From Wikipedia, the free encyclopedia
Bosnjaker (bosnisk: Bošnjaci) er et folkeslag som hovedsakelig bor i Bosnia-Hercegovina og i Sandžak-regionen i Serbia. De er etterkommere av sør-slavere bosatt i kongedømmet Bosnia som konverterte til islam. De kalte seg selv Gode Bosniere (gammelbosnisk: Dobri Bošjani). De har sitt navn fra Bosnia, den største og mest innflytelsesrike delen av den nåværende staten Bosnia-Hercegovina. Religiøst sett er den største delen av dette folkeslaget sunnimuslimer.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| Bosnjaker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| 4 000 000 (cirka) | |||
| Områder med stor befolkning | |||
 Tyrkia |
ca. 2 000 000 | ||
 USA |
ca. 300 000 | ||
 Serbia |
153 801 | ||
 Montenegro |
53 605 | ||
 Canada |
ca. 50 000 | ||
 Kosovo |
ca. 27 533 | ||
 Kroatia |
24 131 | ||
 Slovenia |
21 542 | ||
 Danmark |
21 000 | ||
 Nord-Makedonia |
17 018 | ||
 Australia |
14 620 | ||
| Språk | |||
| bosnisk | |||
| Religion | |||
| islam, sunniislam | |||
I dag bor de fleste bosnjaker i nettopp Bosnia-Hercegovina, men det er også bosetninger sør i Serbia (spesielt Novi Pazar) og i Kosovo, Nord-Makedonia og andre deler av det tidligere Jugoslavia.
Historisk sett er bosnjakene assosiert med regionene Bosanska Krajina, Bosnia, Hercegovina, Podrinje og Sandžak. Nå til dags bor de fleste bosnjaker i storbyene Sarajevo, Tuzla, Zenica, Mostar og området Cazinska Kraijna. Krigene i det tidligere Jugoslavia har fordrevet mange fra sitt opprinnelige bosted.
Ikke alle bosnjaker er muslimer, og det er flere muslimske grupperinger i Bosnia-Hercegovina som ikke er bosnjaker, blant andre goranere og pomakere som begge også er av sørslavisk herkomst. I tillegg bor det også albanere, tyrkere og sigøynere i Bosnia.
Dagens Bosnia-Hercegovina har vært underlagt mange ulike regimer gjennom tidene. De første kjente bosetterne var illyrere og kom rundt 2000 år f.Kr. Til tross for at flere folkeslag ankom området, forble illyrere den dominerende gruppen i regionen som i dag kalles Balkan. De tapte en serie med kriger mot romerne, den siste i nåtidens sentral-Bosnia omkring år 9 og området ble en provins i Romerriket. Latin-språklige bosettere fra hele Romerriket slo seg ned i blant illyrerne. Den romerske provinsen Dalmatia inkluderte Hercegovina og mesteparten av Bosnia. En liten del sør for Sava-elven tilhørte provinsen Pannonia. Også etter denne perioden var det noe innvandring, blant annet av hunerne, alanerne og andre nomadefolk fra Midtøsten området, men de etterlot få spor kulturelt og språkmessig.
Slaverne slo seg ned i Bosnia, Hercegovina og landene rundt, som da var del av Det østromerske riket, omkring det syvende århundre. De slaviske serberne og kroatene slo seg ned en tid etter dette. Kroatene etablerte et kongerike som er nåtidens sentrale Kroatia og nordlige Dalmatia. Serberne bosatte seg i det som nå er sentrale Serbia. De ekspanderte senere til Drina-dalen i Øst-Bosnia og inn i østre Hercegovina. Dette området ble i middelalderen kjent som Zahumlje. Kroatene i vest ble påvirket av det germanske karolingerriket og den romersk-katolske kirke. Dessuten hadde Kroatia sterke bånd med Ungarn og senere Østerrike. Det bysantinske riket hadde stor innflytelse på serberne og de konverterte til øst-ortodoks kristendom og tok til seg mye av den bysantiske kulturen. Etter noen århundrer med kroatisk styre, serbisk fyrstedømme og Det bysantinske riket, vokste det uavhengige bosniske kongedømmet fra det 12. århundre.
