Ptolemaios I Soter (gresk: Πτολεμαῖος Σωτήρ, Ptolemaĩos Sōtḗr, soter betyr «frelseren» eller «befrieren», ca. 367–283 f.Kr.), var en makedonisk general under Aleksander den store, og etter hvert regent over Egypt (323 - 283 f.Kr.) og grunnlegger av både det ptolemeiske kongedømme og det ptolemeiske dynasti. I 305/304 f.Kr. antok han tittelen farao.
| Ptolemaios I Soter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 367 f.Kr. oldtidens Makedonia | ||
| Død | 283 f.Kr. (84 år) Alexandria | ||
| Beskjeftigelse | Monark, historiker, militært personell  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 1) Artakama 2) Thaïs (muligens) 3) Eurydike 4) Berenike | ||
| Far | Lagos | ||
| Mor | Arsinoe av Makedonia | ||
| Søsken | Menelaos | ||
| Barn | Med Berenike: Ptolemaios II Filadelfos Arsinoe II Filotera Med Thaïs: Lagos Leontiskos Eirene Med Eurydike: Ptolemaios Keraunos Meleagros Argaeos Lysandra Ptolemais | ||
| Nasjonalitet | oldtidens Makedonia Ptolemeiske kongedømme | ||
| Annet navn | Πτολεμαῖος Σωτήρ | ||
| Regjeringstid | 323–283 f.Kr. | ||
Hans mor var Arsinoe av Makedonia, og, da hans far er ukjent, oppgir kilder fra antikken ham som enten sønn av Lagos, en makedonisk adelsmann fra Eordaea, eller som et uekte barn av Filip II av Makedonia, noe som i så fall ville innebære at han var Aleksanders halvbror. Ptolemaios var en av Aleksander den stores mest betrodde generaler, og blant Aleksanders syv «livvakter». Han var noen få år eldre enn Alexander, og de var nære venner fra barndommen av.
Han spilte en viktig rolle i de senere felttogene til Aleksander i Afghanistan og India. Ved bryllupsfesten i Susa i 324 f.Kr. fikk Aleksander ham til å gifte seg med den persiske prinsessen Artakama, men hun blir aldri nevnt igjen. Han ble så utnevnt til satrap av Egypt. Da Aleksander døde i 323 f.Kr. var Ptolemaios blant diadokene (Aleksanders etterfølgere) som forsøkte å videreføre den døde makedonske kongens rike i Babylon. Ganske snart gikk samarbeidet i oppløsning, og det kulminerte da Ptolemaios fraktet Aleksanders sarkofag til Egypt. Det ga Egypts satrap en politisk og religiøs fordel, noe imperiets regent Perdikkas innså. Våren 321 f.Kr. marsjerte han mot Ptolemaios, men ble slått tilbake ved Memfis, og da Perdikkas deretter ble myrdet av sine egne offiserer, var Ptolemaios ugjenkallelig blitt en uavhengig maktfaktor som hadde etablerte sitt eget hellenistiske dynasti i Egypt. Ptolemeernes herredømme i Egypt kom til å vare i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr.
Tidlig karriere
Ptolemaios tjenestegjorde sammen med Aleksander fra hans første hærtokt, og spilte en hovedrolle i de senere militære kampanjene i Afghanistan og India. Han deltok i slaget ved Issos og fulgte Aleksander på hans reiser til orakelet i den egyptiske oasen Siwa hvor Aleksander ble utropt som en sønn av Zevs.[1] Ptolemaios hadde sin første uavhengige kommando i krigføringen mot opprøreren Bessos som Ptolemaios tok til fange og overleverte til Aleksander for henrettelse.[2] I løpet av Aleksanders kampanjer i India var Ptolemaios hærfører av framrykningsinfanteriet ved beleiringen av Aornos (Aleksanders siste beleiring) og kjempet i slaget ved Hydaspeselven.
Etterfølger av Aleksander
Da Aleksander døde i Babylon i 323 f.Kr. er det hevdet at Ptolemaios er den som satte i gang fordelingen og ansvaret for hans veldige rike. Via avtalene som ble gjort i Babylon av diadokene ble han selv gjort til satrap (guvernør) av Egypt under de nominelle kongene Filip III Arrhidaios (Aleksanders noe tilbakestående halvbror) og spedbarnet Aleksander IV. Den tidligere satrapen av Egypt, grekeren Kleomenes, fortsatte som nestkommanderende. I Egypt dro Ptolemaios raskt av sted for å erobre Kyrenaika, den østlige kystregionen av dagens Libya. Det var uten autorisasjon av Perdikkas, rikets regent.
