From Wikipedia, the free encyclopedia
Alfred den store (angelsaksisk: Ælfrēd, Ælfrǣd, «alveråd» eller «vis alv»;[8] født 849, død 26. oktober 899) var konge av Wessex fra 871 til sin død i 899.
| Alfred den store Konge av England | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 849[1][2][3][4] Wantage, Oxfordshire | ||
| Død | ca. 26. okt. 899[5] Winchester | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ealhswith | ||
| Far | Ethelwulf av Wessex[6][7] | ||
| Mor | Osburga av Wessex[6] | ||
| Søsken | Æthelswith[6] Ethelbald av Wessex[6] Ethelbert av Wessex[6] Ethelred av Wessex[6] Æthelstan of Kent | ||
| Barn | Edvard, Æthelflæd, tre eller fire barn til | ||
| Nasjonalitet | Wessex | ||
| Gravlagt | Winchester | ||
| Annet navn | Alfred, Ælfrēd | ||
| Regjeringstid | 871–26. oktober 899 | ||
Alfred greide med hell å forsvare sitt kongerike mot vikingenes forsøk på erobring, og på den tiden da han døde hadde han blitt den dominerende herskeren i England.[9] Hans tilnavn «den store», som er en sen tilleggelse, er han den ene av kun to engelske monarker som har fått; den andre er danske Knut (i norsk historieskrivning kalt for Knut den mektige). Alfreds omdømme står fortsatt høyt blant engelske historikere, men få vil i dag underskrive på Edward Augustus Freemans påstand at han var «den mest perfekte figur i historien».[10][11] Han var også den første konge av vestsakserne som titulerte seg selv som «konge av angelsakserne». Detaljene i Alfreds liv er beskrevet i et verk fra 900-tallet av den walisiske lærde og biskop Asser. Alfred var en hengiven kristen, og hadde et omdømme som en lærd og barmhjertig mann med et vennlig og besindig vesen som oppmuntret utdannelse og skriftlitteratur på morsmålet. Han forbedret kongerikets lovsystem, militære struktur og folkets livskvalitet. Hans største politiske prestasjon var å slå tilbake vikingenes angrep etter at de fleste andre angelsaksiske kongeriker var blitt erobret.
Alfred ble født i landsbyen Wanating, i dag hetende Wantage, i Oxfordshire. Han var den yngste av sønnene til kong Æthelwulf av Wessex med hans første hustru Osburga.[12]
I 853, da han var fire år, er det sagt at Alfred ble sendt til Roma hvor, i henhold til Den angelsaksiske krønike,[13] han ble bekreftet av pave Leo IV som «salvet ham som konge». Viktorianske forfattere har senere tolket dette som en forutseende kroning som forberedelse til hans endelige etterfølgelse på tronen i Wessex. Imidlertid kunne hans etterfølgelse bli forutsett på denne tiden da Alfred hadde tre eldre brødre som levde. Et brev fra Leo IV viser at Alfred ble gjort til en «konsul», feiltolkning av denne embetstittelen, bevisst eller tilfeldig, kunne forklare senere forvirring.[14] Det kan også ha vært basert på at Alfred senere fulgt sin far på hans pilegrimsreise til Roma hvor han tilbrakte en del tid ved hoffet til Karl den skallede, frankernes konge, i tiden rundt 854–855.
På veg tilbake fra Roma i 856 ble Æthelwulf avsatt av sin sønn Æthelbald. I frykt for innbyrdeskrig kom adelen sammen i en rådslagning for å hamre ut et kompromiss. Æthelbald ville beholde de vestlige områdene, det vil si historiske Wessex, og Æthelwulf ville styre i øst. Da Æthelwulf døde i 858 ble Wessex styrt av tre av Alfreds brødre i rekkefølge: Æthelbald, Æthelberht og Æthelred.[15]
Biskop Asser har fortalt historien om hvordan Alfred som et barn vant en bok med saksiske dikt, som var satt opp av hans mor som en premie til den første av hennes barn som klarte å huske den utenat.[16] Legenden vil også ha det til at den unge Alfred tilbrakte en del tid i Irland av helsemessige årsaker. Han var sykelig hele livet ut og hadde problemer med mave og fordøyelse. Det er antatt at han kan ha slitt med Crohns sykdom, en inflammatorisk mage- og tarmsykdom som kan angripe hele fordøyelseskanalen.[17] Statuer av Alfred i Winchester og Wantage framstiller ham som en kraftfull kriger i rustning. I virkeligheten var ikke fysisk sterk, og selv om han ikke manglet mot, var han mer kjent for sitt intellekt enn sin krigerske vesen og framtoning.[18]
I løpet av de korte styrene til to av hans tre eldre brødre, Æthelbald og Æthelberht, er Alfred ikke nevnt. En hær av daner som Den angelsaksiske krønike beskrev som «den store hedenske hæren» hadde gått i land i East Anglia med den hensikt å erobre de fire kongerikene som utgjorde det angelsaksiske England i 865.[19] Det var med bakteppet av den truende og ødeleggende vikinghær at Alfreds offentlige liv begynte da hans tredje bror, Æthelred av Wessex, ble konge i 865.
I løpet av denne perioden ga biskop Asser den unike tittelen secundarius til Alfred, noe som kan indikere en form for posisjon tilsvarende en keltisk tanist, en tronfølgeordning som ble brukt av flere keltiske stammer. Det vil si en anerkjent etterfølger nært assosiert med den herskende monarken. Dette opplegget kan ha vært godkjent av Alfreds far, eller av kongens råd, witan, for å vokte mot faren av den bestridt etterfølgelse på tronen om Æthelred ble drept i slag. Opplegget med å krone en etterfølger som kongelig prins og militær hærfører er velkjent blant andre germanske stammer, eksempelvis hos frankerne, som angelsakserne hadde nære forbindelser med.
I 868 er det nedtegnet at Alfred kjempet ved siden av Æthelred i et lite vellykket forsøk på å den store hedenske hæren, ledet av Ivar Beinlause, ut av det tilstøtende kongeriket Mercia.[20] Ved slutten av 870 hadde danene kommet fram til hans hjemland Wessex. Det året som fulgte har blitt kalt for «Alfreds år med slag».[21]
I Berkshire ble et vellykket sammenstøt i slaget ved Englefield den 31. desember 870 fulgt av et tungt nederlag ved beleiringen og slaget ved Reading ved Ivars bror Halvdan Ragnarsson den 5. januar 871. Fire dager senere vant angelsakserne en storstilt seier i slaget ved Ashdown, muligens i nærheten av Compton eller Aldworth. Alfred er særskilt gitt æren for at det siste slaget ble vellykket.[22] Senere denne måneden, den 22. januar, ble angelsakserne beseiret i slaget ved Basing (kanskje Marden i Wiltshire eller Martin i Dorset).[22] Æthelred døde kort tid etter den 23. april.
I april 871 døde kong Æthelred, og Alfred etterfulgte ham på tronen i Wessex og det tunge ansvaret med rikets forsvar. Æthelred hadde etterlatt seg to sønner, Æthelhelm og Æthelwold, men de var ikke myndige. Det var i overensstemmelse med en avtale som Æthelred og Alfred hadde inngått tidligere på året i en rådsforsamling ved Swinbeorg. Brødrene hadde avtalt at den av dem som levde lengre enn den andre skulle arve den personlige eiendommen som deres far, kong Æthelwulf, hadde etterlatt i fellesskap til sine sønner i sitt testamente. Den avdødes sønner skulle motta kun de rikdommer og eiendommer som deres far hadde avsatt til dem. I dette lå det at den overlevende broren ville bli konge. Gitt den pågående danske invasjonen og nevøenes unge alder, var det antagelig ingen som motsatte seg at Alfred fulgte sin bror som konge.
