Karkemisj
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Karkemisj (hettittisk: Kargamiš;[1] gresk: Εὔρωπος; latin: Europus) var en betydelig oldtidsby som i dag ligger ved grensen mellom Tyrkia og Syria. Ved ulike tider har den vært uavhengig, ved andre tider vært underlagt Mitanniriket, hettittene, og det nyassyriske rike. Byen lå ved Eufrat og var et viktig knutepunkt for handelsruter ved en elveovergang. Den var også lokalisering for en viktig slag i 605 f.Kr. mellom babylonere og egyptere som er nevnt i Bibelen i Jeremias bok.[2]
Moderne nabobyer er Karkamış i Tyrkia og Jarabulus i Syria (også skrevet Djerablus, Jerablus, Jarablos, Jarâblos)[3] Det opprinnelig formen for det moderne toponymiet synes å ha vært Djerabis, muligens avledet fra det antikke navnet fra den hellenistisk-romerske bosetningen Europos.
.jpg)
Det har vært bosetning siden neolittisk tid (steinalderen) og kobberalderen (grytegraver) med steinkistegraver fra rundt 2400 f.Kr. i tidlig bronsealder. Byen er nevnt i dokumenter som er funnet i arkivene i Ebla på 2000-tallet f.Kr. I henhold til tekster i Mari og Alalakh, datert fra ca 1800 f.Kr., var Karkemisj den gang styrt av en konge ved navn Aplahanda og byen var et viktig senter for handel med tømmer. Den hadde avtaler med byer som Ugarit og Mitanni (Hanilgalbat). I oldtiden styrte byen den fremste elveovergangen over Eufrat i regionen, en situasjon som må ha bidratt stort til byens historiske og strategiske betydning.
Farao Thutmosis I i det 18. dynasti reiste en stele i nærheten av Karkemisj for å feire sin erobring av Syria og andre landområder bortenfor Eufrat. Mot slutten av styret til farao Akhnaton ble Karkemisj erobret av kong Suppiluliuma I fra det hettittiske rike, ca 1300-tallet f.Kr., og han gjorde den til et lokalt kongedømme underlagt sin sønn Piyassili.
Byen ble en av de viktigste sentrene i det hettittiske rike i løpet av sen bronsealder, og den nådde høydepunkt rundt 1000-tallet f.Kr. Mens de hettittiske riket falt fra hverandre i bronsealderens sammenbrudd, overlevde Karkemisj angrepene fra havfolkenes angrep og fortsatte å være hovedstaden for en betydningsfullt nyhettittisk rike i jernalderen, og et handelssenter. Selv om farao Ramses III hevdet i en inskripsjon datert fra hans åttende år fra hans gravtempel Medinet Habu, er det åpenbart at byen overlevde angrepene.[4] Kong Kuzi-Tesup I er bevitnet sittende som hersker og var sønn av Talmi-Teshub som var samtidig med den siste overlevende hettittiske konge, Suppiluliuma II.[5] han og hans etterfølgere styrte en lite rike som strakte seg fra sørøstlige Anatolia til nordlige Syria og den vestlige buen på Eufrat.[6] De hadde titlene som «storkonge», og det antyder at Kuzi-Tesub så på seg selv som den sanne arving av dynastiet til den store Suppiliuma I og at det sentrale dynastiet i Hattusa på det tidspunkt var død.[7] Dette mektige kongedømmet varte fra rundt 1175 til 975 f.Kr. da det begynte å miste kontrollen over sine bestittelser og ble en mer lokal bystat sentrert rundt Karkemisj.
Byens skytsguddom var Kubaba, en gudinne av åpenbart hurrittisk opprinnelse. Hun ble representert som en verdig kvinne som bar en lang kappe, stående eller sittende og holdt et speil.
På 800-tallet f.Kr. betalte byen tributt til kongene Asurnasirpal II og Salmanassar III av Assyria. Byen ble erobret av Sargon II i 717 f.Kr. i styret til den lokale småkonge Pisiri. Sommeren 605 f.Kr. ble slaget ved Karkemisj utkjempet her med den babylonske hæren til Nebukadnesar II og den egyptiske hæren til farao Neko II og levningene av den assyriske hæren. Hensikten til farao Neko var å hindre videre vestlige frammarsj for det babylonske rike og kutte av rikets handelsruter over Eufrat. Imidlertid ble egypterne beseiret av et forventet angrep fra babylonerne og ble til sist forvist fra Syria.
