Humanisme[lower-alpha 1] er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
Begrepet humanisme
Begrepene «renessansen» og «humanister» skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanister» som den dannelsesbevegelse som vokste frem i denne epoken.
Begrepet humanisme oppsto heller sent.[klargjør] Det er avledet av det latinske humanitas, som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om Humanität, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister.
Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden.
Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk.
En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet. En «humanist» kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi eller historie.
I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Blant disse retningene, sannsynligvis påvirket av engelskspråklig bruk av termen, er humanisme som benevnelse på et organisert sekulært livssyn, i Skandinavia mest kjent som human-etikk, og i noen grad omtalt som livssynshumanisme eller sekulær humanisme.
Historisk har imidlertid humanismen i Europa vært nært knyttet til kristendommen, først som en tankeretning innenfor katolisismen, og på 1800-tallet som et protestantisk fundert livssyn. Sent på 1600-tallet oppsto dessuten en fritenkersk tradisjon som langt på vei baserte seg på humanistiske ideer. Religionskritikk og en sterk tiltro til menneskets rasjonelle evne sto her sentralt, samt overbevisningen om at man meget vel kan være et etisk godt menneske uten å tro på noen gud. Fritenkerne var også sterke forkjempere for menneskerettigheter og for tankens frihet. Begrepet human-etikk, som Harald Høffding formulerte i 1880-årene, er myntet på tanken om at etikken er menneskeskapt, og ikke gitt oss av høyere makter.
Begrepet humanisme betegner også en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer, og «humanist» kan ha omtrent samme betydning som «menneskevenn». Det humanitære aspektet står sentralt i humanismen, uten at ordet humanitær dermed blir synonymt med ordet humanisme, iallfall ikke hvis humanisme anses som et eget livssyn.
I Norge ble Nansenskolen opprettet i 1938 under navnet Norsk Humanistisk Akademi. I Norge i moderne tid er begrepet humanisme særlig knyttet til den liberale tradisjonen innen kristendommen, særlig miljøet rundt Nansenskolen. Det var Nansenskolen som introduserte begrepet i norsk sammenheng i etisk-filosofisk forstand. Ikke-religiøse humanister distanserte seg fra denne kristelige humanismen ved å stifte Human-Etisk Forbund i 1956. De brukte av den grunn betegnelsen human-etikere, og ikke humanister, om seg selv. Etter at humanisme-ordet ikke lenger forbindes med noe spesifikt kristelig, kaller også ikke-religiøse humanister seg humanister. Human-Etisk Forbund har tidligere vurdert å endre navn til Norsk Humanistisk Forbund, men forslaget fikk ikke tilslutning. Senere ble navnet Humanistforbundet tatt av en annen organisasjon, som siden skiftet navn til Humanistene. Humanistene uttaler at de er åpne både for «ikke-religiøse og religiøse humanister», og at de ønsker «å bidra til dialog og felles forståelse på tvers av religiøse og livssynsmessige ulikheter» i tråd med den klassiske definisjonen av humanismen.[1] Humanistene/Humanistforbundet har også en sekulær humanistisk tradisjon som en viktig inspirasjonskilde, men uttaler at de skiller seg fra HEF gjennom at de «likestiller alle humanister – religiøse, ikke-religiøse og tvilende».[2]
Fra 2012 brukes begrepet humanisme i Grunnloven der det beskrives som en del av Norges verdigrunnlag. Begrepet er også brukt tilsvarende i skolens læreplaner siden 1980-årene. I forarbeidene til planene uttales det at det ikke er noen motsetning mellom religiøs og humanistisk, og at «det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom»,[3] og at det «denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, [som] vert lagt til grunn».[4]
I boken Hva er humanisme (2011) definerer Dag Hareide begrepet humanisme som en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn og ideologier.[5]
Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning
Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi
Antikkens greske tenkning var både preget av gudstro og av en ateisme der gudelæren ble erstattet av et abstrakt guddommelig prinsipp, på linje med naturlover. På et både religiøst og sekulært grunnlag skulle mennesket søke sin egen erkjennelse til sannhet. De panteistiske Tales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet fvt.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Tales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides.
