Norges historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Disse boplassene ble en periode vurdert å være levinger etter bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland. Men arkeologene som studerer initialfasen i bosetningen i det som i dag er Norge regner med at de første menneskene som kom hit fulgte kysten langs det som i dag er Bohuslân. At de kom i en eller annen form for båt er helt sikkert, og mye tyder på at de lett kunne flytte seg over store avstander.
Siden siste istid har det vært sammenhengende bosetning i Norge.[1] Det kan ikke utelukkes at det levde mennesker i Norge i mellomistiden, men det er ikke påvist spor etter slik befolkning eller bosetning.
Steinalderen varte lenge; halvparten av det tidsrommet landet har vært befolket. Det er ingen skriftlige beretninger om hvordan livet var den gang. Kunnskapen er møysommelig samlet ved undersøkelser av steder der menneskene har oppholdt seg og etterlatt seg gjenstander som er behandlet av menneskehender. Dette kunnskapsfeltet kalles arkeologi. Arkeologene tolker sine funn og historien om landskapet omkring. I Norge er landhevningen etter istiden grunnleggende. Historien om boplassene på Pauler er ikke mer enn knapt femten år gammel.[når?]
Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 10 000–8 000 f.Kr. (se Steinalderen i Norge). Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1700 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere.
Jordbruk med fehold og åkerbruk ble innført i yngre steinalder. Svedjebruk der jordbrukerne flytter seg når åkeren ikke gir forventet avling.
Mer faste og vedvarende gårdsbosetninger utviklet seg i bronsealderen (1700 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene. I forhistorisk tid fantes det ingen faste landegrenser i Norden og Norge fantes ikke som stat. Folketallet i Norge falt trolig til år 0.[2]
Hendelser i denne tidsperioden, århundrene før år 1000, får vi glimt av i skriftlige kilder. Sagaene er riktignok skrevet ned på 1200-tallet, mange hundre år senere, men gir glimt inn i det som allerede da var en fjern fortid. Historien om fimbulvinteren gir et historisk bilde av noe som har skjedd og som i vår tid, ved hjelp av dendrokronologi, kan tolkes som en naturkatastrofe i år 536, skapt av et vulkanutbrudd i El Salvador.
I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. De norske kongene, og deres undersotter, bekjente seg nå til kristendommen. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen. Hele statsapparatet og Norge gikk deretter inn i nedgangstid.
Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, Grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII.
Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 9. april 1940.
Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-årene førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi.
Utdypende artikkel: Opphavet til befolkningen i Norge
Det er ikke funnet direkte spor etter neandertalere i Norge eller annen befolkning før istiden. Isbreene fra siste istid har i trolig fjernet de fleste sporene. Skandinavia var det området som sist ble isfritt.[3] I 2009 ble det funnet et bein av en neandertalere på Doggerland i Nordsjøen.[4] Analyser av flere tusen år gamle levninger tyder på to vesentlige innvandringer etter at isen forsvant: De første kom trolig fra det sørvestlige Europa (og hadde trolig holdt til på den iberiske halvøy under istiden), tusen år senere kom en vesentlig innvandring fra nordøst trolig av mennesker med bakgrunn i Ukraina og ved Svartehavet. Folken fra øst kom trolig via det nordlige Russland og befolket norskekysten. Da de første folkene kom var det indre av Skandinavia dekket av is og menneskene beveget i seg utkanten langs kystene. Innvandringen østfra og nordfra langs Norges kyst gjorde at befolkningen i Norge og Sverige ble genetisk nokså ulike. Den samiske befolkningen er trolig preget av senere innvandring trolig fra Sibir.[3][5] Studier av gener hos nålevende tyder på innvandring fra øst via Arkhangelsk og Kolahalvøya til Norge om lag 3700 år f.Kr..[6] De opprinnelige indoeuropeere er det antatte folket som snakket det urindoeuropeiske språket, og som levde 3000 - 4000 år f.Kr. eller tidligere.
Utdypende artikkel: Steinalderen i Norge
Da mesteparten av isen forsvant spredte vegetasjonen seg over landskapet og på grunn av varmt klima rundt år 2000-3000 f.Kr. vokste skogen mye høyere enn i moderne tid. Landhevning etter istiden førte til at en del fjorder ble til innsjøer og tørt land. Trolig kom de første menneskene fra sør langs kysten av Kattegat og over land inn i Finnmark fra øst. De første menneskene levde trolig av sanking, jakt og fangst.[7] Det er funnet en god del steinalderboplasser som viser at slike jakt- og fangsfolk oppholdt seg lenge på samme eller kom tilbake til samme sted regelmessig. Store mengder avgnagde bein viser at de levde av blant annet reinsdyr, elg, småvilt og fisk.[8] Befolkningen i steinalderen drev stort sett fiske og jakt langs kysten.[9]
Flintstein ble importert fra Danmark og bortsett små naturlige forkomster langs sørlandskysten er all flintstein i Norge fraktet av mennesker. På Espevær ble det i steinalderen brutt grønnstein til redskaper og over store deler av Vestlandet er det funnet redskaper av grønnstein fra Espevær. Omkring 2000-3000 år f.Kr. ble de vanlige husdyrene som ku og sau innført i Norge. Husdyr innebar trolig en grunnleggende samfunnsendring ved at en del av folket måtte være bofaste eller leve et halvnomadisk liv. Husdyrhold kan også ha ført til konflikt med jegere.[10] På Rennesøy er det funnet flint fra 9000 år f.Kr.. Den tidligste innvandringen omtales som ahrensburgkulturen med utgangspunkt på de nordtyske slettene. Det antas at reinsdyrene på disse slettene trakk nordover i retning iskanten ettersom slettene ble dekket av skog i varmere klima. Under istiden var store deler av det isfrie Vest-Europa, inkludert England og den tørrlagte Nordsjøen, tundra. Rundt 8000 f.Kr. var store deler av Nordsjøen tørt land med Vikingbanken som en øy hvor det er gjort arkeologiske funn.[11][12][13] Norskekysten var trolig beboelig i siste del av istiden.[14] Rundt år 8200 f.Kr. var Finnmarkskysten, Lofoten, Mørekysten, Fosen og Jæren isfrie. Skandinavia regnes som helt isfritt ved år 6500 f.Kr. I perioder trakk seg svært raskt tilbake, 300 til 500 meter per år.[9]
De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge, er funnet på Pauler, en gård i Brunlanes i Larvik kommune i Vestfold. Gården har i 2007 og 2008 gitt navn til en rekke steinalderboplasser som er gravd ut og undersøkt av arkeologer fra Kulturhistorisk museum ved UiO. Undersøkelsene er utført i forbindelse med den nye traseen for motorvei E18 vest for Farris. Den eldste boplassen, som ligger mer enn 127 moh., dateres til å være om lag 10 400 år gammel (ukalibrert, mer enn 11 000 år i virkelige kalenderår). Herfra var kanskje innlandsisen synlig da folk slo seg til her. Denne lokaliteten har fått navnet Pauler I, og regnes i dag å være det hittil eldste sikre spor etter mennesker i Norge. Stedet ligger i fjellet over Paulertunnelen på E18 mellom Larvik og Porsgrunn. Pionerbosetningen er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen. Arkeologene har spekulert på om hvor de kom fra, de første menneskene i det som i dag er Norge. Det er foreslått at de kunne komme i båt eller kanskje over isen fra Doggerland eller Nordsjølandet, men det er nå stor enighet om at de kom nordover langs det som i dag er Bohuslän-kysten.
