From Wikipedia, the free encyclopedia
Oldtidens Makedonia (gresk Μακεδονία, Makedonía) var et kongedømme i oldtiden og antikken, sentrert i nordøstlige delen av den greske halvøya, grenset mot Epirus i vest, Paionia i nord, regionen Trakia i øst og Thessalia i sør. Framveksten av Makedonia, fra et lite kongedømme i ytterkanten av de klassiske greske hendelser, til ett som kom til å dominere hele den greske og hellenistiske verden, skjedde under regimet til Filip II av Makedonia. I en kort periode, etter erobringene til Filips sønn Aleksander den store, ble kongedømmet den mektigste staten i verden og kontrollerte et territorium som omfattet det tidligere Perserriket, og strakte seg så langt øst som til elven Indus. Det var en tid som innledet den hellenistiske perioden av den greske sivilisasjon.
Navnet Makedonia (gresk Μακεδονία, Makedonía) er beslektet til oldtidens greske ord μακεδνός (Makednos). Det er vanligvis forklart som at den opprinnelige betydningen av «den høye» eller «høylandet», en mulig beskrivelse av folket, eller folkets lokalitet.[1][2] Det norske ordet Makedonia er avledet direkte fra det greske Makedonía, men det kortere engelske navnet Macedon ble utviklet i mellomengelsk, basert på et fransk lån, Macédoine.[3]
Makedon (Makednos) er den eponymiske mytologiske stamfaren til oldtidens makedonske folk, i henhold til ulike antikke greske fortellinger som er blitt bevart i fragmenter. De fleste versjoner opptrer han som en innfødt eller som en innvandret høvding som ga sitt navn til regionen. Etter sigende skal det tidligere ha blitt kalt for Ematia eller Trakia. I et fragment blir Zevs oppgitt å være Makednos’ far, i et annet er hans far Aiolos. Også to andre navn oppgis i andre fragmenter.
Landene rundt Aigai (eller Aegae), som har betydningen «stedet for geiter», var den første makedonske hovedstaden og hjem til ulike folkegrupper. Makedonia ble kalt for Ematia (etter kong Emation, som i gresk mytologi refererer til minst fire figurer) og byen Aigai ble kalt for Edessa, hovedstaden til mytologiens kong Midas, sagnkonge av Frygia som var berømt for sin rikdom. I henhold til legenden kom Karanos sammen med mengder av grekere til området i søken etter et nytt hjemland,[4] erobret Edessa og ga byen et nytt navn, Aigai. Deretter ble Midas og andre konger forvist fra landet og Karanos dannet sitt nye kongedømme. I henhold til historikeren Herodot var det Doros (som ga navn til dorerne), sønn av Hellen (den mytologiske stamfar til hellenerne, det vil si grekerne), som ledet sitt folk til et land kalt Histaeotis (etter sigende liggende under fjellet Olympos øst i dagens Hellas). De ble fordrevet inn i fjellene Pindos av kademeianerne (barna til Kadmos, en gresk sagnfigur, innbyggerne av mykenske Theben). Dette fordrevne folket i Pindosfjellene nord i Hellas bosatte seg og ble makedonerne. En senere gruppe av disse utvandret sørover og ble da kalt for dorere, i henhold til Herodot.[5]
Det synes som om den første makedonske stat framsto på 700-tallet f.Kr. eller tidlig på 600-tallet f.Kr. under Argeadedynastiet som i henhold til legenden utvandret til regionen fra den greske byen Argos på Peloponnes (derav navnet Argead).[6]
Kongedømmet var lokalisert på den fruktbare sletten som fikk vann fra elvene Aliakmonas og Axios, kalt Nedre Makedonia, nord for fjellet Olympos. På tiden til Aleksander I av Makedonia var disse makedonerne i ferd med å ekspandere inn i Øvre Makedonia, land som var bebodde av uavhengige makedonske stammer som Lyncestae og Elmiotae, og i vest, bortenfor elven Axios, inn i Eordea, Bottiaia, Mygdonia, og Almopia, områder som var bosatt av mange trakiske stammer.[7] I nærheten av dagens by Veria bygget Perdikkas I av Makedonia (eller mer sannsynlig hans sønn Argaios I av Makedonia) sin hovedstad Aigai, det som er dagens by Vergina. Etter en kort periode under persisk styre ved Dareios I av Persia, fikk denne staten igjen sin uavhengighet under kong Aleksander I av Makedonia (495 f.Kr. – 450 f.Kr.).
