amerikansk borgerrettighetsforkjemper From Wikipedia, the free encyclopedia
Martin Luther King jr. (1929–1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris.[12] Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet.[13] King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.[14]
| Martin Luther King jr. | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Michael King Jr. 15. jan. 1929[1][2][3][4]  Atlanta[5][6] | ||
| Død | 4. apr. 1968[1][2][3][4] (39 år) Memphis[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Pastor, predikant, borgerrettsaktivist, menneskerettsaktivist, fredsaktivist, pasifist, skribent, politiker, kommentator | ||
| Akademisk grad | Ph.d. (1955) (studieretning: systematisk teologi, doktorgradsveileder: Lotan Harold DeWolf, utdannet ved: Boston University) | ||
| Utdannet ved | 7 oppføringer
Morehouse College (1944–1948) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: sosiologi)
Crozer Theological Seminary (1948–1951) (akademisk grad: Bachelor of Divinity) Boston University (1951–1955) (akademisk grad: ph.d., doktorgradsveileder: Lotan Harold DeWolf, studieretning: systematisk teologi) Washington High School Boston University School of Theology David T. Howard High School Candler School of Theology | ||
| Doktorgrads- veileder | Lotan Harold DeWolf | ||
| Ektefelle | Coretta Scott King (1953–1968) (bryllupssted: Heiberger) | ||
| Far | Martin Luther King, Sr. | ||
| Mor | Alberta Williams King | ||
| Søsken | Christine King Farris Alfred Daniel Williams King | ||
| Barn | Yolanda King Martin Luther King III Dexter Scott King Bernice King | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Martin Luther King, Jr., National Historic Site | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences Southern Christian Leadership Conference Alpha Phi Alpha Progressive National Baptist Convention | ||
| Utmerkelser | 15 oppføringer
Nobels fredspris (1964)[8][9]
Jawaharlal Nehrus pris (1966) FNs menneskerettighetspris (1978) Gandhi Peace Award (1964) Pacem in Terris Award (1965) Anisfield-Wolf Book Award (1959) (for verk: Stride Toward Freedom: The Montgomery Story) Margaret Sanger Awards (1966) Årets person i Time (1963) Presidentens frihetsmedalje (1977) Kongressens gullmedalje (2004) Årets filantrop (1984)[10] Ordenen O.R. Tambos følgesvenner Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Spingarn-medaljen (1957)[11] Æresdoktor ved Hofstra Universitet | ||
| Signatur | |||
 | |||
 |
| Nobels fredspris 1964 |
Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere.[15] Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet.
Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam – noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje».
King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis i Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære.
Martin Luther King jr. ble født den 15. januar 1929 i Atlanta, Georgia som sønn av pastor Martin Luther King sr. og Alberta Williams King.[16] Hans egentlige døpenavn var «Michael King»,[17] men hans far endret sitt eget navn fra Michael til Martin Luther og sa senere at navnet Michael var feilaktig nedtegnet.[18] Martin jr. var midterste barn, født mellom en eldre søster, Willie Christine King, og en yngre bror, Alfred Daniel Williams King.[19] King sang sammen med sitt kirkekor i Atlantapremieren i 1939 av filmen Tatt av vinden.[20]
King var i begynnelsen skeptisk til mange av kristendommens påstander.[21] Mest påfallende var kanskje hans innledende avvisning av Jesu oppstandelse da han var 13 år på søndagsskolen. Fra dette punktet, har han uttalt, begynte tvil å komme fram, [22] men konkluderte senere at Bibelen har «mange grunnleggende sannheter som man ikke kan unnslippe» og besluttet å studere til prest.[21]
King vokste opp i Atlanta og gikk på Booker T. Washington High School. Som en tidlig moden elev hoppet han over både niende og tolvte år og begynte på Morehouse College da han var 15 år uten formelt å tatt eksamen fra videregående.[23] I 1948 tok han eksamen ved Morehouse med en grad i sosiologi, og begynte deretter ved Crozers teologiske seminar ved Chester i Pennsylvania hvor han tok graden cand. theol. i 1951.[24][25] King giftet seg med Coretta Scott den 18. juni 1953 på plenen utenfor hennes foreldres hus i deres hjemby Heiberger i Alabama.[26] De ble foreldre til fire barn: Yolanda King, Martin Luther King III, Dexter King og Bernice King.[27]
King ble prest ved baptistkirken ved Dexter Avenue i Montgomery i Alabama da han var 25 år gammel i 1954.[28] Han begynte deretter med sin doktorgrad i systematisk teologi ved Boston University og mottok sin filosofisk doktorgrad den 5. juni 1955 med avhandlingen om En sammenligning av konseptene om Gud i tenkingen til Paul Tillich og Henry Nelson Wieman. En undersøkelse på 1980-tallet konkluderte med at deler av hans avhandling var plagiert og at han hadde handlet upassende, men at hans avhandling likevel «kom med et intelligent bidrag til forskning».[29][30][31]
Borgerrettslederen, teologen, og pedagogen Howard Thurman, en klassekamerat av Kings far ved Morehouse College, påvirket King i de første årene.[32] Thurman underviste King og hans venner,[33] Thurmans misjonsarbeid hadde ført ham utenlands hvor han hadde møtt og hatt samtaler med Mahatma Gandhi.[34] Da King var student ved Boston University besøkte han ofte Thurman som da var domsprost ved Marsh Chapel.[35] Walter Fluker, som har studert Thurmans forfatterskap, har uttalt at «Jeg tror ikke du får en Martin Luther King jr. uten en Howard Thurman.»[36]
Med støtte fra kvekergruppen American Friends Service Committee, og inspirert av Gandhis suksess med ikkevoldskamp, besøkte King fødestedet til Gandhi i India i 1959.[37] Reisen til India påvirket på grunnleggende vis og økte hans forståelse av ikkevoldelig motstand og hans engasjement til Amerikas kamp for borgerrettigheter. I en radiotale hans siste kveld i India reflekterte han, «Siden jeg har vært i India har jeg blitt mer overbevist enn noensinne at metoden med ikkevoldelige motstand er det mest kraftfull våpen tilgjengelig for undertrykte folk i deres kamp for rettferdighet og menneskelig verdighet. Mahatma Gandhi legemliggjorde i sitt liv bestemte universale prinsipper som er uatskillelig i den moralske strukturen i universet, og disse prinsippene er like uunngåelige som loven om tyngdekraften.»[38]