Fosnakulturen (påvist ved Oslofjorden, øyer utenfor Bergen, Møre-Trøndelagskysten), Komsakulturen (særlig på Finnmarkskysten fra Alta til Kola) og Nøstvetkulturen (Oslofjorden, Skiensfjorden og Bamble) er de tradisjonelle betegnelser på fangstkulturer fra eldre steinalder. Disse små boplassene ligger på øyer eller på fastlandet nær havet og trolig brukte befolkningen båt på sine ferder (det er ikke funnet spor etter hus eller telt). I tillegg er det funnet boplasser i fjellet i områder med god tilgang på reinsdyr. Komsa-befolkningen vekslet trolig mellom å holde seg ved kysten om sommeren og inne i de mindre værharde fjordene om vinteren.[15] Funn på på 1960-tallet på Høgnipen i Østfold ble på grunn av høyden over og strandlinjens datering antatt å være landets eldste boplass[14] og det eneste Fosna-funnet på Østlandet.[9]
I den yngre steinalderen (4000 f.Kr.–1700 f.Kr.) finnes det en teori om at et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige næringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold.
Det er usikkert om det fantes organiserte samfunn eller statslignende sammenslutninger i steinalderen i Norge. Funn fra boplasser tyder på at mange bodde sammen og at dette trolig var mer enn en familie slik at det var en litt større ordnet flokk.[16]
I forhistorisk tid var husdyrhold og jordbruk av liten økonomisk betydning i Finnmark. Leveveiene i Finnmark var hovedsakelig basert på fisk, sanking, jakt og fangst, og etterhvert ble tamreindrift utbredt i middelalderen. Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8000 år f.Kr. Det antas at kystområdene ble isfrie 11 000 år f.Kr og fjordområdene rundt 9000 år f.Kr. hvorpå vier, gress, lyng, bjørk og furu kom til. Finnmarksvidda var dekket av furuskog rundt 6000 år f.Kr. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 f.Kr. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet. På Sørøya var netto havstigning på 12 til 14 meter og mange boplasser ble oversvømmet.[17]:23–26
Ifølge Bjørnar Olsen er det mye som tyder på forbindelse mellom den eldste bosetningen på Vestlandet («Fosnakulturen») og den i Finnmark, men det er usikkert i hvilken retning bosettingen har skjedd. I tidligste del av eldre steinalder var trolig bosetningen i Finnmark konsentrert til kystområdene og disse bare preg av livsstil med stor mobilitet og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis. De arkeologisk påviste boplassene fra eldre steinalder i indre Finnmark og Troms er knyttet til innsjøer og store vassdrag.[17]:35–38 De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4200 f.Kr., det vil si yngre steinalder. Bjørnar Olsen tror at de eldste kan være inntil 2000 år eldre enn dette.[17]:46
Fra rundt 4000 år f.Kr. begynte en langsom avskoging av Finnmark og rundt 1800 f.Kr. var vegetasjonsutbredelsen omtrent som i moderne tid. Vegetasjonsendringen kan ha gitt lenger avstand mellom reinens sommer- og vinterbeite. Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4000 f.Kr. samtidig som havstigningen stanset.[17]:49
Bosettingen i Finnmark og store deler av Nord-Norge i yngre steinalder var ifølge Gutorm Gjessing halvnomadisk med flytting mellom fire sesongboplasser (etter mønster av livet i samiske siidaer i historisk tid): Ved den ytre kysten om sommeren (fiske og selfangst) og i innlandet om vinteren (jakt på rein, elg og bjørn). Povl Simonsen mente i stedet at vinterboplassen var i indre fjordstrøk i landsbyaktig torvhusbebyggelse. Bjørnar Olsen tror at det ved slutten av steinalderen langs kysten var relativt bofast befolkning mens det i innlandet var mindre bofasthet og mer mobil livsstil.[17]:60–76
Utdypende artikkel: Bronsealderen i Norge
Bronse ble i Norge tatt i bruk til verktøy fra rundt år 1500 f.Kr.. Bronse er en blanding av tinn og kobber, og disse metallene ble innført fordi de den gang ikke ble utvunnet i landet. Bronse antas å ha vært et relativt dyrt materiale.[18] Bronsealderen i Norge kan deles i to faser:
For den forhistoriske (skriftløse) tid er det begrenset kunnskap om samfunnsforhold og eventuelle statsdannelser. Fra bronsealderen finnes det store gravhauger av steinrøyser langs kysten av blant annet Vestfold og Agder. Trolig var det bare høvdinger eller andre stormenn som kunne reise slik gravminner og trolig fantes en form for organisert samfunn knyttet til disse.[16] I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Da vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.
I det siste årtusen f.Kr. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 f.Kr. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda.[17]:101–110 Fra rundt år 1800 f.Kr. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0.[17]:125–127 Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen f.Kr., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 e.Kr.[17]:139
Utdypende artikler: Jernalderen i Norge, Samisk historie i jernalderen og Vikingtiden i Norge
Omkring 500 år f.Kr. regner forskerne med at bronsealderen avløses av jernalderen da jern overtar som viktigste materiale til våpen og redskaper. Bronse, tre og stein ble fortsatt brukt. Jern var billigere enn bronse, lettere å bearbeide enn flint, og kunne brukes til mange formål; trolig ble jern et allemannseie. Jern kunne blant brukes til å lage solide og skarpe økser som gjorde det mye lettere å felle trær. I jernalderen ble også gull og sølv tatt i bruk dels til pynt og dels som betalingsmiddel.[19] Det er ukjent hvilket språk som ble brukt i Norge før vår tidsregning. Fra rundt år 0 og til rundt år 800 snakket alle i Skandinavia (unntatt samene) urnordisk, et nordgermansk språk. Deretter utviklet det seg i dette området flere forskjellige språk som bare var delvis innbyrdes forståelige.[20] Jernalderen deles inn i flere periode:
Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til De britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i slaget på Stiklestad i 1030.