Mens Alfred var opptatt med gravseremoniene for sin bror, beseiret danene en angelsaksisk hær i hans fravær ved sted som ikke er navngitt, og deretter på nytt ved Wilton i mai da Alfred var tilstede.[22] Nederlaget ved Wilton knuste ethvert håp om at Alfred kunne fordrive angriperne fra sitt kongerike. Han ble isteden tvunget til å inngå en fredsavtale med dem, men kildene forteller ikke hva betingelsen for avtalen var. Biskop Asser hevdet at «hedningene» gikk med på å forlate riket og innfridde dette løftet.[23]
Faktisk trakk den danske hæren seg tilbake fra Reading høsten 871 for å ha vinterkvarter i London. Selv om det ikke er nevnte av Asser eller av Den angelsaksiske krønike, betalte antagelig Alfred rene penger til danene for å få dem til å trekke seg tilbake, tilsvarende hva Mercia måtte gjøre i det følgende året.[23] Forråd som er datert til danenes okkupasjon av London vinteren 871/872 har blitt utgravd ved Croydon, Gravesend, og Waterloo Bridge. Disse funnene antyder kostnadene i å betale fred med vikingene. I de neste fem årene okkuperte danene andre deler av England.[24]
I 876 under deres nye leder Guthrum, klarte danene å komme seg rundt den angelsaksiske hæren og angrep og okkuperte Wareham i Dorset. Alfred blokkerte dem, men greide ikke å gjenerobre Wareham.[22] Isteden forhandlet han en fredsavtale som involverte bytte av gisler og eder, hvor danene sverget på en «hellig ring»[25] knyttet til dyrkelsen av den norrøne guden Tor.[26] Imidlertid brøt danene deres ord og etter å ha drept alle gislene slapp de unna i dekke av natten til Exeter i Devon.[27]
Alfred blokkerte vikingskipene i Devon, og med en avlastningsflåte som ble spredt ved en storm, ble danene tvunget til å underordne seg. Danene trakk seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep danene uventet mot Chippenham, en kongelig festning hvor Alfred hadde oppholdt seg over julen, "og de fleste folkene drepte de, unntatt kong Alfred, og sammen med en liten gruppe slapp han unna gjennom skogen og sumpene, og etter påske bygde han en festning ved Athelney i myrene ved Somerset, og fra dette stedet kjempet han mot fienden." [28] Fra denne midlertidige festningen ved Athelney, en øy inne i myrene i nærheten av North Petherton, var Alfred i stand til å samle en effektiv motstandsbevegelse ved å samle milits fra Somerset, Wiltshire and Hampshire.[22]
En legende, som har sin opprinnelse fra krøniker fra 1100-tallet, forteller hvordan da han først flyktet til Somerset Levels, ble han beskyttet av en bondekone som, ikke vitende om hans identitet, lot ham passe på en del kaker som hun hadde etterlatt på ildestedet. Opptatt av sine problemer i kongeriket kom Alfred til å la kakene bli brent, og ble skjelt ut av kvinnen da hun kom tilbake.[29] Året 878 var året hvor situasjonen for det angelsaksiske England var på sitt mørkeste. Da alle de andre angelsaksiske kongerikene var bukket under for vikingene, var det Wessex alene igjen som fortsatte motstandskampen.[30]
I den sjuende uken etter påske, 4.-10. mai 878, rundt Whitsuntide, red Alfred til Egberts stein", øst for Selwood hvor han ble møtt av «alle folkene i Somerset og fra Wiltshire og fra den delen av Hampshire som er på denne siden av havet (det er, vest for Southampton Water), og de gledet seg over å se ham.»[28] Alfreds framkomst fra festningen i myrene var en del av en grundig planlagt offensiv som medførte å samle fyrdene[32][33] fra alle tre shirer. Det betydde ikke bare at kongen hadde beholdt lojaliteten til ealdormennene, de kongelige reever og kongens thegner (som hadde ansvaret med å samle hærene og lede disse styrkene), men at de hadde opprettholdt autoriteten i lokalsamfunnene godt nok til å svare på hans innkalling til krig. Alfreds handlinger antyder også et system med speidere og budbringere.[34]
Alfred vant en avgjørende seier i det påfølgende slaget ved Edington som kan ha blitt utkjempet i nærheten av Westbury i Wiltshire.[22] Han forfulgte deretter danene til deres festning ved Chippenham, og sultet dem ut til de overga seg. En av betingelsene for overgivelse var at Guthrum ble døpt og konverterte til kristendommen. Tre uker senere ble den danske krigsherren og 29 av hans fremste menn døpt ved Alfreds hoff ved Aller, i nærheten av Athelney, hvor Alfred mottok Guthrum som sin åndelige sønn.[22]
Mens de var ved Wedmore forhandlet Alfred og Guthrum fram hva historikerne kaller avtalen ved Wedmore, men det var imidlertid en del år etter at fiendtlighetene hadde opphørt at en formell avtale ble signert.[35] Under betingelsene av denne avtalen, ble den døpte Guthrum krevd å forlate Wessex og dra tilbake til East Anglia. Følgelig forlot den danske hæren i 879 Chippenham og marsjerte til Cirencester.[36] Den formelle avtalen til Alfred og Guthrum, bevart på angelsaksisk ved Corpus Christi College ved Universitetet i Cambridge (Manuskript 383), og i en latinsk sammenfatning kjent som Quadripartitus, ble forhandlet fram senere, kanskje i 879 eller 880, da kong Ceolwulf II av Mercia ble avsatt.[37]
Avtalen delte opp kongeriket Mercia. Dets betingelser fastsatte grensene mellom Alfreds og Guthrums kongeriker opp elven Themsen til elven Lea, følge Lea til dens kilde i nærheten av Luton, derfra strakte den seg i rett linje til Bedford, og fra Bedford fulgte den elven Great Ouse til Watling Street.[38]
Med andre ord, Alfred overtok Ceolwulfs kongerike, bestående av vestlige Mercia; og Guthrum overtok den østlige delen av Mercia til hva som ble det utvidede kongeriket East Anglia, heretter kalt for Danelagen, det vil si den delen av England hvor dansk lov råde. I overensstemmelse av avtalen fikk Alfred kontroll over byen London, som tidligere hadde vært en del av Mercia, og dens myntverksteder.[39] Besittelsen Essex, holdt av de vestsaksiske kongene siden Egberts dager, er uklart i avtalen, men med tanke på Alfreds politiske og militære overlegenhet er det rimelig å tro at ga bestridt område til danene.
Med signeringen av avtalen med Guthrum, antagelig rundt 880, ble Guthrum nøytralisert som en trussel.[40] Vikinghæren som hadde oppholdt seg i Fulham over vinteren 878-879, selte til Gent og var aktive på det europeiske fastlandet fra 879-892.[41]
Alfred var fortsatt tvunget til å slåss mot danske trusler. Et år senere, i 881, var han involvert i et mindre sjøslag mot fire danske skip «i åpent farvann».[42] To av skipene ble ødelagt og de to gjenværende overga seg til Alfreds styrker.[43] Tilsvarende mindre sammenstøt med uavhengige norrøne angripere skjedde over det meste av perioden slik som tidligere.