Det har vært store diskusjoner om etnisitet i middelalderens Bosnia. Alle de tre representerte gruppene har forskjellige versjoner. Emnets følsomme og sammensatte natur har blitt forvrengt av nasjonalisme og propaganda. Det er viktig for nasjonalister å bevise at nettopp de er de rette arvtagere og opprinnelige beboere av middelalder-Bosnia for så å kunne påvirke moderne sosiale, politiske og intern-etniske temaer. Det er ingen tegn på at befolkningen før de ble underlagt Det osmanske rike hadde en spesifikk kroatisk eller serbisk etnisk bevissthet. Det bosniske kongedømmet blandet kulturell innflytelse fra øst og vest. Til tross for at de offisielt sett var romersk-katolske, omfavnet de bosniske kongene elementer av den bysantinske kulturen. Det forekom ofte allianser med både kroater og serbere. Giftemål mellom gruppene forsterket ofte disse båndene.
Kongedømmet Bosnia var på sitt største under kong Tvrtko Kotromanić, da inneholdt det mesteparten av det moderne Bosnia-Hercegovina med unntak av Nordvest-Bosnia og hadde da også kontroll over Dalmatia og Vest-Serbia. Uenighet blant hans etterkommere etter hans død i 1391 svekket kongedømmet, og de kunne ikke stå imot den osmanske invasjonen. I 1463 mistet Bosnia sin uavhengighet og ble underlagt Det osmanske rike og dermed sin tredje store påvirkningsfaktor, islam.
Det har lenge vært diskutert hvorfor så mange slavere i Bosnia konverterte til islam. Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Det osmanske rike hadde en regel om å ikke gå aktivt inn for å konvertere kristne til muslimer. Det osmanske rike på den tiden ekspanderte militært, uavhengig av religion. Staten fikk dog etter hvert et mer islamsk preg, og i løpet av denne perioden ble muslimene en majoritet blant Bosnias befolkning.
En av de største grunnene til at islam fikk et slikt fotfeste i regionen var den svake tilstedeværelsen av den bosniske kirken. Konkurransen mellom den katolske og bosniske kirken bidro til en svak og uorganisert religiøs praksis i store deler av Bosnia. Mange av innbyggerne i regionen hadde en blanding av overtro og tradisjoner som religion. I kontrast til de mer veletablerte kirkene i nabolandene, var veien kort til å konvertere til islam. Et forhold som er verdt å merke seg, er at den eneste andre europeiske regionen under Det osmanske rikes kontroll som konverterte til islam i slik stor grad, var Albania, hvor det også var dragkamp mellom to kristne retninger.
En annen viktig faktor var urbanisering. Byer som Sarajevo og Mostar ble grunnlagt på denne tiden, og de fikk en utpreget islamsk karakter. Byene vokste fort og hadde en mye høyere standard enn omkringliggende byer. Det er forståelig at kristne konverterte for å bli del av dette samfunnet. Viktig var også den regel at slaver som konverterte til islam kunne begjære seg frigitt, og mange kristne ble nettopp satt i fangenskap under krigen med Østerrike og Ungarn, og mange av de benyttet seg av dette. De fleste av disse frigitte slavene bosatte seg i de voksende byene og bidro ytterligere til veksten.
Det har også blitt hevdet at de ekstra privilegiene og rettighetene som muslimer fikk under det osmanske styret bidro til konverteringen. Disse rettighetene er i midlertidig ofte blitt overdrevet. De bestod for det meste av juridiske rettigheter. Kristne og jøder kunne ikke saksøke eller vitne mot muslimer i retten. Det var også visse regler om skikk og bruk, men det var igjen mange som disse reglene ikke gjaldt for. Det er også gjort et poeng av en ekstra skatt som kristne og jøder måtte betale, men muslimer var tvunget til å betale en religiøs skatt mens for kristne og jøder var denne skatten frivillig.
En stor del av konvertering kom fra det såkalte devsirme-systemet. Det gikk ut på at unge gutter fra hele riket ble sendt til Istanbul for å konvertere til islam og bli trent opp som janitsjarsoldater. De var hovedsakelig sultanens og andre viktige personer i Det osmanske rikes livvakter og voktere av deres boliger. Det er blitt sagt at sultanen hadde meget høye tanker om bosnjaker og deres lojalitet.