Minkende isbreer i høyfjellet, blant annet i Jotunheimen og Breheimen, har fra rundt år 2000 avdekket gjenstander fra vikingtid og tidligere. Dette er gjenstander av organisk materiale som er bevart av isen og som andre steder i naturen blir brutt ned på noen måneder. Funnene blir stadig eldre etter hvert som smeltingen gjør at arkeologene kommer dypere i isen.[21][22] Omkring halvparten av alle arkeologiske funn på isbreer i verden blir gjort i Oppland. I 2013 ble det funnet en 3400 år gammel sko og en kjortel fra år 300.[23][24] Funn på Lomseggen i Lom publisert i 2020 avdekket blant annet godt bevarte hestetruger brukt på en fjellovergang. Mange hundre gjenstander omfatter bevarte klær, kniv, visp, votter, skinnsko, treskrin og hesteutstyr. Et tøystykket datert til år 1000 har den originale fargen bevart.[25][26] I 2014 ble en treski fra rundt år 700 funnet i Reinheimen. Skien er 172 cm lang og 14 cm bred, med bevart binding av lær og vidje.[27]
Pytheas fra Massalia er den eldste kjente beretning om det som trolig var Norges kyst, kanskje et sted på kysten av Møre. Pytheas besøkte Britannia rundt år 325 f.Kr. og reiste videre nordover til et land ved «Ishavet». Pytheas beskrev den korte sommernatten og midnattsolen lenger nord. Han skrev blant annet at folk der laget en drikk av korn og honning.[28] Cæsar skrev i sitt verk om det galliske felttog om den germanske stammen haruderne. Andre romerske kilder omkring år 0 omtaler kimbrernes land (Jylland) og de kimbriske nes (Skagen) og at kildene opplyste at kimbrere og charyder bodde i dette området. Noen av disse folkeslagene kan ha innvandret til Norge og der blitt kjent som horder (som i Hordaland). Kilder fra Middelhavsområdet omtalte øyene Scandia, Skandinavia og Thule («den ytterste av alle øyer»). Den romerske historikeren Tacitus skrev rundt år 100 et verk om Germania og nevnte der folkeslaget svionene i Scandia. Ptolemaios skrev rundt år 150 at kharuderne (horderne) bodde lengre nord enn alle kimbrer, i nord bodde finnoi (finner eller samer) og i sør gutai (gøter).[29] Norden og Norge lå utenfor Romerriket som dominerte Europa på den tiden.[30] Den gotiskfødte historikeren Jordanes skrev på 500-tallet om 13 stammer eller folkegrupper i Norge blant annet raumaricii (trolig Romerike), ragnaricii (Ranrike) og finni eller skretefinni (skrid-finner eller skifinner det vil si samer) samt en del uklare grupper. Prokopios skrev på samme tid om Thule nord for danenes og slavernes land, Thule var ti ganger så stor som Britannia og den største av alle øyer. I Thule var solen oppe 40 dager i strekk om sommeren.[31] Etter folkevandringstiden ble søreuropeernes beretninger om det nordlige Europa fyldigere og mer pålitelige.[32]
Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Navneforskerne har ordnet forskjellige typer gårdsnavn kronologisk noe som gir holdepunkt for å fastslå når stedet ble tatt i bruk av mennesker eller fikk fast bosetning. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.[33] Arkeologiske spor tyder på noen områder har vært bosatt tidligere enn antatt ut fra gårdsnavnet. Gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». Navn som By (eller Bø) viser at det er et gammelt bosted. Fra eldre jernalder forteller navn på -heim (et fellesgermansk ord som betyr bosted) og -stad om bosetning, mens -vin og -land forteller om bruken av stedet. Gårdsnavn på -heim finnes ofte som -um, -eim eller -em som i Lerum og Seim, det er ofte store gårder sentralt i bygden. Ny gårdsnavn med -stad og -land ble også etablert i vikingtiden.[33]:159 De første bøndene tok trolig i bruk de beste områdene. De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.[34]
Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Blant annet er det vanskelig å påvise hvor i Europa innvandrerne har kommet fra. De fastboende hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. I folkevandringstiden ser det også ut til at det i deler av landet ble vanlig med klyngetun eller en form for landsbybebyggelse.[33]:163; 167
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De som flyttet slo seg ned som bofast jernalderbefolkning og ble dominerende overfor den opprinnelige befolkningen som kan ha vært samisk. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk med husdyr som ble foret inne om vinteren samt en del korndyrking og fiske. Nordgrensen for nordmennenes bosetning var opprinnelig ved Toppsundet nær Harstad og rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Det var så langt nord det var mulig å dyrke korn på den tiden. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Omkring år 800 bodde det nordmenn langs hele den ytre kysten til Vannøy. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. Det var trolig dette området mellom Malangen og Vannøy som var Ottar fra Hålogalands område. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst. Øst for Nordkapp er det spredte arkeologiske funn av norsk bosetting i vikingtiden. Det er norske navn på fjorder og øyer fra vikingtiden, blant annet fjordnavn med «-anger». Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark. Handelsmenn og skattefuter reiste enda lenger.[35]
Nord til Malangen var det norrøne bondebygder i jernalderen. Malangen ble regnet som Finnmarks vestgrense til 1300. Det finnes enkelte arkeologiske spor norrøn virksomhet rundt kysten fra Tromsø til Kirkenes i vikingtid. Omkring Tromsø tyder forskningen på norrøn/samisk blandingskultur på kysten.[36]
Fra år 1100 og de neste 200–300 år er det ikke spor av norsk bosetting nord og øst for Tromsø. Det er uvisst om dette skyldes avfolking, om det skyldes at nordmennene lenger nord ikke var kristnet eller at ikke var kirker nord for Lenvik eller Tromsø. Norsk bosetting i helt i nord fremgår av kilder fra 1300-tallet. I hansatiden ble bosettingen utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske mens det tidligere (i vikingtid) hadde vært gårder med kombinasjon av fiske og jordbruk. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Vardø ble en liten norsk by, mens Vadsø forble samisk. Langs den ytterste kysten kom det norske bosettinger og kirker utover i middelalderen. Etter reformasjonen, kanskje som resultat av tilbakegang i fiskebestandene eller fiskeprisene, kom det norsk bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. Noen fiskevær ytterst på kysten ble forlatt for godt. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med sterk svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.[35]
På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.[37]