Borgerrettsforkjemperen Bayard Rustin har studert Gandhis lære,[39] og rådet King å hengi seg til ikkevoldkampens prinsipper.[40] Rustin fungerte som Kings fremste rådgiver og mentor i hans tidligste aktivisme,[41] og var en hovedorganisator for marsjen mot Washington i 1963.[42] Rustins åpne homofili, støtte til demokratisk sosialisme, og tidligere bånd til det amerikanske kommunistpartiet fikk mange hvite og afroamerikanske ledere til å kreve at King distanserte seg fra Rustin.[43]
Som leder av SCLC opprettholdt King en politikk som ikke offentlig støttet et amerikansk politisk parti eller kandidat: «Jeg følte noen måtte være i posisjonen av utenfor partigrupperingene slik at han kan se objektivt på begge partier og være samvittigheten til begge — ikke tjener eller herre av noen av dem.»[44]
I et intervju i 1958 uttrykte han sitt syn at ingen av partiene var perfekte ved å si at «Jeg tror ikke Det republikanske partiet er fylt av den allmektige Gud, og heller ikke Det demokratiske partiet. De har begge svakheter... Og jeg er ikke uoppløselig knyttet til noen av dem.» [45]
King kritiserte begge partienes innsats i å fremme etisk likhet:
Selv om King aldri offentlig støttet et politisk parti eller kandidat for presidentskapet, sa han i et brev til en borgerrettsforkjemper i oktober 1956 at han var i det uvisse om han skulle stemme for Adlai Stevenson eller Dwight Eisenhower, men i tidligere hadde han «alltid stemt for demokratene».[47]
I sin selvbiografi fortalte King at han i 1960 i privat stemte for den demokratiske kandidaten John F. Kennedy: «Jeg følte at Kennedy kunne bli den beste presidenten. Jeg har aldri gått ut med en støtte. Min far gjorde det, men jeg gjorde det ikke.» King la til at han sannsynligvis ville ha gjort et unntatt til denne politikken i 1964: «Hadde president Kennedy fått leve ville jeg antagelig ha støttet ham i 1964.»[48]
King uttrykte oppfatningen at afroamerikanere, foruten også andre vanskeligstilte amerikanere, burde få vederlag for historisk urettferdigheter. I et intervju gjort for magasinet Playboy i 1965 sa han at å gi svarte amerikanere kun likhet ville ikke realistisk fjerne det økonomiske gapet mellom dem og hvite. King sa at han ikke søkte full lønnserstatning for slaveriet, noe han mente var umulig, men foreslo et kompensasjonprogram fra myndighetene på 50 milliarder dollar over ti år til alle vanskeligstilte samfunnsgrupper.[49]
Han hevdet at penger som ble bevilget som vederlag ville mer enn rikelig rettferdiggjøre ved de fordeler som ville tilkomme nasjonen gjennom en enorm nedgang av elever som hoppet ut skolen, familier som gikk i oppløsning, kriminalitet, barn utenfor ekteskap, opprør og andre sosiale ulykker.[50] Han presenterte denne ideen som en anvendelse av vanlig lov angående bisettelse av ubetalt arbeid, men klargjorde at han følte at pengene ikke skulle bli benyttet utelukkende på svarte. Han slo fast at det burde komme til fordel for vanskeligstilte fra «alle» etniske grupper.[51]
Gjennom hele sin tid skrev og holdt King taler hyppig, og hvor han gjorde bruk av sin erfaring som prest.[52] Han sa selv at «I stille stunder med mitt hjerte er jeg grunnleggende sett en prest, en baptistisk predikant.»[53] Hans mest kjente tale, «I Have a Dream» – «Jeg har en drøm», er en 17 minutter lang offentlig opptreden som ble gitt den 28. august 1963. Her krevde han etnisk likhet og en slutt på all rasistisk diskriminering. Talen, som ble holdt fra trappene av Lincolnmonumentet under marsjen mot Washington var et vendepunkt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Talen ble hørt av over 200 000 mennesker og tilhengere, [54] og er rangert som en av de fremste og betydeligste amerikanske taler på 1900-tallet.[55] Som en politisk leder i borgerrettkampen og som en beskjeden baptistprest utviklet King seg og modnet gjennom et liv som ble avkortet før sin tid. Utstrekningen av hans retorikk ble foregrepet og innesluttet med «The Three Dimensions of a Complete Life» – «De tre dimensjoner av et fullverdig liv» som han holdt ved sin prøvepreken ved Dexter Avenue Baptist Church i 1954 og som han holdt hvert eneste år deretter for resten av sitt liv.[56]
Den 14. oktober 1964 ble Martin Luther King til da den yngste mottakeren av Nobels fredspris, som ble gitt til ham for å lede ikkevoldelig motstand mot rasistiske fordommer i USA. Det var en småsyk King som lå til sengs da han fikk telefon fra Oslo om at fredsprisen var blitt gitt til ham, kanskje den mest prestisjetunge utmerkelse han mottok i hele sin karriere. King kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Han rakk blant annet å besøke Oslo Baptistkirke der han holdt tale og sang med forsamlingens medlemmer.[57] Den samme dagen som han mottok prisen i Universitetets Aula sendte fjernsynet et intervju med King, spilt inn dagen i forveien med Erik Bye.[57] Gunnar Jahn, Nobelkomitens formann presenterte King på engelsk hvor han blant annet siterte Arnulf Øverland: «The unarmed only / can draw on sources eternal. / The spirit alone gives victory.» Og fortsatte med å si at «Det lyder som en drøm om en fjern og ukjent framtid, men livet er ikke verd å leve uten en drøm og uten å arbeide for å gjøre drømmen til en virkelighet.»[58] I sitt Nobelforedrag avsluttet King med å si at «Jeg har den personlige tro at menneskeheten vil på en eller annen måte reise opp til anledningen og gi nye retningslinjer til en tidsalder som driver raskt mot sin undergang. Til tross for spenningene og usikkerheten i denne tid er det noe grunnleggende meningsfylt som er i ferd med å skje.»[59]
I mars 1955 nektet en 15 år gammel skolepike ved navn Claudette Colvin gi fra seg sitt sete på bussen til en hvit mann i overholdelse til Jim Crow-lovene. King var i komiteen fra Birminghams afroamerikanske samfunn som undersøkte saken. Da Colvin var gravid og ugift besluttet E.D. Nixon og Clifford Durr å vente på en bedre sak å forfølge.[60]