I det 17. århundre led Det osmanske riket flere nederlag på vestfronten. Det var store kriger stort sett hvert århundre, noe som gjorde at økonomien forverret seg kraftig, og de militære tapene for Bosnia var store. For Bosnia og bosnjakne var det største vendepunktet den store tyrkiske krigen. Den pågikk mellom Det osmanske rike og flere europeiske stormakter som slo seg sammen til en «Hellig Liga». Dette markerte slutten på Det osmanske rikes herredømme over deler av Europa. I starten (1680-tallet) erobret Østerrike stort sett hele det osmanske Ungarn, og sendte titusener av muslimer på flukt til Bosnia. En lignende prosess forekom da Østerrike erobret Lika (en region i Sentral-Kroatia) og Slavonia (historisk region i Øst-Kroatia og Vest-Serbia). Tusener av muslimer flyktet fra disse regionene inn til Bosnia. De som ble igjen ble tvunget til å konvertere til katolisismen. I alt flyktet mer enn 100 000 muslimer inn i Bosnia i denne perioden, mange av dem med en ny følelse av fiendtlighet mot kristne.
Militære katastrofer fortsatt i de neste årene. I 1697 gjennomførte prins Eugene av Savoia et meget vellykket raid som endte i en nedbrenning av Sarajevo. Den store tyrkiske krigen endte i 1699 med Karlowitz-avtalen. Til tross for denne avtalen, som innebar at Det osmanske rike avga blant annet Ungarn, Transilvania og Slavonia, oppstod nok en krig mellom partene sent på 1710-tallet. Denne gangen endte det i 1718 med Passarowitz-traktaten som resulterte i nok en bølge av muslimske flyktninger inn i Bosnia. Dette til tross for at Det osmanske rike fikk igjen noe av de tapte områdene.
Disse hendelsene skapte stor uro blant bosnjakne. Den generelle misnøyen ble forsterket av krig og økte skatter for å finansiere krigene. Som et resultat av dette oppstod det opprør blant bosnjaker i Hercegovina i 1727, 1728, 1729 og 1732. En stor pest som tok tusener av liv tidlig på 1730-tallet bidro til det generelle kaoset som hersket. I 1736 brøt Østerrike Passarowitz-avtalen. De ønsket å utnytte den kaotiske situasjonen og krysset Sava-elven, som var en grenseelev. I en meget viktig hendelse i bosnjaknes historie den 4. august, tvang en liten gruppe lokale bosnjaker den tallmessig overlegne østerrikske hær til retrett. Dette er kjent som slaget om Banja Luka.
Det osmanske rikes rangering gikk etter religion, og ikke etter nasjonalitet. I løpet av 1800-tallet økte nasjonalfølelsen hos sørslaverne. De første tegnene på en muslimsk bosnisk nasjonal bevissthet kommer ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Da begynte tidlige bosniske nasjonalister distinkt å skille seg fra sine ortodokse og katolske naboer (og andre muslimske beboere i området), og skapte sin egen nasjonale identitet. Mange serbiske og kroatiske nasjonalister benekter en separat bosnisk nasjonal identitet der de hevder at bosnjaker enten er opprinnelige kroater eller serbere, men med muslimsk religion. Denne diskusjonen om Bosnia og om hvorvidt bosnjaker egentlig er kroater eller serbere eller om de er en separat bosnjakisk nasjon pågår fortsatt med full energi den dag i dag. Antropologer mener at de nasjonalistiske påstandene om serbisk og kroatisk opprinnelse er irrasjonelle og ikke verd oppmerksomhet ettersom, med enkelte klare unntak, historien og etnisiteten til de undertrykte i det kommunistiske Jugoslavia har blitt definert av undertrykkerne.
Som nasjonal identitet i Bosnia-Hercegovina generelt er bosnjakers identifikasjon som en nasjon basert på religion og en følelse av tilhørighet, og ikke språk eller utseendemessige ulikheter med sine naboer. I den forstand kan den tidligste moderne bosniske nasjonale utviklingen være fra så tidlig som en gang på 1800-tallet. Flere ganger kjempet bosnjaker mot Det osmanske rikes fiender på egen hånd. Ett eksempel på det er den nevnte kampen om Banja Luka (4. august 1736) hvor det kun var bosnjaker som kjempet mot den østerrikske hæren. Tidlig på 1900-tallet begynte bosnjakisk overklasse og intellektuelle oppbyggingen av det som kan betegnes som tidlig bosnjakisk nasjonalisme i skriftspråk og politikk. Alt dette ville igjen lede til en gjenfødsel av begrepet bosnjaker ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.