Forut 300-tallet f.Kr. dekket kongedømmet et område som tilsvarte provinsen Makedonia i dagens Hellas. En forent makedonsk stat ble til sist etablert ved kong Amyntas III av Makedonia (ca. 393 – 370 f.Kr.), skjønt den opprettholdt fortsatt sterke kontraster mellom de rike krøtterområdene ved slettene langs kysten og de barske og isolerte stammefolkene i innlandet, knyttet med kongen ved ekteskapsallianser. De kontrollerte fjellgjennomgangene hvor de barbariske invasjonene kom fra Illyria til nord og nordvest. Makedonerne ble i økende grad mer greske i denne perioden, skjønt de framtredende athenerne synes å ha ansett makedonerne som underlige og primitive.[8]
Før etableringen av Korint-ligaen, selv om makedonerne åpenbart snakket en gresk dialekt og hevdet med stolthet at også de var grekere, ble de ikke betraktet som et folk som til det fulle delte den klassiske greske kulturen som innbyggerne av byene i sørlige Hellas, ettersom de ikke hadde en form for bybasert regjeringsform.[10]Herodot, som var en av de fremste biografene i antikken, levde i Hellas på den tiden da Aleksander I av Makedonia kom til makten: «Jeg har kommet til å få vite, og jeg vil demonstrere i et påfølgende kapittel av denne historien, at disse etterkommerne av Perdikkas er, som de selv hevder, av gresk nasjonalitet. Dette var dessuten anerkjent av de som håndterte de olympiske lekene ved den anledningen da Aleksander ønsket å delta og hans greske konkurrenter forsøkte å ekskludere ham på det grunnlag at utlendinger ikke hadde lov til å delta. Aleksander, imidlertid, beviste sin argeade herkomst, og ble således akseptert som en greker og fikk lov til å delta i løp. Han kom likt inn først.»[11]
I løpet av 300-tallet f.Kr. ble Makedonia mer politisk involvert i bystatene som lå sør og sentralt i antikkens Hellas, men landet beholdt også sine mer arkaiske trekk som palasskulturen, først ved Aigai (Vergina), deretter ved Pella, og dette minnet mer om den mykenske kulturen enn de klassiske greske bystatene. Andre arkaiske skikker som Filips tallrike medhustruer i tillegg til hans dronning Olympias fra Epirus, mor til den kommende store kongen Aleksander.
Et annet arkaisk levning var insisteringen på arvelig kongedømme som ble utøvd med absolutt makt, skjønt dette var på en tid hvor monarkiet ble kontrollert av et mektig jordbruksaristokrati, og kongemakten ble også tidvis svekket av maktkamper innenfor den kongelige familien. Makedonsk monarki sto i kontrast til den greske kulturen og styringsformer lengre sør hvor allestedsnærværende bystater besto av enten aristokratiske eller demokratiske institusjoner, de facto monarki av tyranner, hvor arverett var vanlig mer på grunn av ambisjon enn som akseptert regel; og den begrensende makt, hovedsakelig det militære og presteskapet som utgjorde arveherredømmet til spartanske konger. Det samme kan sies å være riktig for institusjoner som minnet om de føydale med praktisering av livegenskap, et system som kan ha fortsatt i Makedonia godt inn i historisk tid. Slike systemer ble avskaffet i bystatene lenge før Makedonia vokste fram som en betydelig maktfaktor i Hellas, mest kjent er lovgiveren Solon i Athen og hans berømte lovverk σεισάχθεια, seisachtheia, som forbød livegenskap og slaveri grunnet gjeld.