I året 883, selv om dateringen er diskutabel, mottok Alfred grunnet sin støtte og donasjoner til Roma, en rekke gaver fra pave Marinus I.[44] Blant disse gavene var det sagt var et stykke fra det sanne kors, en stor skatt for den hengivne angelsaksiske kongen. I henhold til Asser, grunnet pave Marinus' vennskap med kong Alfred, bevilget paven et fritak til enhver angelsakser som oppholdt seg i Roma fra skatt eller tributt.[45]
Etter avtalen med Guthrum var Alfred spart for videre storstilte konflikter for en del tid. Til tross for denne relative freden var kongen fortsatt tvunget til å ta seg av med et antall danske angrep og forstyrrelser. Blant disse var et angrep i Kent, et alliert kongerike i sørøstlige England, i løpet av året 885, som var muligens det største angrepet siden krigen med Guthrum. Assers redegjørelse av angrepet plasserer den danske hæren i byen Rochester,[42] hvor de bygde en midlertidig festning for å beleire byen. Som svar på dette streiftoget ledet Alfred en hær mot danene som istedenfor å gå i kamp med hans styrker, flyktet til sin skip ved kysten og seilte til et annet sted på De britiske øyer.[46]
Ikke lenge etter det mislykkede danske angrepet i Kent, sendte Alfred flåten til East Anglia. Hva hensikten var er uklart, men Asser hevdet at det var for å hindre plyndring.[46] Etter å ha seilt opp elven Stour, møtte flåten danske skip, kanskje mellom 13 eller 16, da kildene avviker, og det ble et slag mellom dem.[46] Angelsakserne seiret, og som Huntingdon kan fortelle, «fylt med krigsbytte».[47] Derimot ble den seirende flåten overrasket av et dansk angrep da de var i ferd med seile ut av Stour og beseiret, antagelig svekket av det foregående slaget.[48]
Et år senere, i 886, tok Alfred London på nytt og sørget for den ble bebodd igjen.[49] Alfred betrodde byen til å ta vare på hans svigersønn Æthelred, ealdorman av Mercia. Gjenoppbyggingen av London fortsatte den første halvdelen av 880-tallet, og det er antatt det medførte en ny gateplanlegging, nye befestningen i tillegg til de eksisterende romerske bymyrene, og muligens også byggingen av tilsvarende befestninger på sørbredden av elven Themsen.[50]
Dette er også perioden hvor bortimot alle krøniker er samstemte om at de angelsaksiske folkene fra før England ble forent, underkastet seg til Alfred.[51] Det var imidlertid ikke det tidspunkt hvor Alfred ble kjent som konge av England; faktisk benyttet han seg aldri av den tittelen selv. Den innflytelse han hadde hvilte utelukkende på den militære makt han rådde over.
Mellom restaureringen av London og fortsettelsen av storstilte danske angrep tidlig på 890-tallet, var Alfreds styre i stor grad uten større hendelser. Den relative freden på slutten av 880-tallet ble fulgt av at hans søster Æthelswith, gift med Burgred, konge av Mercia, døde på reise til Roma i 888.[52] Det samme året døde også erkebiskopen av Canterbury, Æthelred. Et år senere døde også Guthrum (som var kristnet under dåpsnavnet «Athelstan») og ble gravlagt i Hadleigh, Suffolk.[53] Guthrums død endret det politiske landskapet for Alfred. Det førte til et maktvakuum som vekket andre krigsherrer sultne på makt for å overta hans plass. De stille årene i Alfreds liv var nær slutt og det var krig i horisonten.
Etter ytterligere et opphold, i løpet av høsten 892 eller 893, angrep danene igjen. Da situasjonen på det europeiske fastlandet var blitt mer utsatt, krysset de Den engelske kanal med rundt 330 skip i to omganger. De gikk i land med en større hær i Appledore i Kent og med en mindre hær i Milton, også i Kent, ledet av Hastein. Angriperne fraktet med seg kvinner og barn, noe som indikerte at dette ikke var et hastig plyndringstokt, men et forsøk på erobring og bosetning. Alfred tok opp posisjon i 893 eller 894 fra hvor han kunne overvåke begge styrker.[54]
Mens han forhandlet med Hastein brøt den andre gruppen, danene ved Appledore, ut og marsjerte nordover. De ble angrepet av Alfreds eldste sønn Edvard, og ble beseiret i et slag ved Farnham i Surrey. Danene søkte tilflukt på en øy i elva Colne ved Thorney mellom Buckinghamshire og Middlesex. Her ble de blokkert og ble tvunget til å overgi gisler og gi ed på at de skulle forlate Wessex.[54][55][55] De dro deretter videre til Essex hvor de ble beseiret på nytt, og levningene fikk dem til finne og slå seg sammen med Hasteins styrker ved Shoebury.[55] Alfred hadde vært på vei for gi hjelp til sin sønn ved Thorney da han fikk høre at daner fra Northumbria og East Anglia hadde begynt å beleire Exeter og et festning ved kysten av North Devon. Alfred skyndte seg raskt vestover og fikk brutt beleiringen av Exeter. Skjebnen til den andre festningen, som ikke er blitt navngitt, er ikke nedtegnet.[56]
I mellomtiden hadde hæren til Hastein begynt marsjere opp langs elven Themsen, muligens med den hensikt å gi støtte til sine frender i vest. De ble møtt av en store angelsaksisk styrke under tre framstående ealdormenn av Mercia, Wiltshire og Somerset. De ble tvunget til å bryte av og dra nordvest, til sist omringet og blokkert i Wales ved Buttington, eller kanskje Buttington Tump ved munningen av grenseelven Wye mellom England og Wales; en tredje mulighet er Buttington i nærheten av Welshpool, også i Wales. Et forsøk på bryte gjennom den angelsaksiske linjen ble nedkjempet. De som unnslapp trakk seg tilbake til Shoebury i Essex. Etter å ha samlet forsterkninger, gjorde de en brått løp gjennom England og okkuperte Chester med sine gamle romerske bymurer i ruiner. Angelsakserne forsøkte ikke å blokkere dem for vinteren, men konsentrerte seg om å ødelegge forsyninger i distriktet.[56]
Tidlig i 894 eller 895 tvang mangelen på mat danene til atter å trekke seg tilbake til Essex. Mot slutten av året trakk de sine skip opp elvene Themsen og Lea og befestet seg rundt 32 km nord for London. Et direkte angrep mot de danske linjene mislyktes, men senere samme år sørget Alfred å få blokkert elven for å hindre utløp for de danske skipene. Danene innså at de var blitt utmanøvrert. De dro nordvest og tok vinterkvarter i Cwatbridge i nærheten av Bridgnorth. Året etter, i 896 (eller 897), ga de opp kampen. En del dro til Northumbria, en del til East Anglia, og de om ikke tidligere hadde forbindelser i England, dro tilbake til det europeiske fastlandet.[56]
Alfred døde den 26. oktober 899. Hvordan han døde er ukjent, skjønt det er kjent at han hadde lidelser hele livet som var smertefullt. Hans biograf Asser ga en detaljert beskrivelse av Alfreds symptomer og det er gitt muligheten for dagens medisinere til å fremme en mulig diagnose. Det er antatt at han hadde Crohns sykdom eller hemoroidesykdom.[17][57] Hans sønnesønn Edred synes å ha vært plaget av tilsvarende sykdom.[58][59]
Alfred ble først gravlagt midlertidig i Old Minster i Winchester (senere erstattet av Winchesterkatedralen i normansk tid); deretter, fire år etter hans død, ble han flyttet til New Minster, kirken til det kongelige benediktinerklosteret i Winchester, og som kanskje ble bygd særskilt som gravsted for Alfreds levninger. Da New Minster ble flyttet til Hyde, litt nord for byen, i 1110, ble munkene overført til klosteret i Hyde, sammen med Alfreds levninger og de til hans hustru og barn. De ble antagelig gravlagt på nytt foran høyalteret. Kort tid etter oppløsningen av Englands klostre i 1539 under styret til kong Henrik VIII, ble kirken revet, men gravene ble liggende intakt.[60]
