Tarim-mumiene, eller Takla Makan-mumiene, er et antall kaukasiske mumier som ble funnet i Tarimbekkenet og i nærheten av Ürümqi i Xinjiang (Sinkiang) i det vestlige Kina. De er datert til rundt 1800 f.Kr. til 200 e.Kr. og er rester fra den nordøstlige grenen av den indoeuropeiske folkevandringen under bronsealderen som antagelig snakket et tokarisk språk, skjønt bevisene er ikke helt utvetydige.
På begynnelsen av 1900-tallet drev europeiske utforskere som Sven Hedin, Albert von Le Coq og sir Aurel Stein en jakt på uttørkede kropper og mumier i sin søken etter oldtidslevninger i Sentral-Asia.[1] Siden den gang har mange andre mumier blitt funnet og analysert. De fleste av disse er nå utstilt på museer i Xinjiang. Mange av dem ble funnet i den østlige (rundt området Lop Nor, Subeshi i nærheten av Turfan, Kroran, Kumul) og sørlige (Khotan, Niya, Qarqan) enden av Tarimbekkenet. De tidligste Tarim-mumiene, funnet ved Qäwrighul og datert til 1800 f.Kr., er av en kaukasisk (hvit) mennesketype som har nær tilknytning til bronsealderbefolkningen i sørlige Sibir, Kasakhstan, Sentral-Asia, og nedre Volga.[2] Gravstedet ved Yanbulaq inneholdt 29 mumier som er datert fra 1100-500 f.Kr., 21 av dem er mongoloide mennesketype, de tidligste mongoloide mumier er funnet i Tarimbekkenet, og 8 som er av samme kaukasiske mennesketype som er avdekket ved Qäwrighul.[2]
De bemerkelsesverdige mumiene er av høye, rødhårete «Chärchän-menn» eller den såkalte «ur-David» (1000 f.Kr.); hans sønn (1000 f.Kr.) er et lite barn på ett år med blondt hår utstående fra under en rød og blå lue, og med blå steiner plassert i øyene; den såkalte «Hami-mumien» (ca. 1400-800 f.Kr.), er en «rødhåret skjønnhet» funnet i Qizilchoqa; og «heksene fra Subeshi» (300-tallet eller 200-tallet f.Kr.), som bar to fot lange svarte koniske hatter av filt med flat brem.[3] Det er også funnet en mann ved Subeshi som bar spor av en kirurgisk operasjon i nakken; inngrepet er sydd igjen med søm gjort av hestehår.[4]
De fleste mumiene som har blitt funnet har vært i god stand, takket være den tørre ørkenen og den uttørringen som det har ført til på likene. Mumiene deler mange typiske kaukasiske kroppstrekk (langstrakte kropper, kantede ansikt, tilbaketrukne øyne), og mange av dem har sitt hår fysisk intakt, hårfargen strekker seg fra blondt til rødt og til mørkebrunt, og håret er generelt langt, krøllet og flettet. Det er ikke kjent om deres hår har vært bleket ved internering i salt. Deres klær, og særlige tekstilene, kan tyde på en felles opprinnelse med indoeuropeisk neolittisk klesteknikk eller en felles lavnivå tekstilteknikk. Chärchän-mannen bar en rød twillvevd tunika og lange benklær med tartanmønster. Tekstileksperten Elizabeth Wayland Barber, som har undersøkt benklærne, hevder at de kan bli sporet tilbake til Anatolia, Kaukasus, og steppeområdet nord for Svartehavet.[5]
Data fra DNA-sekvenser[6] viste at mumiene hadde en haplotype som var karakteristisk for vestlige Eurasia for området rundt Ukraina.