Sokrates hevdet at erkjennelse av rett og galt er basert på fornuften. Tilsvarende hevdet stoikerne ifølge naturretten at mennesket har en naturlig felles erkjennelse av rett og galt.
Humanisme i kinesisk filosofi
Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn i sine respektive perioder: Konfutsianismen både i den kinesiske antikk og i sin nykonfutsianske utforming fra Song-dynastiet og frem til 1900-tallet, og legalismen som fikk utfolde seg i det despotiske Qin-dynastiet i antikken, 221–207 fvt. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var maoismen).
Den eldste og klassiske konfutsianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på Han-dynastiets tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: Xúnzĭ, Wade-Giles: Hsüntse; 310–237 fvt.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfutsianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfutsianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. Konfutse formulerte den gylne regel «Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre», som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene.
Vel tusen år etter oppstod nykonfutsianismen i Song-dynastiet (960–1279), da en rekke filosofer utviklet et konfutsiansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra buddhismen og taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse forfedrekulten og den tilknyttede barnlige pietet ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll.
Nykonfutsianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte Zhu Xi (朱熹, Zhū Xī, Chu Hsi; 1130–1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet li (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk Wang Yangming (王阳明, Wáng Yángmíng; 1472–1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig, men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og li en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet.[6] At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi.
De første egentlige humanister
Gudstro var en forutsetning for tenkningen i middelalderen. Tenkningen bygget videre på antikkens tro på menneskets muligheter. Mennesket ble betraktet som fritt, verdifullt og uavhengig.
De europeiske forløpere til humanismen
En første ansats til en kristelig-vestlig humanisme utviklet seg allerede på 1000-tallet. Filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033–1109) stilte i et nøkkelverk spørsmålet hvorfor Gud var blitt menneske (cur deus homo), og besvarte det på en måte som satte menneskets relasjon til Gud i et nytt lys, og understreket viktigheten av at det kristne menneske på sin frelsesvei måtte anstrenge seg for å etterligne (imitere) Gud. Fra dette ble «naturretten» utviklet som senere skulle ha stor betydning for rettighetstenkningen i amerikanske og franske revolusjonen og i menneskerettighetene.
Det menneskesyn som dette prosjekt bygget på, ble et av grunnlagene for den kristelige humanisme, som også fant næring i Aristoteles’ og Platon. Den ble en slags kristen sokratisme (Kristenmenneske, kjenn deg selv) og introduserte et nytt aspekt ved syndsbegrepet og moralteologien ved at handlingers intensjonalitet blir viktige og der introspeksjon blir viktigere.
Banebryterne
Blant de første og viktigste personlighetene blant middelalderens klassiske humanister finner man Dante Alighieri (1265–1321) og Francesco Petrarca (1304–1374). Selv om det er Dantes Den guddommelige komedie som er blitt stående som det viktigste litterære bidraget fra denne perioden, så var det Petrarca som best formulerte humanismens grunnlag. Selv om Dante i sine bøker hadde en blanding av kristen og hedensk tankegang som vakte oppsikt, forholdt han seg til skolastikken i viktige spørsmål. Petrarca løsrev seg fra dette, og det er betegnende at han så på Roma ikke som kirkens sentrum, men som en by full av arvestykker fra klassisk tid. Hans fremste elev, Giovanni Boccaccio (1313–1375), ble i sin samtid kjent for sine verker som bidro sterkt til å spre humanismen (men i ettertid er han mest kjent for sitt erotiske verk Dekameronen).
Humanismens blomstringstid
Humanismen i Firenze
Blant mennesker i maktposisjoner var Coluccio Salutato († 1406), kansler i Firenze, en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. ciceronske episteltekster. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre.
Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet gammelgresk), vitenskap, filosofi og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen humaniora som betegnelse på antikkens visdom, og så den mellomliggende perioden, middelalderen, som mørk og barbarisk.
Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under Mediciene ble Firenze dens viktigste arnested, særlig under Cosimo (1429–1464) og Lorenzo il Magnifico (1449–1492). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; kamaldulensermunken Ambrogio Traversari (1386–1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg hebraisk.
