Nippur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nippur (sumerisk: Nibru, logografisk som 𒂗𒆤𒆠, EN.LÍLKI, «Enlil-byen»;[1] akkadisk: Nibbur) var en sumerisk by i oldtiden. Det var det særskilte setet for tilbedelsen av den sumeriske guden Enlil, «Vindherren», hersker over kosmos, underlagt kun himmelguden An. Nippur lå i moderne Nuffar i distriktet Afak i distriktet Al-Qadisiyya i Irak. Det er omtrent 200 kilometer sør for moderne Bagdad og omtrent 96,56 km sørøst for oldtidsbyen Babylon. Bosetningen på stedet strakte seg tilbake til Ubaidperioden (Ubaid 2 - Hajji Muhammed) i Uruk-perioden og Jemdet Nasr-perioden. Opprinnelsen til oldtidens navn er ukjent, men forskjellige forslag har blitt fremsatt.[2]
| Nippur | |||
|---|---|---|---|
 Ruinene av en tempelplattform i Nippur - mursteinstrukturen på toppen ble konstruert av amerikanske arkeologer rundt 1900. | |||
| Land |  Irak | ||
| Provins | Afak, Al-Qādisiyyah | ||
| Areal | 150 hektar | ||
 Nippur 32°07′34″N 45°13′51″Ø | |||
Nippur nøt aldri politisk hegemoni i seg selv, men dens kontroll var avgjørende, ettersom den ble ansett i stand til å gi det overordnede «kongedømmet» til monarker fra andre bystater. Det var utpreget en hellig by, viktig fra besittelsen av det berømte tempelet Ekur («Fjellhus») til Enlil.[3] Ninurta, sønn av Enlil, hadde også sitt viktigste kultsenter, tempelet E-shumesha, i bystaten Nippur.[4][5]
Ifølge Tummal-krøniken var Enmebaragesi, en tidlig hersker over Kisj, den første som bygde opp dette tempelet.[6] Hans innflytelse over Nippur har også blitt oppdaget arkeologisk. Krøniken lister opp påfølgende tidlige sumeriske herskere som holdt oppe periodiske seremonier ved templet: Aga av Kisj, sønn av Enmebaragesi; Mesannepada av Ur; hans sønn Meskiang-nunna; Gilgamesj av Uruk; hans sønn Ur-Nungal; Nanni av Ur og hans sønn Meskiang-nanna. Det indikerer også at praksisen ble gjenopplivet i Ur III-perioden av Ur-Nammu av Ur, og fortsatte til Ibbi-Sin utnevnte Enmegalana til yppersteprest i Uruk (ca. 1950 f.Kr.).
Inskripsjoner av Lugal-Zage-Si og Lugal-kigub-nidudu, konger av henholdsvis Uruk og Ur, og av andre tidlige herskere, på dører og steinvaser, viser ærbødighet for den gamle helligdommen som en gang ble holdt, og viktigheten knyttet til dens besittelse, som å gi et visst stempel av legitimitet. På sine votivoffer utpeker noen av disse herskerne seg selv som ensis, en form lokal, underordnet hersker av en bystat.
Akkadiske, Ur III og gamle babylonske perioder
.jpg)
Nippur erobret og okkupert sent på 2000-tallet f.Kr. av herskerne i Akkad, og mange hellige gjenstander av Sargon, Rimush og Naram-Sin vitner om den ærbødigheten de også holdt i denne helligdommen. Naram-Sin gjenoppbygde både Ekur-tempelet og de 17,5 meter brede bymurene. Et av de få tilfellene av at Nippur ble registrert som å ha sin egen hersker kommer fra et leirtavle som henviser til et opprør fra flere mesopotamiske byer mot Naram-Sin, blant dem også Nippur under en Amar-enlila. Leirtablen forteller videre at Naram-Sin beseiret disse opprørsbyene i ni slag og tvang dem tilbake under hans kontroll. Teksten på Weidner-tavlen (ABC 19)[8] antyder at det akkadiske riket falt som følge av guddommelig gjengjeldelse ettersom Sargon hadde begynt overføringen av statusen som «hellig by»fra Nippur og til Babylon.