Betegnelsen Nord-Norge kom såvidt i bruk på slutten av 1800-tallet og administrativt ble området omtalt som Tromsø stift da Tromsø fikk bispesete i 1840. Det hadde vært ulike betegnelser tidligere: Hålogaland omfattet opprinnelig bare Helgeland og da norrøn bosetning spredte seg nordover i vikingtiden og middelalderen ble Hålogaland brukt om området nord omtrent til Malangen, mens Finnmark eller «Finnmarken», «samenes land», lå utenfor. Betegnelsen Nord-Norge laget ved et kafebord i Kristiania i 1884 av medlemmer i Nordlændingernes Forening og ble alminnelig brukt først i mellomkrigstiden etterhvert som det fortrengte «Hålogaland».[38]
Slaget i Hafrsfjord i år 872 har lenge blitt regnet som dagen da Norge ble et rike. Årstallet for slaget er usikkert (kan ha vært 10-20 år senere). Hele Norge ble ikke samlet til ett ved det slaget: prosessen hadde begynt tidligere og pågikk et par hundre år etter. Med dette menes at det geografiske området ble underlagt en politisk myndighet og ble en politisk enhet. Det geografiske området ble oppfattet som et område slik det er kjent blant annet fra Ottar fra Hålogalands beretning for kong Alfred av Wessex rundt år 880. Ottar beskrev «nordmennenes land» som meget langt og smalt, og det var smalest lengst nord. Øst for ødemarken i sør lå Sveoland og i nord lå Kvenaland i øst. Når Ottar seilte sørover langst land fra hjemstedet (Malangen) til Skiringssal hadde han hele tiden Norge («Nordveg») på babord side og de britiske øyer på styrbord side. Reisen tok en måned med god bør. Ottar oppfattet «Nordveg» som en geografisk enhet, men antydet ikke at det var en politisk enhet.[39] Ottar skilte nordmenn fra svear og daner. Det er uklart hvorfor Ottar oppfattet befolkningen spredt utover et så stort område som en helhet. Det er uklart om Norge som geografisk begrep eller nordmenn som navn på folkegruppe er eldst.[20] Nordmennene hadde et felles språk som i århundrene før Ottar ikke skilte seg særlig fra språket i Danmark og Sverige.[40]
Det er ifølge Sverre Steen lite trolig at Harald Hårfagre var i stand til å kontrollere hele dette området som ett rike. Sagaen om Harald er skrevet 300 år senere og ved hans død var Norge flere mindre riker. Trolig kontrollerte Harald et større område en noen før ham og på det største omfattet antakelig Haralds rike kysten fra Trøndelag til Agder og Vestfold samt deler av Viken. Trolig var det flere mindre riker av varierende utstrekning før Harald og noen av disse gjenspeiles tradisjonelle landskapsnavn som Ranrike og Ringerike. Landskapsnavn på «-land» (Rogaland) og «-mark» (Hedmark) samt navn som Agder og Sogn kan ha vært politiske enheter før Harald.[41]
Ifølge Sverre Steen ble rikssamlingen fullført tidligst ved slaget på Stiklestad i 1030 og trolig var innføring av kristendommen en vesentlig faktor for etablering av Norge som stat. Håkon I den gode Adalsteinsfostre innførte leidangsordning der «kystlandet» (så langt som laksen gikk opp i elvene) ble delt inn i skipreider som skulle stille et langskip med soldater og forsyninger. Trolig ble leidangen innført som forsvar mot danene. Grensen mot danene gikk tradisjonelt ved Göta älv og flere ganger før og etter Harald Hårfagre hadde danene kontroll over sentrale deler av Norge.[42]
Kristendommen var kjent og fantes i Norge før Olav Haraldsons tid. Spredningen skjedde både fra sør (dagens Danmark og Nord-Tyskland) og fra vest (England og Irland). Ansgar av Bremen, kalt «Nordens Apostel», virket i Sverige, men han var aldri i Norge og hadde trolig liten innflytelse i landet. Vikingtokter bragte den tids nordmenn i kontakt med kristelige land og noen lot seg døpe i England, Irland og Nord-Frankrike. Olav Tryggvason og Olav Haraldson var vikinger som vendte hjem. De første kristne i Norge var samtidig knyttet til før-kristen lokal religion blant annet ved at de blandet kristne symboler med symboler Odin og andre skikkelser fra norrøn religion.[43]
Ifølge Sverre Steen bør ikke innføringen av kristendommen i Norge oppfattes som en landsomfattende vekkelse. På Mostratinget ble kristenretten innført som lov i landet og senere inntatt i lovene for det enkelte lagdømmet. Kristendommen innebar først og fremst nye former i samfunnslivet blant annet ble bloting og gudebilder forbudt, det ble forbudt å «sette ut» uønskede spedbarn (for å la dem dø), og det ble forbudt med flere koner. Kirken ble en landsomfattende institusjon med en særskilt gruppe tjenestemenn med oppgave å verne kirken og befeste den nye religionen. Ifølge Sverre Steen bør derfor kristendommen og kirken i middelalderen betraktes under ett, og disse ble en ny samlende faktor i landet. Kirken og kristendommen knyttet Norge til det romersk-katolske Europa med kirkelatin som felles språk, samme tidsregning som Europa ellers og kirken i Norge ble innrettet omtrent som kirkene i Danmark, Sverige og England. Norge fikk pavelig godkjenning i 1070 og ble egen kirkeprovins i 1152 med erkebiskop Nidaros.[44]
Med kristendommen fikk landet tre samfunnsmakter: bøndene (organisert gjennom tingene), kongen med hans tjenestemenn og kirken med presteskapet. Tingene er den eldste institusjonen: På allting hadde alle våpenføre menn møterett (til dels møteplikt) og på lagting møtte utsendinger fra et område (det vil si at lagtingene var representative forsamlinger). Tingen både dømte i konflikter og fastsatte lover. Lovene ble memorert av deltakerne og skrevet ned rundt år 1000 eller senere i Gulatingsloven, Frostatingsloven, Eidsivatingsloven og Borgartingsloven. Den som hadde fått medhold på tinget måtte selv sørge for iverksettelse av dommen.[45][46]
Utdypende artikler: Tidlig middelalder i Norge og Urbaniseringen av Norge. Se også: Borgerkrigstiden
Tidlig middelalder regnes i norsk historie som perioden mellom vikingtidens slutt omkring 1050 og kong Sverres kroning i 1184. Periodens begynnelse kan dateres forskjellig, fra rundt år 1000 da kristningen av landet tok til og opp til 1100 da vikingtiden fra et arkeologisk ståsted var over. Fra 1035 til 1130 var det (relativt) indre fredstid i Norge, selv flere av kongene forsøkte seg på hærferder i utlandet blant annet i 1066 og 1103.
I denne perioden ble kirkens organisasjon oppbygd. Dette førte til gradvis endring i religiøse skikker. Religion gikk fra å være et huslig anliggende til å bli regulert av felleseuropeiske kristenrett og at kongemakten fikk økt makt og innflytelse. Slaveriet ("trelldom") ble gradvis opphevet. Befolkningen vokste raskt i denne perioden, noe de tusenvis av gårdsnavn som slutter på -rud viser.
Urbaniseringen av Norge er en historisk prosess som sakte, men sikkert har endret Norge fra tidlig vikingtid til i dag, fra et land basert på jordbruk og sjølberging, til stadig mer handel og industri. Allerede på 800-tallet fikk landet sitt første bysamfunn, og på tusen og ellevehundretallet fikk vi de første varige byene.
