Amoritter

Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅, MAR.TU, akkadisk: Tidnum eller Amurrūm, egyptisk; Amar, hebraisk: אמורי, ʼĔmōrī; gresk: Ἀμορραῖοι) var et folkeslag i oldtiden som snakket semittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i sørlige Mesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. og til slutten av 1600-tallet f.Kr. De etablerte flere framtredende bystater i eksisterende lokaliseringer, mest kjent er Babylon som ble løftet fra en liten by til en stor, framstående by og en uavhengig stat.^[1]

Par som omfavner hverandre, kanskje Inanna og Dumuzi, 11 cm høy terrakottastatuett fra Girsu fra amorittisk periode, rundt 2000-1600 f.Kr. Louvre.

Ødeleggelsen av amorittenes hær, illustrasjon av Gustave Doré.

I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriket Amurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud, Amurru. Deres språk, amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også i Bibelen som et folk som levde i Kanaan før israelittene kom dit, både før og etter erobringen av landet under Josva.^[2][3]

Opprinnelse

I de eldste mesopotamiske kildene fra Sumer, Akkad og Syria om amorittene fra rundt 2400 f.Kr. er landet til amorittene, «Mar.tu-landet», ikke assosiert med Mesopotamia, men med landområdene umiddelbart i vest for elven Eufrat, inkludert Kanaan og hva som ble Syria på 200-tallet f.Kr., den gangen kjent som «landet til Ammuru», og senere som Aram og Eber-Nari.

De synes å bli oppfattet som et usivilisert og nomadisk folk og er særlig forbundet med fjellregionene i Jebel Bishri i Syria, som er kalt for «amorittenes fjell». De etniske begrepene Mar.tu («vesterlendinger»), Amurru (forslått i 2007 å være avledet fra aburru, «beite») og Amor ble benyttet om dem på henholdsvis sumerisk, akkadisk,^[4] og gammelegyptisk.^[5] Fra 2100-tallet f.Kr., muligens utløst av en betydelig og langvarig tørkeperiode som begynte en gang rundt 2200 og varte antagelig hele 2100-tallet f.Kr.^[6] førte en storstilt folkevandring amorittiske stammer ned i sørlige Mesopotamia. De ble en av årsakene til nedgangen for det sumeriske tredje dynasti i Ur, og førte til en rekke mektige amorittiske kongedømmer som ikke bare overtok makten i eksisterende bystater som Isin, Larsa, Eshnunna, and Kisj, men etablerte også nye, hvor den fremste var det som ble Babylon, om enn mindre og ganske ubetydelig i begynnelsen.

Kjente amoritter skrev i en dialekt av akkadisk funnet på leirtavler i oldtidsbyen Mari, som er datert til 1800-1750 f.Kr. Ettersom språket viser mange nordvestlige semittiske former og konstruksjoner, er amorittisk språk antatt å ha vært en nordvestlig semittisk dialekt, muligens også en av de kanaanittiske språkene. Hovedkilden til den meget begrensete kunnskapen om språket er personnavn som ikke er akkadisk i stilen og som er bevart i slike tekster. Akkadisk språk til innfødte semittiske bystatene i Mesopotamia (Akkad, Assyria, Babylonia, Isin, Kisj, Larsa, Ur, Nippur, Uruk, Eridu, Adab, Akshak, Eshnunna, Nuzi, Ekallatum, etc.), var fra østsemittisk, som var eblaittisk i nordlige Levanten.

Bibelens amoritter

Begrepet amoritter er benyttet i Bibelen for å referere til bestemte folk i høylandet og fjellene som var bosatt i landet Kanaan. De er beskrevet Første Mosebok 10:16^[7] som etterkommere av Kanaan, sønn av Kam Ham, som igjen var sønn av Noah. Amorittene er beskrevet som mektig folk av stor av vekst, som «høye som sedertrær og sterke som eiketrær»^[8] De hadde bosatt seg i landet øst og vest for elven Jordan. Den høyden og styrken som er omtalt i Bibelen har fått en en del kristne lærde, som eksempelvis Orville J. Nave, til referere til amorittene som «kjemper».^[9] Amorittkongen Og, beskrevet i Femte Mosebok 3:11 som «eneste som var tilbake av refaittene».^[10] I henhold til Den hebraiske Bibelen ble kong Og av Basan ble beseiret og drept med sin hær av Moses og hans hær i slaget ved Edrei. Betegnelsene amoritter og kanaanitter synes å vært benyttet mer eller mindre omvekslende, kanaanittisk mer generelt og amorittisk som en mer særskilt komponent blant kanaanittene som var bosatt i landet.

Referanser

1. «Amorites», Crystalinks
2. Bohstrom, Philippe (6. febaruar 2017): «Peoples of the Bible: The Legend of the Amorites», Haaretz
3. «The Amorites and the Canaanite Phoenicians were not the same people», Phoenicia.org
4. Issar, Arie S.; Zohar, Mattanyah (2013): «Dark Age, Renaissance, and Decay», Climate Change: Environment and History of the Near East (PDF), Springer Science and Business Media, s. 148.
5. Issar, Arie S.; Zohar, Mattanyah (2013): «Dark Age, Renaissance, and Decay», Climate Change: Environment and History of the Near East (PDF), Springer Science and Business Media, s. 136, 178
6. deMenocal, Peter B. (2001): «Cultural Responses to Climate Change During the Late Holocene», Science. 292 (5517), s. 667–673. Bibcode:2001Sci...292..667D. doi:10.1126/science.1059827. PMID 11303088,
7. Nettbibelen: Første Mosebok 10:16. Sitat: «Kanaan ble far til Sidon, hans førstefødte, og til Het, 16 og til jebusittene, amorittene...»
8. Nettbibelen: Amos 2:9
9. Nave, Orville J. (1896): «Amorites», Nave's Topical Bible
10. Nettbibelen: Femte Mosebok 3:11

Litteratur

• Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, London: Penguin History, ISBN 978-0140125238
• Selz, Gebhard J. (2005): Sumerer und Akkader, München: C.H.Beck Verlag, ISBN 3-406-50874-X

Eksterne lenker

• «Amorites», Jewish Encyclopedia