Denne akkadiske besitttelsen ble etterfulgt av okkupasjon under det tredje dynastiet i Ur, og konstruksjonene til Ur-Nammu, den store tempelbyggeren, legges umiddelbart over konstruksjonene til Naram-Sin. Ur-Nammu ga tempelet sin endelige karakteristiske form. Delvis raserte han konstruksjonene til forgjengerne sine, og reiste en terrasse av murstein, rundt 12 m høy, som dekker et område på rundt 32 000 m2. Nær den nordvestlige kanten, mot det vestlige hjørnet, bygde han en ziggurat bestående tre etasjer eller plattformer av tørr murstein, vendt med ovnsbrente murstein lagt i asfalt. På toppen sto, som ved Ur og Eridu, et lite kammer, gudens særskilte helligdom eller bolig. Tilgang til zigguratens plattformer fra plassen under, var med et skråplan på sørøstsiden. Nord-øst for zigguraten sto tilsynelatende Huset til Bel, og i gårdsplassen nedenfor zigguraten sto ulike andre bygninger, helligdommer, skattekamre og lignende. Hele strukturen var orientert med hjørnene mot kompassets kardinalpunkter.
Ur-Nammu gjenoppbygde også byens murer på linjen av Naram-Sins murer. Restaureringen av de generelle trekkene til templet til dette, og de umiddelbart etterfølgende periodene, har blitt i stor grad forenklet av oppdagelsen av et skissekart på et fragment av en leirtavle. Dette skissekartet representerer en fjerdedel av byen øst for elvekanalen Shatt-en-Nil. Dette kvartalet var innelukket innenfor sine egne murer, en by i en by, og dannet et uregelmessig torg, med sider omtrent 820 m lange, atskilt fra de andre kvartalene, og fra landet mot nord og øst, av kanaler på alle sider, med brede kaier langs veggene. En mindre kanal delte dette kvartalet av selve byen i to deler. I den sørøstlige delen, midt på dens sørøstlige side, sto templet, mens i den nordvestlige delen, langs Shatt-en-Nil, er det angitt to store lagerhus. Selve tempelet, i henhold til denne planen, besto av en ytre og indre forgård, som hver dekket omtrent 32 000 m2, omgitt av doble vegger, med en ziggurat på den nordvestlige kanten av sistnevnte.
Templet ble fortsatt å bygget på eller gjenoppbygges av konger av forskjellige påfølgende dynastier, som vist av murstein og hellige gjenstander med inskripsjonene til kongene fra de ulike dynastier i Ur og Isin. Templet ser ut til å ha lidd alvorlig på en eller annen måte på eller omtrent da elamittene invaderte, som vist fra denne perioden av fragmenter av ødelagte statuer, votivvaser og lignende. Rim-Sin I, kongen av bystaten Larsa, framstilte seg selv som «hyrde for landet Nippur». Med etableringen av det babylonske riket, under Hammurabi, tidlig på 1000-tallet f.Kr., ble det religiøse senteret, så vel som det politiske innflytelsen, overført til Babylon, guddommen Marduk ble herre over gudeverdenen, mange av Enlils attributter ble overført til ham, og Ekur, Enlils tempel, ble til en viss grad forsømt.[9]
Byen ble tatt av Ilī-ma-ilu, den første herskeren av Babylons andre dynasti i omtrent det 29. året av regjeringen til Samsu-iluna, hersker over Babylon. Dette andre dynastiet omtales også som det første havlandsdynastiet ettersom sørlige Mesopotamia besto av myrområder grunnet tilsiget av slam fra Tigris og Eufrat.[10] Byen ble tatt igjen av Abī-ešuḫ innen hans 5. år etter at han «fordømte» Tigris-elven.[11][12]
Kassittiske gjennom sassanidiske perioder
Under det etterfølgende Kassite-dynastiet, ikke lenge etter midten av 1000-tallet f.Kr., ble tempelet Ekur igjen restaurert til sin tidligere prakt, flere monarker fra dette dynastiet bygde på og prydet det, og tusenvis av inskripsjoner, som stammer fra tiden til disse herskerne, har blitt oppdaget i arkivene. Et nytt tempel innenfor Ekur, Ekurigibarra, ble bygget av Kurigalzu I (ca. 1375 f.Kr.).[13] Etter midten av 1100-tallet f.Kr. følger nok en lang periode med komparativ mangel på omsorg på grunn av at elven Eufrat endret løp, men da vannet kom tilbake og erobringen av Babylonia av den assyriske kongen Sargon II, på slutten av 800-tallet f.Kr. ble det igjen opprettet flere inskripsjoner på bygninger.