En gruppe kinesiske og amerikanske forskere som arbeidet i Sverige testet DNA fra 52 ulike mumier, inkludert mumien som var angitt som «Skjønnheten fra Loulan». Ved genetisk kartlegging av mumienes opprinnelse kunne forskerne bekrefte teorien at disse mumiene hadde vest-eurasisk opprinnelse. Victor Mair, en professor fra Universitetet i Pennsylvania og prosjektleder for gruppen som gjorde den genetiske kartleggingen, kommenterte at disse studiene var: «... ekstremt vanskelig på grunn av at de knyttet opp østlige og vestlige Eurasia på et grunnleggende stadium av sivilisasjonen (bronsealderen og tidlig jernalder) på et langt tettere vis enn hva som tidligere hadde vært gjort».[7]
En tidligere studie ved samme universitet hadde funnet mtDNA-haplotype karakteristisk for vestlig eurasisk befolkning med europoidiske gener.[8]
I 2007 tillot de kinesiske myndighetene en gruppe fra National Geographic ledet av Spencer Wells å undersøke mumienes DNA. Wells var også i stand til å ekstrahere DNA som ikke var forringet fra mumienes indre organer. Forskerne trakk ut nok materiale for å antyde at Tarimbekkenet var pågående befolket fra 2000 f.Kr. til 300 f.Kr. og foreløpige resultater indikerte at folket heller enn å ha en enkelt opprinnelse hadde en mangfoldig opprinnelse fra Europa, Mesopotamia, India og andre regioner som ennå ikke er bestemt.[9]
Tekstilene som ble funnet sammen med mumiene var en tidlig europeisk tekstil- og vevtype, og er lik tilsvarende tekstiler funnet på menneskelevninger i saltgruver i Østerrike fra tidsrommet 1300 f.Kr. Antropologen Irene Good, en spesialist i tidlige eurasiske tekstiler, merket seg at de vevde diagonale twillmønsteret indikerte bruk av en ganske sofistikert vevstol, og som hun sier, tekstilene er «det østligste kjente eksempel på denne formen for vevteknikk».
Mair slår fast at «de tidligste mumiene i Tarimbekkenet var utelukkende kaukasiske, eller europoidske» med østasiatiske emigranter som kom til de østlige delene av Tarimbekkenet en gang for 3 000 år siden mens uighurer-folket kom en gang rundt år 842.[5] I et forsøk på å spore opprinnelsene til disse befolkningsgruppene har Victor Mairs gruppe antydet at de kan ha kommet til regionen over de avskrekkende fjellkjedene Pamir for rundt 5 000 år siden.
Dette beviset har dog forblitt kontroversielt. Det motsier samtidige nasjonalistiske krav fra dagens uighurere som hevder at de er et innfødt folk i Xinjiang i motsetningen til han-kinesere. Ved å sammenligne DNA hos mumiene til dagens uighurere har Mairs gruppe funnet en del genetisk likheter med mumiene, men «ingen direkte forbindelser».
Om den kontroversen har Mair uttalt at:
- «De nye funnene tvinger også fram en ny undersøkelse av gamle kinesiske bøker som beskriver historiske eller legendariske figurer som var svære av vekst, med dypeblå eller grønne øyne, lange neser, fullskjegg, og rødt eller blondt hår. Forskere har tradisjonelt fnyst av disse fortellingene, men det synes nå som de kan ha vært nøyaktige.»[10]
Kinesiske forskere var opprinnelig uvillige til å gi tilgang til DNA-prøver, ettersom de var følsomme for kravene til de nasjonalistiske uighurerne, som hevdet at «Skjønnheten fra Loulan» var deres eget symbol, og for å forhindre plyndring av nasjonale monumenter av utlendinger.
Den kinesiske historikeren Ji Xianlin sier at Kina «støtter og beundrer» forskning av utenlandske eksperter på mumiene. «Imidlertid er det innenfor Kina en liten gruppe av etniske separatister som hevder å være etterkommerne av disse oldtidsfolkene». På grunn av «frykt for å helle bensin på separatistiske tendenser» har museet i Xinjiang, uavhengig av datering, vist alle mumiene sammen, både de fra Tarimbekkenet og fra Kina.[5]
Naturvitenskapelige antropologer har foreslått folkevandringer av minst to kaukasiske fysiske typer inn i Tarimbekkenet. Forskerne Mallory og Mair har assosiert disse typene med språkene tokarisk og iransk (sakisk) innenfor den indoeuropeiske språkfamilien.[11]
