Systematisk teologi

Systematisk teologi er en teologisk disiplin innenfor protestantisk teologi som forsøker å drøfte og etterprøve utsagn om Gud, menneskene og verden; det vil si etterprøve om hvorvidt utsagnene er gyldige, slik at de kan regnes som normative innsikter i dag. Systematisk teologi er en livstolkende virksomhet og deles vanligvis inn i tre deldisipliner: Dogmatikk (inklusive prolegomenaspørsmål), teologisk etikk og religionsfilosofi.

Grunnlag

Systematisk teologi forutsetter de andre teologiske disipliner. Tradisjonelt gjelder dette især de tre andre klassiske disipliner, som alle er historiske disipliner: Studiet av Det gamle testamente, Det nye testamente og Kirkehistorie/Historisk teologi. Hvilken status de historiske disipliner har vil avhenge av hvilken tradisjon det teologiske arbeid står innenfor, blant annet hvilket åpenbarings- og skriftsyn teologien har.

• I ortodoks teologi er det Bibelen, ofte forstått som åpenbaring (Guds ord), som har det avgjørende ordet. Systematisk teologi forstås dermed som en tjener for en tradisjonell fortolkning av Det gamle testamente og Det nye testamente.
• I konservativ teologi forstås dette forholdet mer åpent. Konservativ teologi forutsetter det historiske, Skriften (Bibelen) forstås som åpenbaringsvitnesbyrd, men det historiske utgjør ingen grunn i seg selv for hva som gjelder som normativt. Det historiske må kvalifiseres gjennom at det også etableres andre grunner for hvorfor noe er normativt. Systematisk teologi må også drøfte andre momenter, f.eks. historiske forhold (hva man kan si i lys av andre innsikter og andre kilder enn de bibelske). Den teologiske drøftingen tar utgangspunkt i sentrale og bærende elementer i det bibelske materialet (og dogma).
• I moderne kritisk teologi er Bibelen på lik linje med andre kilder om Gud. Kirkens lære handler om utlegning av menneskelig erfaring, og kristendommens tradisjon gir språket som diskursen benytter.

Funksjon med hensyn til kristen lære (dogma)

Den evangelikale teologen Alister McGrath har kritisert den postliberale teologen George Lindbecks kultur-lingvistiske teori om hva kristen lære er – og følgelig den systematiske teologis funksjon med hensyn til læren. McGrath kritiserer Lindbeck ved å si at teologi ikke bare er grammatikk, men at den også har hatt og har fire funksjoner som det er en indre sammenheng mellom (The Genesis of Doctrine, 1990):

• Kristen lære som sosial demarkasjon. Lære er med på å definere kirken som et sosialt fellesskap, dvs. som liminalitetsmarkør. Den systematiske teologi har dermed en kontekstuell pretensjon.
• Kristen lære som tolking av fortellingen om Jesus Kristus, og for så vidt som bibeltolking. Kirken har sammenfattet denne fortellingen som tro på den treenige Gud. Dette har også sammenheng med at denne fortellingen og denne troen konstituerer kristen identitet og kristent fellesskap.
• Kristen lære som tolking av erfaring. Som sosial demarkasjon og tolking av fortelling er kristen lære også tolking av menneskelig kunnskap og erfaring. Dette har sammenheng med at kristen forkynnelse vender seg til alle mennesker. Den systematiske teologi har dermed en universalistisk pretensjon.
• Kristen lære gjør krav på å være kognitivt sann, ved å tolke erfaring og kunnskap, normative tradisjoner i lys av troen på den treenige Gud, forankret i fortellingen om Jesus Kristus. Hermeneutisk vil tolkningen gå begge veier: fra tro til erfaring og fra erfaring til tro, i tråd med koherentisme som begrunnelsesparadigme.

Se også

• Prolegomenaspørsmål
• Dogmatikk
• Religionsfilosofi

Kilder

• Henriksen, Jan-Olav. Teologi i dag: Samvittighet og selvkritikk. Fagbokforlaget. Bergen. 2007.
• Morgan, Robert. «The Bible and Christian Theology» i Barton, John (red.) Biblical Interpretation (Cambridge companions to religion). Cambridge University Press. Cambridge. 1998.