Den 1. desember 1955 ble Rosa Parks arrestert for å nekte å gi fra seg den plassen hun hadde på bussen.[61] Bussboikotten i Montgomery, som ble tilskyndet og planlagt av Nixon og ledet av King, fulgte deretter.[62] Boikotten ville ramme busselskapet sterkt, da det store flertallet av passasjerene var svarte. Boikotten varte i 385 dager, [63] og situasjonen ble så spent og anstrengt at Kings hus ble bombet.[64] King ble arrestert i løpet av denne politiske kampanjen, noe som endte med en bestemmelse i en amerikansk føderal distriktsrett i saken Browder mot Gayle som gjorde slutt med raseskillet på alle de offentlige bussene i Montgomery.[65][66]
I 1957 grunnla King, Ralph Abernathy og andre borgerrettsaktivister Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Gruppen ble opprettet for å høste den moralske autoriteten og organisere de svarte kirkesamfunnene til å utføre ikkevoldsprotester for å presse fram borgerrettreformer. King ledet SCLC fram til sin død.[67]
Den 20. september 1958, mens han signerte sin bok Stride Toward Freedom i en butikk i 125ende Street i Harlem [68] King ble dolket i brystet med en brevåpner av Izola Curry, en sinnsforvirret svart kvinne, og unnslapp døden kun med et nødskrik.[69]
Gandhis ikkevoldsteknikker var nyttige for Kings kampanje for å endre borgerrettslovene som var virksomme i delstaten Alabama.[70] King benyttet ikkevoldsfilosofien til de protestaksjonene som ble planlagt av SCLC. I 1959 skrev han The Measure of A Man som omfattet teksten What is Man? Det var et forsøk på å skissere en optimal politisk, sosial, og økonomisk samfunnsstruktur.[71] Hans sekretær og personlige assistent i denne perioden var Dora McDonald.[72]
FBI, under skriftlige ordre fra regjeringsadvokat Robert F. Kennedy, begynte telefonavlytting av King våren 1963.[73] Bekymret for at anklagene (om kommunister i SCLC), om det ble offentlig kjent, ville avspore Kennedyadministrasjonens initiativ overfor borgerrettigheter, ble King advart av Kennedy om å avslutte mistenkelige tilknytninger, og senere følte han seg tvunget til å utstedte skriftlige retningslinjer som ga FBI myndighet til å avlytte King og andre ledere i Southern Christian Leadership Conference.[74] J. Edgar Hoover fryktet at kommunistene forsøkte å infiltrere borgerrettsbevegelsen, men da det ikke kunne bevises, benyttet FBI tilfeldige detaljer som ble lagret på lydbånd i løpet av de neste fem årene til å forsøke presse King fra hans lederskap av bevegelsen.[75]
King var overbevist om at organisert, ikkevoldelig protester og sivil ulydighet over systemet med raseskille, kjent som de såkalte Jim Crow-lovene, i Sørstatene, ville føre til omfattende mediadekning av kampen for etnisk likhet og rett til å delta i demokratiske valg for afroamerikanere. Journalistisk dekning og fjernsynet tilstedeværelse av de daglige forsakelser og urettferdigheter som svarte i Sørstatene måtte lide, og av vold og trakassering utført av rasister og tilhengere av raseskille, ville førte til en bølge av sympati i den offentlige mening som kunne overbevise flertallet av amerikanere om at borgerrettsbevegelsen var den viktigste saken i amerikansk politikk tidlig på 1960-tallet.[76][77]
King organiserte og ledet politisk marsjer for svartes rett til å stemme, opphevelse av raseskille, rett til arbeid og andre grunnleggende borgerrettigheter.[78] De fleste av disse rettighetene ble med suksess innført i amerikansk lovgivning med vedtaket av loven om borgerrettigheter av 1964 og loven om stemmerettigheter av 1965.[79][80]
King og SCLC innførte mange av prinsippene til den kristne venstresiden og benyttet seg av taktikken med ikkevoldelig protestaksjoner med stor suksess over tid ved strategisk å velge protestmetoder og steder hvor aksjonene ble gjennomført. Det var ofte dramatiske situasjoner mot myndigheter og tilhengere av raseskille. Tidvis ble disse konfrontasjonene ensidig voldelige.[81]
Albany-bevegelsen var en sammenslutning for kjempe for opphevelse av raseskillet i Albany i Georgia i november 1961. I desember ble King og SCLC involvert. Bevegelsen mobiliserte tusenvis av borgere for et bredt ikkevoldelig angrep på hvert aspekt av raseskillet innenfor byen og fikk nasjonalt oppmerksomhet. Da King først gang besøkte byen den 15. desember 1961 hadde han «planlagt å bli en dag eller to og dra hjem etter å ha gitt råd.» [22] Men den neste dagen ble han dratt med i en massearrest av de fredelige demonstrantene, og han nektet kausjon inntil byen hadde gått med på innrømmelser. «De enigheter,» sa King, «var vanærende og ble krenket av byen,» så snart som han hadde forlatt den.[22]
King kom tilbake i juli 1962 og dømt til fengsle for 45 dager eller en bot på 178 dollar. Han valgte fengsel. Tre dager inn i straffen ble det sørget Albanys politisjef Laurie Pritchett diskret for at boten ble betalt og beordret hans løslatelse. «Vi hadde vært vitne til at personer ble sparket av restaurantstolene... utvist fra kirkene... og kastet i fengsel... Men for første gang ble vi vitne til å bli kastet ut av fengsel.» [22]
Etter bortimot et år med intens aktivisme med få påtakelige resultater begynte bevegelsen å forringes. King anmodet om en pause i demonstrasjonene og en «dag med botsøving» for fremme ikkevold og opprettholde moralsk mot. Inndelingene av det svarte samfunnet og den utspekulert reaksjon fra lokalmyndighetene beseiret anstrengelsene.[82] Imidlertid var det kreditert som en viktig taktikkleksjon for borgerrettsbevegelsen.[83] Da King i sin selvbiografi senere refererte til tilbakegangen i Albany, sa han at «Den feiltagelse jeg gjorde der var å protestere mot raseskille generelt framfor mot en enkelt og særskilt aspekt av den. Våre protester var så vage at vi fikk ingenting, og folk ble etterlatt meget deprimerte og fortvilet.»[84]
I april 1963 begynte SCLC å drive kampanje mot raseskille og økonomisk urettferdighet i Birmingham i Alabama. Kampanjen var ikkevoldelig, men bevisst konfronterende, utviklet delvis av prost Wyatt Tee Walker. Afroamerikanere i Birmingham, organisert med SCLC, okkuperte offentlige steder med marsjer og sit-ins, og åpent brøt de lover som ble betraktet som urettferdige.