Bosnia-Hercegovina ble okkupert og administrert av Østerrike-Ungarn i 1878, og dette førte til at flere bosnjaker forlot Bosnia-Hercegovina. Offisielle tall fra Østerrike-Ungarn viser at 56 000 mennesker, for det meste bosnjaker, emigrerte mellom 1883 og 1920. Det reelle tallet er nok mye høyere. De offisielle tallene tar ikke med emigranter før 1883. De tar heller ikke hensyn til de som dro uten tillatelse. De fleste flyktet nok i frykt for represalier etter de innbyrdes urolighetene i 1875–1878. Mange serbere fra Bosnia flyktet til Amerika i samme periode. Det blir påstått at så mange som 350 000 «bosnjaker» bor i Tyrkia i dag. Dette tallet inneholder også etterkommere av sørvslavere som emigrerte fra Sandžak-regionen under den første Balkankrigen. En annen bosnjakisk emigrasjonsbølge skjedde etter første verdenskrig da Bosnia og Hercegovina ble del av Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, kjent fra 1929 som Jugoslavia.
Urbane bosnjaker var særdeles stolte over sin kosmopolittiske kultur, særlig i hovedstaden Sarajevo som inntil den andre verdenskrig var hjemstavn for bosniske, serbiske, kroatiske og jødiske samfunn. Etter 1945 var Sarajevo en av de mest etnisk sammensatte byene i det tidligere Jugoslavia.
Bosnjaker har navnet sitt fra Bosnia. Den allment aksepterte teorien er at Bosnia har sitt navn fra elven Bosna som har hatt det samme navnet siden antikken.
Medlemmer av 1800-tallets Illyria-bevegelse, særlig Ivan Frano Jukić fremhevet bosnjaker (Bošnjaci) ved siden av serbere og kroater som en av «stammene» som konstituerte den «Illyriske nasjonen». I begynnelsen av Illyria-bevegelsen samlet muslimske intellektuelle seg om tidsskriftet «Bosnia» i 1860-årene, som promoterte ideen om en nasjon av bosnjaker. Et medlem av denne gruppen var faren til Safvet-beg Bašagić, en kjent bosnjakisk poet. Gruppen var aktiv i mange tiår. Fra 1891 til 1910 ga de ut et tidsskrift med navnet «Bosniak». Etter denne perioden døde gruppen ut, stort sett fordi de mest innflytelsesrike medlemmene enten døde eller bestemte seg for en kroatisk identitet. Safvet-beg Bašagić var av den gruppen som valgte kroatisk identitet.
Administrasjonen til Benjamin Kallay, den østerrikskungarske guvernøren i Bosnia og Hercegovina, forsterket ideen om en felles bosnisk nasjon (Bosanci) som ville inkludere katolske og ortodokse bosniere, så vel som muslimske. Denne politikken forvirret den bosniske etniske situasjonen ytterligere og fikk bosnjakne til å virke pro Østerrike-Ungarn. Etter Kallays død i 1903 forsvant også denne politikken gradvis og gikk over i en aksept av den tredelte etniske situasjonen i Bosnia.
Muslimsk Nasjonal Organisasjon (Muslimanska Narodna Organizacija) (MNO) var et politisk parti som ble grunnlagt i 1906. Det var en stor motstander av regimet og promoterte ideen om muslimene som en gruppe med separat etnisk identitet fra serberne og kroatene. En gruppe systemkritikere dannet partiet Muslimsk Progressivt Parti (Muslimanska Napredna Partija) (MNP). Dette partiet fikk liten støtte og døde bort etter noen få år.
Bosnia og Hercegovinas første grunnlov fra 1910 nevner uttrykkelig serbere, kroater og muslimer som det «innfødte folket». Dette ble reflektert i valget til provinsforsamling som ble holdt kort tid etter som hadde tre ulike stemmesedler: MNO, Serbisk Nasjonal Organisasjon (Srpska Narodna Organizacija) (SNO), og Kroatisk Nasjonalt Fellesskap (Hrvatska Narodna Zajednica) (HNZ). Disse partiene fikk nærmest enstemmig støtte fra sine respektive medlemsgrupper. Alle de tre partiene var med på å danne parlamentet, skjønt de fikk liten makt i den østerrikskungarske provinsen Bosnia og Hercegovina.