Nyplatonismen fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av aristotelisk tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av teologiske læresetninger.
Humanismen i Pavens by
Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med den katolske kirke. Blant annet ble Carlo Aretino (Marsuppini) (1399–1453), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av pave Nikolas V for å oversette Homers verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. I sitt korte pontifikat (1447–1455) opprettet han Vatikanbiblioteket, en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innvarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse.
Humanistiske studier
Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket ad fontes, eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt studia humanista eller studia humanitatis (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk grammatikk, retorikk, poesi, moralfilosofi (etikk) og historie.
Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. Petrarca (1304–1374) kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som Cicero og Vergil. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær Poggio Bracciolini (1380–1459), som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel Vitruvius’ verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde Filippo Brunelleschis (1377–1446) fullførelse av Il Duomo, domkirken i Firenze.
Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var Lorenzo Vallas (1406–1457) oppdagelse av at kilden for Den konstantinske skjenkelse var et falsum fra tidlig middelalder.
Humanismen i reformasjonstiden
En rekke av de ledende personligheter i reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel Martin Luthers kanskje dyktigste medarbeider Philipp Melanchthon (1497–1560), hans motstander Erasmus av Rotterdam (1466–1536), og den senere helligkårede engelske kansler Thomas More (1478–1535) som engasjerte seg på katolsk side mot kong Henrik VIII av England. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister. Spesielt var Erasmus en fritenker som utviklet en syntese av kristendom og gresk filosofi.
Tidlig humanisme i Norge
Påvirket av humanismen ellers i Europa, vokste det frem humanistiske miljøer i Norge i andre halvdel av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. Humanistene var i hovedsak konsentrert i Bergen og Oslo, og har i ettertid blitt kalt Oslohumanistene og Bergenshumanistene. Humanistene var lærde kjennere av språk og historie, og de fleste av dem var prester eller lærere. De behersket latin og kunne derfor ha kontakt med andre lærde i Europa.
Den fremste av humanistene i Bergen var Absalon Pedersen Beyer og Peder Claussøn Friis. Beyer ble teologisk lektor i Bergen i begynnelsen av 1550-årene, og skrev blant annet Om Norgis Rige, et verk om Norges historie og et tidlig norsk-patriotisk skrift. Friis skrev Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse, et verk om norsk geografi, og han oversatte Snorre Sturlassons Heimskringla til dansk. Blant Oslohumanistene var de mest fremtredende Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn. Begge skrev «tverrfaglige» verker om historie, religion, natur og geologi.[7]
Den tyske nyhumanismen
Opplysningstiden var preget av kritikk av den forhenværende dogmetro og fanatisme. Tenkerne hadde en avsvekket gudstro – innen deisme var gud en fjern skaper som ikke grep inn i virkeligheten.
Fra midten av 1700-tallet utviklet det seg en bevegelse i Tyskland som skulle få betegnelsen Den tyske nyhumanisme, på tysk: Neuhumanismus. Den grep fatt i, men videreførte på sin egen måte, de kunstnerisk-filosofiske strømninger fra den opprinnelige humanisme. Denne tyske humanismen satte kunsten i sentrum for det kulturelle liv, og blant dens fremste eksponenter regnes Johann Joachim Winckelmann (1717–1768), Johann Gottfried von Herder (1744–1803), Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), Friedrich Schiller (1759–1805) og Wilhelm von Humboldt (1767–1805). Den videreførte også den typisk humanistiske høyaktelse for og intense beskjeftigelse med antikkens Hellas, og var dermed også en av de viktigste drivkreftene for utviklingen av klassisk arkeologi, både i Hellas og i Italia, og forsåvidt i hele middelhavsområdet.
På denne tiden var menneskerettigheter grunnlaget for etisk tenkning. Kant (1724–1804) formulerte sitt kategoriske imperativ som en allmenngyldig leveregel.
Nyhumanismen var også en pådriver for datidens tyske dikteres og bildende kunstneres begeistring for Italia. Den mest kjente av epokens tyske italiafarere var Goethe, men nevnes kan også Johann Friedrich Overbeck (1789–1869), Franz Pforr (1788–1812), Rudolph Schadow (1786–1822), Philipp Veit (1793–1877) og Peter von Cornelius (1783–1867).