Under Asurbanipal, rundt midten av 600-tallet f.Kr., ble Ekur igjen restaurert med en prakt som er større enn noen gang før, zigguraten fra den perioden var 58 ganger 39 m.[14][15] Etter at det nyassyriske rike falt sammen ser det ut til at Ekur gradvis gikk forfall, inntil til slutt, under Selevkideriket, ble det gamle tempelet omgjort til en festning (gresk: Νιππούρ, Nippoúr). Enorme murer ble reist i utkantene av den gamle plattformene, templets gårdsplass ble fylt med hus og gater, og selve zigguraten ble merkelig nok bygget over i en korsformet form og omgjort til en akropolis for festningen. Denne festningen ble okkupert og videre bygget på fram til slutten av den partiske perioden, ca. 250 e.Kr.; men under Sasanideriket (også kalt det nypersiske riket) falt det på nytt i forfall.
Avbefolket under islam
Nippur forble bebodd i begynnelsen av islamsk tid, og er nevnt av tidlige muslimske geografer under navnet Niffar. Den lå ved Nahr an-Nars-kanalen, som antas å ha blitt bygget av Narses. På slutten av 800-tallet ble kanalen imidlertid ikke lenger nevnt av geografer, noe som indikerer at byen hadde fått en klar tilbakegang på den tiden.[16] Kanalen er forøvrig tørr i dag. Dette var en del av en bredere nedgang i bosetninger i hele Irak, spesielt i sør, ettersom infrastrukturen forfalt og i tillegg politisk vold førte til at store områder ble fullstendig forlatt.[17] Imidlertid forble Nippur sete for en assyrisk kirke i det østkristne bispesetet til slutten av 900-tallet, da bispesetet ble overført til byen Nil, lenger nordvest, på stedet for dagens by Niliyah.[18] Nippur selv kan ha forblitt bosatt ytterligere en tid ettersom keramikk funnet blant ruinene viser underglasur av sgraffitotegninger, som ikke ble brukt mye før slutten av 1000-tallet. På tiden til den arabiske geografen Yaqut al-Hamawi tidlig på 1200-tallet hadde Nippur blitt definitivt forlatt, selv om Yaqut fortsatt anerkjente ruinene som stedet som et kjent sted.[19]
På den øvre overflaten av disse haugene ble det funnet en betydelig jødisk by, som dateres fra omtrent begynnelsen av den arabiske perioden og framover til 900-tallet e.Kr., i husene som var et stort antall arameiske magiske besvergelseskåler (en form for beskyttelse).[20] Jødiske navn, som dukker opp i de persiske dokumentene som ble oppdaget ved Nippur, viser imidlertid at den jødisk bosetning i denne byen faktisk stammer fra en mye eldre periode.[21]
Nippur lå på begge sider av elvekanalen Shatt-en-Nil, en av de eldste sideløpene til Eufrat, mellom den nåværende elven og Tigris, nesten 160 km sørøst for Bagdad. Det er representert av det store komplekset av ruinhauger kjent for araberne ved at den oppdagelsesreisende Nuffar beskrev at byen delte seg i to hoveddeler av den gamle Shatt-en-Nil. Det høyeste punktet av disse ruinene, en konisk høyde som stiger omtrent 30 m over nivået til den omkringliggende sletten, nordøst for kanalen, kalles av araberne Bint el-Amiror, «prinsens datter».
