ruinfelt From Wikipedia, the free encyclopedia
Nimrud eller Nimrod (arabisk:النمرود) er et ruinfelt omkring 40 kilometer sør for Mosul ved Tigris hvor oldtidens Kalhu eller Kalah lå, som var en viktig by i Assyria. I lang tid var den rikets hovedstad.
Nimrud ble grunnlagt i det 13. århundre før Kristus, ble hovedstad for Assyria i det 9. århundre under kong Assurnasirpal II, og ødelagt i 612 f.Kr..
Stedet har sannsynligvis fått det navn det nå er kjent under etter den bibelske Nimrod (skjønt det vinnes også en annen teori). Han ble sagt å være den konge som Abraham hadde en rekke dyster med. Det fortelles at Abraham trosset Nimrod da han påstod at han var den mektigste guden. Abraham gikk inn for monoteisme.
Byen nevnes i Bibelen som Kalah.
I assyrisk tid kalte man byen Kalasj/Kalhu. Hos Xenophon finner man navnet Larisa.[1]
Det er uklart når ruinene fikk navnet Nimrud. Den første skriftlige nevnelse av dette navn stammer fra Carsten Niebuhr som befant seg i Mosul i 1760-årene, skjønt navnet har nok vært benyttet av araberne før det. Han besøkte ruinbyen i 1766.[2]
Kalhu ble grunnlagt av den assyriske kungen Salmanassar I på 1200-tallet f.Kr. og ble utviklet til en stor og viktig by da Assurnasirpal II omkring 880 f.Kr. valgte den som sin hovedstad. Senere konger, og også dronning Shammu-Ramat, utrettet byggevirksomhet i byen, deriblant templer til ære for Nebo og Tashmetu. Kalhu fortsatte å være kongelig residens også etter at først Dur-Sargon og senere Nineve ble rikets politiske hovedstad.
Byen ble ødelagt år 612 f.Kr., da Assyria falt for babylonerne og mederne.
Den assyriske konge Salmanassar I (1274 f.Kr. – 1245 f.Kr.) bygde Kalhu (Calah/Nimrud) i det mellomassyriske rikes tid. Men den eldre byen Ashur forble Assyrias hovedstad, som den hadde vært siden ca 3500 f.Kr.
.jpg)
Flere historikere, som for eksempel Julian Jaynes, tror at den bibelske skikkelse Nimrod (som inspirerte de langt senere arabere til å velge bynavn) var inspirert av den historisk belagte reelle konge av Assyria Tukulti-Ninurta I (1244–1207 f.Kr.), sønn av Salmanassar I, og en mektig erobrer. Men andre gjetter at navnet er avledet fra den assyriske Gud Ninurta, som det fantes et stort kultisk senter for i Kalhu /Nimrud.[3]
Ashurnasirpal II: Byen tiltok i ry da kong Ashurnasirpal II av det nyassyriske rike (883 f.Kr.–859 f.Kr.) gjorde den til sin hovedstad, på bekostning av Ashur. Han bygde et stort palass og templer i en by som var begynt å forfalle etter nedgangstidene fra midten av den 11. århundre til midten av det 10. århundre. Tusener av mann bygde på en fem kilometer land mur som omkranset byen og dens store palass. Mange inskripsjoner ble risset inn i kalkstein, og en av dem sa at
Inaskripsjonene beskrev ogst plyndret godt oppbevart i palasset.
Inskripsjonene skildrer også store fester. Men mange av hans ofre var forskrekket over hans erobringer. Teksten sier også at:
Om en erobring av en annen underkuet by skrives det:
Slike sjokktiltak førte til seiere som i 877 f.Kr., da han etter en marsj til Middelhavet erklærte:
En stor åpningsseremoni med festivitas og storslagen bankett i 879 f.Kr. er skildret på en beskriftet stele funnet under arkeologiske utgravninger. Kong Ashurnasirpal IIs by husel kanskje så mange som 100.000 innbyggere, og hadde botaniske hager og en zoologisk hage.
Salmanassar III: Kong Ashurnasirpals sønn Salmanassar III (858–824 f.Kr), fortsatte der faren slapp. Han bygde det monument som er kjent som den store ziggurat, og et tilknyttet tempel.
Salmanassar III bedrev krig og erobringer i 31 av de 35 år han regjerte. Etter et slag ved elven Orontes mot en koalisjon av arameere og kanaanitter/fønikere skrøt han:
Det palass han bygde i Nimrud overgikk stort det som faren hadde reist. Det var dobbelt så stort og dekket et område på om lag 12 acre (49 000 m²) og hadde mer enn 200 rom.[6]
I 828 f.Kr. gjorde hans sønn opprør mot ham og fikk støtte fra 27 andre assyriske byer, blant dem Ninive og Ashur. Konflikten varte til 821 f.Kr., 3 år etter Salmanassars og inn i Shamshi-Adad Vs regjeringstid (822–811 f.Kr.).[6] forble Det assyriske rikes hovedstad under kongene Shamshi-Adad V, Adad-nirari III (810–782 f.Kr.), dronning Semiramis (810–806 f.Kr.), kongene Adad-nirari III (806–782 f.Kr.), Salmanassar IV (782–773 f.Kr.), Ashur-dan III (772–755 f.Kr.), Ashur-nirari V (754–746 f.Kr.), Tiglat-Pileser III (745–727 f.Kr.) og Salmanassar V (726–723 f.Kr.). Ikke minst Tiglat-Pileser III forestod store byggeprosjekter i byen, og introduserte østarameisk som rikets lingua franca.