Ved tradisjon hadde de makedonske kongene sikret sin rett til tronen ved å begrave sin forgjenger. Antagelig for at Ptolemaios ville komme Perdikkas i forkjøpet fra at han hevdet sitt krav på denne måten, tok Ptolemaios med seg sarkofagen med Aleksanders lik uten at Perdikkas viste det. Han plasserte det midlertidig i Memfis. Deretter gikk han åpent inn i et forbund av andre likesinnede i opposisjon mot Perdikkas.[3]
Perdikkas synes å ha mistenkt Ptolemaios for å ha hatt som mål og hensikt å kreve Aleksanders trone for seg selv og må ha besluttet at Ptolemaios var hans farligste rival. Ptolemaios henrettet Kleomenes for å være Perdikkas’ spion. Det fjernet en hindring i hans kommandolinje og kanskje viktigst, han skaffet seg samtidig den store formue som Kleomenes hadde anskaffet seg.[3]
Rivalisering og krig
 |
 | |
Ptolemaiisk mynt med Aleksander ikledd en elefants skalp, som symboliserer erobringen av India. |
I 321 f.Kr. invaderte Perdikkas Egypt østfra. Ptolemaios besluttet å forsvare Nilen, og Perdikkas’ forsøk på å krysse den endte i en fiasko som medførte et tap på rundt 2000 menn. Det var et katastrofalt tilbakeslag for hans omdømme, og i en rådslagning i hans telt ble han myrdet av to av sine offiserer. Ptolemaios gikk øyeblikkelig over elven da han fikk høre dette for å gi forsyninger til hva som rett før hadde vært hans fiender. Ptolemaios ble tilbudt regentskapet etter Perdikkas, men han avslo.[3] Isteden var han gjennomført i sin politikk med å sikre seg en maktbase mens han aldri lot seg friste til å risikere alt han hadde for å etterfølge Aleksander.[4]
I de langvarige krigene som fulgte mellom de ulike diadokene var Ptolemaios’ første målsetning å sørge for at Egypt var sikker., og hans andre mål var å sikre kontroll over de ytre områdene; Kyrenaika og Kypros, foruten også Syria, inkludert provinsen Judea. Hans første okkupasjon av Syria skjedde i 318 f.Kr. og han etablerte på samme tid et protektorat over småkongene på Kypros. Da Antigonos I Monofthalmos («Enøyde»), herre i Asia i 315 f.Kr., viste farlige ambisjoner, gikk Ptolemaios inn i et forbund imot ham, og ved utbruddet av krigen mot ham, evakuerte Syria. På Kypros bekjempet han partisaner av Antigonos og gjenerobret øya i 313 f.Kr. Et opprør i Kyrene ble knust det samme året.
I 312 f.Kr. invaderte Ptolemaios Syria sammen med Selevkos, den forviste satrapen av Babylonia, og de beseiret sønnen til Antigonos, Demetrios I Poliorketes, i slaget ved Gaza. Igjen okkuperte han Syria, og igjen — etter kun noen få måneder, da Demetrios hadde vunnet et slag over hans general og Antigonos hadde gått inn i Syria med en styrke — evakuerte han landet og trakk seg ut. I 311 f.Kr. ble det inngått en fredsavtale mellom de krigførende. Kort etter ble den Aleksander IV, 13 år gamle sønnen til Aleksander, myrdet i Makedonia, noe som etterlot satrapen av Egypt helt og holdent som sin egen herre.
Freden varte ikke lenge, og i 309 f.Kr. kommanderte Ptolemaios personlig en flåte som erobret kystbyene i Lykia og Karia i Anatolia fra Antigonos, deretter krysset han over til Hellas hvor han tok byene Korint, Sikyon, og Megara i besittelse i 308 f.Kr. To år senere angrep en stor flåte, ledet av Demetrios I Poliorketes, Kypros, og Ptolemaios' bror Menelaos ble beseiret og tatt til fange i det avgjørende store sjøslaget ved Salamis. Ptolemaios' totale tap av Kypros fulgte.[5][6][7]
Satrapene Antigonos og hans sønn Demetrios tok nå begge titlene som konge. Ptolemaios, foruten også Kassandros, Lysimakhos og den nevnte Selevkos I Nikator svarte med å gjøre det samme. Vinteren 306 f.Kr. forsøkte Antigonos å følge opp seieren på Kypros med å invadere Egypt, men Ptolemaios' egyptiske maktbase var sikker og holdt en sikker front mot ham. Ptolemaios førte ikke lenger noen oversjøiske ekspedisjoner mot Antigonos. Imidlertid sendte han store støtte til Rhodos da øya var beleiret av Demetrios vinteren 305/304 f.Kr. Geografen Pausanias har rapportert at den takknemlige befolkningen på Rhodos ga ham tittelen Soter («Frelseren») som et resultat av at han lempet på beleiringen. Denne redegjørelsen er vanligvis akseptert av moderne historikere, skjønt de tidligste daterbare bruken av denne tittelen er fra mynter som ble utstedt av hans sønn Ptolemaios II Filadelfos i 263 f.Kr.