De kongelige graver og mange andre ble antagelig gjenoppdaget ved et tilfelle i 1788 da et fengsel ble bygget av straffanger ved stedet. Fangene gravde tvers over området for høyalteret for å fjerne grus som var etterlatt etter klosteroppløsningen. Kister ble løftet fram, bly fjernet og beinlevninger ble spredt og gikk tapt. Fengselet ble revet i tiden mellom 1846 og 1850.[61] Ytterligere utgravninger ble utført i 1866 og 1897, men de var uten resultat.[60][62] I 1866 hevdet amatørarkeologen John Mellor å ha oppdaget et antall beinreister fra stedet som han hevdet var fra Alfred. Disse kom senere i besittelse av sognepresten til det nærliggende kirken St Bartholomew's Church, som gravla dem i en umerket grav på kirkegården.[61]
Utgravninger som ble utført av Winchester Museums Service på stedet for Hyde Abbey i 1999 lokaliserte en andre grop som hadde vært grav foran stedet for høyalteret. Den ble datert til antagelig til Mellors undersøkelser i 1886.[61] Den arkeologiske undersøkelsen i 1999 avdekket fundamentet til klosterbygningene og en del bein. Beinrestene antyder som ble antatt å ha tilhørt Alfred viste seg isteden å ha tilhørt en eldre kvinne.[63]
I mars 2013 gravde bispedømmet Winchester bein fra den umerkede graven på kirkegården ved St Bartholomew's og plasserte dem i et sikkert lager. Bispedømmet kom ikke med noen påstand at disse tilhørte Alfred, men hadde til hensikt å sikre dem for senere analyser, og fram oppmerksomhet fra folk som kan ha blitt oppglødd av de nye identifiseringen av levningene til kong Rikard III.[63][64] Beinlevningene ble deretter datert ved karbondatering, men resultatene viste at de var fra 1300-tallet og derfor ikke knyttet til Alfred eller hans tid. Imidlertid ble det annonsert i januar 2014 at et fragment av et bekken som var blitt avdekket ved undersøkelsene i 1999 ved Hyde, som deretter hadde ligget i et lagerrom ved museet i Winchester, blitt karbondatert til den korrekte perioden. Det har blitt foreslått at dette beinstykket kan ha tilhørt enten Alfred eller hans sønn Edvard, men det gjenstår å bevise.[65][66]
De germanske stammene som invaderte Britannia på 400- og 500-tallet benyttet seg av infanteri uten rustning og støttet av deres fyrd, fylking, og det var basert på dette systemet at den militære makten til flere av kongedømmene i det tidlige angelsaksiske England fortsatt baserte seg på da nordboerne kom som vikinger et par århundrer senere.[67] Fyrd var en lokal milits i de angelsaksiske shirene (fylkene) og var basert på verneplikt, det vil si at alle frie menn hadde plikt å tjenestegjøre i hæren; de som nektet verneplikt ble bøtelagt eller kunne mistet retten til sin landområder eller gods.[68] I henhold til loven til king Ine av Wessex, utstedt en gang rundt 694:
Om en adelsmann som har land forsømmer militærtjeneste, da skal han betale 120 shillinger og tape sitt land; en vanlig mann skal betale en bot på 30 shillinger for å forsømme militærtjeneste.[69]
Wessex' historie med mislykkethet ble fulgt av kong Alfreds suksess i 878 førte til kongen forsto at den tradisjonelle måten å utkjempe slag som han hadde arvet var til danenes fordel. Mens både angelsakserne og danene angrep bosetninger for å skaffe seg rikdommer og andre ressurser, benyttet de ulike strategier. Når angelsakserne angrep foretrakk de tradisjonelt å angripe direkte ved å samle deres styrker i skjoldmur, bevege seg mot målet og overvinne fiendens skjoldmur som sto imot dem som forsvar [70]
I kontrast foretrakk danene enkle mål, kartla med varsomhet mål for plyndring i henhold til å unngå å risikere deres allerede oppsamlede verdier med risikofylte angrep. Alfred fastslo at deres strategi var å rette angrep i mindre skala fra en sikker base med forsterket forsvar som de kunne trekke seg tilbake til om deres angrep møtte sterkere eller uventet motstand.[70]
De midlene som angelsakserne samlet sine styrker for å forsvare seg mot plyndringstokt gjorde dem også sårbare for vikingangrep. Det var ansvaret for hver fyrd i hvert shire å ta seg lokale angrep. Kongen kunne innkalle den nasjonale militsen for å forsvare kongeriket, men med nordboerne raske angrep og deretter trekke seg tilbake førte til problemer med kommunikasjonen og samle ressursene. Den nasjonale militsen kunne ikke bli samlet raskt nok for motangrep eller forsvar. Det var kun når angrep var underveis at man kunne sende ut innkalling for å samle menn til militærtjeneste. Store regioner kunne bli herjet før militsen var samlet og klare til å slå tilbake angrepene. Selv om landeierne hadde plikt til samle menn og gjøre dem tilgjengelig for kongen, var det under angrepene i 878 mange som opportunistisk sviktet kongen og samarbeidet med Guthrum og danene.[71][72]
Med disse lærdommene utnyttet Alfred de relative fredfylte årene som fulgte hans seier ved Edington ved å fokusere på en ambisiøs omstrukturering av det militære forsvaret av kongeriket. På en reise til Roma hadde han oppholdt seg hos Karl den skallede og det er mulig at han kan ha studert hvordan karolingerkongene håndterte problemene med vikingene, og lærdommen fra deres erfaring ble benyttet for å opprette et system med skattelegging og forsvar for hans eget kongerike. Det hadde vært et system for befestninger selv før vikingtiden i Mercia som kan ha hatt en innflytelse. Da angrepene fra vikingene gjenopptok i 892 var Alfred langt bedre forberedt til å konfrontere dem med en stående og mobil hær, et nettverk av garnisoner og en liten flåte med skip som navigerte elvene og elvmunningene.[73][74][75]
Leietakere i angelsaksiske England hadde en trefoldig forpliktelse basert på deres landområder; den såkalte «felles byrder» av militærtjeneste, bygging av festninger, og reparasjoner av broer. Den trefoldige forpliktelsen hadde tradisjonelt blitt kalt for inoda neccessitas eller trimoda neccessitas.[76] Det angelsaksiske navnet for boten som ble gitt for å forsømme militærtjeneste var fierdwite eller fyrdwitee.[69]
For å holde og vedlikeholde burhene, og for å reorganisere fyrden som en stående hær, utvidet Alfred skatten og systemet for verneplikt basert på produktiviteten av en leietakers landområder. Hide var den grunnleggende enhet for systemet som leietakerens offentlige forpliktelser ble beregnet etter. En hide er antatt å representere mengden av land som var nødvendig for å understøtte en familie. Hide kunne være forskjellig i størrelse i henhold til verdien og ressursene av landområdet. Landeieren måtte forsyne tjeneste basert på hvor mange hider han eide.[76]
I sentrum for Alfreds reformerte system for militært forsvar var nettverket av burher, sprett ut ved strategiske steder over hele kongeriket.[77] Det var trettitre stykker i alt, lokalisert omtrentlig 30 km i mellom dem, noe som gjorde det mulig for militæret å slå tilbake angrep over hele kongeriket i løpet av en enkelt dag.[78][79]