På 1130-tallet brøt det ut borgerkrig. Dette skyldtes maktkamp og at alle som hevdet de var kongssønner kunne kreve rett til tronen. Stridighetene eskalerte til omfattende helårs krigføring da Sverre Sigurdsson startet et opprør mot kirkens og lendmennenes tronkandidat Magnus Erlingsson.
Utdypende artikkel: Urbaniseringen av Norge
De eldste norske byene vokste trolig frem fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. Hamar og Stavanger ble nye bispeseter og omtales sent på 1100-tallet som byer sammen med handelsstedene Veøy i Romsdal og Kaupanger i Sogn. I senmiddelalderen ble Borgund (på Sunnmøre), Veøy (i Romsdalsfjorden) og Vågan (i Lofoten) omtalt som småkjøpsteder. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.[47] Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by. Det grøderike Jæren og ytre Ryfylke var trolig relativt tett befolket på den tiden. I Stavanger og Nord-Jæren er det funnet en særlig stor konsentrasjon av irske gjenstander fra vikingtiden.[48]
Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Oscar Albert Johnsen anslo bybefolkningen før svartedauden til 20 000 hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.[49]:319–325 Knut Helle antyder 20 000 bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.[47]
Bjarkøyretten regulerte forholdene i byer (særlig Bergen og Nidaros) og på handelsplasser, og hadde for Nidaros mange av de samme bestemmelsene som Frostatingsloven.[50] Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen samt med tilsvarende lover utarbeidet også for Oslo, Nidaros og Tunsberg. Byloven gjaldt innenfor byens takmark. Byloven bestemte at byens offentlige gater besto av brede allmenninger (vinkelrett på strandlinjen) og streter parallelt med strandlinjen, tilsvarende i Nidaros og Oslo. Veitene var smågater på opp til 3 alen (1,4 meter) og knyttet til den enkelte eiendom. Fra middelalderen var de norske byene som regel omgitt av plankegjerder. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.[49]:319–325[50][51][52]
Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes, I Bergen kunne for eksempel naut og sauer bare omsettes på Torget, og fisk bare på Torget eller direkte fra båtene ved bryggekanten.[53] I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.[50] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I Oslo var det fra 1200-tallet eller tidligere vanlig med bygårder bestående av enkeltbygninger på et par etasjer omkring en gårdsplass med adgang fra gaten gjennom et portrom. Oslos middelalderske bygårder var bosted for en til fire husstander. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. I bygårdene kunne det være flere uthus som forlager, fjøs og stall. Arkeologiske utgravinger viser at mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.[54]
Utdypende artikkel: Høymiddelalder i Norge
Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til utløpet av Göta älv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.
Rett før svartedauden rundt 1350 var det mellom 65000 og 85000 gårdsbruk i landet, og det hadde vært en sterk vekst antall gårder fra 1050 særlig på Østlandet. I høymiddelalderen hadde kirken eller kirkelige institusjoner hånd om 40 % av jorden i Norge, mens aristokratiet hadde omkring 20 % og kongen eide 7 %. Kirken og klostre fikk jord ved gaver fra konge og stormenn, eller ved arv og gaver fra vanlige bønder.[55]
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder høyere i lendet og lenger mot nord. Østlandet hadde størst arealer å ta av og fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fiske. Den islandske Rimbegla forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved Malangen mens grensen helt ute ved kysten gikk ved Kvaløya. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[56]
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.[57][58] Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[59]
Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15000 i byer.[49]:262–268
Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.[49]:262–268
På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum.
Utdypende artikler: Norsk historie fra reformasjon til enevelde og Reformasjonen i Norge
I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Det store beslaget økte kongens inntekter og var i stand til blant annet å utbygge militærmakten og befestet sin makt i riket. Omtrent fra reformasjonen og i århundrene etter økte staten sin makt og betydning i folks liv. Til rundt 1620 var statsadministrasjonen nokså enkel og lite spesialisert: I København besto sentraladministrasjonen særlig av et kanselli og et rentekammer; og lensherrer styrte den sivile (herunder fogder og lensmmen) og militæret i sitt distrikt, lensherrene krevde inn skatter og hadde tilsyn med næringslivet. Regnskapene var lite oversiktlige og uten sammendrag.[60] Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble etter reformasjonen utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving.
Fra 1620 gjennomgikk statsapparatet store endringer der spesialisering av funksjonene var en hovedsak. Lensherrens oppgaver ble delt mellom flere, mer spesialiserte tjenestemenn - lensherrene beholdt den formelle myndighetene over disse som i praksis sto under riksadministrasjonen i København. Blant annet ble det etablert et eget militært offiserskorps, det ble opprettet en egen tolletat og utnevnt egne kasserere for skatter og avgifter. Overbergamtet, det sentrale styringsorganet for oppsyn med bergverksdriften i Norge, ble opprettet i 1654 med kontor i Christiania og denne etaten skulle stå over de berghauptmennene i det nordenfjeldske og sønnenfjeldske (gruvene på Kongsberg og Røros ble etablert i tiårene før). Den formelle overgangen fra lensstyre til embetsstyre med fastlønte amtmenn skjedde etter 1660, men de reelle endringene hadde pågått fra rundt 1620. Den økte spesialiseringen og overgang til embetsstyre innebar at eksperter, ikke amatører, hadde styringen med hvert sitt område, og dette embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden ikke var et personlig diktatur.[61][62][63][64][65]
Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød.
Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Särna, samt Båhuslen. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitetets utdannelsesmonopol.