Da forbundet mot Antigonos ble fornyet i 302 f.Kr. gikk også Ptolemaios med i den, og invaderte Syria for tredje gang da Antigonos var opptatt med å bekjempe Lysimakhos i Anatolia. Da han hørte at Antigonos hadde vunnet en stor seier der, evakuerte han Syria med en gang. Men da nyheten kom at Antigonos faktisk hadde blitt beseiret og drept av Lysimakhos og Selevkos i slaget ved Ipsos, rykket han inn og okkuperte Syria for fjerde gang.
De andre medlemmene av forbundet hadde gitt hele Syria til Selevkos etter at de vurdert at Ptolemaios hadde desertert dem. I de neste hundre år påførte spørsmålet om eierskapet til sørlige Syria, det vil si Judea (og vegen inn i Egypt for en invasjonshær) til stadige krigføring mellom selevkidedynastiet og ptolemeerdynastiet i henholdsvis Syria og Egypt. Heretter synes Ptolemaios å ha blandet seg inn så lite som mulig i rivaliseringene mellom Anatolia og det greske fastlandet. Han tapte hva han hadde i Hellas, men gjenerobret Kypros i 295/294 f.Kr. Kyrene, etter en rekke opprør, ble endelig underkastet en gang rundt år 300 f.Kr. og plassert under ansvaret til sin stesønn Magas.
Ettermæle
I 289 f.Kr. gjorde Ptolemaios sin sønn som han hadde med Berenike, Ptolemaios II Filadelfos, til sin medregent. Hans eldste (legitime) sønn, Ptolemaios Keraunos, hvis mor, Eurydike, datter av Antipatros, hadde blitt benektet, flyktet fra Alexandria og til hoffet til Lysimakhos. Ptolemaios hadde også en venninne i Thaïs, en hetære fra Athen og en av Aleksanders venninner, som han hadde flere barn med.
Ptolemaios I Soter døde i 283 f.Kr., 84 år gammel. Ved å være slu og forsiktig hadde han et kompakt og velorganisert rike å vise til etter førti år med krig. Hans omdømme som gemyttlighet og gavmildhet tiltrakk seg mange makedonske og greske soldater til hans tjeneste, men han overså ikke fullstendig innfødte egyptiske befolkningen og forsøkte å få til en forsoning. Han var lærd konge som støttet kulturen og litteraturen, og grunnla det store biblioteket i Alexandria.[8]
Ptolemaios støttet også vitenskapen, blant annet den store matematikeren Euklid. Det fortelles, enten det er sant eller ikke, at Ptolemaios fant Euklids store verk Elementer, det mest innflytelsesrike verket i matematikkens historie, vanskelig å lese, og spurte om det var en lettere måte å meste kunnskapen på. I henhold til filosofen Proklos skal Euklid ha svart: «Herre, det finnes ingen kongeveg til geometri.»[9]
Historikeren
Ptolemaios skrev selv et historieverk over Aleksanders krigføring som dessverre ikke har overlevd til ettertiden, men den ble betraktet som et objektivt verk som utmerket seg ved å være direkte, ærlig og edruelig. Den var en hovedkilde for den bevarte teksten til Arrianos fra Nikomedias verk Anabasis Alexandri. Selv om ettertiden har kun Arrianos' tekst å vurdere, har den likevel gitt noen konklusjoner om Ptolemaios' historie.[10] Han overdrev sin egen rolle og hadde også en hensikt som propaganda, og var fordomsfull mot sine senere fiender som Antigonos I Monofthalmos. Han unnlot seg heller ikke til å dikte inn fortellinger, eksempelvis at han hadde drept en indisk konge og tatt hans rustning, hvilket er et åpenbart og kanskje et bevisst lån fra Homer for å vise leseren at det var slik en klassisk helt oppførte seg.[10]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