Etter første verdenskrig ble Bosnia og Hercegovina del av Kongedømmet av serbere, kroater, og slovenere (senere Kongeriket Jugoslavia). Det serbiske monarkiet, som var en av vinnerne av krigen, sørget for å ha de kroatiske og slovenske politiske partier som lojale støttespillere da landet skulle formes. MNO ble reformert til Jugoslavisk Muslimsk Organisasjon (Jugoslovenska Muslimanska Organizacija) (JMO) og droppet målsettingen om en muslimsk nasjonal identitet og fokuserte isteden på å forsvare religiøse og ekstensielle temaer gjennom koalisjon med andre partier, noen ganger til og med serbiske partier som Nikola Pašić sitt Folkets Radikale Parti, og Milan Stojadinović sitt Jugoslavisk Radikalt Parti.
Under folketellingen i 1921 var bare serbisk, kroatisk og slovensk akseptert som nasjonalitet eller etnisitet, og de var de eneste valgene. Resultatet ble at store mengder med bosnjaker rett og slett lot feltet stå tomt. Dette fenomenet, ikke-etnisk element (neopredjeljeni) var et opphetet tema blant lærde og politikere i mange, mange år. Noen av dem argumenterte for at det ikke-etniske elementet var av tyrkisk herkomst og burde bli utvist. I midlertidig ble det veldig få tilfeller av undertrykkelse av bosnjaker på grunn av den innflytelsen det muslimske JMO hadde oppnådd.
Denne politiske floken ble raskt løst ved at mange opposisjonspartier anerkjente muslimer som en separat nasjon eller etnisk gruppe. Blant disse var Jugoslavias Kommunistiske Parti (Komunistička partija Jugoslavije) (KPJ) som et dokument fra 1930 avslører. Derfor var det ingen tilfeldighet at et stort antall bosniske muslimer ble medlem av dette partiet og senere partisaner. Mange ble fremtredende politiske ledere. KPJ var forøvrig partiet til Josip Broz, bedre kjent som Tito.
Under andre verdenskrig prøvde den tyske marionettstaten Kroatia (styrt av Ustaše) å alliere seg med bosnjakne mot de mer «uønskede» serberne. De så på bosnjakne som muslimske kroater og ønsket dette så sterkt at de omgjorde et galleri i Zagreb til en moské.
Deklarasjonen til «Statlig anti-fascistisk Forsamling av Nasjonal Frigjøring av Bosnia og Hercegovina» (ZAVNOBiH), utgitt 25. november 1943 av den partisanregjeringen blir sett på som grunnlaget for grunnloven til det moderne Bosnia-Hercegovina. Resolusjonen lyder: «I dag, gjennom deres eneste politiske representant, ZAVNOBiH, erklærer nasjonene av Bosnia og Hercegovina at deres land, som ikke er serbisk, ei heller kroatisk, ei heller muslimsk, men både serbisk, kroatisk og muslimsk, skal være de frie og forenende Bosnia og Hercegovina hvor full likhet, juridisk og ellers, for serbere, muslimer og kroater garanteres".
Dessverre ble denne deklarasjonen brutt så fort andre verdenskrig var over, da grunnloven til den Føderale Folkets Republikk av Jugoslavia (senere Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavia) nevner serbere og kroater, men ikke muslimer, som innfødte nasjoner (narodi). I den jugoslaviske folketellingen av 1948, oppga 90 % av muslimene seg som «nasjonalitet ubestemt». De bosnjakene som registrerte seg som enten serbere eller kroater gjorde dette på grunn av stort sosialt eller økonomisk press. Da nasjonaliteten «Jugoslavisk, nasjon uerklært» ble tilgjengelig i 1953, registrerte 900 000 personer seg som dette.