Det var en av de tyske nyhumanister, Friedrich Immanuel Niethammer (1766–1848), som skulle skape ordet «Humanismus». Han brukte ordet for å beskrive en filosofi for sitt arbeid med pedagogikk innen kirken, som tok avstand både fra konservativ autoritær kirketradisjon og fra den radikale strømningen etter den franske revolusjonen. Mennesket måtte oppdras til å bli menneskelig og human.
Nyere norsk kristen humanisme
I 1800- og 1900-tallets norske kulturliv har verdikonservativ kristen humanistisk tenkning preget personer som Johan Nordahl Brun (1745–1816, luthersk biskop), Niels Treschow (1751–1833), A. H. Winsnes (1889–1972) og Eiliv Skard. Idehistorikeren Winsnes tok kraftig oppgjør med «det naturalistiske og materialistiske livssyn».
De to fremste filosofiske skikkelser i samme retning etter Winsnes er Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes. Også Ronald Fangen (1895–1946) hører hjemme i den kristne humanistiske tradisjon.
De to stifterne av Nansenskolen; Norsk Humanistisk Akademi; Kristian Schjelderup (senere biskop) og Anders Wyller hadde et kristent livssyn, men valgte agnostikeren Fridtjof Nansens navn på skolen for å vise at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer.
Karl Marx’ bruk av humanismebegrepet
I sitt manuskript Privateiendom og kommunisme (1844) fremholdt Karl Marx (1818–1883) at
… kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik som humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme
Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevisstheten i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet.
Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de var uttrykt i håndskrevne manuskripter fra hans Paris-opphold og som ikke ble utgitt før nesten hundre år senere. Det er også vanskelig å se begrepet humanisme eller tanker i denne retning videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham.
Moderne humanismer
Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger.
I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, ateistisk, religiøs, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser.
Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves Bertrand Russell, Edward Morgan Forster og Julian Huxley (sønn av Thomas Huxley, mannen som utviklet begrepet agnostisisme).
I 1929 stiftet Charles Francis Potter organisasjonen First Humanist Society of New York, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant, Albert Einstein, Thomas Mann og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen proklamerte et positivt livssyn og i 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Potter var prest i den unitaristiske tradisjonen og i 1930-årene utgav han sammen med sin kone Clara Cook Potter boken Humanism: A New Religion. I 1930-årene var Potter en velkjent forkjemper for kvinners rettigheter, abortrettigheter og avskaffelse av dødsstraffen. Potter mente at «humanisme er ikke noen avskaffelse av religionen, men en begynnelse på en virkelig religion» og forestilte seg humanisme som «a religion of common sense».[8]
I 1957 laget Julian Huxley det nye begrepet «transhumanisme» for å beskrive det synet at mennesket skulle bedre seg selv gjennom forskning og teknologi, muligens inkludert eugenikk, men viktigere forbedring av det sosiale miljø. Transhumanismen, som har gjennomgått forandringer etter Huxleys tid, er i løpet særlig av tiden etter 1990 blitt en eget samfunnsyn, livssyn og etisk system.
Sekulær humanisme
Sekulær eller ikke-religiøs humanisme avviser religiøs tro og eksistensen av noe overnaturlig. Med sin vektlegging av naturlige, vitenskapelige forklaringer assosieres den ofte med akademikere og vitenskapsfolk, siden det å postulere naturlige forklaringer er en allmenn vitenskapelig metode (som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til sekularisme, ut fra grunnantakelsen om at etikken er menneskeskapt, og ut fra den intellektuelle arven fra opplysningstiden.
Denne humanismen må ikke forveksles med scientisme, som på et nærmest religiøst vis hevder at naturvitenskap kan gi svaret på alt. Sekulær humanisme betoner at menneskets rasjonelle og kritiske tenkning må gå ut over det vitenskapelige, ettersom naturvitenskap ikke kan gi svar på etiske, eksistensielle og estetiske spørsmål, som er blant de viktigste i menneskelivet. Naturvitenskap kan kun gi oss faktabaserte premisser for en argumentasjon på disse livsområdene. Den har omformet vårt syn på hvordan verden er bygd opp ved å kullkaste den kristne kosmologien, og gitt oss en faktabasert tankeramme for hva vi med rimelighet kan utsi om verden. Som et ledd i kritikken av kristendommen var dette svært viktig.