Amyntas III hadde tre sønner, de første to, Aleksander II og Perdikkas III regjerte i kun kort tid. Perdikkas IIIs svært unge arving ble avsatt av Amyntas IIIs tredje sønn: Filip II av Makedonia (359–336 f.Kr.) gjorde seg selv til konge i en tid hvor Makedonia ble en dominerende maktfaktor i Hellas. Under Filip II ekspanderte Makedonia inn i områdene til Paionia, Trakia, og Illyria. Blant hans andre erobringer inngikk annekteringen av deler av Pelagonia og sørlige Paionia.[12]
Filip omgjorde Makedonias hær ved å gjøre et antall av variasjoner til den tradisjonelle hoplittstyrken i den hensikt å gjøre disse infanterisoldatene mer effektive. Han la til hetairoi, et panseret tungt kavaleri og et lettere kavaleri, begge deler økte fleksibiliteten og gjorde det lettere å reagere til endringer på slagmarken. Han økte også lengden på spydene og minsket skjoldene på infanteristyrken, noe som økte dens offensive egenskaper.
Filip begynte raskt å utvide sitt kongedømme. Han drev hærtokt først i nord mot ikkegreske folkeslag som illyrerne, sikret de nordlige grensene og fikk selv stort omdømme som kriger. Han vendte seg deretter østover mot territoriene langs den nordlige kysten av Egeerhavet. Den viktigste byen i dette området var Amfipolis som kontrollerte ankomsten til Trakia og lå også nær verdifulle sølvgruver. Denne regionen hadde vært en del av Det athenske sjøforbundet, og Athen betraktet det fortsatt som innenfor deres sfære. Athen forsøkte å dempe den voksende trussel fra Makedonia, men ble forhindret den såkalte sosiale krigen (357–355 f.Kr.), kanskje mer treffende kalt de alliertes krig. Athen klarte heller ikke å forhindre at Filip vendte hæren sørover og erobre det meste av Thessalia.
Kontroll over Thessalia betydde at Filip nå var tett involvert i politikken i sentrale Hellas. I 356 f.Kr. brøt den tredje hellige krig ut hvor byen Fokis sto imot Theben og deres allierte. Theben rekutterte makedonerne til å slåss sammen med dem og i slaget ved Volo (eller ved krokusmarkene) beseiret Filip fokierne og deres allierte fra Athen. Som et resultat av seieren ble Makedonia den ledende staten i Amfiktyoni-forbundet og Filip ble overhode av de pythiske leker, noe som plasserte den makedonske lederen i sentrum av den greske politiske verden.
I den fortsatte konflikten med Athen marsjerte Filip og hæren hans østover gjennom Trakia med det formål å erobre byen Bysants og Bosporos, det betydningsfulle stredet som skilte Europa fra Asia, og således hindre transport av korn sjøvegen fra Svartehavet som Athen var avhengig av. Beleiringen av Bysants feilet, men Athen var nå smertelig klar over hvilken trussel framveksten av Makedonia representerte og under Demosthenes ble det bygd en sammenslutning med mange de største bystatene for å motsette seg makedonerne. Den best betydningsfulle bystaten var Theben som hadde den sterkeste hæren av alle byene ble også med i alliansen. De allierte møtte makedonerne i slaget ved Chaironeia og ble avgjørende beseiret. Det gjorde Filip og makedonerne til de uomtvistelige herrer av Hellas.
Filips sønn Aleksander den store (356–323 f.Kr.) greide kortvarig å utvide den makedonske makten til ikke bare over de sentrale greske bystatene, men også over Perserriket, inkludert Egypt og landene så langt øst som utkanten av India. Aleksanders adopsjon av ulike regjeringsmåter til de erobrede territoriene ble etterfulgt av en spredning av gresk kultur, lærdom og språk over hele hans omfattende verdensrike, se Hellenistisk sivilisasjon.