Nippur ble først undersøkt og kortvarig utgravd engelskmannen Austen Henry Layard i 1851.[22] Fullskala utgraving ble startet av en ekspedisjon fra Universitetet i Pennsylvania. Arbeidet involverte fire sesonger med utgraving mellom 1889 og 1900 og ble ledet av John Punnett Peters, John Henry Haynes og Hermann Volrath Hilprecht. [23][24][25] Tusenvis av steintavler ble funnet ved en mindre haug kalt «tablet hill», omtrent 7,5 meter i gjennomsnittshøyde og 52 kvadratmeter i areal, sørøst for tempelhaugen.[26] En ekte arkitektonisk bue, et av verdens eldste eksempler, ble også funnet.[27][28] I det partiske laget ble det funnet en boks som inneholdt fragmenter av votivøkser laget av glass fra kassittiske perioden. Flere sene kassittiske herskere er representert, blant dem Kurigalzu II.[29]
Nippur ble gravd ut i 19 sesonger mellom 1948 og 1990 av en forskningsgruppe fra Oriental Institute of Chicago, til tider sammen med Universitetet i Pennsylvanias Arkeologiske og antropologiske museum (som nå heter Penn Museum) samt American Schools of Oriental Research.[30][31][32][33]
En del av innsatsen innebar å fjerne, men også gjennomgå store arkeologiske avfallshauger fra utgravningene til Universitetet i Pennsylvania. I prosessen ble tidlig dynastiske skåler, kileskrifttavler og mursteinsstempler funnet.[34] Ved templene til Inanna og ved Ekur ble det funnet forekomster med statuer av Shulgi og Ur-Nammu.[35] Et tempel for Inanna, som ble påbegynt i den tidlige dynastiske perioden, ble fullstendig gravd ut. Påfølgende overlagrede nye iterasjoner av templet utvidet seg helt opp til partisk tid. Funnene omfattet et skrifttavle datert til det fjerde året til den kassittiske kongen Shagarakti-Shuriash, en annen datert til det 44. året til Ur III-kongen Shulgi, og et stempelsegl fra Indusdalen. I 1977 ble det gravd en kort stund på det nærliggende området Umm al-Hafriyat som var i ferd med å bli kraftig plyndret.[43]
En del av innsatsen innebar å fjerne store arkeologiske dumper fra utgravningene ved University of Pennsylvania. I prosessen ble tidlig dynastiske skåler, kileskrifttavler og mursteinsstempler funnet.[41] Ved templene til Inanna og ved Ekur-stiftelsen ble det funnet forekomster med statuer av Shulgi og Ur-Nammu.[42] Et tempel for Inanna, startet i den tidlige dynastiske perioden, ble fullstendig gravd ut. Påfølgende overlagrede nye iterasjoner av templet utvidet seg helt opp til parthisk tid. Funnene inkluderte et nettbrett datert til det 4. året til den kassittiske kongen Shagarakti-Shuriash, ett datert til det 44. året til Ur III-kongen Shulgi, og et stempelsegl fra Indusdalen. I 1977 gravde de en kort stund på det nærliggende området Umm al-Hafriyat som var i ferd med å bli kraftig plyndret.[36]
Det foreløpige arbeidet med å starte arbeidet ved Nippur på nytt begynte i 2018 under McGuire Gibson.[37] Gravearbeid ved Nippur begynte i april 2019 under Abbas Alizadeh. Opprinnelig fokus på Nippur var på en stor partisk periodebygning og et hus fra sen sasanidisk tid. Det er også gitt tillatelse til å grave ved Dlehim og Drehem. Utgravingen begynte i november 2022 for den 21. sesongen som varte i to måneder. Arbeidet begynte i Drehem i nærheten, men opphørte etter at myndighetene bestemte at en politistasjon først må etableres der for å forhindre plyndring. Arbeidet gikk deretter tilbake til den partiske bygningen.[38][39]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