Da den sekulære humanismen kom i organiserte former etter andre verdenskrig, var dens fritenkerske aspekt fremtredende i form av en til dels krass religionskritikk. Samtidig tok den sterkt avstand fra totalitære bevegelser som kommunismen og nazismen, selv om disse var ateistiske. Ateisme måtte ledsages av et humanistisk menneskesyn, og av de etiske verdier som ligger til grunn for menneskerettighetene. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.[9]
Etter hvert er det blitt etablert organiserte sekulære humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser, to av dem i Norge (1962 og 1986), i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør, Julian Huxley, var stiftelsesmøtets president. Unionen skiftet i 2019 navn til Humanists International.
I dag er den sekulære humanismens religionskritiske aspekt mindre fremtredende enn tidligere, fordi kirken og kristendommen har mistet mye av sitt grep om folk flests livsanskuelse. Det henger sammen med at de vesteuropeiske samfunn er blitt stadig mer sekulære, noe som gjør polemisk religionskritikk mindre påkrevd. Spørreundersøkelser viser at om lag halvparten av befolkningen i Norge og Skandinavia for øvrig ikke har noen gudstro, og at de slutter opp om humanistiske verdier. Dermed har sekulær humanisme gått fra å være en liten opprørsbevegelse til å bli en hovedstrøm i tros- og livssynslandskapet.
Sartres humanistiske eksistensialisme
I 1945 holdt den franske ateistiske og marxistiske filosof Jean-Paul Sartre et foredrag med tittel «Eksistentialisme er en humanisme» på Club Maintenant i Paris. Det ble utviklet til en bok som kom ut det påfølgende år: «L'existentialisme est un humanisme». Denne boken ble snart ansett for retningsgivende for den nye franske eksistensialistiske bevegelse. Sartre beskriver sitt anliggende som humanistisk, men skjelner mellom to svært forskjellige betydninger av ordet humanisme. Primært taler han om en betydning som handler om at mennesket er av ypperste verdi, en betydning som Sartre avviser. Han fremhever så en betydning som går ut på at mennesket er sin egen lovgiver og må fatte sine egne beslutninger. Denne går han inn for, og sier at den innebærer ateisme.
I hans filosofiske system kommer menneskets eksistens kronologisk før dets essens. Det betyr at selv om mennesket eksisterer så finnes det intet som kan diktere dette menneskes karakter, livsinnretning eller lignende; kun mennesket kan definere sin essens. Som han sier i boken: «Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden – og definerer seg selv etterpå». Sartre avviser det han kaller «deterministiske unnskyldninger» og hevder at alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger (fri vilje). Han taler også om en forlatthet som er en ensomhet noen ateister kan føle når det går opp for dem at det er ingen gud som våker over dem. Dette knyttes til fortvilelse og angst (eksistensiell angst).
Som kommunist var det viktig for Sartre å forsone sine tanker om menneskets fri vilje med marxismens lære om sosioøkonomiske krefter utenfor menneskets umiddelbare kontroll og som skulle spille en kritisk rolle for utformingen av dets liv. I sitt viktige verk Critique de la raison dialectique (kritikk av den dialektiske fornuft) av 1960 pekte Sartre på «humanistiske verdier» i Marx’ tidlige verker. Han dro til Cuba for å møte Fidel Castro and Ernesto «Che» Guevara. Etter Guevaras død sa han at Guevara var sin tids mest fullstendige menneske.