B. E. Hemphills analyse av biodiversitet i kraniemetrikken (som sitert i Larsen 2002 og Schurr 2001) har stilt spørsmål ved å identifisere av befolkningen i Tarimbekkenet som europeere ved å merke seg at den tidligere befolkningen hadde nært slektskap med befolkningen i Indusdalen, og den senere befolkningen med Oxus-sivilisasjonen i dalen langs elva Amu-Darja. Ettersom kraniometri[12] kan gi resultater som ikke gir mening i det hele tatt (sammenlign med det nære slektskapet mellom de neolittiske befolkningene i Ukraina og Portugal) og derfor mangler enhver historisk mening, enhver antatt genetisk slektskap må være konsistent med geografisk sannsynlighet og bli støttet av annen bevis.[13]
Han Kangxin, som undersøkte skallene på 302 mumier, fant de nærmeste slektningene til den tidligere befolkningen i Tarimbekkenet med Afanasjevokulturen lokalisert umiddelbart nord for Tarimbekkenet, og en annen kulturgruppe, Andronovokulturen, som strakte seg over Kasakhstan og nådde sørover og inn i vestlige Sentral-Asia og mot fjellkjeden Altaj.[14]
Det er Afanasjevokulturen som Mallory & Mair (2000:294–296, 314–318) har sporet til de tidligste bronsealderbosetterne i Tarimbekkenet og til Turfan-området. Afanasjevokulturen (ca. 3 500 – 2 500 f.Kr.) viser en kulturell og genetisk forbindelse med indoeuropeisk-assosierte kulturene på de eurasiaske steppene som dog går mer enn nok i tid forut den særlig info-iranske-assosierte Andronovokulturen (ca. 2 000 – 900 f.Kr.) til å isolere tokariske språk fra indo-iranske lingvistiske nyvinninger som kentumspråk.[15]
Hemphill & Mallory (2004) bekrefter en andre kaukasiske fysisk type ved Alwighul (700 – 1 f.Kr.) og Krorän (200 e.Kr.) som er forskjellig fra den tidligere funnet ved Qäwrighul (1 800 f.Kr. og Yanbulaq (1 100 – 500 f.Kr.):
- «Denne studien bekrefter påstand til Han [1998] at okkupantene av Alwighul og Krorän er ikke avledet fra ureuropeiske steppebefolkninger, men deler den nærmeste slektskapet med østlige middelhavsfolk. Resultatene demonstrerer ytterligere at slike østlige middelhavsfolk kan bli funnet ved urbane sentre i Oxus-sivilisasjonen lokalisert i nordlige Baktriaoasen i vest. Slektskapet er særlig nært mellom Krorän, de siste Xinjiang-prøvene, og Sapalli, de tidligste Baktria-prøvene, mens Alwighul og senere prøver fra Baktria viser et mer fjernt fenetisk slektskap. Dette mønsteret kan reflektere en mulig betydelig skifte i interregionale kontakter i Sentral-Asia i de første århundrene i det andre tusenåret f.Kr.»
Mallory og Mair assosierer denne senere (700 f.Kr. – 200 e.Kr.) kaukasiske fysiske typen med befolkingen som introduserte iranske (sakisk) språk i den vestlige delen av Tarimbekkenet.
Mair har konkludert:
- «Fra bevisene tilgjengelig har vi funnet at i løpet av de første tusen årene etter «Skjønnheten fra Loulan», de eneste bosetterne i Tarimbekkenet var kaukasiske. Østasiatiske folk begynte å dukke opp først i de østlige delene av Tarimbekkenet for rundt 3 000 år siden, mens uighurere kom først etter at Orkon Uighur-kongedømmet brøt sammen i det som er dagens Mongolia en gang rundt år 842.»[5]
Tokariere
De indoeuropeiske tokariske språkene har også blitt attestert i det samme geografiske området, og selv om det første kjente epigrafiske beviset er datert til 500-tallet e.Kr., er graden av sondring mellom «tokariske A» og «tokariske B», og til tross for fraværet av tokariske språk utenfor dette området, tenderer å indikere at et felles tokarisk språk eksisterte i dette samme området i løpet av den andre halvparten av 1000-tallet f.Kr. selv det aldri har blitt avdekket tokariske tekster i direkte forbindelse med mumiene, er deres felles geografiske lokalisering og felles ikke-kinesiske opprinnelse en indikasjon at mumiene var beslektet med tokariere og snakket et lignende indoeuropeisk språk.