Kings hensikt var å provosere fra massearrestasjoner og «skape en situasjon så krisepreget at det ville uunngåelig åpne dørene til forhandlinger.» [85] Imidlertid klarte kampanjens første frivillige ikke stenge byen eller å tiltrekke seg medias oppmerksomhet overfor politiaksjonene. På grunn av en usikker King fikk SCLCs strateg James Bevel til endre kurs for kampanjen ved å rekruttere barn og tenåringer til å bli med på demonstrasjonene.[86] Nyhetsmagasinet Newsweek kalte denne strategien for et barnekorstog.[87]
Under protestene benyttet Birminghams politikontor, ledet av Eugene «Bull» Connor, høytrykks vannkanoner og politihunder mot demonstrantene — selv mot barna. Ikke alle demonstrantene var fredelige, til tross for intensjonene til SCLC. I en del tilfeller ble tilskuere angrepet av politiet og de svarte med å gjøre fysisk motstand. King og SCLC ble kritisert for å utsette barn for fare. Men kampanjen var en suksess. Connor mistet jobben, og offentlige steder ble mer lovlig tilgjengelige for svarte. Kings omdømme bedret seg i stor grad etter kampanjen.[88]
King ble tidlig arrestert og fengslet, noe som var hans 13. arrestasjon ut av 29.[89][90] Fra sin fengselscelle skrev han de nå berømte «Brevene fra fengselet i Birmingham» som oppmodet bevegelsen til å benytte seg alle lovlige kanaler for sosiale endringer. King argumenterte at kritikk av rasisme er presserende og hastet, og at det nåværende systemet er for forskanset: «Vi vet gjennom smertefull erfaring at frihet er aldri gitt av de som undertrykker, den må ble krevd av de undertrykte.» Han pekte på den historiske hendelsen teselskapet i Boston, i ettertid en hyllet opprørshandling i de amerikanske koloniene, som var en ulovlig sivil ulydighet, og at omvendt, «alt Adolf Hitler gjorde i Tyskland var 'lovlig'.» King uttrykte også i stor grad sin frustrasjon over hvite moderate og geistlige som var altfor forsagt for å stå opp imot en urettferdig system.[91]
King og SCLC var drivkraften bak de omfattende demonstrasjonene i St. Augustine i Florida i 1964.[92] Bevegelsen marsjerte om natten gjennom byen og ble voldelig angrepet av hvite rasister. Hundrevis de som marsjerte ble arrestert og satt i fengsel.[93]
I desember 1964 slo King og SCLC sine krefter sammen med den ikkevoldelige studentorganisasjonen SNCC i Selma i Alabama hvor SNCC hadde i flere måneder drevet med registrere stemmer.[94] En lokal dommer utstedte et pålegg som forhindret enhver samling på 3 eller flere mennesker som var tilknyttet SNCC, SCLC, DCVL eller enhver av 41 navngitte borgerrettsforkjempere. Dette pålegget bremset midlertidig borgerrettsaktiviteten inntil King trosset og omgikk det ved å holde en tale i kirken Brown Chapel den 2. januar 1965.[95]
King, som representant for SCLC, var blant lederne av det såkalte «Big Six», de seks store borgerrettsorganisasjonene som var medvirkende til organiseringen av Marsjen til Washington for arbeid og frihet. Den forgikk den 28. august 1963. De andre lederne og organisasjonene som utgjorde de seks store var: Roy Wilkins fra National Association for the Advancement of Colored People; Whitney Young, National Urban League; A. Philip Randolph, Brotherhood of Sleeping Car Porters; John Lewis, SNCC; og James L. Farmer, Jr. Congress of Racial Equality.[96]
Den fremste strategiske organisatoren var Kings kollega Bayard Rustin.[97] For King var denne rollen preget av kontrovers ettersom han var en av nøkkelfigurene som imøtekom ønskene til president John F. Kennedy om endre fokuset for marsjen.[98][99] Kennedy hadde i begynnelsen satt seg imot marsjen direkte da han var overbevist om at den ville ha negativ innflytelse på å få vedtatt lovendringen av borgerrettsloven, men organisatorene var bestemt på at marsjen vil fortsette.[100]
Marsjen var opprinnelig oppfattet som en hendelse for å dramatisere de desperate forholdene til afroamerikanere i Sørstatene og en meget offentlig mulighet for organisatorenes bekymringer og klager rett ut for maktens sete i nasjonens hovedstad. Organisatorene hadde til hensikt å anklage og deretter utfordre myndighetene for at de ikke hadde greid å trygge borgerrettighetene og den fysiske tryggheten til borgerrettsforkjempere og svarte generelt i Sørstatene. Imidlertid føyde organisatorene seg etter press fra presidenten og demonstrasjonen tok etter hvert en langt mindre rasende tone enn opprinnelig ment.[101] Et resultat av dette var at en del borgerrettsaktivister følte at demonstrasjonen presenterte et unøyaktig, frisert utgave av etnisk harmoni: Malcolm X kalte den foraktelig for en «Farse mot Washington» og Nation of Islam nektet sine medlemmer fra å delta i marsjen.[101][102]
Marsjen greide imidlertid komme med særskilte krav: en avslutning av raseskille på offentlige skoler; meningsfulle borgerrettslover, inkludert en lov som forbød rasediskriminering i ansettelser; beskyttelse av borgerrettsforkjempere mot politibrutalitet; 2 dollar minimumslønn for alle arbeidere; og selvstyre for Washington, D.C., deretter styrt av kongresskomite.[103][104][105] Til tross for spenningene var marsjen en rungende suksess.[106]
Mer enn en kvart million mennesker av ulik etnisk tilhørighet deltok i hendelsen, som bredte seg fra trappene ved Lincolnmonumentet til grøntområdet National Mall og rundt det rektangulære selvskinnende bassenget. I sin tid var det den største samlingen av protestere i historien i Washington, D.C. [106] Kings mektige og imponerende tale «I Have a Dream» gjorde de tilstedeværende ekstatisk. Den er vurdert, sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-talen og Franklin D. Roosevelts Skjendselstale, som en av de mest imponerende tale i historien til amerikansk talekunst.[107]
En del av talen hans, oversatt til norsk:
Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, vil bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.
Jeg drømmer om en dag da mine fire barn lever i et land der de ikke blir vurdert ut fra sin hudfarge, men ut fra sin menneskelighet. Jeg har en drøm i dag!
Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annullering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm i dag![108][109]
Demonstrasjonsmarsjen, og særlig Kings historiske tale, bidro til plassere borgerrettighetene helt øverst på den liberale politiske agendaen i USA og lettet gjennomslaget for å vedta loven om borgerrettigheter i 1964.[110][111]
King, James Bevel, og SCLC, i delvis samarbeid med SNCC, forsøkte å organisere en demonstrasjonsmarsj fra Selma og til delstatshovedstaden Montgomery den 7. mars 1965. Det første forsøket på å marsjere på denne dagen ble avbrutt på grunn av pøbler og politibrutalitet. Denne dagen har siden blitt kjent som «den blodige søndagen». Den ble et vendepunkt i å få offentlig støtte for borgerrettsbevegelsen, og den klareste demonstrasjonen opp til da som viste de dramatiske mulighetene i Kings ikkevoldelige strategi. King, derimot, var ikke selv til stede.[22]
King møtte myndighetene i Johnsonadministrasjonen den 5. mars for å anmode om et pålegg mot enhver form for rettslig forfølgelse av demonstrantene. Han deltok ikke selv i marsjen grunnet kirkeplikter, men skrev senere: «Om jeg hadde noen ide om at delstatsoldatene ville benytte den formen for brutalitet som de gjorde, ville jeg ha følt meg tvunget til å oppgi mine kirkeplikter for å lede linjen».[22][112] Filmopptak av politibrutaliteten mot de protesterende ble vist i omfattende grad på TV og førte til offentlig forskrekkelse.[113]
King forsøkte deretter å organisere en marsj den 9. mars. SCLC søkte om et påbud i den føderale retter mot delstaten Alabama. Det ble nektet og dommeren utstedte en ordre om å blokkere marsjen inntil etter en høring. Uansett ledet King demonstrantene den 9. mars til Edmund Pettus-broen i Selma, holdt deretter en kort sesjon med bønn før han snudde demonstrantene rundt og ba dem deretter spre seg slik at rettens ordre ikke ble brutt. Den uventede avslutningen på denne andre marsjen hisset opp og overrasket mange i den lokale bevegelsen.[114] Marsjen gikk endelig i gang for fullt den 25. mars 1965.[115][116] På konklusjonen av marsjen og på trappene av delstatens capitol holdt King en tale som siden har blitt kjent som «How Long, Not Long».[117]
I 1966, etter flere suksesser i Sørstatene, forsøkte King og andre borgerrettsorganisasjoner å spre bevegelsen til Nordstatene med Chicago som første mål. King og Ralph Abernathy, begge fra middelklassen, flyttet til en bygning ved 1550 S. Hamlin Ave., i slumkvarterene av North Lawndale[118] i Chicagos vestside, både som en oppdragende erfaring og for å demonstrere deres støtte og empati med de fattige.[119]
SCLC dannet et forbund med CCCO (Koordinerende råd for samfunnsorganisasjoner), en organisasjon grunnlagt av Albert Raby, og de kombinerte organisasjonenes anstrengelser ble pleiet under vernet av Chicago Freedom Movement. I løpet av våren var det flere hvite og svarte par som testet kontorene til eiendomsmeglere og avdekket rasistisk styring: diskriminerende behandling av huskjøp av par som hadde nøyaktig samme inntekt, bakgrunn, antall barn og andre trekk.[120]
Bevegelsens behov for en radikal endring vokste, og flere større marsjer ble planlagt og utført: i Bogan, Belmont Cragin, Jefferson Park, Evergreen Park (en forstad sørvest for Chicago), Gage Park, Marquette Park, og andre steder.[121]
Abernathy skrev siden at bevegelsen mottok verre mottagelse i Chicago enn i Sørstatene. Marsjene, særlig den gjennom Marquette Park den 5. august 1966, ble møtt med flasker som ble kastet og skrikende flokker. Opprør synes meget mulig.[122][123] Kings tro motvirket mot at han satte i scene en voldelig hendelse og han inngikk en avtale med ordfører Richard J. Daley om å avlyse en marsj for å unngå den vold han fryktet ville oppstå.[124] King, som mottok dødstrusler gjennom hele sin tid i borgerrettsbevegelsen, ble truffet av en murstein i løpet av en marsj, men fortsatte å lede demonstrasjonsmarsjene til tross for farene.[125]
Da King og hans allierte til sist reiste tilbake til Sørstatene, etterlot de Jesse Jackson, en student som hadde tidligere blitt med i bevegelsen i Sørstatene, i ledelsen av organisasjonen.[126] Jackson fortsatte deres kamp for borgerretter ved å organisere «Operasjon Brødkurv» som var rettet mot matkjeder som ikke behandlet svarte med rettferdighet.[127]
I 1965 begynte King offentlig å uttrykk tvil om Vietnamkrigen. Den 4. april 1967 ved en opptreden ved kirken New York City Riverside Church — nøyaktig et år før han ble drept — holdt han en tale kalt «Beyond Vietnam».[128] Han talte mot USAs rolle i krigen, insisterte på at USA var i Vietnam «for å okkupere det som en amerikansk koloni.»[129] og karakteriserte den amerikanske regjering som «den største leverandør av vold i verden i dag.» [130] Han knyttet også krigen sammen med økonomisk urettferdighet, argumenterte at landet trengte en alvorlig moralsk endring:
King motsatte seg også Vietnamkrigen ved at den tok penger og ressurser fra hva som kunne ha blitt benyttet på sosial velferd i USA. Den amerikanske kongressen benyttet mer og mer på militæret og mindre og mindre på programmer som bekjempet fattigdom. Han oppsummerte dette aspektet ved å si at «En nasjon som fortsetter år etter år ved benytte mer penger på militært forsvar enn på programmer av sosial oppgang, nærmer seg åndelig død.» [131]
Kings opposisjon kostet ham betydelig støtte blant hvite allierte, inkludert president Johnson, fagforeningsledere og mektige utgivere.[132] «Presset blir stablet opp mot meg,» sa King, [133] og således klagde på den dobbelstandard som bifalt hans ikkevold innlands, men beklaget den da den ble benyttet «mot små brune vietnamesiske barn.» [134] Magasinet Life kalte talen for «demagogisk sladder som lød som et manus for Radio Hanoi,» [131] og avisen Washington Post erklærte at King hadde «minsket sin nytte for sin sak, for sitt land, sitt folk.» [134][135]
King slo fast at Nord-Vietnam «ikke begynte å sende store mengder med forskninger eller menn inntil amerikanske styrker hadde kommet i ti tusener.» [136] Han anklaget USA for å ha drept en million vietnamesere, «hovedsakelig barn».[137] Han kritiserte også USAs motstand til Nord-Vietnams landreformer.[138]
Talen var en refleksjon av Kings utviklende politiske forståelse i hans senere år, noe som var parallell til hva som ble lært ved det progressive Highlander Research and Education Center som King var tilsluttet.[139][140] King begynte å bli talsmann for behovet for grunnleggende endringer i det politiske og økonomiske livet i USA. Mot den tiden da han ble myrdet, uttrykte King i økende grad sin motstand mot krigen i Vietnam og hans anmodning om å se en omfordeling av landets ressurser for å bedre den etniske og økonomiske urettferdigheter.[141] King voktet sitt sitt språk i offentligheten for å unngå å bli knyttet til kommunisme av sine fiender, men privat talte han tidvis for sin støtte for demokratisk sosialisme. I en tale uttale han at «noe er galt med kapitalismen» og hevdet at «Det må være en bedre fordeling av rikdommen, og kanskje Amerika kan bevege seg mot en demokratisk sosialisme.» [142]
King hadde lest Karl Marx mens han var ved Morehouse, men selv om han avviste «tradisjonell kapitalisme», avviste han også kommunisme på grunn av dens «materialistiske tolkning av historien» som nektet religion, dens «etniske relativisme», og dens «politiske totalitarisme».[143]
King hevdet også i «Beyond Vietnam» at «virkelig medlidenhet er mer enn å kaste en mynt til en tigger... det kommer til å se at et byggverk som produserer tiggere trenger restrukturering.» [144] King siterte en amerikansk statsfunksjonær som uttalte at fra Vietnam til Latin-Amerika var landet «på feil side av en verdensrevolusjon».[144] King fordømte USAs «allianse med landadelen i Latin-Amerika», og uttalte at USA burde heller støtte «de skjorteløse og barbeinte folkene» i den tredje verden framfor undertrykke deres forsøk på revolusjon.[145]
King talte ved en antivietnamdemonstrasjon hvor han også nevnte borgerrettssaker og verneplikten:
I 1967 ga King en annen tale hvor han pisket mot det som han kalte den «grusomme ironi» at amerikanske svarte slåss og døde for et land som behandlet dem som annenrangs borgere:
Den 13. januar 1968, dagen etter president Johnsons tale om nasjonens tilstand, krevde King en stor marsj til Washington mot «en av historiens mest grusomme og meningsløse kriger».[148][149]
I 1968 organiserte King og SCLC «Poor People's Campaign», «Fattigfolks kampanje», for å rette oppmerksomheten mot økonomisk rettferdighet. King reiste over hele landet for å samle «en multietnisk hær av fattige» som kunne marsjere til Washington for å delta i ikkevoldelig ulydighet ved Capitol inntil kongressen opprettet en «lov om økonomiske rettigheter» for fattige amerikanere.[150][151] Kampanjen endte med en marsj til Washington, D.C., som krevde økonomisk støtte til de fattigste samfunnene i USA.