Sekulær humanisme i Skandinavia
I Norge og Skandinavia har begrepet sekulær humanisme vært brukt tildels sammenfallende med humanetikk, et etisk system og senere et livssyn utviklet av Kristian Horn fra 1950-årene og formidlet av organisasjonen Human-Etisk Forbund (grunnlagt 1956) i Norge og av Human-Etiska Förbundet i Sverige (grunnlagt 1979) i Sverige. Kristian Horn brukte ikke selv begrepet humanisme, men human-etikken knyttet an til viktige elementer fra den humanistiske tradisjonen i europeisk idéhistorie. Horn hentet begrepet human-etikk fra Harald Høffdings hovedverk Etik fra 1887. Høffding var inspirert av empirismen og utilitarismen (David Hume og John Stuart Mill), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi. Den organisasjon Horn grunnla for å formidle human-etikken som etisk system og livssyn, begynte fra 1990-årene med Levi Fragell som pådriver å bruke begrepet humanisme overlappende med begrepet human-etikk, men forslag om å endre navn på forbundet til Humanistisk forbund har ikke fått gjennomslag. I Sverige har Human-Etiska Förbundet i Sverige skiftet navn til Humanisterna. Den norske human-etikken kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme, og har alltid sett seg selv som et alternativ til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen.
En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, ut over antologien Verdier og verdighet (2013), med bidrag fra norske humanister. I 2021 utkom boka Humanismens idéhistorie, skrevet av Morten Fastvold, som spesielt vektlegger ikke-religiøs humanisme eller livssynshumanisme. Tidligere viste man gjerne til Corliss Lamonts bok The Philosophy of Humanism (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk med tittelen Det humanistiske livssyn (1988). Der heter det sammenfatningsvis at «humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» Også Richard Normans bok On Humanism (2004) ble oversatt til norsk som en innføring i sekulær humanisme.
Human-Etisk Forbund har vektlagt at de ikke ønsket noen endelig autoritativ fremstilling av sitt livssyn, fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. Dette begrunnes med ønsket om at individene skal gjøre selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. I 2006 vedtok imidlertid Human-Etisk Forbund et norsk humanistmanifest der det står at «humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.» I 2016 gikk alle de nordiske sekulære humanistorganisasjonene sammen om et nordisk humanistmanifest der det slås fast at «Humanismen er et sekulært livssyn. Det har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.».
Dag Hareide, som skrev boka Hva er humanisme (2011), finner det problematisk å bruke begrepet humanisme om Human-Etisk Forbunds livssyn. Han uttaler at «jeg vet at Human-Etisk Forbund ser på humanisme som et livssyn, men jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Tanken er forvirrende. Det som er interessant er om du er ateist eller troende, eller om du for eksempel har tro på nyttefilosofi eller pliktetikk. Humanismen gir ikke svar på dette, og da skjønner derfor ikke hvordan humanismen kan fungere som et livssyn».
Til dette kan det sies at verken ateisme eller nyttefilosofi eller pliktetikk isolert sett utgjør noe livssyn. Et livssyn må både ha en oppfatning om hvordan verden er bygd opp, dvs. en kosmologi, samt om hva som er rett og galt, og hva som gir livet mening. Sekulær humanisme, eller livssynshumanisme, bygger i tillegg til ateisme på tanken om menneskets verdighet, kombinert med den naturalistiske forståelsen av mennesket som en dyreart fremkommet gjennom evolusjonen, og på grunntanken om at etikken er menneskeskapt. Det åpner for ulike måter å reflektere over etikk på, slik nyttefilosofi og pliktetikk er to eksempler på. Livssynshumanismen hevder dessuten at det ikke finnes noen objektiv mening i tilværelsen, noe som er en eksistensialistisk grunntanke. Ut fra alt dette er det opp til hvert enkelt menneske å finne mening i sitt liv. Innenfor dette vide livssynsmessige rammeverket finnes det mange måter å være humanist på. Det ville stride mot livssynshumanismens ikke-dogmatiske karakter å gi detaljerte forbud og påbud om hvordan hver enkelt bør leve.
Marxistisk humanisme
Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx’ senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vektlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se Kapitalen (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx’ tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen.
Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx’ død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx’ tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja i 1930-årene. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx’ utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se den historiske materialisme).
Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså Edward Giereks mer liberale regime i Polen.
Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen Erich Fromm (1900–1980).