Tokarierne er beskrevet som mennesker med fullskjegg, dype øyne og lange neser og med ingen tegn på nedgang som bevitnet av kinesiske kilder for de siste 1000 år. Dette var først merket etter at tokarierne hadde kommet under steppenomadene og kinesisk undertvingelse. I løpet av 200-tallet og 300-tallet e.Kr. nådde tokarierne deres høydepunkt ved legge under seg tilstøtende stater.[16]
Yuezhi
I det langt mer østlige geografiske området, ble det gjort referanser til navnet Yuezhi i Guanzitekstene en gang på 600-tallet f.Kr. av den kinesiske økonomiske skribenten Guan Zhong, selv om denne boken er vanligvis betraktet for å være en forfalskning av senere generasjoner.[17] Den tilskrevne forfatteren, Guan Zhong, beskriver Yuzhi 禺氏, eller Niuzhi 牛氏, som et folk fra nordvest som skaffet den kostbare bergarten jade til kineserne fra fjellene i nærheten av Yuzhi 禺氏 ved Gansu. En større del av dette yuezhifolket, beseiret av Xiongnu (en sammenslutning av nomadiske stammer), kom til å utvandre til sørlige Asia på 100-tallet f.Kr., og etablerte senere Kush-riket.
Romerske redegjørelser
Plinius den eldre rapporterte (i kapittel XXIV «Taprobane») en kuriøs beskrivelse av Seres (romersk og gresk navn for områdene i nordvestlige Kina) som ble gitt av en ambassadør fra Taprobane (= Sri Lanka) til keiser Claudius. Her ble det sagt at de «overgikk vanlige menneskers høyde, hadde lingult hår, og blå øyne, og hadde en besynderlig form for støy på den måten de snakket», noe som kan antyde at de refererte til oldtidens kaukasiske befolkning i Tarimbekkenet:
- «De informerte oss også at på siden av deres øy (Taprobane), som lå på motsatt side av India er titusen stadia i lengde, går i sørøstlig retning – det er bortenfor de emodianske fjellene (fjellkjeden Himalaya) hvor de ser mot serverne (Seres), hvis bekjentskap de også hadde gjort i søken etter handel; at far av Rachias (ambassadøren) hadde hyppig besøkt deres land, og at Seræ hadde alltid kommet for å møte dem ved deres ankomst. Dette folket, sa de, overgikk vanlig menneskelig høyde, hadde lingult hår, og blå øyne, og gjorde en form for besynderlig støy når de snakket, hadde ikke noe eget språk i den hensikt å meddele deres tanker. Resten av deres informasjon (om Seræ) var av tilsvarende vesen til de som ble meddelt av våre handelsmenn. Det var til denne effekt at handelsvarene til salgs ble etterlatt av dem på den motsatte siden av elven på deres kyst, og det var deretter fjernet av de innfødte, om de tenkte alvorlig på å handle i henhold til utveksling.»[18]
Tilstedeværelsen av indoeuropeiske talere i Tarimbekkenet på 2000-tallet eller tidlig på 1000-tallet f.Kr. har blitt tolket som bevis på at kulturell utveksling skjedde mellom de indoeuropeiske og kinesiske befolkningene på en svært tidlig dato. Det har vært antydet at slik aktivitet som framstilling av bronse og krigføring med hestestridsvogner kan ha blitt videreført til øst av disse indoeuropeiske nomadene.[19]
Den kinesiske myndighetspersonen Zhang Qian som besøkte Baktria og Sogdia i år 126 f.Kr. gjorde de første kjente kinesiske rapportene om mange geografiske regioner vest for Kina. Han mente at han iakttok gresk innflytelse i en del av disse kongedømmene. Han navnga Partia «Anxi”» (kinesisk 安息), en omskrivning av «Arsacid» (navngitt etter Arsakes I av Parthia fra Akamenide-dynastiet). Zhang Qian identifiserer åpenbart Parthia som en avansert urban sivilisasjon som dyrket korn og druer, og framstilte sølvmynter og lærvarer.[20] Zhang Qian betraktet Parthias utviklingsnivå som lik kulturene Dayuan i Fergana og Daxia i Baktria.
Tilføreselen av jade fra Tarimbekkenet til Kina fra oldtiden er godt etablert, i henhold til Liu (2001): «Det er velkjent at oldtidens kinesiske herskere hadde en sterk hengivenhet til jade. Alle jadegjenstander utgravd fra graven til Fu Hao fra Shang-dynastiet, mer enn 750 stykker, var fra Khotan i dagens Xinjiang. Så tidlig som på midten av første tusenår f.Kr. var yyezhifolket engasjert i jadehandelen som herskerne i jordbrukspregede Kina var storforbrukere av.»
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