_and_T.E.Lawrence_at_the_British_Museum's_Excavations_at_Carchemish,_Syria,_in_the_spring_of_1912.jpg)
.png)
Karkemisj er i dag et omfattende sett med ruiner, rundt 90 hektar og hvor 55 av dem ligger i Tyrkia og 35 i Syria. De ligger på vestbredden av elven Eufrat, rundt 60 km sørøst for Gaziantep i Tyrkia og 100 km nordøst for Aleppo i Syria. Stedet blir gjennomskåret av Bagdad jernbane som nå utgjør grensen mellom de to nevnte nasjonene. En tyrkisk militærbase har i tillegg blitt bygd oppå Karkemisj' akropolis og indre by, og tilgangen til denne delen er kraftig begrenset. Det meste av den ytre byen ligger på syrisk område.
Oldtidsbyen har lenge vært godt kjent for forskere grunnet mange referanser til den i Bibelen (Jeremia 46:2; Andre Krønikebok 35:20; Jesaja 10:9) og i egyptiske og assyriske tekster. Imidlertid ble dens lokalisering ført identifisert i 1876 av den engelske assyriologen George Smith. Karkemisj har tidligere blitt feilaktig identifisert med den klassiske byen i Circesium (dagens Al-Busayrah) hvor elvene Khabur og Eufrat møtes,[8] mens en del forskere tidligere var av den oppfatning at Jarabulus kunne være Manbidsj (senere kalt for Hierapolis Bambyke), hvilket heller ikke viste seg å være riktig.
Stedet ble utgravd av British Museum i mellom 1878 og 1881 ved konsul Patrick Henderson og mellom 1911 og 1914 under ledelse av D. G. Hogarth. I 1911 var Hogarth selv med Reginald Campbell Thompson sammen med T.E. Lawrence («Lawrence av Arabia»), fra 1912 til 1914 var C. L. Woolley og T. E. Lawrence ved stedet, mens en siste utgravningskampanje skjedde i 1920 med C. L. Woolley og P. L. O. Guy.[9][10][11][12] Utgravningene ble avbrutt i 1914 grunnet den første verdenskrig og deretter avsluttet på grunn av den tyrkiske frigjøringskrigen.[13] Disse ekspedisjonene avdekket betydelige levninger fra de assyriske og nyhettittiske periodene, blant annet forsvarstrukturer, templer, palasser og tallrike statuer av basalt og relieffer med luviske hieroglyfiske inskripsjoner.
Via de tidligere utgravningene i områdene i den indre byen i Tyrkia har vært begrenset, har undersøkelser i den ytre byen og regionen rundt gitt mer innsikt i oldtidens Karkemisj.[14] Med fullførelsen av fjerning av miner i den tyrkisk delen av det arkeologiske området, har arbeidet blitt gjenopptatt i september 2011.[15] Utgravningene i de indre og ytre bydelene ble utført av en felles tyrkisk-italiensk gruppe fra Universitetene i Bologna, Gaziantep og Istanbul under ledelse av professor Nicolò Marchetti.[16] Andre sesong, fra august til november 2012, brakte fram flere nye kunstfunn og arkeologiske oppdagelser, det mest bemerkelsesverdige var Katuwas palass fra ca 900 f.Kr. i den østlige delen av prosesjonsinngangen.
Arkeologiske undersøkelser på den syriske delen har vært utført som en del av Karkemisj' landprosjekt:[17] undersøkelser av den ytre byen ble gjort i samarbeid med DGAM i Damaskus og med finansiering av Rådet for britisk forskning i Levanten og British Academy. Rundt 30 prosent av Karkemisj' levninger er innenfor Syria og den ytre byen har blitt utsett som truet kulturarv og merket som «i risiko» av Det globale kulturarvfondet (Global Heritage Fund, GHF), en ukommersiell organisasjon som støtte arbeidet sesongen 2010. Risikoen besto av miner, urban inntrenging og økt jordbruksaktivitet. En gruppe gjorde feltarbeid i den syriske delen av den ytre byen for å trygge området fra moderne bebyggelse. Beklageligvis er det ikke bare den moderne grensebyen som har trengt inn på området, men også at siden 2000 har det blitt bygget en rekke hus innenfor jordbruksområdet mellom grensen og den moderne byen, grenset av jernbanen. Følgelig er en kritisk del av arbeidet i å definere oldtidsbyens grenser i forhold til den moderne byen.[18]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