Etter hvert som den serbisk dominansen ble svekket i det kommunistiske lederskapet, åpnet døren seg for nye muligheter. I folketellingen av 1961 fikk man mulighet til å velge «muslim i den etniske forstand» som nasjonalitet. I 1963 ble muslimer sidestilt med serbere og kroater i grunnloven. I 1968 ble Muslim (med stor M) antatt som en egen nasjonalitet. (I det serbokroatiske språket, felles for alle tre folkeslag på dette tidspunktet, brukes det stor bokstav for nasjonaliteter. Som Serbiske og Kroatiske. Tidligere ble muslimer kun brukte som en referanse til religionen).
Avgjørelsen ble ikke forbigått i stillhet og ble debattert blant kommunistiske ledere i Jugoslavia, men bosnjakne hadde tatt et standpunkt. I flere offisielle uttalelser gjorde bosnjakne det klart at de var en egen nasjonalitet.
Fra da og fram til krigene i det tidligere Jugoslavia utviklet det seg to retninger for bosnjaker. Disse bevegelsene på 1960-tallet ble ikke gjennomført av religiøse bosnjaker, men ble stort sett frontet av de sekulære. Som en motvekt til denne sekulære bevegelsen vokste det så fram en mer religiøs filosofi. En fremtredende skikkelse i bosnjakers historie var nettopp sekulær, nemlig Alija Izetbegović, jurist, bosnjak-aktivist, politiker og president for Bosnia-Hercegovina fra 1996 til 2000. Det kommunistiske Jugoslavia støttet de sekulære bosnjaker. Virkningen av disse to forskjellige ideene av hva som ligger i begrepet «bosnisk muslim» kan sees den dag i dag.
I september 1993 antok Kongressen for bosniske muslimer begrepet «bosnjak» istedenfor det tidligere brukte muslim. Andre nasjonaliteter protesterte mot begrepet og anklaget det for å være en strategi for å monopolisere historien til Bosnia og gjøre dem til utenlandske innvandrere. Begrepet i seg selv betyr bosnisk og er et gammelt begrep som ble brukt for alle innbyggere av Bosnia uansett trosretning. Bosnjaker påpekte at «bosnjak» hadde vært et historisk etnisk begrep for nasjonen siden 1800-tallet, og om de virkelig forsøkte å monopolisere bosnisk historie så ville det vært langt lettere å bruke begrepet «bosnier» istedenfor et historisk begrep.
Siden 1990-tallet har navnet også blitt tatt i bruk utenfor Bosnias grenser av slaviske muslimer i tidligere jugoslaviske republikker som Serbia og Nord-Makedonia. Det gjør det mulig med en distinksjon mellom bosnjak/bosnisk slik det er for serber/serbisk og kroat/kroatisk, altså mellom etnisitet og bopel.
Bosnisk språk har svært få forskjeller fra det serbiske og kroatiske språket eller serbokroatisk. Det bosniske språket har en del orientalske innflytelser (fraser og uttrykk) som ikke blir brukt av nabospråkene. Skriftlig forekommer dette sjeldent, men i det daglige språket blir dette mye brukt. Som en vanlig hilsen blir Merhaba brukt. Ved farvel bruker man Alahimanet hvorpå man bruker Alaiselamet som svar.
Bosnjaker har en lang litteraturhistorie. Den første ordboken ble skrevet av Muhamed Hevaji Uskufi tidlig i det 17. århundre. Bosnjaker utviklet også to unike skrifttyper. Den første var Begovica, en variant av den lokale kyrilliske skriften. En annen var Arabica, en versjon av det arabiske alfabetet modernisert og modifisert for bosnisk. Denne ble brukt av veldig mange litterære bosnjaker frem til det 20. århundre. I dag bruker bosnjaker stort sett latinsk skrift.
.jpg)
Tradisjonelt sett er bosnjaker muslimer. Men det er allikevel en del som er ateister, agnotister og deister. Dette er stort sett som en følge av moderne påvirkninger og kommunismen i perioden 1945 – 1992. Før krigene på Balkan hadde ca. 10 % av bosnjaker tilhørighet til en av disse tre. I dag er en overveldende 97 % bosnjaker Sunnimuslimer. Sufisme har også hatt en viktig rolle historisk sett.
Ved å være en del av Europa og ikke bare være under påvirkning fra Østen, men også vestlig kultur, har bosnjaker oppnådd et rykte som noen av de mest moderate og moderne muslimer i verden. Jugoslavisk kommunisme bidro også til denne utviklingen.
