From Wikipedia, the free encyclopedia
Diadokene er en samlebetegnelse for de hærførerne og statsmennene som etterfulgte Aleksander den store i begynnelsen av den hellenistiske perioden i antikken. Navnet kommer fra gresk διάδοχοι, diadokhoi, som betyr «etterfølgere».[1]
Aleksander den store døde brått i 323 f.Kr. og etterlot ingen klar etterfølger for sitt vidstrakte, men nystiftede rike. De forskjellige generalene kom raskt i konflikt med hverandre og en hard maktkamp med stadig skiftende allianser brøt ut. Situasjonen krystalliserte seg i løpet av 280- og 270-tallet f.Kr. i tre noenlunde stabile kongedømmer, Makedonia, Selevkidriket og Ptolemeerdynastiet i Egypt. Disse rikene varte fram til de romerske erobringene i det 2. og 1. århundre f.Kr.
.jpg)
Aleksander døde 10. juni 323 f.Kr. i Babylon uten å ha utpekt noen etterfølger. Hans persiske dronning, Roxana, var gravid, men det var selvfølgelig ingen garanti for at hun ville føde en gutt eller at barnet i det hele tatt ville leve opp. Det ble også hevdet at Aleksander etterlot seg også en annen sønn, Herakles, en ganske tvilsom påstand og han ble uansett raskt drept. Den eneste andre gjenlevende mannlige medlemmet av det kongelige Argeadedynastiet var Aleksanders halvbror Arrhidaios. Arrhidaios var imidlertid enten mentalt tilbakestående eller led av en annen mental lidelse som gjorde han permanent uskikket til regjere på egen hånd. Det var altså klart at noen utenfor kongefamilien måtte overta styringen.
De offiserene som var til stede i Babylon ved Aleksanders død ser ut til ha kommet sammen kort tid etter for å diskutere tronfølgen. Den mest innflytelsesrike av disse var uten tvil Perdikkas. I tillegg til å være en av Aleksanders syv livvakter (gresk «somatophylakes») var han også «chiliarch», rikets høyeste embete nest etter kongen, og hadde mottatt Aleksanders signetring da denne lå på dødsleiet. Hans tilhengere inkluderte blant annet en annen av Aleksanders livvakter, Aristonous, Perdikkas’ bror Alketas og svoger Attalos, begge kommandanter i falanksen, Selevkos, en annen framtredende general, og Aleksanders sekretær, Eumenes. Blant de andre som var til stede kan nevnes de andre livvaktene, Ptolemaios, Peithon, Leonnatos, Lysimakhos og Peukestas, og admiralen Nearkhos. Meleagros, en inntil da lite framtredende falankskommandant, skulle også få en viktig rolle.
To framtredende personer var imidlertid ikke til stede, Antipatros, som hadde vært regent i Europa helt siden Aleksander marsjerte mot Persia i 334 f.Kr. og Krateros. Aleksander hadde beordret Krateros tilbake til Europa for å avløse Antipatros. I den forbindelse hadde Krateros fått kommandoen over 10 000 veteraner som skulle hjem til Makedonia for å dimitteres. Ved Aleksanders død hadde Krateros enda ikke nådd lenger enn Kilikia. Antipatros og Krateros var begge for langt borte til å ta direkte del i forhandlingene som nå begynte i Babylon, men var samtidig mektige nok til at deres interesser måtte tas hensyn til.
Kildene spriker med hensyn til det nøyaktige hendelsesforløpet i de innledende forhandlingene. Det ser til at både Herakles og Arrhidaios har blitt foreslått og forkastet som kongsemner, samme skjebne fikk et forslag fremmet av Ptolemaios om at riket inntil videre skulle styres av et slags kollegium av rikets fremste menn. Til slutt ble det enighet rundt Perdikkas’ forslag om å ta Roxanas ufødte barn som konge. Den kommende kongen skulle ha fire regenter, Perdikkas, Leonnatos, Antipatros og Krateros.
Denne løsningen innebar en fortsatt stor usikkerhet rundt tronfølgen i månedene fram til Roxana fødte, i tillegg ville den nye kongen være halv persisk. Dette var forhold som infanteriet nektet å godta. I opposisjon til offiserene og kavaleriet tok de Arrhidaios til konge. Meleagros ble sendt for å forhandle med opprørerne, men valgte isteden å skifte side og ble raskt lederen for mytteriet.
Etter forslag fra Meleagros besluttet infanteristene å angripe palasset. Offiserene og kavaleriet forlot så Babylon, utenom Perdikkas. Han hadde tidligere vært infanteri kommandant og håpte nå å gjenvinne sin tidligere innflytelse i infanteriet. En tropp ble sendt ut med ordre om å henrette ham, men Perdikkas klarte å bløffe seg ut av situasjonen. Kavaleriet tok nyheten om drapsforsøket dårlig og svarte med å stoppe matforsyninger til byen. Infanteriet i forsamling vedtok så å sende delegater til kavaleriet for å forhandle. Disse kom tilbake med krav om at lederne for mytteriet måtte overgis.