Fra 1500-tallet fikk næringslivet mer preg av produksjon for salg og ikke bare eget forbruk. Tidligere var det særlig fiskeriene som hadde produsert et så stort vareoverskudd at det ble solgt til markeder langt unna, tørrfiskhandelen via Bergen er kjent fra rundt år 1100. På 1500-tallet ble utbyttet av fiskeriene mangedoblet særlig på grunn av innsig av sild på Vestlandet og i Trøndelag og fordi nye redskaper gjorde fiske av sild og skrei mer effektivt.[66] Linefiske og torskegarn som ble tatt i bruk på 1600-tallet var kontroversielt fordi småfiskerne mente det favoriserte borgere i byene.[67]
Skogbruk og trelasthandel ble en viktig næringsvei særlig på grunn av oppgangssagen som gjorde det mulig å sage alle slags bord og planker for salg til utlandet. Etterspørselen etter trelast økte samtidig i Europa, Norge hadde rikelig med skog og trelast ble på 1600-tallet landets viktigste eksportvare. Det fantes hundrevis av sagbruk i landet og de største hadde preg av fabrikker. I 1680 regulerte kongen trelasthandelen ved å tillate eksport bare fra privilegerte sagbruk og i et bestemt kvantum.[68]
Fra 1520-tallet ble drevet utvinning av noe sølv i Telemark. Da bøndene jaget de tyske bergarbeiderne hvorpå kongen henrettet fem bønder og krevde erstatning fra den andre opprørske bøndene. Bakgrunnen for den hardhendte behandlingen var at kongen ønsket å hevde sin autoritet over utvinning av kostbare metaller. Letingen etter metaller ledet til sølvverket på Kongsberg etter 1624, kobber i fjellbygdene mellom Trøndelag og Østlandet, og jern blant annet i Agder og nedre Telemark. Den økonomiske gevinsten av bergverkene på den tiden er uklar fordi det ikke finnes pålitelige regnskaper. Kongsberg gjorde Danmark-Norge selvforsynt med sølv og kobberverkene produserte en god del mer enn den innenlandske etterspørselen og ble en viktig eskportvare. Kongsberg og Røros ble som de eneste norske byene etablert på grunn av bergverkene.[69]
Foruten sagbrukene ble det på 1600-tallet etablert industripreget produksjon (manufakturer) innenfor blant annet ullveving, såpeproduksjon, trankoking, spikerproduksjon og fremstilling av krutt.[70]
Inntil 1660 hadde kongen vært valgt av det danske riksrådet, mens han arvet Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Frederik III innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen juridiske begrensninger i kongens makt. Dette forsterket utvidelsen av statsapparatet som hadde pågått noen tiår, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Det mer spesialiserte og utvidete embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden i hovedsak ikke var et personlig diktatur: De skiftende monarkene hadde formelte siste ord viktige saker, men høyere embetsmenn la premissene. Ifølge Steen var ikke eneveldet tyrannisk der borgerne ble behandlet vilkårklig av konge og embetsmenn: Lovene var strenge og straffene harde, men det rådde rettssikkerhet. Kongen brukte sjelden sin rett til å straffe utenom rettsvesenet og brukt ofte sin rett til formilde dommer eller benåde. Det forekom nesten aldri at kongen grep inn i en rettssak før dom var falt.[72]
I 1662 ble lensherresystemet (der adelen hadde en viktig rolle) avskaffet og erstattet med amt. Norge ble delt i fire hovedamt (Akershus, Kristiansands, Bergenhus og Trondhjems) som senere ble kalt stiftamt ledet av stiftamtmenn med et antall amtmenn og fogder (futer) under seg. Stiftamtmannen i Akershus hadde samtidig andre roller som blant annet stattholder. De tidligere lensherrene var nesten eneveldig innenfor sine len, mens de nye stiftamtmennene og amtmennene hadde mer begrenset myndighet; blant annet hadde de ikke militært apparat som lensherrene. Amtmennene hadde ikke styring med statlige inntekter og kunne ikke berike seg privat slik lensherrene kunne, skatter og avgifter ble i stedet håndtert av egne embetsmenn. Amtmenn var ansatt av kongen og hadde til forskjell fra lensherrene fast lønn. Embetsmenn utnevnt av kongen hadde ansvar for lokalt styre.[73][74][75] Før 1662 utnevnte lensherrene selv laver embetsmenn som fogder, borgermestere og rådmenn.[76] En kirkekommissær fikk ansvar for å føre tilsyn med kirkevergenes regnskaper. I 1664 ble det utnevnt to generalveimestere for Norge, en for det sønnafjelske (Østlandet og Sørlandet) og en for det nordafjelske (Vestlandet og Trøndelag; Nord-Norge hadde ikke veier).[77][78]
Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene.
_-_1.jpg)
Fra 1500 til 1814 hadde ikke Norge egen utenrikspolitikk. Etter oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 forble Danmark den ledende makten i Norden og dominerende Østersjøen, samtidig som Sverige søkte å ekspandere geografisk i alle retninger og styrket sin posisjon. Fra 1625 til 1660 mistet Danmark sin dominans: Christian IV tapte for keiseren i Tredveårskrigen og avsto Skåne, Blekinge, Halland, Båhuslen, Jemtland og Herjedalen samt alle øyene i den indre delen av Østersjøen. Norge fikk med dette sine moderne grenser som siden har bestått. Sverige var ikke lenger innesperret av Norge og Denmark, og Sverige ble stormakten i Norden. Samtidig ble Norge liggende langt fra Danmark (inntil 1660 var det nesten sammenhengende landforbindelse mellom Norge og Danmark).[79] Under den store nordiske krig gikk danske styrker mot Skåne og sluttet med at Karl den 12. falt ved Fredriksten. Fra 1720 til 1807 var det fred bortsatt fra den korte Tyttebærkrigen i 1788.[80] I august 1807 lå den britiske marinen omkring Danmark og forlangte å få den danske flåten utlevert. Etter bombing 2-7. september 1807 kapitulerte danskene og utleverte flåten (kjent som «flåteranet») og arsenalet. To uker senere gikk Danmark i allianse med Napoleon og Storbritannia erklærte krig mot Danmark i november 1807. Den danske ledelsen hadde opprinnelig sett for seg en allianse med Storbritannia. Sinne over flåteranet og frykt for fransk okkupasjon av selve Danmark (og dermed brudd på forbindelse med Norge) var trolig motivet for alliansen med Frankrike. Ifølge Sverre Steen var perioden 1807-1814 de mest vesentlige i Norges historie (før andre verdenskrig). Utenrikshandelen ble lammet og hundrevis av norske skip ble beslaglagt av britene. Britiske skip, både krigsskip og kapere, sperret sjøveien mellom Norge og Danmark slik det er beskrevet i «Terje Vigen» av Henrik Ibsen.[81] Under Napoleonskrigene ble det matmangel og hungersnød i Norge, mellom 20 til 30 tusen mennesker av en befolkning på rundt 900 tusen døde av ren matmangel eller sykdommer knyttet til underernæring.[82]
Fra sensommeren 1807 ble Norge styrt av en regjeringskommisjon ledet av stattholder og øverstkommanderende, prins Christian August. Christian August ble ansett som en hederlig og dyktig leder. I 1808 ble det planlagt et felles russisk og dansk/norsk angrep på Sverige; aksjonen mislykkes helt og Christian August inngikk våpenhvile med svenskene. Den svenske kongen ble avsatt, landet fikk ny forfatning med innskrenket monarki og sommeren 1808 ble Christian August valgt til tronfølger i Sverige. Christian August døde noen måneder etter at han flyttet til Sverige og den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte ble ny tronfølger med navnet «Karl Johan». Etter at Napoleon var slått ved Leipzig i 1813 gikk Bernadotte med svenske styrker inn i Holstein og tvang den danske kongen til Kielfreden.[83]
