Urindoeuropeisk er et hypotetisk språk som er språket som gir et felles opphav for de indoeuropeiske språkene. Det er to hovedteorier om når det ble brukt: Ifølge Kurganhypotesen oppstod det i det fjerde årtusen f.Kr. i det sydlige Russland, men ifølge Anatoliahypotesen så tidlig som det syvende årtusen f.Kr. i Anatolia.
Språkets eksistens er generelt akseptert av lingvister, men det er stor debatt omkring mange av detaljene. Det finnes ingen bevarte nedtegninger av språket, men ved hjelp av sammenlignende analyse av lydutviklingen i forskjellige indoeuropeiske språk har man rekonstruert mange røtter. Disse er hypotetiske, og skrives derfor alltid med en asterisk (*) foran.
Når?
Det finnes flere konkurrerende hypoteser angående når og hvor urindoeuropeisk ble talt. Den mest aksepterte [trenger referanse] tilsier at språket ble snakket i det nåværende Ukraina og sydlige Russland omkring 3500 f.Kr., da de første vognene med hjul ble introdusert i det nordøstlige Europa og svartehavsområdet. Det eneste man vet med sikkerhet er at språket må ha forgrenet seg til innbyrdes forskjellige datterspråk ved midten av 2000-tallet f.Kr. De vanligste estimatene av tidsrommet mellom urindoeuropeisk og de første daterte tekstene (omkring 1800-tallet f.Kr.) varierer fra omkring 1 500 til 2 500 år, med ytterliggående forslag som divergerer opptil enda 100 % på hver side.
- 2000-tallet f.Kr. (bortsett fra den anatoliske grenen) i Armenia, ifølge Armeniahypotesen.
- 4000-tallet f.Kr. (3000-tallet dersom man ser bort fra den anatoliske grenen) på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, ifølge Kurganhypotesen.
- 5000-tallet f.Kr. i India, ifølge Konraad Elsts teori.
- 6000-tallet f. Kr. i Anatolia (4000-tallet i Balkan, hvis man ser bort fra den anatoliske grenen), ifølge Colin Renfrews Anatoliahypotese.
- 6000-tallet f.Kr. (5000-tallet hvis man ser bort fra den anatoliske grenen), ifølge et glottokronologisk studium fra 2003.[1]
- før 10 000 f.Kr., ifølge den paleolittiske kontinuitetsteorien.
Historie
- Hovedartikkel: Indoeuropeistikk
Den klassiske fasen i indoeuropeisk sammenlignende lingvistikk ble ført fra Franz Bopps Vergleichende Grammatik (1833) over August Schleichers Compendium til Karl Brugmanns Grundriss, utgitt i 1880-årene. Brugmanns reevaluering av feltet og Ferdinand de Saussures utvikling av laryngalteorien kan anses som begynnelsen til den moderne indoeuropeistikken.
Urindoeuropeisk slik det ble beskrevet tidlig på 1900-tallet aksepteres stort sett stadig; det senere arbeidet har for det meste bestått i raffinering og systematisering, samt innlemmelse av ny informasjon, særlig av de anatoliske og tokariske grenene, som var ukjente på 1800-tallet.
Laryngalteorien, som ble diskutert fra 1880-tallet, ble alment anerkjent etter Jerzy Kuryłowicz' oppdagelse av etterlevninger av disse hypotetiske fonemene i anatolisk, i 1927. Julius Pokornys Indogermanisches Etymologisches Wörterbuch ga et overblikk over den leksikalske kunnskapen som var blitt samlet inntil begynnelsen av 1900-tallet, men unngikk den samtidige utviklingen innenfor morfologi og fonologi, og overså stort sett anatolisk og tokarisk.
Generasjonen av indoeuropeistikere som virket i den siste tredjedel av 1900-tallet (som Calvert Watkins, Jochem Schindler og Helmut Rix) utviklet en bedre forståelse av morfologien, og, etter Kuryłowicz' Apophonie (1956), av forståelsen av avlyd. Fra 1960-tallet ble kunnskapen om anatolisk sikker nok til å kunne fastslå disse språkenes slektskap med urindoeuropeisk.
Metode
- Hovedartikler: Historisk lingvistikk og Indoeuropeiske lydlover
Det finnes ingen direkte spor etter urindoeuropeisk, fordi det aldri ble skrevet ned. Alle urindoeuropeiske lyder og ord er rekonstruert fra senere indoeuropeiske språk ved sammenligningsmetoden og metoden kalt indre rekonstruksjon. En asterisk brukes for å markere rekonstruerte urindoeuropeiske ord, slik som *wódr̥ «vann», *ḱwṓn «hund» eller *tréyes «tre» (hankjønn). Mange av ordene i de moderne indoeuropeiske språkene synes å ha utviklet seg fra slike «urord» gjennom regelmessige lydforskyvninger (for eksempel Grimms lov).
