet klasse, og som deretter utløste en revolusjon. Chadwick forfektet det syn at nordlig gresk var mer konservativt og foreslo at sørlig gresk hadde utviklet seg under minoisk påvirkning som et palasspråk (overklassespråk).
Etter de mørke århundrer i Hellas snakket det mest av befolkningen på Peloponnes dorisk gresk. Bevis på Linear B og litterære tradisjoner som tekstene tilskrevet Homer, er at de først snakket akajisk, og det må ha vært mykensk gresk. Like betydningsfullt er at samfunnet på Peloponnes hadde gjennomgått en fullstendig endring fra stater hersket av konger som ledet en palassøkonomi til et kastesystem styrt av en dorisk herre med ethnos i Sparta.
I henhold til forskeren H. Michell: [26] «Om vi antar at den doriske invasjon skjedde en del tid før 12. århundre, vi absolutt ingen ting om dem for de neste hundre årene". Blegen innrømmet at i helladiske perioden som fulgte 1200: [19] "hele området synes å ha vært sparsomt befolket...»
Problemet er at det ikke finnes noe spor av noen dorer noe sted før på begynnelsen den geometriske epoken, som er navngitt etter motivtrekk på keramikken, en gang rundt 950 f.Kr. Disse enkle keramikkdekorasjonene synes å tilsvare andre endringer i den materielle kulturen, slik som introduksjonen av jern i våpen og redskaper, og endringer i gravpraksisen fra mykensk gruppegraver i Tholosgravene til individuelle graver og kremasjon. Disse kan med sikkerhet bli knyttet til de historiske doriske bosetterne, slik som de i Sparta på 900-tallet f.Kr.[26] Imidlertid synes disse endringene også ha skjedd over hele Hellas, og de nye våpnene ville ikke ha vært i bruk rundt år 1200 f.Kr.
Forskere møter nå problemet med en invasjon rundt år 1200 f.Kr., men en bosetning rundt 950 f.Kr. En hypotese for å forklare hvorfor dorerne trengte så mye tid tilsvarende flere generasjoner er at ødeleggelsene rundt 1200 f.Kr. ikke hadde sin årsak hos dorerne, og at det kvasimytiske hjemkomsten til herakleidene ble assosiert med bosetningen ved Sparta ca 950 f.Kr. Innvandringen ble enkelt fullført grunnet et militært vakuum.
Søken etter den doriske invasjonen begynte som et forsøk på å forklare ulikhetene mellom de samfunnet på Peloponnes som Homer beskrev og de historiske dorerne fra antikkens Hellas. De første forskerne som arbeidet med spørsmålet var historikere som forsket på de eneste ressursene som var tilgjengelig for dem, nemlig greske legender. Filologer og senere lingvister tok deretter utfordringen, men til sist kunne de bare gi problemet et skarpere definisjon. Til sist arvet arkeologene problemet, og det er fortsatt håp om arkeologiske spor og bevis vil til sist dukke opp som vil gi tilfredsstillende innsikt i hvordan og når samfunnet på Peloponnes endret seg så radikalt.
Historikerne har definert de greske mørke århundrene som en periode med generell tilbakegang, i dette tilfellet at palassøkonomien forsvant og med den også lov og orden, tap av skriftsystem, tilbakegang i handelen, nedgang i befolkningen og bosetninger som ble oppgitt eller ødelagt, mangel på metaller og tap av kunsthåndverk eller i det minste en nedgang i kvaliteten, bevist særlig i keramikken. Ved den bredeste definisjonen på de gresk mørke århundrene til en gang mellom 1200 f.Kr. og 750 f.Kr., begynnelsen på den arkaisk tidsperiode da innflytelsen fra Midtøsten via de oversjøiske koloniene stimulerte en ny samfunnsmessig blomstring.
De mørke århundrene med fattigdom, lavere befolkningstall og mangel på metaller er ikke sammenfallende med ideen om store befolkningsbevegelser av fremgangsrike krigere som var utstyrt med de nyeste militære våpen som kom farende over Peloponnes og overtok landet og bygget om sivilisasjonen på deres eget vis. Disse mørke århundrene besto av tre perioder innenfor kunst og arkeologi: Helladisk (submykensk), urgeometrisk og geometrisk tider. Den mest fremgangsrike perioden, den geometriske, synes å ha passet bedre til dorerne, men det er et gap, og denne perioden er ikke lokalisert til og begynte heller ikke i dorisk område. Den er mer knyttet til athenerne, et jonisk samfunn.
Likevel delte dorerne den geometriske periode og for derfor å finne dens opprinnelse må derfor kanskje være å finne dorernes opprinnelse. Den geometriske har sin opprinnelse i en klar overgang i den mørkeste av de mørke århundrene, den urgeometriske periode. Familiene som levde på denne tiden var så fattige at de sluttet med å lage smykker og kostbarheter av bronse, og begynte å bære enkle ringer av jern og pendanter. Som med helladisk tid var dekorasjonen løs og lite omsorgsfulle utgaver av mykenske motiver, hvilket peker på at de er å betrakte som en befolkning av flyktninger. Spørsmålet da er hvorfor flyktningene hjemsøkte deres tidligere hjem om disse var erobret av dorerne.
Ingen fyllestgjørende svar har hittil vært mulig å etablere. Det logiske bruddet i den materielle kulturen er begynnelsen på den urgeometriske perioden en gang rundt 1050 f.Kr., noe som etterlater et hull eller gap på rundt 150 år. Året 1050 f.Kr. tilbyr heller ikke særskilte doriske spor, men om dorerne var tilstedeværende i den geometriske perioden, og at de ikke var til stede som lavere samfunnsklasse som har unngått nedtegnelser, er året 1050 mest sannsynlig tiden de dukker opp. Forskeren Paul Cartledge har humoristisk kommentert problemstillingen: [27]
Tilsynelatende kan heller ikke arkeologi finne fram til dorerne. Kanskje de arkeologiske levninger som gjenstår å avdekke kan eller ikke bestemme bevegelsene og områdene til fortidens folk, men spørsmålet er uansett åpent for ytterligere undersøkelser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