Perdikkas trådte nå fram og fikk til et forlik som var akseptabelt for begge parter. Kavaleriet anerkjente Arrhidaios som konge under navnet Filip (III), som samkonge skulle han ha Roxanas enda ufødte barn. Perdikkas’ posisjon som chilarch ble bekreftet, men Meleagros skulle være hans nestkommanderende. Forliket og forsoningen mellom infanteriet og kavaleriet ble stadfestet i en seremoni ved Aleksanders likbåre. Perdikkas har neppe på dette tidspunktet blitt utnevnt til regent, dette ville virke støtende på Antipatros og Krateros. I forliket, som de ikke hadde noen del i, blir deres posisjoner kun vagt definert. Antipatros skulle fortsette å styre i Europa som han hadde gjort før, mens Krateros fikk simpelthen ordre om å fremme rikets interesser på den måten han fant best.
Med disse manøvrene hadde Perdikkas styrket sin posisjon betraktelig, men det gjensto fortsatt en hindring. Perdikkas stred snart til verket. I det skjulte oppfordret han til opprørsk snakk i hæren og lovde så Meleagros at synderne ville bli avslørt i en høytidelig renselsesseremoni. Men under seremonien overrasket Perdikkas den intetanende Meleagros med å plukke ut for henrettelse de 30 (eller 300) som hadde stått bak hyllingen av Arrhidaios. Meleagros’ maktbase var dermed brutt, og han ble selv henrettet noen tid senere.
På det samme møtet la Perdikkas også fram dokumenter som utga seg for å være Aleksanders plan for de neste årene. Disse inkluderte blant annet planer for et felttog mot Kartago og bygging av en svær flåte, dette arbeidet var allerede i gang under oppsyn av Krateros i Kilikia, men også storslagne bygningsprosjekter og en ide om å bosette europeere i Asia og asiater i Europa for å blande dem sammen til et felles folkeslag. Presentert med disse ekstravagante planene vedtok soldatene å forkaste alle sammen, noe Perdikkas må ha vært klar over på forhånd. Det har derfor blitt foreslått at de mest urealistiske punktene var fabrikkerte nettopp for å framkalle en slik reaksjon. I tillegg til å forbedre soldatenes lojalitet ytterligere ved å ta dem med på rådslagning kan det også ha vært et forsøk på å utøve press på Krateros. Siden krigen mot Kartago var avblåst var det ikke lenger bruk for ham i Kilika, han kunne dermed fullføre Aleksanders siste ordre om å vende tilbake til Makedonia med veteranene.
Perdikkas autoritet i Babylon var nå suveren og med hærens fulle støtte ble han utropt til regent. I kraft av dette embetet kunne Perdikkas dele ut satrapier på vegne av kongen, dette brukte han som instrument til å belønne allierte og kvitte allierte. Aleksanders livvakter ble tildelt satrapier langt vekke fra maktsentrumet i Babylon, Ptolemaios til Egypt, Peithon til Media, Lysimakhos til Thrakia og Leonnatos til det Hellespontinske Frygia. Unntaket var hans lojale støttespiller Aristonous som ble værende hos Perdikkas. Alketas og Attalos ble også beholdt ved hovedkvarteret. Selevkos ble utnevnt til chilarch, Perdikkas’ gamle embete. Derimot ble Eumenes utnevnt til satrap av Kappadokia, et område som Aleksander hadde passert uten å erobre og som nå i praksis var et selvstendig rike under den persiske adelsmannen Ariarathes I. Perdikkas beordret Leonnatos og satrapen i Frygia, Antigonos I Monofthalmos til å foreta denne erobringen.
Roxana fødte en sønn, Aleksander IV i august eller oktober og dermed hadde Makedonia to konger, ingen av dem i stand til å regjere på egen hånd. Rikets enhet skulle snart settes på prøve.
Fordelingen av satrapiene etter forliket i Babylon.
Nyheten om Aleksanders død skapte naturlig nok reaksjoner utenfor den makedonske eliten. Rikets asiatiske undersåtter ser ut til å ha holdt seg i ro; de var vant til å bli styrt av fremmede herskere langt borte. Derimot gjorde grekerne opprør både i øst og vest.
Lengst øst, i Baktria, var et større antall grekere bosatt i straffekolonier. Disse hadde forlangt å få komme hjem allerede i 325 f.Kr. og gjorde nå væpnet opprør. Det var nødvendig for Perdikkas å sende en styrke av hans egne dyrebare tropper østover for å ta seg av dette. Kommandoen for dette felttoget falt på Peithon, livvakt og nå satrap av Media. Det innebar imidlertid en hvis risiko å sende en såpass framtredende og ambisiøs mann på et slikt oppdrag. Hvis Peithon rekrutterte opprørene inn i sin egen hær ville han rå over betraktelige hærstyrker. Det skulle uansett ta lang tid før denne ekspedisjonen kom seg av gårde.
Lengre vest ble den makedonske garnisonen på Rhodos kastet ut og øya ble igjen uavhengig.