Alfreds burher (senere kalt for borougher) strakte seg fra tidligere romerske byer, slik som Winchester hvor steinmurene ble reparert og hvor det ble grav vollgraver, til massive jordmurer omgitt av brede vollgraver som antagelig ble forsterket av skanser bestående av tømmerstolper og pæleverk slik som ved Pilton, og til store befestninger ved etablerte byer, den største ved Winchester.[80]
Et samtidig dokument som i dag er kjent som Burghal Hidage gir et innblikk i hvordan systemet fungerte. Den lister hidene (hidage) for hver av de befestede byene omtalt i dokumentet. Eksempelvis hadde Wallingford en hidage på 2 400 som betyr at landeierne der var ansvarlige for skaffe og fø på 2 400 menn, antallet nødvendig for å vedlikeholde en mur på 3 km.[81] Et antall på 27 071 soldater var nødvendig å opprettholde systemet, eller omtrentlig en av fire av alle frie menn i Wessex.[82]
Mange av burhene var tvillingbyer som lå på begge sider av en elv og ble forbundet sammen av en befestet bro, slik som de som ble bygget av Karl den skallede en generasjon tidligere.[74] En slik dobbel burh blokkerte passasjen opp elven og tvang vikingenes langskip til å seile under den befestede broen som var pakket med menn bevæpnet med steiner, spyd eller piler. Andre burher var lokalisert i nærheten av befestede kongelige villaer som gjorde det lettere for kongen å utøve sterkere kontroll over sine festninger.[83] Burhene var også knyttet sammen av et veisystem bygget for bruk av hæren (kjent som herepath). Disse veiene gjorde det mulig for en hær å bli hurtig samlet fra tidvis mer enn en burh for å slå tilbake et angrep.[84] Dette nettverket utgjorde en betydelig hindring for vikingangrepene, særlig for de som var lastet ned med tyvegods fra plyndring. Systemet truet vikingenes ruter og kommunikasjonene gjorde det langt farligere for angriperne. Imidlertid manglet angriperne både utstyret nødvendig og en utviklet kunnskap for å beleire en burh. Deres kampstrategi var rakse angrep og deretter å trekke seg tilbake til befestninger som var lette å forsvare. Den eneste metoden de hadde var å sulte ut en burh til å overgi seg, men det ga kongen tid til sende militær hjelp fra sin mobile hær eller fra garnisoner fra andre burher langs de godt vedlikeholde veisystemet. I slike tilfeller var vikingene meget sårbare for kongenes styrker.[85] Alfreds system med burher utgjorde en slik overveldende utfordring mot vikingenes angrep at da de kom tilbake i 892 greide de med hell å storme en halvferdig og dårlig bemannet festning opp langs elvemunningen Lympne i Kent, og angelsakserne greide å begrense at de trengte seg videre til de ytre grensene til Wessex og Mercia.[86]
Alfreds system med befestninger var revolusjonær i dets strategiske unnfangelse og potensielt kostbart i sin utøvelse. Hans samtidige biograf Asser skrev at mange av adelsmennene var gjenstridige overfor de nye kravene som ble pålagt dem selv om de var for «de felles behovene for kongeriket».[87][88]
Alfred forsøkte også å prege den engelske flåten. I 896[89] beordret han byggingen av en liten flåte, kanskje opptil et dusin langskip, men som ved å ha 60 årer var dobbelt så store som danske vikingskip. Det var ikke slik historikere i viktoriatiden hevdet fødselen til den engelske marine. Wessex hadde en kongelig flåte før dette. Kong Æthelstan av Kent og ealdorman Ealhhere hadde beseiret en vikingflåte i 851 og erobret ni skip.[90] Alfred hadde selv gjennom ført sjøangrep i 882.[91]
Likevel anså forfatteren av Den angelsaksiske krønike og antagelig også Alfred selv 897 som markeringen av en viktig utvikling i Wessex' militære styrke til havs. Kronikøren smigret sin kongelige beskytter ved å skryte av at Alfreds skip ikke bare var større, men også raskere, stødigere og gikk høyere i vannet enn både danske og frisiske skip. Det er antagelig at under den klassiske formynderskapet til Asser benyttet Alfred seg av formgivningen til greske og romersk krigsskip med høyere sider, formet for kamp framfor langdistanseseiling.[92]
Alfred hadde sjømakt i tankene; om han kunne avskjære angripende skip før de gikk i land, kunne hans forhindre herjinger i sitt kongerike. Alfreds skip kan ha vært overlegen i unnfangelse, men i praksis viste de seg å være for store til manøvrere med enkelhet i de grunne vannene i elvene og elvemunningene, de eneste stedene hvor sjøslag kunne skje.[93]
Krigsskipene på denne tiden var ikke formet for å ødelegge andre skip, men for å frakte soldater og utstyr. De har blitt foreslått at sjøslag, som beviselig har skjedde i Skandinavia, var at et skip kom opp langs siden av fiendens farkost, og ved et tidspunkt ville mannskapet kaste kroker over og binde skipene sammen før man bordet fienden. Resultatet var effektivt et slag som på land hvor man slåss mann-mot-mann om bord på de to sammenlåste skipene.[94]
I et nedtegnet sjøslag som skjedde i år 896,[89][95] avskar Alfreds nye flåte på ni skip en dansk flåte på seks skip ved munningen av en ikke identifisert elv langs kysten av sørlige England. Danene hadde trukket halvparten av skip opp på stranden og gått i land, enten for at roerne skulle få hvile eller for å lete etter mat. Alfreds skip sørget øyeblikkelig for å blokkere deres adkomst til havet. De tre skipene som fløt forsøkte å bryte gjennom de engelske linjene. Et av dem greide det, men de andre to ble oppfanget.[89] Alfreds skip kastet entrekroker over på fiendens skip og bordet dem for å drepe alle om bord. Det ene skipet som kom seg unna greide det ved at Alfreds tyngre skip gikk på grunn på grunn av tidevannet.[94] Deretter fortsatte det slag på land med mannskapet av skipene som var gått i land. Danene som var underlegne i antall ville ha blitt nedkjempet om det ikke var for floen. Da den kom sprang danene tilbake til sine skip, og da de var lettere og mindre dypt i vannet enn Alfreds tyngre skip, kom de seg fri før Alfreds flåte. Hjelpeløs måtte angelsakserne se at danene rodde forbi dem.[94] Danenes tap var likevel store, rundt 120 daner var blitt drept mot 62 frisere og angelsaksere, og de fikk vanskeligheter med å sette ut til havs. De var også for skadde til å greide å ro rundt Sussex, og to av skipene drev inn mot kysten av Sussex, muligens ved odden Selsey Bill, hvor de fikk skipbrudd.[94] De gjenværende danene ble tatt til fange og fraktet til Alfred ved Winchester hvor de ble hengt.[89]
På slutten av 880- eller tidlig på 890-tallet utstedte Alfred en lang domboc (engelsk: Doom Bok, norsk: Lovbok), bestående av hans egne lover fulgt av lovene som ble utstedt av hans forgjenger Ine av Wessex.[96] Til sammen ble disse lovene arrangert i 120 kapitler. I sin innledning forklarte Alfred at han hadde samlet de lover han hadde funnet i mange «synodebøker» (tekster fra kirkemøter), og «beordret at det ble skrevet (ned) mange av de som våre forfedre iakttok — de som behaget meg; og mange av de som ikke behaget meg, avviste jeg med råd fra mine rådsmedlemmer, og beordret dem å bli vurdert på en annen måte.»[97]
