From Wikipedia, the free encyclopedia
Mitanni (transkribert fra hettittisk kileskrift: Mi-ta-an-ni) eller Hanigalbat (assyrisk: Hanigalbat eller Khanigalbat, transkribert fra kileskrift Ḫa-ni-gal-bat) var en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia i tiden 1500–1300 f.Kr. Det ble grunnlagt av en indoarisk herskerklasse som kontrollerte en hovedsakelig hurrittisk befolkning. Mitanniriket kom til å bli en regional makt etter hettittenes ødeleggelse av amorittiske Babylon[1] og en rekke svake og ineffektive assyriske konger som hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia.
Ved begynnelsen av sin historie var Mitannirikets fremste rival Egypt under 18. egyptiske dynasti. Men med trusselen fra et stadig mektigere hettittisk rike inngikk Mitanni og Egypt en allianse for å beskytte deres felles interesser. Ved høyden av sin makt på 1300-tallet f.Kr. hadde Mitanni utposter sentrert rundt sin hovedstad Washukanni. Dens nøyaktige lokalisering i dag er ukjent, men kan være en så langt ikke undersøkt tell i nærheten av elven Khabur i Syria, øst for Eufrat. Til sist bukket Mitanni under for det hettittiske riket og senere fra assyriske angrep, og dets status ble redusert til en provins innenfor det assyriske riket. Mitannis innflytelse er vist i hurrittiske steds- og personnavn, og spredning av en særskilt keramikktype over Syria og Levanten.
Mitanniriket kontrollerte handelrutene ned elven Khabur til byen Mari og opp elven Eufrat og til byen Karkemisj. For en tid kontrollerte de også de assyriske områdene i øvre Tigris og dets overvann ved Ninive, Arbil, Assur og Nuzi. Deres allierte omfattet Kizzuwatnariket i sørøstlige Anatolia; Mukisj som strekte seg mellom Ugarit og Qatna vest for elven Orontes til havet; og Niya som kontrollert østbredden av Orontes fra Alalakh ned gjennom Aleppo, Ebla, og Hama og til Qatna og Kadesj. I øst hadde de gode forhold til kassitterne.[2] Landet til Mitanniriket i nordlige Syria strakte seg fra Taurusfjellene i vest og så langt øst som Nuzi (dagens Kirkuk) og til elven Tigris. I sør strakte det seg fra Aleppo over (Nuhashshe) til Mari ved Eufrat i øst. Dets senter var i elvedalen Khabur med to hovedsteder, Taite og Washshukanni (kalt for henholdsvis Taidu og Ushshukana i assyriske kilder). Hele området gjorde det mulig å drive jordbruk uten kunstig vanning. De drev tamdyr som kyr, sauer og geiter. Landet var meget lik Assyria i klima og var bosatt av både stedegne hurrittere og amorittisktalende (amurru) befolkninger.
Mitanniriket ble referert til som Maryannu, Nahrin eller Mitanni av egypterne, som Hurri av hettittene, og Hanigalbat av assyrerne. Ulike navn synes å ha blitt brukt om hverandre for det samme kongeriket.[3] Hettittiske annaler nevner et folk kalt for Hurri (Ḫu-ur-ri), lokalisert i nordøstlige Syria. Et hettittisk fragment, antagelig fra tiden til Mursili I, nevner en «konge av hurriene» eller «hurrierne». Den assyrisk-akkadiske versjonen av teksten gjengir «Hurri» som «Hanigalbat». Tushratta, som kaller seg selv for konge av Mitanni i sine akkadiske Amarnabrev til den egyptiske statsadministrasjonen, viser til sitt kongedømme som Hanigalbat.[4]
Egyptiske kilder kaller Mitanni for nhrn, noe som generelt er uttalt som Naharin/Naharina[5] fra det assyrisk-akkadiske ordet for «elv», sammenlign Aram-Naharaim. Navnet Mitanni er først dokumentert i en tekst om de syriske kriger (ca. 1480 f.Kr.) av den offisielle astronomen og klokkebyggeren Amememhet som kom tilbake fra et «utenlandsk land kalt for Me-ta-ni» på tiden til farao Thutmose I.[6] Den militære ekspedisjonen til Naharina som ble annonsert av farao Thutmosis I i begynnelsen av hans styre[7] kan faktisk egentlig ha skjedd i løpet av det lange tidligere styret til Amenhotep I.[8][9]
Etnisiteten til folket i Mitanni er det vanskelig å avgjøre med sikkerhet. En avhandling om stridsvognhester av Kikkuli (en forfatter om hesteskjøtsel) inneholder en rekke indoariske ord.[10] Det er foreslått at disse ordene var avledet fra et fortsatt udelt indoiransk språk,[10][11] Annen forskning har dog vist at særskilte indoariske trekk var tilstede.[12]
Navnene til det mitanniske aristokratiet er hyppig av indoarisk opphav, men det er spesielt deres guddommer som viser indoariske røtter (Mitra, Varuna, Indra, Nasatya), skjønt en del forskere er av den formening at de er mer direkte beslektet med kassitterne.[13] Språket til vanlige folk var hurrisk språk, verken indoeuropeisk eller semittisk.[14] Hurrittisk er beslektet med urartisk, begge tilhørte den hurro-urartiske språkfamilien. Det har blitt hevdet at ingenting mer kan bli dedusert fra de nåværende materialet.[15] Et hurrisk avsnitt i Amarnabrevene – vanligvis skrevet i akkadisk, «fellesspråket» den gang – indikerer at kongefamilien i Mitanni også snakket hurrisk.
Folk med hurriske navn er bevitnet over store områder i Syria og nordlige Levanten som er åpenbart utenfor det området av den politiske enheten kjent i Assyria som Hanilgalbat. Det er ingen indikasjoner på at disse personene viste lydighet for den politiske enheten Mitanni; skjønt det tyske begrepet auslandshurriter («eksilhurritter») har blitt benyttet. På 1300-tallet f.Kr. ble tallrike bystater i nordlige Syria og Kanaan styrt av personer med hurriske og en del indoariske navn. Det kan indikere at befolkningen i disse bystatene også var hurritter, da er det mulig at disse enhetene var en del av en større statsdannelse som delte en hurrisk identitet. Dette er ofte blitt antatt, men uten en kritisk undersøkelse av kildene. Forskjeller i dialekt og regionale ulike religiøse gudeverdener (Hepat/Shawushka, Sharruma/Tilla og videre) peker til eksistensen av flere grupper av hurrisktalende folk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