King og SCLC krevde at regjeringen investerte i oppbygging av Amerikas byer. han mente at kongressen hadde vist «fiendtlighet overfor de fattige» ved å bruke «militære midler med raskhet og sjenerøsitet». Han satte dette opp mot situasjonen med fattige amerikanere og hevdet at kongressen hadde kun gitt «fattelige midler med gjerrighet».[151] Hans visjon var for en endring som var langt mer revolusjonær enn bare en reform: han siterte systematisk mangler som «rasisme, fattigdom, militarisme og materialisme», og argumenterte at «rekonstruere samfunnet i seg selv er den virkelige saken som må behandles.»[152]
Planen var å sette opp et fattigkvarter eller rønneby i Washington, D.C. ble utført kort tid etter attentatet den 4. april. Kritikk mot Kings plan ble dempet i kjølvannet av hans død, og SCLC mottok en uovertruffen bølge av donasjoner for å utføre prosjektet. Kampanjen begynte offisielt i Memphis i Tennessee den 2. mai på det hotell hvor King ble myrdet.[153]
Tusenvis av demonstranter kom til National Mall og etablerte en leir som de kalte «Resurrection City», «Gjenoppstandelsens by». De ble værende der i seks uker.[154]
Den 29. mars 1968 dro King til Memphis i Tennessee for å støtte svarte sanitærarbeidere, representert av fagforeningen AFSCME Local 1733 som hadde vært i streik siden 12. mars for høyere lønninger og bedre behandling. I en hendelse hadde en svart arbeider blitt betalt for to timer etter at arbeiderne var blitt sendt hjem på grunn av dårlig vær, men de tilsvarende hvite arbeiderne fikk betalt for hele dagen.[155][156]
Den 3. april holdt King sin tale «I've Been to the Mountaintop» i Mason Temple, verdenshovedkvarteret til Church of God in Christ, pilegrimskirken. King flytur til Memphis hadde blitt forsinket grunnet en bombetrussel mot hans fly.[157] I referanse til bombetrusselen sa King, ikke langt unna sin egen død, hvilket ga hans nær profetisk glød:
King hadde leid rom 306 på Lorraine Motel, eid av Walter Bailey, i Memphis. Ralph Abernathy, Kings nærmeste venn og kollega var til stede ved snikmordet, bevitnet under ed til en særskilt regjeringsutnevnt komite at King og hans følge ble på rommet 306 så ofte at det ble kalt for «King-Abernathy-suiten».[159]
I henhold til Jesse Jackson, som var til stede, var Kings siste ord på balkongen forut mordet sagt til musikeren Ben Branch som var ment å spille den kvelden for en hendelse som King skulle delta på: «Ben, forviss deg om at du spiller Take My Hand, Precious Lord i møtet i kveld. Spill det riktig vakkert.»[160]
Deretter, klokken 6:01 om ettermiddagen den 4. april 1968 lød et skudd mens King sto på balkongen i hotellets andre etasje. Kulen gikk gjennom hans høyre kinn, knuste hans kjeve, gikk deretter ned hans ryggmarg før den havnet i hans skulder.[161] Abernathy hørte skuddet inne fra hotellrommet og løp ut på balkongen og fant King på gulvet.[162] Hendelsene som fulgte skytingen har blitt omdiskutert. En del har anklagd Jackson for å ha overdrevet sin reaksjon.[163]
Etter en kriseoperasjon i brystet ble King offisielt erklært død ved St. Joseph's Hospital klokken 7:05 om ettermiddagen.[164] I henhold til biograf Taylor Branch avslørte Kings obduksjon at selv om han var kun 39 år gammel, hadde han et hjerte tilsvarende en 60 år gammel mann, kanskje et resultat av alt stresset og spenningen fra tiden i borgerrettsbevegelsen.[165]
Attentatet førte til en omfattende bølge av opptøyer landet over, i Washington D.C., Chicago, Baltimore, Louisville, Kentucky, Kansas City, og et dusin andre byer.[166][167] Presidentkandidaten Robert F. Kennedy var på veg til Indianapolis for å drive politisk kampanje da han ble informert om Kings død. Han ga en kort tale en samling med tilhengere hvor han informerte dem om tragedien og oppmante dem om å fortsette Kings ideal med ikkevold,[168] James Farmer, Jr. og andre borgerrettsledere fremmet også ikkevoldelige reaksjoner, [169] mens den mer militante Stokely Carmichael krevde en mer kraftfull reaksjon.[169]
President Lyndon B. Johnson erklærte 7.april til en nasjonal sørgedag for borgerrettslederen.[170] Visepresident Hubert Humphrey var til stede ved Kings begravelse på vegne av presidenten da det var frykt for at Johnsons tilstedeværelse ville egge til protester og kanskje vold.[171]
Etter ønske fra enken ble Kings siste preken ved Ebenezer Baptist Church spilt ved begravelsen, [172] et opptak av hans preken «Drum Major» som hadde blitt holdt den 4. februar 1968. I denne preken ba King om at i hans begravelse skulle hans æresbevisninger og priser ikke nevnes, men det vil han si at han forsøkte å «fø de sultne», «kle de nakne», «ha rett om spørsmålet om krigen [i Vietnam]» og «elske og tjene menneskeheten».[173] Hans gode venn Mahalia Jackson sang hans favorittsalme, «Take My Hand, Precious Lord» ved anledningen.[174]
Byen Memphis sørget raskt å bilegge streiken på vilkår som var gagnlig for arbeiderne.[175]
To måneder etter Kings død, ble den tidligere straffedømte James Earl Ray arrestert på London Heathrow lufthavn mens han forsøkte å forlate Storbritannia med et falskt kanadisk pass under navnet Ramon George Sneyd på veg til Rhodesia, som den gangen hadde et hvitt styre.[176] Ray ble raskt utlevert til Tennessee og anklaget for mordet på Martin Luther King. Han tilsto attentatet den 10. mars 1969, skjønt han trakk tilbake tilståelsen tre dager senere.[177] På råd fra sin advokat Percy Foreman erklærte Ray seg skyldig for å unngå en fellende dom og således muligheten for å få dødsdom. Ray ble dømt til en straff på 99 år i fengsel.[177][178]
Ray sparket Foreman som sin advokat, og deretter kalt ham spottende for «Percy Fourflusher» («Bløffmaker»).[179] Han hevdet at en mann han hadde møtt i Montréal, Quebec, med dekknavnet «Raoul» var involvert og at snikmordet var et resultat av en konspirasjon.[180][181] Han tilbrakte den gjenværende delen av sitt liv, uten hell, å trekke tilbake sin tilståelse og sikre seg den rettssaken han aldri hadde.[178] Den 10 juni 1977, kort tid etter at Ray hadde vitnet for regjeringens utvalgte komité for attentater at han aldri hadde skutt King, flyktet han sammen med seks andre dømte fanger fra fengslet Brushy Mountain State Penitentiary i Petros i Tennessee. De ble tatt til fange den 13. juni og levert tilbake til fengselet.[182] Han døde i fengsel 70 år gammel i april 1998.[178]