Selv om verdensriket fraksjonerte og delte seg opp i mange hellenistiske riker kort tid etter hans død etterlot hans erobringer en varig arv, ikke minst i de nye gresktalende byene som ble grunnlagt over Persias vestlige territorier, og som meldte den hellenistiske perioden. I delingen av Aleksanders veldige rike blant etterfølgerne, de diadoker, gikk Makedonia til antipatridedynastiet, men det ble veltet og Makedonia ble overtatt av antigoniddynastiet etter noen få år i 294 f.Kr.
Antipatros og hans sønn Kassandros fikk kontroll over Makedonia, men det gled inn i en lang periode av borgerkrig i tiden etter Kassandros’ død i 297 f.Kr. Kongedømmet ble styrt for en tid av Demetrios Poliorketes (294–288 f.Kr.), men havnet i bitter borgerkrig.
Demetrios’ sønn Antigonos II Gonatas (277–239 f.Kr.) beseiret som leiesoldat en invasjon av galatiere, en keltisk talende folkegruppe, og han gjenvant familiens posisjon i Makedonia. Med hell gjeninnførte han orden og velstand der, men han tapte kontrollen over mange av de greske bystatene. Han etablerte et stabilt monarki under antigoniddynastiet. Antigonos III Doson (239–221 f.Kr.) bygde videre på disse fortjenestene ved å reetablere makedonsk makt over hele regionen.
Hva som er bemerkelsesverdig med det makedonske regimet i løpet av hellenistisk tid er at det var den eneste etterfølgerstaten i kjølvannet av Aleksanders erobringer som opprettholdt de gamle arkaiske oppfattelsene av kongedømme som institusjon, og tilpasset seg aldri det hellenistiske monarkiets vesen. Kongen ble derfor aldri opphøyd til guddom på samme måte som ptolemeerne og selevkidene ble det i henholdsvis Egypt og Asia, og innførte aldri skikken med Proskynesis. Oldtidens makedonere adresserte kongen i løpet av hellenistisk tid i en langt mer avslappet måte enn undersåttene til resten av diadokene, og kongene fortsatte å rådføre seg med sitt aristokrati (filoi) når beslutninger skulle tas.
Under Filip V av Makedonia (221–179 f.Kr.) og hans sønn Perseus av Makedonia (179–168 f.Kr.) kolliderte kongedømmet med voksende makten til Den romerske republikken. I løpet av 100-tallet f.Kr. og framover utkjempet Makedonia en rekke kriger med Roma. To betydelige nederlag som førte til deres endelig nederlag skjedde i år 197 f.Kr. da Roma beseiret Filip V, og 168 f.Kr. da Roma beseiret Perseus. De samlede tapene førte til at Makedonia ble beseiret, at antigoniddynastiet ble avsatt og at det makedonske kongedømme ble oppløst. Andriskos (149 – 148 f.Kr.), den siste makedonske konge, forsøkte forgjeves og kortvarig å reetablere kongedømmet i 149 f.Kr., men ble raskt nedkjempet og beseiret året etter. Direkte romersk styre ble innført og Makedonia ble organisert som den romerske provinsen Makedonia.
Den politiske organiseringen av kongeriket Makedonia var en tredelt pyramide: på toppen var kongen og nasjonen; ved foten, de borgerlige organisasjoner (byene og éthnē); og mellom de to var distriktene. Studiet av disse ulike institusjonene har blitt betydelig forbedret takket være epigrafikk som har gitt muligheten til å lese og tolke på nytt indikasjoner som er etterlatt i antikkens litterære kilder som Titus Livius og Polybios. De viste at de makedonske institusjonene var svært like de greske føderale statene, som det aitoliske forbund og det akhaiske forbund, hvis enhet ble forsterket av kongens nærvær.
Kongen (Βασιλεύς, Basileus) ledet den sentrale administrasjonen: han ledet kongedømmet fra dens hovedstad Pella, og i hans kongelige palass var statens arkiv. Han ble hjulpet i utførelsen av arbeidet av den kongelige sekretær (βασιλικὸς γραμματεύς, basilikós grammateús), hvis arbeid var av betydelig viktighet, og av rådet.