Men i 706 f.Kr. flyttet Sargon II (722–705 f.Kr.) rikets hovedstad til Dur Sharrukin. Og etter hans død flyttet Sennacherib (705–681 f.Kr.) den til Ninive. Kalhu fortsatte imidlertid som en viktig by med kongelige residenser helt til byen ble i stor grad ødelagt ved Det assyriske rikes fall for en allianse bestående av tidligere underlagte folk, babylonerne, kaldeerne, medere, persere, skytere og kimmeriere (mellom 616 f.Kr. og 605 f.Kr.).
Stedet ble først beskrevet av den britiske reisende Claudius James Rich i 1820, kort før hans død.Utgravninger begynte først under ledelse av Sir Austen Henry Layard. Hans utgravninger var fra 1846 til 1847, og deretter fra 1849 til 1851..[7][8][9] Han avdekket Assurnasirpals IIs palass (884–859 f.Kr) fylt med eventyrlige kunstskatter, samt Salmanassar IIIs og Tiglat-Pileser IIIs palasser. Man fant mange alabasterrelieffer og elfenbeinsutskjæringer og -figurer, og obelisker og monumentale figurer. Layard trodde den gang at han gravde opp deler av Ninive, og dette er grunnen til at han omtaler astedet som dette i sine publikasjoner.
Så ble utgravningene overdratt til Hormuzd Rassam, en assyrisk kaldeisk katolikk fra regionen, i 1853-54. Så fulgte W. K. Loftus i 1854-55.[10]
Etter at George Smith arbeidet der kort i 1873 og Rassam vendte tilbake dit fra 1877 til 1879, lå Nimrud urørt i nesten seksti år.[11] A
Et irakisk team under British School of Archaeology in Iraq, ledet av Max Mallowan (ektemann til forfatterinnen Agatha Christie), gjenopptok gravingen i Nimrud i 1949. I 1955 gravde Mallowan i Nabû-tempelet i Nimrud og fant kileskrifttavler med eder for vasaller og assyriske makthavere fra år 672 f.Kr. De har vært viktige for forståelsen for assyrisk traktatsretorikk og dermed også for den israelittiske forbundsteologi, som den innvirket på. Utgravningene fortsatte til 1963 med David Oates som leder fra 1958 og Julian Orchard i 1963.[12][13][14]
Videre arbeide var organisert av Iraks direktorat for oldsaker (1956, 1959–60, 1969–78 og 1982–92), Janusz Meuzynski (1974–76), Paolo Fiorina (1987–89) med Centro Ricerche Archeologiche e Scavi di Torino som konsentrerte seg om «Fort Shalmaneser», og John Curtis (1989).[15]
I 1974 og frem til sin tidslige død i 1976 sørget Janusz Meuszynski, leder av det polske senter for middelhavsarkeologi, med det irakiske utgravingsteams tillatelse, for å fotodokumentere hele feltet med diapositivfelm og sort-hvitt filmpapirtrykk. Ethvert relieff sdom fortsatt var in situ, så vel som falne og brukne stykker som var funnet i forskjellige rom og rundt om på området, ble fotografert. Meuszynski fikk også sammen med sitt prosjekts arkitekt, Richard P. Sobolewski, foretatt oppmålinger, blant annet nøyaktige elevasjoner.[16]
Utgravningene avdekket bemerkelsesverdige relieffer, elfenbensgods og skulpturer. En statue av Ashurnasirpal II ble funnet i utmerket stand, likeså kollosale bevingede løver med menneskehoder som veide 10 til 30 tonn[17] som voktere av tempelportene.
Et atort antall inskripsjoner vedrørende kong Ashurnasirpal II gjør at meget mer er kjent om ham og hans virke enn om noen annen hersker fra denne epoke. Deler av anlegget er blitt identifisert som templer dedikert til Ninurta og Enlil, en bygning viet til Nabu, gud for skriving og kunst, og omfattende befestninger.
Ashurnasirpal IIs, Salmanassar IIIs og Tiglat-Pileser IIIs palasser er blitt identifisert. Den berømte Salmanassar IIIs svarte obelisk ble funnet av Layard i 1846, hjulpet av Rassam. Obelisken ble reist som et offentlig monument i 825 f.Kr. i tid med borgerkrig. På toppen og ved bunnen av relieffene på denne obelisken er det en lang kileskriftinskripsjon som nedtegnet Salmanassars annaler. De lister hans militære kampanjer som kongen og hans tartan, øverstkommanderende, utførte hvert år for å kue naboriker fram til hans 31. regjeringsår. En del trekk kan antyde at arbeidet hadde blitt bestilt av hans hærfører Dayyan-Assur. Den andre listen fra toppen omfattet den tidligste bevarte avbildningen av en israelitt i form av bibelske Jehu. Denne hadde deltatt i kongedømmet Israels allianse med Fønikia og Judea, og ble underlagt som vasall av Assyria. Antegningen beskrev hvordan Jehu brakte eller sendte sin tributt i eller en gang rundt år 841 f.Kr. Angivelsen over bildet, skrevet i assyrisk kileskrift, kan bli oversatt som:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