Danmar-Norge skaffet seg oversjøiske kolonier: St. Thomas (erobret 1672), St. Jan (erobret i 1718) og St. Croix (kjøpt av Vestindisk-Guineisk Kompagni i 1733).[84] På samme tid inngikk kongeriket avtale med herskere på Gullkysten (Ghana) om etablering av slavefort blant annet Christiansborg i Accra. Handelen gikk i trekant fra København til Gullkysten med våpen, krutt og brennevin som ble byttet mot gull, elfenben og slaver. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til Karibia blant annet til de dansk-norske koloniene hvor St. Croix var viktigst. Skipene returnerte til København med sukker, tobakk, bomull og andre varer. Omtrent 100 000 slaver ble fraktet over havet med danske og norske skip fra 1660 til 1802. Omkring 10 % av slavene døde under overfarten. Minst to av slaveskipene («Cornelia» og «Friderich») var i norsk eie. Engelbret Hesselberg var fut på St. Croix og etter et slaveopprør i 1759 fikk han en del av opprørerne henrettet blant annet ved at de ble brent levende, hengt opp etter føttene eller satt nakne i et bur i solen. På slutten av 1700-tallet vokste motstanden mot slavehandelen i Danmark-Norge, blant andre norske Claus Fasting fremmet sterk kritik. Slavehandelen ble forbudt fra 1803, mens selve slaveriet ble forbudt i Danmark fra 1848.[85][86][87][88] Fra 1690-1700 hadde Jørgen Thormøhlen, handelsmann i Bergen, enerett på handel med St. Thomas. Danmark-Norge tjente godt på slavehandelen særlig i toppårene 1750-1800. Danmark-Norge var i perioder den syvende største aktøren i slavehandelen.[89] I 1658 hadde Frederik III sendt soldater og erobret det svenskte fortet Carolusborg på Gullkysten. Danmark-Norge ble da involvert i trekanthandelen. Våpen og krutt ble sendt til Gullkysten og byttet mot slaver som ble sendt til de vestindiske øyer.[84]
I 1616 opprettet Danmark-Norge et eget kompani for handel med India, Dansk ostindisk Compagnie, og Ove Gjedde ledet den første ekspedisjonen til India. Kompaniet gikk konkurs i 1650 og et nytt ble opprettet i 1670. Kolonien Trankebar var i dansk-norsk besittelse fra 1620 og i over 200 år. Trankebar var base for videre virksomhet i Asia og det ble etablert mindre dansk-norske utposter andre steder. Øygruppen Nikobarene var formelt under dansk styre til 1868. Serampore (eller Frederiksnagore) var en dansk koloni til 1845.[90]
På 1500-1600 var det mange som flyttet internt i Europa. Fra Tyskland, Frankrike og Nederland kom det foretaksome folk til Sverige og Danmark, og ga opphav til innflytelsesrike slekter. Til Norge kom det særlig dansker som formelt sett ikke var utlendinger, men trolig ble oppfattet som fremmede av lokalbefolkningen. Det var en del innvandring av etniske tyskere hvorav noen fra områder under den danske kronen og andre. Det innvandret en del fra Nederland, England og Skottland. For eksempel var halvparten av de som søkte borgerskap i Bergen på 1600-tallet utenlandske og de var ofte grunnleggere av nytt næringsliv. Innvandrere fra Nederland kom med kunnskap om linefiske og tilbereding av sild; skotten kom med kunnskap om produksjon av klippfisk; og tyskere drev med bergverk. Noen utlendinger drev storgårder de kjøpte nær byene for eksempel Frogner ved Christiania og Lade ved Trondheim. En stor del av landets ledende sjikt av embetsmenn og kjøpmenn var rundt 1800 etterkommere av innvandrere, og familienavn av utenlandsk opphav hadde høyere status. Iføge Sverre Steen var det spesielt for Norge at innvandrerne og deres etterslekt fikk en så mye sterkere posisjon enn andre innbyggere.[91]
Rundt 1800 kunne de fleste, både kvinner og menn, i Norge lese og mange kunne skrive. Utlendinger på reise i Norge var overrasket over hvor velorienterte og interesserte norske bønder var om situasjonen utenfor landet. Peder Claussøn Friis oversatte på 1600-tallet Snorre Sturlasons kongesagaer fra gammelnorsk og i ny utgave ble denne boken viktig i nasjonsbyggingen i senere århundrer. Tormod Torfæus skrev tidlig på 1700-tallet Norges historie til 1387 i 4 bind på latin; fremstillingen regnes for å være vitenskapelig lite holdbar. Ludvig Holberg skrev i 1730-årene den populærvitenskapelige Danmarks Riges Historie som regnes å holde høy standard. Ifølge Holberg falt Norge ut som rike etter den «navnkundige forening i 1380». Holberg var den viktigste norske kulturpersonligheten i dansketiden. Gerhard Schøning skrev i 1770-årene Norges Riges Historie (på dansk); Schøning hevdet at nordmennene fra tidenes morgen var et eget folk og hadde innvandret fra nordøst uten å være innom Danmark.[92]
Utdypende artikler: Riksforsamlingen og Den svensk-norske krigen (1814)
Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden 14. januar 1814 måtte gi avkall på Norge etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Grønland, Færøyene og Island var ikke omfattet av overdragelsen til Sverige. Kongen av Sverige forpliktet seg til å opprettholde de lover og friheter nordmennene hadde og Norge skulle overta sin andel av statsgjelden. Den svenske kongen avsto samtidig Rügen og Svensk Pommern samt 1 million daler. Norge ble avstått til kongen av Sverige og Kieltraktaten fastslo at Norge var et eget rike.[93] Prins Christian Frederik reiste til Trondheim for å lodde stemningen. Seksti ledende borgere i Trondheim undertegnet et brev der de støttet prinsens selvstendighetspolitikk og ba samtidig om at det burde sammenkalles en kongress som skulle legge grunnlaget for Norges fremtidige konstitusjon. På retur fra Trondheim samlet han 15 embetsmenn og 6 forretningsmenn til Stormannsmøtet på Eidsvoll 16-17. februar der det ble enighet om en grunnlovgivende forsamling samme sted fra 10. april. Inntil videre skulle prinsen styre landet som regent med støtte av et regjeringsråd. Etter møtet kunngjorde prinsen at det norske folk var løst fra sin ed til Frederik VI og hadde som et fritt og uavhengig folk rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning.[94]
Sverre Steen beskriver dette som revolusjonære ideer: Det innebar overgang fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet slik det var kjent fra USAs grunnlov og fra den franske revolusjonen. Georg Sverdrup uttalte på stormannsmøtet i februar at den norske kronen med dette var «hjemfallen» til det norske folk og at folket etter egen beslutningen kunne overdra kronen til den som ble ansett best egnet. Overgangen var ikke forberedt i Norge bortsett fra som en ide som enkeltpersoner. Det hadde de foregående årene vært misnøye (særlig på Østlandet) med det danske styret, men ikke uttalte krav om løsrivning fra Danmark. Da ryktet gikk i 1813 om at Danmark trolig måtte avstå Norge ble det snakket om selvstendighet. På stormannsmøtet ble det avtalt at menighetene skulle samles i kirkene og sverge troskap til Norge, som en enkel folkeavstemning om selvstendighet og mot union med Sverige. Samtidig arrangerte prestene valg til Riksforsamlingen som skulle samles senere.[94]
I offentligheten var det overveiende støtte for uavhengighet, mens de som ønsket union med Sverige fremmet sitt syn i stillhet. Stemningen i folket var for full uavhengighet.[95]
Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Mossekonvensjonen var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen.