Etternavnet til en bosnjak ender som regel med «-ić» eller «-ović». Dette er også vanlig blant andre sørvslavere. Dette er et patronymikon og har sin parallell i «-sen» på norsk (Hansen, Jensen, osv). Det er hva som kommer før dette som skiller de forskjellige folkeslagene.
De fleste etternavn blant bosnjaker følger et tradisjonelt mønster fra perioden hvor etternavn i Bosnia-Hercegovina ble standardisert. Noen muslimske bosnjaker har familiens «stamfar» først, så fulgt av en orientalsk yrkesbetegnelse eller tittel og til sist «-ić». Eksempler på dette er Izetbegović: Sønn av Izet «bey» (tyrkisk ord for fyrste eller leder) og Hadžiosmanović: sønn av Osman Hajji. Andre variasjoner av dette mønsteret er etternavn som bare nevner fornavnet: Osmanović (sønn av Osman), eller etternavn som bare nevner yrke eller tittel: Imamović (sønn av en imam).
Noen bosnjakiske navn har ikke noe orientalsk i seg i det hele tatt, men slutter bare på ”ić”. Disse navnene stammer trolig fra middelalderen, og ofte er dette bosniske adelige eller noen av de som senest konverterte til islam. Eksempler på dette er Tvrtković og Kulenović.
Bosnjakne har en rekke symboler som forbindes med dem. Tradisjonelle farger er grønt, hvitt, gult og blått. Grønn er den fargen som oftest er assosiert med bosnjaker (og muslimer generelt). De to mest kjente symbolene er halvmåne og Lillicum Bosniacum (Bosnaski Lijilan) en variant av den franske Fleur-de-lis. (Se symbol i infoboksen øverst i artikkelen). Dette er også det tidligste symbolet fra middelalderen, det gamle flagget til Bosnia-Hercegovina, symbolet til hæren og for øvrig et veldig populært symbol blant bosnjaker flest. Det ble innført av Kong Tvrtko Kotromanić. Det skulle representere hele Bosnia-Hercegovina, men flagget ble aldri akseptert av serbiske og kroatiske styresmakter. Dette førte til at det blir sett på som et tradisjonelt symbol for bosnjaker.
De tidligste flaggene er datert fra osmann-tiden og er typisk sett en halvmåne med en stjerne på grønn bakgrunn. Dette var også flagget til det kortvarig uavhengige Bosnia i det 19. århundre da landet motsto tyrkerne under ledelse av Husein Gradaščević. Flagget til «Bosniak Islamsk Union» er helt likt og er også et tradisjonelt flagg brukt av bosnjaker.
Noen organisasjoner kombinerer de to mest populære symbolene; en halvmåne hvor stjernen blir erstattet med Lillicum Bosniacum. Andre variasjoner eksisterer også. En som er verdt og merke seg er seglet til bosnjaker fra Sandžak-regionen som er basert på det gamle bosniske flagget men endrer den ene halvdelen. Der hvor det er gule liljer på blå bakgrunn er det isteden gule halvmåner på en grønn bakgrunn.
.jpg)
Bosnjaker er veldig stolte av sine melankolske folkeviser sevdalinka, en tradisjonell folkemusikk som var og fremdeles er veldig populær over hele tidligere Jugoslavia. Det er en typisk balladestil, og de aller fleste tekstene handler om kjærlighet. Kjente musikere innensevdalinka-sjangeren er: Safet Isović, Meho Puzić, Zaim Imamović, Himzo Polovina, Nedžad Salković, Beba Selimović, Hanka Paldum, Haris Džinović, Silvana Armenulić (Zilha Bajraktarević) og mange flere.[trenger referanse]
Andre kjente musikere fra Bosnia:Dino Merlin (Edin Dervišhalidović), Halid Bešlić, Halid Muslimović, Alen Islamović, Šerif Konjević, Kemal Malovčić, Kemal Monteno, Šemsa Suljaković, Hari Mata Hari (Hajrudin «Harija» Varešanović), Enes Begović, Nihad Alibegović og mange flere.
«Muštuluk» er en gammel tradisjon blant bosnjaker. Hvis noen sier muštuluk, betyr det at de kommer med gode nyheter og må motta en gave ved en senere anledning.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