Rays advokater opprettholdt påstanden at han var en syndebukk tilsvarende som Lee Harvey Oswald, den utpekte morderen av John F. Kennedy, ble sett på av konspirasjonsteoretikere.[183] En av påstandene som ble fremmet for å støtte dette er at Rays tilståelse ble gitt under tvang, og at han hadde blitt truet med dødsstraff.[178][184] Ray var en tyv og innbruddstyv, men hadde ingen tidligere historie av å ha begått voldelige forbrytelser med et våpen.[181]
De som mistenkte en konspirasjon, viste til at to etterfølgende ballistiske prøver viste til at en rifle tilsvarende til Rays Remington Gamemaster hadde vært mordvåpenet, ikke samtidig kunne bevise at hans bestemte rifle faktisk hadde vært benyttet i mordøyeblikket.[178][185] Vitner ved tidspunktet for Kings død forteller at for dem ble det opplevd som om skuddet kom fra en annen retning, hvilket indikerte fra bak en tykk buskas i nærheten av hotellet — og buskaset hadde blitt fjernet i dagene etter attentatet — og ikke fra hotellets vindu.[186]
I 1997 hadde Kings sønn Dexter King et møte med Ray, og gikk offentlig ut med sin støtte for Rays anstrengelser i å skaffe seg en ny rettssak.[187] To år senere vant Coretta Scott King, Kings enke, sammen med resten av familien, den sivile saken om urettmessig dødskrav mot Loyd Jowers og «andre ukjente medkonspiratorer». Jowers, eier av en restaurant i nærheten av hotellet, hevdet å ha mottatt 100 000 dollar for å sørge for at King ble myrdet. En jury på seks hvite og seks svarte fant Jowers skyldig og agenter fra myndighetene hadde innvirket i attentatet.[188] William F. Pepper, en advokat fra New York, mest kjent for å ha håndtert saken å bevise Rays uskyld, representerte familien King.[189]
I 2000 fullførte det amerikanske justisdepartementet en undersøkelse om Jowers' påstander, men fant ikke bevis som støttet påstandene om en sammensvergelse. Undersøkelsens rapport anbefalte ikke ytterligere etterforsking om ikke nye, troverdige fakta ble presentert.[190] I 2002 rapporterte The New York Times at presten Ronald Denton Wilson hevdet at hans far, Henry Clay Wilson — ikke James Earl Ray — hadde stått bak mordet på Martin Luther King. Han hevdet at «Det var ikke en rasistisk greie; han mente at Martin Luther King var knyttet til kommunisme, og han ville ha ham fjernet.» Wilson kom ikke med noen bevis som underbygget hans påstander.[191]
Kings biograf David Garrow er uenig i William F. Peppers påstander at myndighetene myrdet King. Han er støttet av forfatteren Gerald Posner som drev undersøkelser og skrev om mordet.[192] I 2003 utga William Pepper en bok om den langvarige etterforskningen og rettssaken, foruten også hans representasjon av James Earl Ray i forsøket på en ny rettssak, la fram bevisene og gjendrev andre redegjørelser. Han holdt fast på sin påstand om at myndighetene sto bak.[193]
James Bevel, en venn og kollega av King, har bestridt argumentet at Ray opptrådte alene og hevdet: «Det er ikke mulig at en ti cent hvit gutt kunne ha kommet opp med en plan om å drepe en million dollar svart mann.»[194] I 2004 bemerket Jesse Jackson, som hadde vært til stede ved Kings død: «Det er et faktum at det var sabotører for å forstyrre marsjen. Og innenfor vår egen organisasjon fant vi en nøkkelperson som var betalt av myndighetene. Så, infiltrasjon innenfor, sabotører utenfor, og pressen angrep... Jeg vil aldri tro at James Earl Ray hadde motiv, penger og mobiliteten til å ha gjort det selv. Vår regjering var meget involvert i å sette scenen for og jeg tror rømningsvegen for James Earl Ray.»[195]
J. Edgar Hoover, direktør av Federal Bureau of Investigation (FBI), en føderal etat for etterforskning av kriminalitet underlagt det amerikanske justisdepartementet, beordret personlig overvåking av Martin Luther King med den hensikt å underminere fredsprisvinnerens posisjon som borgerrettsleder.[132][196] I henhold Church-komiteen (oppkalt etter Frank Church) som var underlagt USAs senat, en særskilt komité utvalgt for å undersøke regjeringens operasjoner innenfor etterretning, fastslo en rapport fra 1975 at «Fra desember 1963 og fram til hans død i 1968 var Martin Luther King, Jr. mål for en omfattende kampanje fra Federal Bureau of Investigation for å 'nøytralisere' ham som en effektiv borgerrettsleder.» [197]
Byrået mottok fullmakt til fortsette med telefonavlyttingen fra justisminister Robert F. Kennedy våren 1963[198] og informerte president John F. Kennedy, begge forsøkte uten hell å overtale King til å ta avstand fra Levison.[199] Selv om Robert Kennedy kun ga skriftlig tillatelse for begrenset telefonavlytting av King på «forsøksbasis, for en måned eller så»,[200] utvidet Hoover tillatelsen slik at hans folk var «uskjermet» til å lete etter bevis i alle områder av Kings liv som de fant egnet.[201] FBI plasserte avlyttingsutstyr i Levisons og Kings telefon hjemme og på kontoret, og avlyttet hotellrommene når han reiste over landet.[199][202]
Hoover fikk i 1967 listet King og SCLC som en svart, nasjonalistisk hatgruppe med instruksjonene: «Ingen muligheter skal gå tapt via kontraspionasjeteknikker for å utnytte organisatoriske og personlige konflikter i lederskapet av gruppene... for sikte at målgruppen er splittet, latterliggjort eller diskreditert.» [196][203]
I årevis hadde Hoover vært mistenksom om mulige innflytelse fra kommunistene i sosiale bevegelser som fagforeninger og borgerrettsorganisasjoner.[204] Hoover beordret FBI å etterforske King i 1957, og dessuten SCLC da organisasjonen ble etablert (men som ikke hadde en fulltidsutøvende direktør før i 1960).[205] FBIs undersøkelser var hovedsakelig overfladiske fram til 1962 da den lærte at en av Kings mest tiltrodde rådgivere var New York-advokaten Stanley Levison. FBI hadde funnet ut at Levison hadde vært involvert i det amerikanske kommunistpartiet.[206]
