From Wikipedia, the free encyclopedia
Elfenben (eller elfenbein) er et naturlig materiale som består av tannben (en type dentin) og utgjør hovedbestanddelen av støttennene hos noen pattedyrarter. Elfenben kommer i all vesentlighet fra støttennene til elefanter, men også støttenner fra flodhester, hvalross, spermhval, narhval, spekkhugger og vortesvin kan benyttes.
  Elfenben er finkornet og hardt, nærmest hvitt i fargen (helst gulhvitt, men av og til også rosahvitt, avhengig av kilde) og ugjennomsiktig, og når det behandles blir overflaten svært glatt, nærmest lik edelstener. Per definisjon kan man imidlertid gjerne kalle alt tannben fra pattedyr, som er stort nok til å kunne bearbeides og har en allmenn økonomisk interesse, for elfenben. Alle støttenner har altså samme kjemiske struktur, uavhengig av hvilken dyreart de kommer fra. Som kilde til elfenben skiller de seg fra andre tenner ved at de er svært store og gjerne stikker ut av munnen på dyret. Noen regner også såkalt gulljade som et slags elfenben, men dette er ikke ekte elfenben, men et lignende materiale som stammer fra hjelmen (en nebblignende utvekst som vokser ut på oversiden av det egentlige nebbet) på hjelmhornfuglen (Rhinoplax vigil). Kjemiske og gemmologiske verdierDen kjemiske sammensetningen for elfenben varierer fra art til art. Elfenben fra elefanter består av en type dentin som inneholder ca. 65-70% hydroksylapatitt Ca5(PO4)3OH (en variant av apatitt), kollagen og proteiner fra elastin). De viktigste gemmologiske verdiene er en lysbrytningsindeks på 1,54, hardhet på 2,5-2,75, og egenvekten på 1,7-2,0. |
 Elfenben har tradisjonelt vært benyttet til kostbare dekorasjoner og pynt, men også i noen grad i brukskunst og til nyttige ting. De første bearbeidelser vi kjenner til av elfenben stammer fra tiden med Cro-Magnon mennesket og stammer fra slutten av siste istid. Dette var bearbeidelser gjort i støttenner etter mammut. Man har funnet en rekke enkle våpen og amuletter gjort av elfenben i arkeologiske utgravninger som dateres opp mot 7 000 år tilbake i tid, spesielt i Kina. Fra omkring 2 500 år siden ser man også at Indisk kunst i stadig større grad tar i bruk elfenben. Også inuittene har gjennom årtusener benyttet seg av elfenben, ikke minst til sine våpen, men også til andre nyttegjenstander, smykker og pynt. På inuittenes eget språk refererer ordet «tuugaaq» både til støttennene og til elfenbenet. Inuittenes kilder var hvalross og narhval[1], som de gjerne jaktet fra kajakk eller iskanten. En rekke arbeider i elfenben er også kjent fra de gamle greske og romerske kulturene, ikke minst som et virkemiddel til å danne det hvite i øynene på skulpturer. Mange mener at både den syriske og den nordafrikanske elefanten død ut som følge av jakt på elfenben under antikken. Det finnes dessuten utallige eksempler på bruk av elfenben i religiøs kunst. Fra Norge er Magnus Berg (1666-1739) særlig kjent for sine arbeider i elfenben. Han arbeidet med tilknytning til hoffet i København, og mange av hans arbeider er bevart i de kongelige samlinger på Rosenborg slott. I mer moderne tid gjorde den enorme slitestyrken elfenben har dette materialet også populært i produksjonen av visse typer bruksgjenstander, eksempelvis flere typer håndtak, som dørhåndtak, skuffehåndtak og våpenhåndtak på alt fra kniver og sverd til revolvere og pistoler. Før plast ble oppfunnet, ble elfenben også brukt til å lage eksempelvis biljardkuler, pianotangenter og knapper med mer. Det ble gjerne også brukt som utsmykning på musikkinstrumenter, spesielt under barokken. |
Elfenben er svært verdifullt og kan sammenlignes med edelmetall og edelstener hva pris angår, selv om råvareprisen har vært svært varierende gjennom tiden. Bearbeidet elfenben koster mange ganger mer enn selve råvaren, som når den selges ut fra land i Afrika typisk ligger på ca. 35-100 amerikanske dollar per kilo (oktober 2006). Før råvaren når sitt endelige bestemmelsessted for bearbeidelse har imidlertid prisen blitt mangedoblet. Det mest verdifulle elfenbenet stammer fra støttennene til den afrikanske skogselefanten og er svakt rosafarget. Dette elfenbenet er hardere enn noe annet elfenben, men allikevel lett å bearbeide. Prisen på det illegale markedet er formidabel.