Ettersom det urindoeuropeiske språket ble splittet, utviklet også lydsystemet seg i forskjellige retninger. Utviklingen fulgte forskjellige lydlover i de forskjellige datterspråkene. Blant de viktigste er Grimms lov og Verners lov i urgermansk, tap av *p- foran vokal i urkeltisk, reduksjon av *s- til h foran vokal i urgresk, Brugmanns lov og Bartholomaes lov i urindoiransk, og Grassmanns lov både i urgresk og urindoiransk uavhengig av hverandre.
Tilknytning til andre språkfamilier
Urindoeuropeisk antas å ha brukt følgende fonemer.
Konsonanter
| Konsonanter | Labialer | Koronaler | Palatovelarer | Velarer | Labiovelarer | Laryngaler |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Ustemte lukkelyder | p | t | ḱ | k | kʷ | |
| Stemte lukkelyder | b | d | ǵ | g | gʷ | |
| Aspirerte lukkelyder | bʰ | dʰ | ǵʰ | gʰ | gʷʰ | |
| Nasaler | m | n | ||||
| Frikativer | s | h₁, h₂, h₃ | ||||
| Likvider, glidelyder | w | r, l | j |
Tabellen angir den vanligste notasjonen i moderne utgivelser. Varierende transkripsjoner gis under. Hevet ʰ står for aspirasjon. Ifølge glottalteorien var de stemte lukkelydene i systemet over glottale, kanskje ejektiver, mens de stemte, aspirerte lukkelydene muligens ikke var stemte.
- Urkeltisk, Urbaltoslavisk, albansk og uriransk slo den aspirerte serien bʰ, dʰ, ǵʰ, gʰ, gʷʰ sammen med den rent stemte serien b, d, ǵ, g, gʷ. Urkeltisk slo imidlertid ikke gʷʰ og gʷ sammen til gʷ som de andre. I stedet ble den første gw, mens den andre ble b.
- Urgermansk undergikk Grimms lov, og forandret de ustemte lukkelydene til frikativer, mens de uaspirerte, stemte lukkelydene ble ustemte, og de stemte aspirerte mistet aspirasjonen.
- Grassmanns lov (Tʰ-Tʰ > T-Tʰ, f.eks. dʰi-dʰeh₁- > di-dʰeh₁-) og Bartholomaes lov (TʰT > TTʰ, f.eks. budʰ-to- > bud-dʰo-) beskriver de aspirerte lukkelydenes oppførsel under spesielle forhold i noen av de tidlige datterspråkene.
Labialer
p, b, bʰ skrives som gruppe med symbolet P. b var et meget sjeldent fonem; dette er ett av argumentene til fordel for glottalteorien, siden det synes som om språk som har ejektive lukkelyder oftest ikke har en ejektiv labial lukkelyd p'.
Koronaler/dentaler
Den vanlige rekonstruksjonen identifiserer tre koronale/dentale lukkelyder: t, d, dʰ. De skrives som gruppe med symbolet T.
Enkelte konkluderer med at konsonantsammensetninger av formen TK ville undergå metatesis i urspråket, med Kþ som resultat; sammenlign hetittisk dagan «jord» med gresk khthōn «jord», fra ǵʰðōm, fra tidligere *dʰǵʰoms; hettittisk hartagas «uhyre», gresk arktos «bjørn» fra hrkþos, fra tidligere h₂r̥tg̑os. Begge fikk metatesis, og former uten metatesis overlever i forskjellige avlydsgrader av roten dʰégʷʰ «brenne» (i slekt med dagaz «dag» i sanskrit, dáhati «brennes» < dʰégʷʰ-e- og kṣā́yat «brenner» < dʰgʷʰ-éh1-).
Dorsaler
Frikativer
Nasaler og likvider
Halvvokaler
Vokaler
Røtter
- Hovedartikkel: Urindoeuropeiske røtter
Det indoeuropeiske urspråket var et bøyningsspråk, hvor de grammatiske forholdene mellom ord ble uttrykt ved bøyningsmorfemer (vanligvis endelser). Røttene i urindoeuropeisk er grunnleggende morfemer som bærer leksikalsk betydning. Ved å legge til suffikser dannes stammer, og ved å legge til endelser dannes grammtisk bøyde ord (substantiver eller verb). Urindoeuropeiske røtter forstås å bestå av for det meste én stavelse med den grunnleggende strukturen CvC(C). Denne grunnleggende rotstrukturen endres ofte ved avlyd. Røtter som synes å begynne med en vokal antas av mange forskere opprinnelig å ha begynt med en gruppe konsonanter som gikk tapt i alle datterspråk utenom i den anatoliske grenen. Denne konsonantgruppen kalles laryngaler (samlet ofte betegnet med en H, hver for seg med h1, h2, h3). En verbform liksom den som kommer til syne i latin agunt gresk ἄγουσι (ágousi), sanskrit ajanti vil dermed rekonstrueres som h2eǵ-onti, hvor elementet h2eǵ utgjør selve roten.