Kongen var hærens kommandant, overhode av det religiøse liv, og ledet diplomatiet. Han kunne også inngå avtaler med andre nasjoner, og fram til Filip V også prege mynter.
Antallet sivile tjenere var begrenset: kongen dirigerte kongedømmet hovedsakelig på indirekte vis, støttet seg hovedsakelig gjennom lokale øvrighetspersoner, epistatene, som han hele tiden var i kontakt med.
Kongelig etterfølgelse i Makedonia var arvelig, systemet fulgte prinsippet av primogenitur, det vil si førstefødselsrett for eldste mannlige arving. Det var også et element av valgordning: når kongen døde måtte hans utvalgte arving, vanligvis men ikke alltid den eldste sønnen, først bli godkjent av rådet og deretter presentert for den lovgivende forsamling for å bli utropt til konge og avlegge troskapseden.
Slik historien har vist var etterfølgelse til tronen langt fra automatisk. Flere makedonske konger døde en voldsom død uten å ha gjort ordninger for etterfølgelse, eller å ha sikret seg at deres ønsker ville bli respektert. Dette kan bli sett med Perdikkas III, drept av illyrerne, Filip II ble myrdet av Pausanias av Orestis, Aleksander den store døde brått av sykdom, og videre. Etterfølgerkriser, særlig fram mot 300-tallet f.Kr. da magnatfamiliene i Øvre Makedonia fortsatt kultiverte ambisjonene om å velte argeadedynastiet og selv overta tronen.
Kongen var den direkte vokteren og administratoren av Makedonias skattekiste og kongens inntekter (βασιλικά, basiliká), tilhørte makedonerne selv. Tributter som kom til kongedømmet ved avtaler fra beseiret folk ble også sendt til makedonerne, ikke kongen. Selv om kongen ikke var regnskapsskyldig for kongedømmets inntekter, var han øyensynlig nødt til å forsvare sin administrasjon ved flere anledninger: Arrianos forteller at da Aleksanders soldater gjorde mytteri ved byen Opis i 324 f.Kr. ga Aleksander detaljer fra eiendelene til sin far ved hans død for å bevise at han ikke hadde misligholdt sin forvaltning.
Det er kjent fra Titus Livius og Polybios at basiliká omfattet de følgende inntektskilder:
De mest vanlige måten å utnytte disse forskjellige inntektskildene var ved utleie. Pseudo-Aristoteles har rapportert i Oeconomica at Amyntas III (eller muligens Filip II) doblet inntektene fra kongedømmets havneskatt ved hjelp av Kallistratos fra Aphidnai som hadde tatt tilflukt i Makedonia, og da 20 til 40 talenter hver år. For å gjøre dette ble håndteringen av havneskattene hvert år satt ut på anbud. Det er også kjent fra Titus Livius at gruvene og skogene ble leid ut for en fast sum under Filip V, og det synes som om det samme skjedde under argeadedynastiet: via her kommer muligens leiesystemet fra ptolemeerdynastiets Egypt.
Med unntak av kongens eiendommer var land i Makedonia frie: makedonere var frie menn og betalte ikke skatt på private eiendommer. Selv ekstraordinære skatter som eksempelvis folk i Athen betalte i krigstid eksisterte ikke i Makedonia. Selv i vanskelige økonomiske tider, som skjedde for Aleksander i 334 f.Kr. og Perseus i 168 f.Kr. skattet ikke monarkene sitt folk, men skaffet seg inntekter ved hjelp av lån, først og fremst fra sine venner, eller økte leieinntektene.
Kongen kunne skjenke atelíē (ἀτελίη), en fritakelse fra skatt, noe Aleksander gjorde for de makedonske familiene som hadde tap i slaget om Granikos i mai 334 f.Kr.; de ble unntatt fra å betale tributt for å leie kongelig eiendommer og skatt på handelsvirksomhet.
