From Wikipedia, the free encyclopedia
Ebla (arabisk: إبلا), dagens moderne navn for stedet er lokalisert til landsbyen Mardikh i guvernement Idlib i Syria, men var i oldtiden en by som lå rundt 55 km sørvest for oldtidsbyen og dagens moderne by Aleppo. Ebla var en betydningsfull bystat i to perioder, den første i slutten av 2000-tallet f.Kr., og deretter på nytt mellom 1800 og 1650 f.Kr. Stedet er kjent for sine Ebla-tavler, et arkiv på rundt 20 000 leirtavler med kileskrift som er funnet der,[1] datert fra en gang rundt 2250 f.Kr., skrevet på sumerisk skriftspråk i eblaittisk språk — et tidligere ukjent språk som i dag er det tidligste dokumenterte semittiske språk etter det meget nært beslektede akkadiske.
I 1964 begynte italienske arkeologer fra universitet La Sapienza i Roma under ledelse av Paolo Matthiae utgravninger ved Tell Mardikh. I 1986 avdekket de en statue dedikert til gudinnen Ishtar som bar navnet til Ibbit-Lim, en konge av Ebla. Det identifiserte byen, leng kjent fra egyptiske og akkadiske inskripsjoner. I det neste tiåret avdekket arkeologene et palass som er datert til rundt 2500-2000 f.Kr. Rundt 2 500 velbevarte leirtavler med kileskrift ble også funnet i ruinene.[2] Rundt 80 prosent av tavlene er skrevet med den vanlige sumeriske kombinasjonen av logogrammer og fonetiske tegn,[3] mens resten var en innovativ, rent fonetisk representasjon som benyttet sumersk kileskrift for en til da ukjent semittisk språk som ble kalt for eblaittisk.[4] Tospråklige ordlister på sumersk og eblaittisk ble også funnet blant leirtavlene, noe som gjorde det mulig å oversette dem. Giovanni Pettinato og Mitchell Dahood mente at eblaittisk var vestsemittisk, men I. J. Gelb og andre var overbevist om at det var en østsemittisk dialekt, nærmere beslektet med akkadisk språk.[5] Det er i dag alminnelig akseptert at eblaittisk er en del av den østsemittiske grenen av semittisk språk, og meget nært beslektet med akkadisk.[6]
Eblas nær forbindelse med sørlige Mesopotamia hvor skriftspråket hadde blitt utviklet, framhevet ytterligere kontakten mellom sumerne og de semittiske kulturene på denne tiden.
Det synes nå som om bygningene som huset leirtavlene ikke var palassbiblioteket, som kanskje ennå ikke er funnet, men et arkiv av anskaffelser, forskrifter og tributter, rettssaker, diplomatiske og handelskontakter, og et scriptorium, skriverom, hvor lærlingene kopierte tekster. De større leirtavlene hadde opprinnelig vært lagret i hyller, men hadde siden falt på gulvet da palasset ble ødelagt. Lokaliseringen av tavlene ble oppdaget hvor de hadde falt, noe som gjorde det mulig å rekonstruere deres opprinnelige posisjon på hyllene. Det viste seg da at de hadde blitt lagret og arkivert i henhold til deres emneinnhold.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