Avlyd
- Hovedartikkel: Indoeuropeisk avlyd
En av de distinkte trekkene ved urindoeuropeisk var avlydsfølgen som ga en veksling mellom vokalfonemene o/e/Ø [ingen vokal] innenfor samme rot. Avlyd er en form for vokalvariasjon som vekslet mellom disse tre formene, kanskje avhengig av de tilstøtende lydene og trykkets stilling i ordet. Disse vekslingene kan fremdeles spores i moderne indoeuropeiske ord, hvor de nå gjenspeiler grammatiske kategorier. Disse avlydsnivåene kalles vanligvis: e-graden og o-graden, av og til kalt full grad i fellesskap; null-graden (ingen vokal, Ø); og forlenget grad (ē eller ō). Moderne norsk synge, sang, sunget er et eksempel på en slikt avlydsgruppe, og gjenspeiler den pre-urgermanske følgen sengw-, songw-, -sngw-. Noen forskere tror at bøyningssuffiksene i urindoeuropeisk gjenspeiler avlydsvarianter, som regel nullgraden, av eldre røtter. Ofte dukker nullgraden opp der hvor ordets trykk har vekslet fra roten til et av affiksene. Slik gjenspeiler vekslingen man finner i latin est, sunt urindoeuropeisk h1és-ti, h1s-ónti.
Substantiver
- Hovedartikkel: Urindoeuropeiske substantiv
Substantivene i det indoeuropeiske urspråket ble bøyd i åtte kasus (nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis, ablativ, lokativ og vokativ). Det var tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.
Det er to hovedbøyningstyper, tematisk og atematisk. Tematiske substantivstammer dannes ved hjelp av et suffiks -o- (i vokativ -e) og stammen har ikke avlyd. De atematiske stammene er mer arkaiske, og de klassifiseres videre ved avlydsforhold (akrodynamiske, proterodynamiske, hysterodynamiske og holodynamiske, etter hvor den tidlige urindoeuropeiske trykket (dynamis) befinner seg).
Pronomen
- Hovedartikkel: Urindoeuropeiske pronomen og partikler
Det er vanskelig å rekonstruere de urindoeuropeiske pronomenene, fordi de er så forskjellige i datterspråkene. Dette er særlig tilfelle for de påpekende pronomenene. Det indoeuropeiske urspråket hadde personlige pronomen i person (grammatikk), men ikke tredje person, hvor påpekende ble brukt i stedet. De personlige pronomenene hadde særegne former og endelser, og noen hadde to forskjellige stammer. Dette er mest innlysende i første person entall, hvor de to stammene er bevart i norsk jeg og meg. Ifølge Beekes (1995) var det også to varianter for akkusativ, genitiv og dativ, en trykksterk og en enklitisk form.
| Personlige pronomen (Beekes 1995) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Første person | Andre person | |||
| Entall | Flertall | Entall | Flertall | |
| Nominativ | h₁eǵ(oH/Hom) | wei | tuH | yuH |
| Akkusativ | h₁mé, h₁me | nsmé, nōs | twé | usmé, wōs |
| Genitiv | h₁méne, h₁moi | ns(er)o-, nos | tewe, toi | yus(er)o-, wos |
| Dativ | h₁méǵʰio, h₁moi | nsmei, ns | tébʰio, toi | usmei |
| Instrumentalis | h₁moí | ? | toí | ? |
| Ablativ | h₁med | nsmed | tued | usmed |
| Lokativ | h₁moí | nsmi | toí | usmi |
Når det gjelder de påpekende pronomenene, rekonstruerer Beekes (1995) et system med bare to pronomener: so/seh₂/tod «denne, dette» og h₁e/ (h₁)ih₂/(h₁)id «den (der)» (anaforisk). Han forutsetter også tre adverbialpartikler ḱi «her», h₂en «der» og h₂eu «vekk, igjen», som ga opphav til påpekende pronomen i noen av datterspråkene.