Alfred utpekte særlig de lovene som han «fant fra dagene til Ine, min slektning, eller Offa, konge av mercianerne, eller kong Æthelberht av Kent, som var den første blant det engelske folket som mottok dåpen.» Framfor å integrere lovene til Ine føyde han dem til sine egne, og selv om han inkluderte, slik også Æthelbert hadde gjort, en skalering av betalinger som erstatning for skader på ulike deler av kroppen, ble tariffene for de to skadeserstatningene ikke utlignet. Offa er ikke kjent for å utstedt en særskilt lovverk, men historikeren Patrick Wormald har spekulert om hva Alfred henviste til var den legasjon med lovbud i 786 som ble presentert for Offa av to legater fra paven.[98]
Omtrent en femtedel av lovene som ble omtalt av Alfred i hans innledning, som inkluderte oversettelser til angelsaksisk av De ti bud, noen få kapitler fra Andre Mosebok, og det «apostolisk brev» fra Apostlenes gjerninger (15:23–29).[99] Introduksjonen kan best bli forstått som Alfreds betraktninger over meningen av kristen lov.[100] Den sporer kontinuiteten mellom Guds lover (steintavlene) til Moses, og til Alfreds egen utstedelse av lover til det vestsaksiske folket. Ved å gjøre så knyttet han den hellige, bibelske fortid til hans egen historiske samtid, og teksten representerte således hans lovbestemmelser som en form for guddommelig lovgivning.[101]
Tilsvarende delte Alfred sin lovgivning inn i 120 kapitler ettersom 120 var den alder da Moses død, i den eksegetiske nummersymbolismen til tidlig middelalder, sto tallet 120 for loven.[102] Forbindelsen mellom moseloven og Alfreds egne lover er det «apostolisk brev» som forklarer at Kristus «hadde kommet ikke for å knuse eller oppheve de ti bud, men for å oppfylle dem; og han lærte nåde og ydmykhet.»[103] Den nåde som Kristus inngytte i moseloven ligger under den tariff for kroppslige skader som figurer så framtredende i barbariske lovverk ettersom kristne kirkemøter «etablerte, via at nåde som Kristus lærte, at for bortimot alle misgjerninger, at den første forseelse kan sekulære herrer med deres tillatelse motta uten synd den pengemessige skadeerstatning, som de deretter fastsatte.»[104]
Den eneste forbrytelse som ikke kunne bli erstattet med betaling av penger var forræderi mot en herre, «ettersom den allmektige Gud fastslo ved dom ingen for de som foraktet Ham, heller ikke Kristus, Guds sønn, dømte noe for den som forrådte Ham til døden; og Han beordret all å elske sin herre som Ham selv.»[104] Alfreds omform av Kristus' bud fra «Du skal elske din neste som deg selv»[105] til å elske din sekulære herre som du ville elske herren Kristus uthever hvilken betydning som Alfred la på den samfunnsmessige rangordning, som han forsto som et hellig bånd opprettet av Gud for å styre menneskene.[106]
Når man vender seg fra innledningen til selve lovene er det vanskelig å avdekke en form for logisk rekkefølge. Inntrykket er en suppe av ulike lover som er, slik de er presentert, særdeles uegnet for bruk i en domstol. Flere av Alfreds lover står i strid med lovene til Ine. Patrick Wormalds forklaring er at Alfreds lover bør forstås ikke som en juridisk bruksanvisning, men som et ideologisk manifest for kongedømmet, «formet mer for dens symbolsk virkning enn for den praktiske påbud.»[107] I praktisk anvendelse er den viktigste loven i verket antagelig den som står først: «Vi påbyr hva som er mest nødvendig, at her mann omsorgsfullt holder sin ed og sine forpliktelser,» noe som uttrykker det fundamentale prinsipp i angelsaksisk lov.[108]
Alfred ga betydelig oppmerksomhet og tanker til juridiske saker. Asser understrekte dette i hans opptatthet for juridisk rettferdighet. Alfred, i henhold til Asser, insisterte på å gjennom bestridte bedømmelser som ble gjort av hans ealdormenn og myndighetspersoner, og «ville omsorgsfylt se inn i bortimot alle bedømmelser som ble utstedt i hans fravær hvor som helst i riket, å se om de hadde vært rettferdige eller urettferdige.»[109] Et charter fra styret til hans sønn Edvard avbilder Alfred mens han hører på en slik appell i sitt kammer samtidig som han vasker sine hender.[110]
Asser framstiller Alfred som en salomoisk dommer, samvittighetsfull i sine egne juridiske undersøkelser og kritisk av kongelige myndighetsperson som har gitt urettferdige eller ukloke bedømmelser. Selv om Asser aldri nevner Alfreds lovverk, sier han at Alfred insisterte på hans dommer ble skrevet ned slik at de kunne anvendes som «etterstrebelse av visdom». Å svikte å utføre denne kongelige kjennelse ble straffet med tap av stilling.[111]
Den angelsaksiske krønike, bestilt på Alfreds tid, ble antagelig skrevet for å fremme foreningen (av England),[112] mens Assers biografi Livet til Alfred fremmet Alfreds presentasjoner og personlige kvaliteter. Det er mulig at dokumentet ble formet på denne måten slik at det kunne bli utbredt i Wales da Alfred hadde skaffet seg bekreftelse på overherredømme av landet.[112]
Asser snakker storartet om Alfreds forhold med utlandske statsmakter, men svært lite klar informasjon er tilgjengelig.[56] Alfreds interesse for utlandenske land er vis ved de skriftlige innlegg som han gjorde i sine oversettelser av Orosius. Han brevvekslet med Elias III, patriarken av Jerusalem,[56] og ambassadører til Roma førte engelske almisser til paven relativt ofte.[74][113] Rundt 890 foretok Wulfstan fra Hedeby en reise fra Hedeby på Jylland langs Østersjøen til den gammelprøyssiske kjøpstaden Truso. Alfred sørget personlig for å samle detaljer om denne reisen.[114]
Alfreds forbindelser med keltiske fyrster i den vestlige halvdel av Britannia er klarere. Relativt tidlig i hans styre, i henhold til Asser, overga de sørlige walisiske fyrstene seg til Alfred grunnet presset på dem fra nordlige Wales og Mercia. Senere i hans styre underkastet nordlige Wales seg og samarbeidet med angelsakserne i militærkampanjen i 893 (eller 894). At Alfred sendte almisser til irske og kontinentale klostre kan ha blitt gjort på Assers autoritet. Besøk fra tre «skotsk» (= irske) pilegrimer til Alfred i 891 er uten tvil autentisk. Derimot er fortellingen at han i barndommen ble sendt til Irland for å bli helbredet av sankt Modwenna, men viser kanskje at Alfred hadde en form for interesse for øya i vest.[56]
En gang rundt 890 kom en nordmann på reise til det angelsaksiske kongeriket Wessex. Denne fortellingen ble nedskrevet ved Alfreds hoff og lagt inn i en angelsaksisk versjon av en latinsk historisk bok skrevet tidlig på 400-tallet av Paulus Orosius kalt for Historiarum Adversum Paganos Libri VII. Nordmannen ble omtalt som Ohthere, hvilket er Ottar og fortalte at hans hjem var i Halgoland, hvilket er Hålogaland, og hvor han bodde «lengst nord av alle nordmenn... [ettersom] ingen [bodde] bodde nord for ham».[115] Ottar fortalte videre at han hadde seilt nordover hovedsakelig for å jakte på hvalross,[116] og om hans reise sørover til den danske handelsbyen Hedeby via havnen Sciringes heal, som er identifisert som Skiringssal i Vestfold.[117][118] Det er ingen redegjørelse for Ottars reise til Wessex eller forklaring på hvorfor han besøkte kong Alfred. Ottars fortelling er dessuten den eldste kjente skriftlige kilden for betegnelsen Danmark (dena mearc),[119] og kanskje også for Norge (norðweg), ettersom det er eldre med mellom 40 og 80 år enn den eldste skriftlige anvendelsen i Skandinavia av betegnelsen i form av runene Nuruiak på Jellingsteinene.[120][121]