FBI mente at Levison kunne arbeide som en «påvirkningsagent» over King, til tross for FBIs egne rapporter i 1963 som opplyste at Levison hadde forlatt kommunistpartiet og ikke lenger var involvert med dem.[207] En annen av Kings nærmeste, Hunter Pitts O'Dell, var også assosiert til kommunistpartiet ved vitnemål for granskningskomiteen for uamerikansk virksomhet (HUAC).[208] Imidlertid måtte FBI ved 1976 innrømme at de ikke hadde skaffet noen former for bevis om at King selv eller SCLC var involvert med noen kommunistorganisasjoner.[209]
For sin egen del benektet King ubøyelig å ha hatt noen forbindelse med kommunisme, uttalte i et intervju i 1965 at «det er så mange kommunister i denne frihetsbevegelsen som det er eskimoer i Florida», [210] og hevdet at Hoover «fulgte sporet med pasifisering av politiske krefter i Sørstatene» og at hans bekymring for kommunistinfiltrasjon i borgerrettsbevegelsen var ment å «hjelpe og tilskynde de rå påstandene til sørstatsrasister og ekstreme høyrefløyelementer.» [197]
Forsøket på å bevise at King var kommunist var knyttet til oppfatningen til mange tilhengere av raseskillet om at de svarte i Sørstatene egentlig var lykkelige over sin egen skjebne, men at de hadde blitt oppildnet av «kommunister» og «agitatorer utenfra».[211] Imidlertid hadde borgerrettsbevegelsen oppstått fra aktiviteter innenfor de svarte samfunnene som gikk tilbake til før den første verdenskrig. King har sagt at «negerrevolusjonen er en virkelig revolusjon, født fra det samme morsliv som skapte alle store sosiale hevninger — livmoren av utålelig forhold og uutholdelige situasjoner».[212]
Etter å ha konkludert at King var farlig grunnet kommunistinfiltrasjon, FBI endret taktikk til å forsøke å diskreditere ham grunnet avsløringer om hans private liv. FBIs overvåkning av King forsøkte å etablere at han var opptatt av tallrike utenomekteskapelig affærer.[202] Lyndon Johnson uttalte en gang at King var en «skinnhellig predikant».[213] Ralph Abernathy, en nær venn av King, uttalte i sin selvbiografi And the Walls Came Tumbling Down (1989) at King hadde en «svakhet for kvinner», men de «... alle forsto og trodde på det bibelske forbudet mot sex utenfor ekteskapet. Det var bare at han hadde en særlig vanskelig tid med den fristelsen.»[214][215][216] I et senere intervju sa Abernathy at han kun benyttet begrepet «skjørtejeger», men hadde ikke spesifisert at King hadde utenomekteskapelig sex og hans utroskap var mer emosjonelle enn seksuelle.[215] Kings biograf David Garrow skrev om et antall episoder, inkludert en kvinne som King så bortimot daglig, men «det forholdet... i økende grad ble det følelsesmessige midtpunktet i King, men det fjernet ikke tilfeldig forbindelser... av Kings reiser.» King forklarte sine utenomekteskapelig affærer som «en form for reduksjon av spenninger». Garrow merket seg at Kings affærer ga ham «smertefull... skyld».[217]
FBI spredte rapporter om slike affærene til ledere, vennlige journalister, mulige samarbeidspartnere og finansielle kilder for SCLC og Kings familie.[218] FBI sendte også anonyme brev til King som truet med å avsløre informasjon om han ikke sluttet med sitt borgerrettsarbeid.[219] Et anonymt brev ble sendt til King rett før han mottok Nobels fredspris hvor det blant annet sto: «Den amerikanske offentligheten, kirkeorganisasjoner som har hjulpet — protestanter, katolikker og jøder vil vite hvilken type du er — et ondt udyr. Det vil også andre som har støttet deg. Du er ferdig. King, det er kun en eneste ting igjen for deg å gjøre. Du vet hva det er. Du har bare 34 dager å gjøre det på (dette presise nummeret har blitt valgt for en særskilt grunn, det har entydig praktisk betydning). Du er ferdig. Det er kun en utveg for deg. Du bør heller ta det før ditt skitne falske jeg er avdekket for nasjonen.»[220]
King tolket det som en klar henstilling til å begå selvmord,[221] men William Sullivan, leder for FBIs innenlandske overvåkning på denne tiden, hevdet at det kun hadde til hensikt å «overbevise dr. King til å fratre SCLC.» [222] King nektet å overgi seg for FBIs trusler.[198] Dommer John Lewis Smith, Jr. beordret i 1977 at alle kjente kopier av lydopptak og avskrifter av disse fra FBIs elektroniske overvåking av King i årene mellom 1963 og 1968 skulle ble oppbevart i de nasjonale arkivene og forseglet fra offentlig innsyn fram til 2027.[223]
Tvers over Lorraine Motel, ved siden av det pensjonatet hvor James Earl Ray bodde, lå en brannstasjon. Politioffiserer var stasjonert i brannstasjonen for å overvåke Martin Luther King.[224] Agenter overvåket King på den tiden da han ble drept.[225] Rett etter at skuddene var blitt avfyrt, løp politiet ut av brannstasjonen og til motellet. Marrell McCollough, en etterretningspolitimann, var den første som administrerte hjelp til King.[226] Fiendskapet mellom King og FBI, den generelle mangelen på vilje til å finne morderen ved hjelp offentlig etterlysning, og politiets påfallende tilstedeværelse, har ført til spekulasjonen at FBI var direkte involvert i mordet på King.[227]
Gjennom hele sin deltagelse i borgerrettsbevegelsen ble King kritisert av mange grupperinger. Det omfattet også opposisjonen til mer militante politiske svarte grupper og blant de fremste kritikerne her var Malcolm X i Nation of Islam.[228] Stokely Carmichael var en separatist og uenig i Kings oppmaning om etnisk integrering ettersom han betraktet det som en fornærmelse for en særegen afroamerikansk kultur.[229] Omali Yeshitela oppmanet afrikanere til å huske historien om den voldelig europeiske kolonisering og hvordan makten til europeere ikke ble sikret gjennom integrering, men ved vold og makt.[230]
Den nevnte fattigfolkskampanjen som ble organisert av King var i særdeleshet kontroversiell, selv innenfor borgerrettsbevegelsen. Rustin avsto fra marsjen ved å hevde at målene til denne kampanjen var altfor brede, kravene umulige å oppnå, og at disse kampanjene ville føre til tilbakeslag og til mer undertrykkelse av fattige og svarte.[231]
Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