Antroposofi
Den filosofiske retningen antroposofi (av gresk «menneskevisdom») ser seg selv i en humanistisk tradisjon. Mer spesifikt betjener antroposofien seg i særlig grad av tankegods hentet fra nyhumanismen.[10]
Ikke-kristen religiøst forankret humanisme
På samme måte som innenfor den kristne tradisjonen, finnes det humanistiske tendenser og tradisjoner innenfor de andre verdensreligionene også.
Humanistisk jødedom
Den jødiske humanisme (eller humanistiske judaisme, jødedom) er en bevegelse innen jødedommen som legger vekt på jødisk kultur og historie i stedet for troen på en overnaturlig gud, som kildene til den jødiske identitet. Dens filosofiske utsyn har dermed en del til felles med den sekulære humanisme, selv om dens tilhengere også anser at dens røtter går tilbake til ca. det annet århundre, til Elisha ben Abuyah. Sekularisme og ikke-teisme fikk ikke særlig utbredelse blant jøder før på 1800-tallet, under Haskalah, hvis ledere for det meste forkastet enhver tradisjonell religiøs praksis til fordel for fornuft og vitenskapelig metodikk. Blant dem som rundt århundreskiftet til 1900-tallet bidro mest til humanistisk judaisme var Ahad Ha’am (fra Ukraina), belaruseren Simon Dubnow (fra Belarus) og Chaim Zhitlovsky (fra Russland). Den fikk sin nyeste form da den ble grunnlagt som «Humanistic Judaism» i 1963 av den amerikanske rabbi Sherwin Wine. Flere menigheter kom seg til, og i 1969 ble de sammenknyttet i paraplyorganisasjonen «Society for Humanistic Judaism» (SHJ). I 1986 oppstod også en internasjonal struktur med medlemsorganisasjoner i 13 land: «The International Federation of Secular Humanistic Jews».
Buddhistisk humanisme
Buddhismen og den sekulære humanismen har en del møtepunkter idet buddhismen ikke har et personlig gudsbegrep, selv om den i høy grad har tro trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Det finnes også strømninger som betegnes som buddhistisk humanisme. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist.
Humanisme i islamsk perspektiv
Islam betrakter mennesket som Guds høyeste skapning, noe som fremgår av skapelsesberetningen i Koranen (2/20–38) der Gud befaler engleskaren om å kaste seg ned foran Adam, som Gud hadde skapt og innblåst med sin ånd. Mennesket er videre den eneste av Guds skapninger som er fullstendig fri til å handle som det vil på jorden; det kan handle i samsvar med Guds vilje, eller imot Gud. Idealet er naturligvis det menneske som lever i pakt med Guds bud. At mennesket settes i en slik særstilling i skaperverket og en slik autonomi, gir islam et humanistisk perspektiv. Alt på jorden er skapt for menneskets skyld, alle Guds lover er til for menneskets beste.
Moderne konfutsiansk humanisme
Siden slutten av 1900-tallet har interessen for konfutsianismen blomstret opp både i Det fjerne østen og i Vesten, og inspirert av religiøs pluralisme og tanker om det liberale demokrati har man beynt å tale om en tredje epoke for den konfutsianske humanisme (de to første epoker regnes da for å være i Kina etter Qin-dynastiet og så i Song-dynastiet).
Eksempler på annen moderne bruk av humanismebegrepet
Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme
New Humanism, eller Universal Humanism er navn på en filosofisk retning utviklet fra 1969 av argentineren Mario Rodríguez Cobos (pennenavn Silo). Denne filosofi henter inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevoldsbevegelser.
Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme
Den indiske tenker Prabhat Rainjan Sarkar presenterte i 1982 de teorier han hadde utviklet om den menneskelige natur og hvordan individer og samfunn kan oppnå sine fulle potensial. Han kalte dette for Neo-Humanism. Grunnlaget for denne «nyhumanismen» er ifølge Sarkar den universelle kjærlighet. Det er en holistisk filosofi som tar for seg meningen med livet, samfunnets rolle, hvordan man klarer å forvise dogmer og begrensninger fra sitt sinn, og mange andre aspekter ved menneskelivet.
Psykologi, pedagogikk, litteratur
Det finnes også moderne skoleretninger innen både psykologi, pedagogikk og litteratur som betegner seg som humanistiske.