4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon, den amerikanske uavhengighetserklæringen, og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.[96]
Utdypende artikkel: Embetsmannsstaten
Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Mossekonvensjonen, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.[96]
Det nordligste området (Nordkalotten) var fra middelalderen av et norsk-russisk fellesdistrikt der begge kunne drive skattlegging. Ved inngangen til 1800-tallet var Neiden, Pasvik og Petsjenga et uavklart område som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Grensen ble endelig fastlagt i 1826 og gikk da tvers gjennom de skoltesamiske siidaene Neiden og Pasvik med konsekvenser for befolkningen der.[97]
Omkring 1814 var jordbruket den dominerende næringen i Norge med levevei for størstedelen av befolkningen. Bøndene deltok samtidig i trelast og fiskeindustrien. Gårdene var jevnt over små og kyrne ga lite melk (500 kg i året var vanlig, mot rundt 5000 kg per ku 150 år senere). En viss modernisering av jordbruket begynte midt på 1700-tallet med grøfting, nydyrking og avlsarbeid. Poteten ble innført og tatt i bruk først av prester som var interessert i gårdsdrift, blant annet presten Atche i Ullensvang. Kongen og landbruksselskaper søkte å tilskynde utvikling av jordbruket med premier eller medaljer.[98] Rundt år 1500 var ¼ til ⅓ jorden drevet av selveiende bønder, til 1814 hadde flertallet, rundt ⅔, blitt selveiende. Leilending drev selvstendig gårdsdrift og måtte betale leie til jordeieren; leilendingen hadde som regel ingen fast eiendom som kunne settes i pant ved lån. Leilendingene hadde som regel festekontrakt på livstid og disse gikk ofte i arv som full eiend. Sverre Steen kaller leilendingenes betingelser for «trygge, men trange». På 1700-tallet var det mange leilendinger som kjøpte brukene de drev. Trolig var inntekten av bortleid jord liten.[99]
Fra 1500 til 1800 ble statsmakten sterkere og det ble etablert nye næringer. Statsmakten var representert ved en ny klasse av embetsmenn som på oppdrag fra kongen administrerte landet. Næringslivet var representert ved en ny klasse næringsdrivende hovedsakelig bosatt i byene. Disse to dannet en ny overklasse i Norge der adelen forsvant eller var uten betydning; adelen forsvant i Norge lenge før det fleste andre land i Europa. Næringslivet var for det mest spesialisert slik at den enkelte borger konsentrerte seg om for eksempel skog og sagbruk, handel og skipsfart, eller bergverk og metaller. Biskopene sluttet for stor del å være godseiere og amtmennene begynte å leve av lønn fra kongen (i stedet for å leve av inntekt fra sitt gods). Det nye borgerskapet av næringsdrivende og embedsmenn var for en stor del rekruttert fra utlandet.[100]
Utdypende artikkel: Industrialiseringen i Norge
I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene.
Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer.
Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården.
Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lenger var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang til råstoffer, eller i byer med god havn.
Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.
I løpet av denne perioden ble den administrative inndelingen av Norge utviklet. Landet var en del av en personalunion med Sverige, og hadde felles konge og utenrikspolitikk. Nordmennene rådde selv over innenrikspolitikken. Landet var delt inn i 20 amt og rundt 500 kommuner, som bestod av enten herreder (landkommuner) eller bykommuner. Med formannskapene var det lokal selvstyring fra 1837. Amtene ble styrt av amtmenn og amtsformannskap.[101]
Utdypende artikler: Framveksten av det norske og Unionsoppløsningen
Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.
Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingene i Karlstad høsten 1905.
Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.
Utdypende artikkel: Fra venstrestat til kriseforlik
I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under verdenskrigen (inntil andre verdenskrig het den første verdenskrigen kun verdenskrigen). Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.
Under verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, men norsk skipsfart ble rammet av Tysklands ubåtkrig. Omkring 1 500 sjøfolk døde og 647 skip ble senket.[102] Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.
Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30–40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling (NS) den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss med Bondepartiet, det såkalte kriseforliket.
Utdypende artikkel: Norge under andre verdenskrig
9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 350 000 tyske tropper stasjonert i landet.[103] All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fører for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte organisert i statsrederiet Nortraship var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden. Deportasjonen av de norske jødene høsten 1942 regnes som det største brudd på menneskerettighetene som skjedde på norsk jord under krigen. Over 770 jøder fra Norge ble under andre verdenskrig sendt til tyske tilintetgjøringsleirer, hovedsakelig Auschwitz (avbildet). Kun et trettitall overlevde, mens resten ble enten drept i gasskammer eller døde av sult, sykdom, slavearbeid og mishandling. De tyske okkupantene fikk god hjelp av norsk politi, Hirden og Germanske SS Norge. De tyske okkupanter bygde opp et massivt festningsverk langs Norges kyst, populært kalt for "Festung Norwegen". Samtidig var Finnmark oppmarsjområde for Murmanskfronten noe som krevde god kommunikasjon gjennom hele landet. Hitler ønsket både jernbane og vei. De store arbeidene som ble satt i gang krevde mer arbeidskraft enn det kunne skaffes i Norge. Den tyske okkupasjonsmakt hadde mer enn 100 000 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere i Norge, om lag 13 700 av disse døde eller ble drept.(Til sammenlikning døde om lag 10 000 nordmenn under krigen, hjemme og ute, jødene medregnet) Dette blir i dag betegnet som et folkemord - et folkemord på norsk jord. Norske historikere har fram til 1990-åra vist liten interesse for temaet og Marianne Neerland Soleims doktoravhandling fra 2009 Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering er den første som behandlet temaet.[104] Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms hører også til de mest dramatiske hendelser under 2.verdenskrig i Norge. Etter krigen ble dødsstraff gjeninnført med tilbakevirkende kraft.
Utdypende artikkel: Norge i etterkrigstida
Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk.
Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig i 1970-årene.[105] Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.[trenger referanse]
Utdypende artikkel: Norge i oljealderen
Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje- og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging i 1970-årene, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 1980-årene. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.
På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemningen om medlemskap i EF (nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemningen førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat i 1970-årene. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen i 1980-årene. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.
Etter 2–3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift forhold og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden.
Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