I Hellas hadde et opprør vært i gjære en tid, blant annet på grunn Aleksanders påbud om at alle landsforviste skulle få vende tilbake til sine hjembyer. Spesielt skapte dette stor misnøye i Athen hvor dette ville bety hjemkomsten til mange personer fiendtlig til byens demokratiske styresett. Etter å ha fått bekreftet Aleksanders død fra øyenvitner besluttet derfor athenerne å gå til krig. Denne krigen har fått navnet den lamiske krig. Som general utnevnte de leiesoldaten Leosthenes. Han hadde tidligere kjempet i Persia, uvisst på hvilken side, men var nå en innbitt fiende av makedonerne. Leosthenes rekrutterte 8 000 andre leiesoldater på markedet på Kapp Tainaron. Aitolia som bidro med 7 000 mann, Lokris, Fokis, Doris, mange stater på Peloponnesos, samt mange av thessalierne inngikk nå allianse med Athen for å drive makedonerne ut av Hellas.
Leosthenes marsjerte så nordover inn i Boeotia. Boeotierne fryktet at Athen ville bygge opp igjen Theben, som Aleskander hadde ødelagt i 335 f.Kr., og motsatte seg derfor Leosthenes’ frammarsj. Leosthene beseiret imidlertid boeotierne i et slag ved Plataiai og kunne så besette Thermopylene-passet.
Da nyheten opp grekernes opprør nådde Antipatros i Makedonia sendte han bud til Krateros om forsterkninger og dro så selv sørover med en hær på 13 000 infanteri og 600 kavaleri. De greske alliertes samlede makt var betraktelig større enn dette. Etter ha lidd nederlag i felten ble Antipatros derfor tvunget til å søke tilflukt i byen Lamia, derav navnet på krigen. Leosthenes fulgte etter og forsøkte først å ta byen med storm. Dette mislyktes og Leosthenes, nå innstilt på en langvarig erobring, begynte det møysommelige arbeidet å kringsette byen.
Thrakia, opprinnelig erobret av Filip II, ble tildelt Lysimakhos ved Babylon, men han hadde store problemer med å ta kontroll over sin andel. Den odrysiske kong Seuthes III hadde noe tid i forveien gjort opprør mot makedonsk overherredømme og lagt størsteparten av regionen under seg. Lysimakhos marsjerte mot den tallmessig svært overlegne Seuthes med en beskjeden hær på 4 000 infanteri og 2 000 kavaleri. Slaget som fulgte endte uten noen klar seierherre og begge led betydelige tap. Fortsettelsen på denne konflikten er ikke kjent, men det er sikkert at Seuthes fortsatte å regjere som odrysernes konge fra sin hovedstad Seuthopolis. Antagelig har Seuthes til slutt anerkjent Lysimakhos’ overhøyhet, men han, og sannsynligvis også andre småkonger, har beholdt betraktelig selvstendighet. Lysimakhos var derfor i en heller svak posisjon i forhold til andre av Aleksanders etterfølgere.
I desember marsjerte Peithon omsider østover mot Baktria med 3 000 makedonere. I tillegg kom forsterkninger på 10 000 mann fra satrapene i områdene rundt. Peithon beseiret opprørerne, men alle håp han må ha hatt om å knytte dem til seg brast da de makedonske soldatene, tro mot Perdikkas’ instrukser, massakrerte fangene.
I Hellas begynte nå krigslykken å snu. Utenfor Lamia ble Leosthenes dødelig såret i et makedonsk utfall mot beleiringsverkene som var under oppføring. Athenerne valgte så Antiphilos som Leosthenes’ etterfølger.
Ved begynnelsen av den lamiske krig hadde Antipatros lovd bort en av sine døtre til satrapen i det hellespontinske Frygia, Leonnatos, dersom denne kom han til unnsetning. Leonnatos rådde over betraktelige hærstyrker tildelt av Perdikkas for den planlagte erobringen av Kappadokia. Det varte imidlertid fram til våren 322 f.Kr. før Leonnatos krysset over til Europa. Da hadde han rukket å få enda et tilbud om giftemål, denne gangen fra Aleksander den stores mor, Olympias, som foreslo at Leonnatos skulle gifte seg med hennes datter (og Aleksanders søster) Kleopatra. Det var derfor med svært ambisiøse planer Leonnatos gikk i land i Makedonia.
Etter ha rekruttert nye soldater i Makedonia dro Leonnatos sørover in i Thessalia med en hær på 20 000 infanteri og 1 500 kavaleri. Grekerne ble således tvunget til å bryte beleiringen av Lamia og marsjere nordover for å hindre Leonnatos og Antipatros å forene krefter. Grekernes hær var på 22 000 infanteri og 3 500 kavaleri. De to hærene møttes i en kavaleritrefning som grekerne, takket være thessalierne, gikk seirende ut av. Leonnatos selv falt. Det makedonske infanteriet, nå uten hærfører og sårbare mot kavaleriangrep, lyktes å forsvare seg på en haugtopp inntil Antipatros ankom og forente dem med sin egen hær. Antipatros tok ikke sjansen på et nytt feltslag og trakk seg tilbake hjem til Makedonia.
Peithon vendte tilbake fra østen og sluttet seg til Perdikkas i Lilleasia mot slutten av 322 f.Kr.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