Ekstraordinære inntekter kom fra krigsbytte som ble delt mellom kongen og hans menn. Både under Filip II og Aleksander var dette en betydelig kilde til inntekter. En betydelig del av de objekter av gull og sølv som ble erobret i løpet av krigstoktene i Europa og Asia ble smeltet ned til blokker og deretter sendt til myntstøperiene i Pella og Amfipolis som var de mest aktive på denne tiden: en beregnet andel av det som ble preget under regimet til Aleksander var rundt 13 millioner tetradrakmer i sølv i Amfipolis.
Alle borger-soldatene i kongedømmet kom sammen i offentlige forsamlinger som ble holdt minst to ganger i året, om våren og om høsten, noe som både åpnet og avsluttet sesongene for krigføring.
Disse forsamlingene (koinê ekklesia eller koinon makedonôn), som ble holdt av hæren i krigstider, av folket i fredstider, ble sammenkalt av kongen og spilte en betydelig rolle ved utropingen av en ny kong og rettssaker i hovedstaden. Forsamlingen kunne bli rådført uten forpliktelser i utenrikspolitikken (erklæring av krig, fredsavtaler) og ved utnevnelser av høyere tjenestemenn. Flertallet av disse forsamlingene gjorde de ikke noe annet enn å stadfeste forslagene til den mindre forsamlingen som var Rådet. Det var også forsamlingen som stemte over æresbevisninger, og sendte ambassadører.
Forsamlingene ble forbudt av romerne da de reorganiserte Makedonia i 167 f.Kr. for å forhindre, i henhold til Titus Livius, at en demagog og en folkeforfører kunne benytte seg av sine talegaver for å oppildne til opprør mot de romerske myndighetene.
Rådet var en liten gruppe opprettet blant noen av de mest framtredende makedonere, valgt av kongen for å støtte ham i regjeringen av kongedømmet. Som sådan var det ikke et representativt råd, men ikke desto mindre kunne det ved enkelte anledninger bli utvidet med representanter fra byene og andre områder i kongedømmet.
Medlemmene av rådet (synedroi) tilhørte tre kategorier:
Kongen hadde i virkeligheten mindre makt i valg av medlemmer av rådet enn hva hans fullmakt burde tilsi. Grunnen var at mange av kongedømmets aller viktigste adelsmenn var medlemmer av rådet ved føderett.
Rådet utøvet hovedsakelig en prosedyremessig funksjon med respekt til forsamlingen: den forberedte og foreslo avgjørelser som forsamlingen diskuterte og stemte over, arbeidet på mange felter som utpeking av konger og regenter, som høye administratorer og erklæringer om krig. Det var også den første og siste autoritet i alle saker som ikke involverte dødsstraff.
Rådet samlet hyppig og representerte kongedømmets regjering. Enhver viktig beslutning som ble tatt av kongen ble forelagt rådet for overveielse.
Rådet fulgte de demokratiske reglene om iségoria (likhet for ordet) og parrhésia (ytringsfrihet), noe også kongen underkastet seg.
Etter at Antigoniddynastiet ble fjernet av romerne i 167 f.Kr. er det mulig at synedrion likevel fortsatte, i motsetning til forsamlingen, og representerte den eneste føderale autoritet i Makedonia etter at landet var inndelt i fire merides.
Opprettelsen av et mellomliggende territorialt administrativt nivå mellom den sentrale regjeringen og byene burde antagelig bli tilskrevet Filip II: denne reformen tilsvarte behovet å tilpasse kongedømmets institusjoner til den store ekspansjonen under hans styre. Det var ikke lenger praktisk å sammenkalle alle makedonere i en enkelt hovedforsamling, og svaret var dannelsen av fire regionale distrikter, hver med en regional forsamling. Disse territoriale divisjonene fulgt åpenbart ikke noen historiske eller tradisjonelle indre divisjoner; de var ganske enkelt kunstige administrative linjer.
Det sagt, det burde bli anmerket at eksistensen av disse distriktene er ikke dokument med sikkerhet (av numismatikk) før begynnelsen av 2. århundre f.Kr.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