I humanistisk psykologi er menneskelige evner og egenskaper som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelsene for utviklingen av den såkalt humanistiske psykologi i USA og Europa i etterkrigsårene.
Som retning innen pedagogikken kan man si at en humanistisk pedagogikk begynte å dominere flere skolestystemer på 1600-tallet. Uttrykket utdannelseshumanisme kan spores tilbake til 1800-tallet, og i USA var utdannelseskommisjonæren W.R. Harris av særlig betydning. For den generelle utvikling av elevenes evner fremholdt han det han kalte de fem vinduer til sjelen som verdt å satse på (matematikk, geografi, historie, grammatikk og litteratur/kunst). Utdannelseshumanister mener at «de beste studier for de beste barna» er de beste studiene for alle barn.
Selv om humanismen som skoleretning innen pedagogikken ble ansett som mindreverdig ut gjennom 1900-tallet som bragte en rekke pedagogiske nyvinninger, har den fremdeles noe gjennomslagskraft, særlig på enkelte eliteskoler og da særlig hva gjelder litteratur.
Humanisme som verdigrunnlag i Norge
Gjennom flere lovendringer i perioden 2009–2012 har humanisme blitt beskrevet som en del av den norske statens verdigrunnlag.
I 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens § 2, slik at paragrafen inneholder formuleringen «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Den offentlige skolens[11] og barnehagens[12] formålsparagrafer ble i 2009 og 2010 endret til at henholdsvis opplæringen og barnehagen «skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene».
Også før 2009 var begrepet humanisme brukt i læreplaner, slik som Mønsterplan for grunnskolen. NOU 1995: 9 understreker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «kristen» og «humanistisk». Utredningen siterer Innst. S.nr.96 1986–87, hvor det heter at «skolen skal i sin undervisning og virksomhet bygge på grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom. I forbindelse med forarbeidene og debatten om M-87 sier Kirke- og undervisningskomitéen (med unntak av SVs representant) at denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, vert lagt til grunn når humanismebegrepet vert omtala i andre deler av planen.»[13]
Hva er humanisme – forsøk på en samlende definisjon
Dag Hareide, som har vært sentral i arbeidet med å formulere både den nye grunnlovsparagrafen og skolens og barnehagens formålsparagrafer, utgav i 2011 boken Hva er humanisme, i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er et forsøk på å definere hva humanisme er i Norge i dag, slik begrepet er brukt i Grunnloven og skolens og barnehagens formålsparagrafer. Boken gir også en oversikt over humanismens historiske og filosofiske røtter.
Hareide tar utgangspunkt i menneskeverdet og utleder en etikk fra det, for å komme frem til en samlende definisjon av humanismen. Han mener humanisme kan bygges på seks søyler: Menneskeverdet, den gylne regel, dannelse, demokrati, den frie kritiske tanke og dialogen. Med dette utgangspunktet kan humanismen knyttes til ulike religioner, livssyn, ideologier og retninger.
I innledningen nevner Hareide at det finnes tre innfallsvinkler til å definere humanismen. I tillegg til innfallsvinkelen som tar utgangspunkt i menneskeverdet trekker han frem humanisme som avviser religion, som Hareide mener er en problematisk og lite samlende definisjon, samt synet om at mennesket skal være alle tings mål, som Hareide også mener er problematisk, ettersom natur og dyreliv da mister sin egenverdi.
Kritikk av humanisme
Humanismen, dvs. den filosofiske tradisjon som går på tvers av religioner og livssyn og som vil hegne om menneskets iboende verdighet, har ikke vært uten kritikere. Særlig på sosialistisk og kommunistisk hold ble humanismen på 18- og 1900-tallet kritisert for å være borgerlig og reaksjonær. For eksempel angrep kommunisten Nordahl Grieg Nansenskolens humanisme på dette grunnlaget. En vanlig kritikk fra sosialistisk/kommunistisk hold var at humanismen var juridisk og moralsk i sin analyse av samfunnet, men ikke hadde noen sosiologisk analyse, og derfor var en «borgerlig tilsløring av de faktiske forhold i verden».[14]
Fotnoter
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