På 880-tallet, på omtrent samme tid som han «smigret og truet» sine adelsmenn til å bygge og bemanne burher, begynte Alfred et ambisiøs prosjekt på å gjenopplive læring og lærdom, kanskje inspirert av Karl den store fra bortimot et århundre tidligere.[56] Det medførte rekruttering av geistlige, skriveføre lærde fra Mercia, Wales og utlandet for å forhøye tendensen i hoffet og i kirken; etableringen av en hoffskole for utdanne hans egne barn, sønnene til adelen, og intellektuelt løfterike gutter av mer beskjeden fødsel; et forsøk på å gjøre de som hadde posisjoner og autoritet lese- og skriveføre; en rekke oversettelser til morsmålet fra latinske verker som kongen bedømte som «mest nødvendig for alle menn å kjenne til»;[122] sammenstillingen av en krønike som ga detaljer for framveksten til Alfreds kongerike og hus, men en genealogi som strakte seg tilbake til Adam, således ga de vestsaksiske kongene en bibelsk avstamming.[123]
Svært lite er kjent om kirken under Alfred. De danske angrepene hadde vært særlig ødeleggende for klostrene, og selv om Alfred opprettet klostre ved Athelney og Shaftesbury, var disse de første nye klosterhusene i Wessex siden begynnelsen av 700-tallet.[124] I henhold til Asser lokket Alfred utenlandske munker til England for sitt kloster ved Athelney ettersom det var liten interesse for de lokale til begynne klosterliv.[125]
Alfred gjennomførte ingen systematisk reform av kirkens institusjoner eller religiøse praksis i Wessex. For ham var nøkkelen til kongerikets åndelig fornyelse å utnevne fromme, lærde og pålitelige biskoper og abber. Som konge så han på seg selv som ansvarlig for både verdslige og åndelige velferd for sine undersåtter. Sekulær og åndelig autoritet var ikke adskilte kategorier for Alfred.[126][127]
Han var like trygg på å spre sin oversettelse av pave Gregors Liber Regulæ Pastoralis (boken om pastorale regler) til sine biskoper slik at de bedre kunne trene og overvåke prester, og benyttet de samme biskopene som kongelige myndighetspersoner og dommere. Hans egen fromhet forhindret ham ikke fra å ekspropriere strategisk lokalisert kirkeland, særlig eiendommer langs grensen til Danelagen, og overførte dem til kongelige thegner («tjenere») og myndighetspersoner som bedre kunne forsvare dem mot angrep fra nordboerne.[127][128]
Danske angrep hadde en ødelggende effekt på læringen i England. Alfred klagde i forordet til sin oversettelse av Gregors Pastoralis at «læringen har vært i forfall så gjennomgående i England at det var meget få menn på denne siden av Humber som kan forstå deres guddommelige tjenester på engelsk, eller selv oversette et enkelt brev fra latin til engelsk: og jeg antar at det ikke er mange bortenfor Humber heller.»[129] Uten tvil overdrev Alfred som dramatisk effekt den avgrunnsdype tilstanden til lærdommen i England under sin ungdom.[130] At latin ikke hadde blitt utvasket er bevis på dens tilstedværelse ved hans hoff hos lærde menn fra Mercia og Wessex, geistlige som Plegmund, Wæferth, og Wulfsige.[131]
Produksjonen av manuskripter i England falt brått i tiden rundt 860-tallet da angrep fra vikinger begynte, og ble økte ikke før mot slutten av århundret.[132] Talløse angelsaksiske manuskripter brant opp sammen med kirkene som huset dem. Et enkelt diploma fra Kristkirken i Canterbury, datert 873, er dårlig konstruert og skrevet at historikeren Nicholas Brooks hevdet at det var gjort av en skriver som enten var så blind at han ikke kunne lese hva han hadde skrevet eller kjente til lite eller ingen latin. «Det er klart,» konkluderte Brooks, «at den metropolittiske kirke [av Canterbury] må ha blitt ganske ute av stand til gi noen effektiv trening i skriftene eller i kristen dyrkelse.»[133]
Ved å følge eksempelet til Karl den store etablerte Alfred en egen skole ved hoffet for at hans egne barn skulle få utdannelse, men også barn fra adelen, og «ganske mange av ringere fødsel.»[122] Der studerte de bøker skrevet både på angelsaksisk og latin og «henga seg til skriving, til slik en grad ... de bli sett på som hengivne og intelligente studenter i de frie kunstarter.»[134] Alfred rekrutterte lærde fra kontinentet og fra Britannia for å støtte fornyelsen av den kristne læringen i Wessex og gi kongen personlig instruksjon. Grimbald og John sakseren kom fra Frankerriket; Plegmund (som Alfred utpekte som erkebiskop av Canterbury i 890), biskop Werferth av Worcester, Æthelstan, og de kongelige kapellaner Werwulf fra Mercia; og Asser fra St David's i sørvestlige Wales.[135]
Alfreds juvel, oppdaget i Somerset i 1693, har lenge blitt assosiert med kong Alfred grunnet dens angelsaksiske inskripsjon: «AELFRED MEC HEHT GEWYRCAN» («Alfred beordret meg gjort»). Juvelen er på rundt 6,4 cm lang, gjort av gull med detaljert ornamentarbeid (filigran) som omfavner en omfattende polert kvartskrystall under hva som er satt en emaljert plakett i teknikken cloisonné med et abstrakt og emaljert framstilling av en mann som holder et septer pyntet med blomster i hver hånd, kanskje en personifisering av «visdommens gud».[136]
Det var ved et tidspunkt plassert på en tynn kjepp eller pinne, noe som vises ved en hul fatning ved dens sokkel. Juvelen er datert til Alfreds styre. Dens direkte funksjon er ikke kjent, men har blitt foreslått at juvelen var en av æsteler — pekere ved lesning — som Alfred beordret sent til hvert bispedømme sammen med en kopi av hans oversettelse av Pastoralis. Hver æstel var verdt den fyrstelig summen av 50 mancuser, noe som passer godt med det håndverksmessige kvalitet og kostbare materialer som de ble framstilt av.[137]
Alfreds pedagogiske og litterære ambisjoner synes å ha strukket seg utover etableringen av en hoffskole. I den overbevisning om at uten kristen visdom kan det ikke bli verken framgang eller suksess i krig, satte han som mål å sørge for at «lærdom (så lenge som det ikke var nyttig for en del annen sysselsetting) skal nå alle unge menn født frie i England ha mulighet til søke seg til det.»[138] Bevisst på tilbakegangen til kunnskapen i latin i sitt rike, foreslo Alfred at grunnskoleundervisningen skal bli undervist i morsmålet og de som ønsket å gå videre til geistligheten skulle fortsette deres studier i latin.[139]
Det var imidlertid et problem at det fantes svært få «bøker om visdom» skrevet på angelsaksisk. Alfred søkte å bøte på denne mangelen med et ambisiøst hoffsentrert program med oversettelser til angelsaksisk av de bøkene han bedømte som «mest nødvendig for alle menn å kjenne til.» [139] Det er ukjent når Alfred satte i gang dette programmet, men det var antagelig i løpet av 880-tallet da Wessex hadde viss form fred fra angrep fra danene.
