August Schleicher (født 19. februar 1821 i Meiningen, død 6. desember 1868 i Jena) var en tysk lingvist. Han anses som grunnleggeren av stamtreteorien innenfor sammenlignende språkforskningen og sammen med Franz Bopp som foregangsmann for indoeuropeistikken.
| August Schleicher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. feb. 1821[1][2][3][4] Meiningen[5] | ||
| Død | 6. des. 1868[1][2][4] (47 år) Jena[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, journalist, pedagog, universitetslærer, skribent | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Gymnasium Casimirianum Coburg | ||
| Nasjonalitet | Sachsen-Meiningen | ||
| Gravlagt | Johannisfriedhof (tema for: grave of August Schleicher) | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Det russiske vitenskapsakademi Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Kösener Vogelweiden Det ungarske vitenskapsakademiet Det saksiske vitenskapsakademiet (1863–) (ordinær medlem) Serbian Learned Society | ||
| Utmerkelser | Prix Volney (1863) Prix Volney (1867) | ||
Schleicher utforsket sammenhengene innenfor den indoeuropeiske språkfamilien. Han anså lingvistikken som en del av naturvitenskapene, og definerte språket som en naturlig organisme. Forandringer i språket var derfor underlagt evolusjonens lovmessighet. På grunnlag av sine forskningsresultater opptegnet han i august 1853 de indoeuropeiske språkenes opphav i et av de første stamtrærne i språkvitenskapens historie. Som hans hovedverk regnes Compendium der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen (1861).
Liv
August Schleicher var sønn av legen Johann Gottlieb Schleicher og hans første hustru Henriette Heym. Da han var ett år flyttet familien til Sonneberg i nærheten av Coburg. 1835–40 var han elev ved gymnaset i Coburg. Han begynte å studere teologi ved universitetet i Leipzig, senere ved universitetet i Tübingen, men han ble etter hvert mer interessert i studiet av Hegels filosofi og orientalske språk: arabisk, hebraisk, persisk og sanskrit. I 1843 oppga han teologien og dro til universitetet i Bonn for å studere filologi.
Filologiske studier og reiser
I Bonn studerte han klassiske språk og tok doktorgraden i 1846. Etter studiene vendte han tilbake til hjembyen Sonneberg og drev språkvitenskapelige undersøkelser på egen hånd. I Bonn hadde imidlertid prins Georg av Sachsen-Meiningen blitt oppmerksom på ham, og skaffet ham et stipend slik at han i årene 1848–50 kunne oppholde seg i Paris, London og Wien. Under reisene arbeidet han som korrespondent for avisene Allgemeine Zeitung og Kölnische Zeitung. Her berettet han om de politiske begivenhetene i Paris i 1848 og viste sympati for den liberal-demokratiske fraksjonen i Frankfurtparlamentet. Dermed kom han i det habsburgske politiets søkelys, og opplevde enkelte vanskeligheter under oppholdet i Wien og i Praha. I 1849 reiste han til Praha for å studere slaviske språk og lære tsjekkisk.
Schleicher hadde allerede offentliggjort enkelte betydelige språkvitenskapelige arbeider, slik at Karlsuniversitetet i Praha i 1850 utnevnte ham til ekstraordinær professor i klassisk filologi og i 1853 til professor i sammenlignende språkvitenskap, tysk og sanskrit. Arbeidet med de slaviske språkene førte frem til offentliggjøringen av Formenlehre der kirchenslawischen Sprache («Det kirkeslaviske språkets formlære») i 1852. I dette standardverket innførte han begrepet «kirkeslavisk» i språkvitenskapen.
Professor i Praha
Under professoratet i Praha konsentrerte han seg om de slaviske språkene og om litauisk, som inntar en særstilling innenfor indoeuropeistikken. I 1852 fikk han et stipend fra det østerrikske vitenskapsakademiet til å foreta en forskningsreise til Østprøyssen. Her oppholdt han seg i et halvt år, lærte litauisk i samtale med litauere og samlet materialer til sin Handbuch der litauischen Sprache («Håndbok i det litauiske språket»), som ble offentliggjort i 1856. Samme år trakk han seg av politiske og sannsynligvis også av helsemessige årsaker tilbake fra professoratet i Praha og vendte tilbake til Sonneberg, hvor han drev språkvitenskapelig feltarbeid.
Professor i Jena
I 1857 fikk han et professorat ved universitetet i Jena, men fant seg ikke helt til rette blant de konservative Jena-professorene. I 1861 ble han imidlertid venner med Ernst Haeckel. Med ham kunne han diskutere evolusjonsteoretiske og naturvitenskapelige spørsmål. Han arbeidet her på tre større verker: Die vergleichende Grammatik der slawischen Sprachen, Die vergleichende Grammatik der baltischen Sprachen og Die Grammatik der slawobaltischen Ursprache («Grammatikk over det baltoslaviske urspråket»). Han ble imidlertid avbrutt av en tidlig død i 1868, 47 år gammel.
Verker
- Sprachvergleichende Untersuchungen (1848–50)
- Die Formenlehre der Kirchenslawichen Sprache (1852)
- Handbuch der litauischen Sprache (1856–57)
- Litauische Märchen, Sprichworte, Rätsel und Lieder (1857)
- Volkstümliches aus Sonneberg im Meininger Oberlände (1858)
- Die deutsche Sprache (1860)
- Compendium der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen (1861)
- Die darwinsche Theorie und die Sprachwissenschaft (1863)
- Über die Bedeutung der Sprache für die Naturgeschichte des Menschen (1865)
- Laut- und Formenlehre der polabischen Sprache (1871)
Referanser
Kilder
Litteratur
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