Verb
- Hovedartikkel: Urindoeuropeiske verb
Verbet i det indoeuropeiske urspråket er komplekst, og i likhet med substantivet utviser det avlydssystem. Verbene har minst fire modi (indikativ, imperativ, konjunktiv og optativ, samt muligens injunktiv, som kan rekonstrueres fra vedisk sanskrit), to diateser (aktiv og mediopassiv), samt tre personer (første, andre og tredje) og tre tall (entall, totall og flertall). Verbene bøyes i minst tre «tider» (presens, aorist og perfektum), som i virkeligheten betegner en handlings aspekt. Indikativformer av imperfektum og (mindre sannsynlig) pluskvamperfektum kan ha eksistert. Verbene var også kjennetegnet av en høyt uviklet system av partisipper, ett for hver kombinasjon av tid og modus, og en rekke forskjellige verbalsubstantiver og adjektivdannelser.
| Buck 1933 | Beekes 1995 | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Atematisk | Tematisk | Atematisk | Tematisk | ||
| Entall | 1 | -mi | -ō | -mi | -oH |
| 2 | -si | -esi | -si | -eh₁i | |
| 3 | -ti | -eti | -ti | -e | |
| Flertall | 1 | -mos/mes | -omos/omes | -mes | -omom |
| 2 | -te | -ete | -th₁e | -eth₁e | |
| 3 | -nti | -onti | -nti | -o | |
Tallord
- Hovedartikkel: Urindoeuropeiske tallord
Tallordene i det indoeuropeiske urspråket rekonstrueres slik:
| Sihler 1995, 402–24 | Beekes 1995, 212–16 | |
| én | *Hoi-no-/*Hoi-wo-/*Hoi-k(ʷ)o-;*sem- | *Hoi(H)nos |
| to | *d(u)wo- | *duoh₁ |
| tre | *trei- (full grad)/*tri- (nullgrad) | *treies |
| fire | *kʷetwor- (o-grad)/*kʷetur- (nullgrad), se også kʷetwóres-regelen |
*kʷetuōr |
| fem | *penkʷe | *penkʷe |
| seks | *s(w)eḱs; opprinnelig kanskje *weḱs | *(s)uéks |
| syv | *septm̥ | *séptm |
| åtte | *oḱtō,*oḱtou eller *h₃eḱtō, *h₃eḱtou | *h₃eḱteh₃ |
| ni | *(h₁)newn̥ | *(h₁)néun |
| ti | *deḱm̥(t) | *déḱmt |
| tyve | *wīḱm̥t-; opprinnelig kanskje *widḱomt- | *duidḱmti |
| tretti | *trīḱomt-; opprinnelig kanskje *tridḱomt- | *trih₂dḱomth₂ |
| førti | *kʷetwr̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *kʷetwr̥dḱomt- | *kʷeturdḱomth₂ |
| femti | *penkʷēḱomt-; opprinnelig kanskje *penkʷedḱomt- | *penkʷedḱomth₂ |
| seksti | *s(w)eḱsḱomt-; opprinnelig kanskje *weḱsdḱomt- | *ueksdḱomth₂ |
| sytti | *septm̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *septm̥dḱomt- | *septmdḱomth₂ |
| åtti | *oḱtō(u)ḱomt-; opprinnelig kanskje *h₃eḱto(u)dḱomt- | *h₃eḱth₃dḱomth₂ |
| nitti | *(h₁)newn̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *h₁newn̥dḱomt- | *h₁neundḱomth₂ |
| hundre | *ḱm̥tom; opprinnelig kanskje *dḱm̥tom | *dḱmtóm |
| tusen | *ǵheslo-,*tusdḱomti | *ǵʰes-l- |
Lehmann (1993, 252-255) mener at tallene som er større enn ti var konstruert hver for seg i dialektgruppene og at *ḱm̥tóm opprinnelig betød «et stort tall», snarere enn «hundre».
Ettersom det indoeuropeiske urspråket ble talt i et førhistorisk samfunn, finnes det ingen ekte eksempeltekster, men fra og med 1800-tallet har moderne forskere gjort flere forsøk på å sette sammen eksempeltekster for å kunne illustrere sine resultater. Disse tekstene er i beste fall begrunnede gjetninger; i 1969 bemerket Calvert Watkins at den sammenlignende språkvitenskapen til tross for 150 års forskning enda ikke kunne rekonstruere en eneste velformet setning på urspråket. Uansett kan slike tekster gi et levende bilde av hvordan en sammenhengende ytring på urspråket kan ha lydt.
Noen offentliggjorte eksempeltekster:
- Schleichers fabel (Avis akvasas ka) av August Schleicher (1868), modernisert av Hermann Hirt (1939) og Winfred Lehmann og Ladislav Zgusta (1979).
- Kongen og guden (rēḱs deiwos-kʷe) av S. K. Sen, E. P. Hamp et al. (1994)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