På 1960-tallet lå råvareprisen på mellom 3 og 10 amerikanske dollar per pund (450 g) for støttenner av asiatisk elefant. Selv om elefanter har vært jaktet for sitt elfenben gjennom flere hundre år, så var det først på 1970-tallet at etterspørselen virkelig eksploderte, noe som naturlig nok også gjorde elfenben mer attraktivt økonomisk. I 1975 var råvareprisen steget til 50 dollar pundet. I 1979 veide støttenner i snitt 10,1 kg, mens de i 1987 kun veide 4,9 kg. En klar indikasjon på at stadig yngre dyr måtte felles for å tilfredsstille etterspørselen.
Den store etterspørselen førte til at det fra januar 1986 ble innført en kvoteordning på handel med elfenben, og like forut for implementeringen ble det gitt et generelt amnesti for illegale råvarer. CITES skulle overvåke ordningen, men bare 16 av 35 afrikanske land ble med. På denne tiden utgjorde den ulovlige handelen med elfenben omkring 75-80% av den totale omsetningen av elfenben. Mange land fant også raskt ut at det var relativt enkelt å unngå CITES kontrollordning, som var basert på at elfenben ikke lenger skulle omsettes som råmateriale. Med det var nok å bearbeide råmaterialet i noen grad, og så eksportere det. Kvoteordningen førte til at prisen på elfenben i 1987 steg til 125 dollar pundet. I 1989 var prisen oppe i mer enn 159 dollar pundet (354 dollar per kilo).
I 1950 utgjorde handel med elfenben ca. 204 metriske tonn totalt. I 1960 var det kommet opp i 412 tonn, i 1970 564 tonn, og i 1980 966 tonn totalt. Hovedårsaken til økningen var større etterspørsel fra asiatiske land, som på denne tiden hadde stor økonomisk vekst.
Den enorme handelen med elfenben førte til at dyrene som produserer det ble stadig færre, og innførsel og salg av elfenben er nå enten forbudt eller strengt regulert i mange land.
På CITES møtet i Lausanne i Sveits, i oktober 1989, var spørsmålet om man skulle inkludere afrikanske elefanter på CITES liste (Appendix I) over arter det er forbudt å drive handel med eller ikke. På den tiden hadde store elefantnasjoner som Kenya og Uganda i løpet av perioden 1973-1987 tapt omkring 85% av den naturlige bestanden av elefanter. Allikevel argumenterte flere land, blant annet Kenya, for en lempeligere ordning. Den årlige eksporten av legalt og illegalt elfenben fra Afrika kommet opp i 770 metriske tonn årlig, noe som tilsvarte 75 000 elefanter. Majoriteten av land stemte imidlertid for et totalt handelsforbud, som videre ble iverksatt fra den 18. januar 1990. Zimbabwe, Sør-Afrika, Botswana, Zambia og Malawi stemte i mot forslaget, sammen med Hongkong, som fra 1979 til 1987 var verdens største importør av ubehandlet elfenben. Samtidig var Japan den største importøren av elfenben totalt sett. Landet sto for omkring 38% av den totale verdenshandelen alene, mens Europa sto for ca. 18% og USA for ca. 12%. Forbudet ble siden re-evaluert under CITES konferansen i Kyoto, Japan, i 1992.
Både før og etter forbudet har krypskyttere fortsatt å jakte på elfenben, med den følge at bestanden av de berørte dyrene har blitt ytterligere redusert. Mange land har også et ønske om at forbudet i sin nåværende form opphører. Land som Zimbabwe og Sør-Afrika har fortsatt å hevde at slik handel er nødvendig, både av økonomiske og økologiske årsaker. I Sør-Afrika hevder blant annet lokale myndigheter at bestanden er i ferd med å blir større enn hva faunaen kan tåle.
I 2002 lempet De forente nasjoner delvis på forbudet mot elfenbelshandel ved å tillate noen få land å eksportere bestemte kvanta. Imidlertid viste en studie ved universitetet i Oxford at under én prosent av de 500 millioner amerikanske dollar elfenbenshandelen innbringer tilfaller afrikanere; det meste går til mellommenn og selgere. Handelsforbudet med elfenben er imidlertid omstridt i sin nåværende form.
I Russland produseres elfenben fra mammutlevninger som gjenfinnes i tundraen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