Bortsette fra en tapt Handboc eller Encheiridion, som synes å ha vært en triviell bok hos kongen, synes det eldste verket som ble oversatt var Dialoger av pave Gregor, en bok som var svært populær i middelalderen. Oversettelsen ble gjort på Alfreds ordre av Werferth, biskop av Worcester, mens kongen selv kun ferdigstilte forordet.[56] Det er bemerkelsesverdig at Alfred selv, uten tvil ved hjelp og råd fra sin lærde ved hoffet, oversatte fire verker: Gregors Pastoralis, Boëthius’ Filosofiens trøst, Augustins Soliloquies, og de første femti salmene i Psalterium (bønnebok).[140]
Det kan også legges til denne listen av oversettelser gjort av Alfred at i hans lovverk er det utdrag fra Vulgatas Andre Mosebok. Den angelsaksiske oversettelsene av Orosius’ historieverk og Bedas Anglernes kirkes historie er ikke lenger akseptert av historikerne som Alfreds egen oversettelse grunnet leksikalske og stilistiske forskjeller.[140] Uansett gjenstår det akademisk enighet om at de var en del av Alfreds program for oversettelser fra latin og til morsmålet. Simon Keynes og Michael Lapidge forslår at dette også er tilfellet for Balds legebok (angelsaksisk: Læceboc) og den anonyme Gammelengelske martyrologi.[141]
Alfreds første oversettelse var av pave Gregors Pastoralis, som han i forordet forklarer hvorfor han mente det var nødvendig å oversette verker slik som dette fra latin til morsmålet. Selv om han beskrev sin metode som å oversette «noen ganger ord for ord, noen ganger betydning for betydning», følger hans oversettelse seg faktisk meget nær hans original, skjønt via hans valg av språk gjør han skillet mellom åndelig og sekulær autoritet uklart. Alfred mente at hans oversettelse skulle bli spredt og brukt av alle hans biskoper.[142] Interessen for hans oversettelse av Pastoralis var så etterspurt at kopier ble fortsatt framstilt på 1000-tallet.[143]
Boëthius’ Filosofiens trøst var den mest populære av alle filosofiske håndbøker i middelalderen. I motsetningen til hans oversettelse av Pastoralis arbeidet Alfred her meget fritt til originalen og selv om det er påvist at mange av tilleggene til teksten må tilskrives andre Alfred selv,[144] er de glosser og kommentarer som han benyttet, fortsatt der i det meste av verket og preget av hans karakteristiske stil. Det er i Boëthius’ at det ofte siterte setningen på engelsk opptrer: «To speak briefly: I desired to live worthily as long as I lived, and after my life to leave to them that should come after, my memory in good works.» («Mitt ønske var å leve verdig så lenge som jeg lever, og etter mitt liv å etterlate mitt omdømme i god stand til dem som måtte komme etter»).[145] Boken er blitt bevart i kun to manuskripter. I den ene av disse[146] er teksten i prosa, mens i den andre[146] er det en kombinasjon av prosa allittererte vers.
Det sistnevnte manuskriptet var hardt beskadiget på 1700- og 1800-tallet,[147] og forfatterskapet til versne har blitt svært omdiskutert, men sannsynligvis er det gjort av Alfred. Faktisk skriver han i forordet at han først skrev et verk i prosa og deretter benyttet den som grunnlag for hans dikt. Han tilbrakte en god del tid med arbeide med disse bøkene, som han forteller at han gradvis skrev gjennom mange stressfulle tider i sitt styre for å friske opp sitt hode. Om ektheten for dette verket som en helhet synes det å være liten tvil.[148]
Det siste verket til Alfred er det som han ga navnet Blostman, det vil si Blomster i betydningen antologi. Den første halvdelen er basert hovedsakelig på Augustins Soliloquies mens resten er tatt fra ulike kilder, og inneholder mye som er Alfreds eget og er meget karakteristisk av ham. De siste ordene som kan bli sitert er en passende epitaf «for den edleste av engelske konger»: «Therefore, he seems to me a very foolish man, and truly wretched, who will not increase his understanding while he is in the world, and ever wish and long to reach that endless life where all shall be made clear» («Således synes han for meg som en meget tåpelig mann, og særdeles ynkelig, den som ikke vil øke sin forståelse mens han er i [denne] verden, og alltid ønske og lengte etter å strekke seg etter det uendelige livet hvor alt skal bli gjort tydelig.»).[142] Alfred opptrer som en figur i det anonyme diktet The Owl and the Nightingale («Uglen og nattergalen») fra 1100- eller 1200-tallet. Her er hans klokskap og dyktighet med ordtak framhevet og lovpriset. En samling kalt for Alfreds ordtak, et verk fra 1200-tallet og bevart i fire manuskripter,[149] inneholder utsagn og ordtak som mest sannsynlig ikke har sin opprinnelse hos Alfred, men er et vitnemål til hans posthume omdømme i middelalderen som en vis konge.[150]
Historikeren Richard Abels vurderer Alfreds pedagogiske og militære reformer som komplementære. Ved å gjenopprette religion og lærdom i Wessex, argumenterte Abels, var like vesentlig for Alfred for forsvaret hans rike som byggingen av burhene.[151] Alfred observerte i forordet til hans oversettelse av Gregors Pastoralis at konger som sviktet å følge sine guddommelige forpliktelser til å fremme lesning kan forvente jordiske straff på sitt folk.[152] Etterstrebelsen av visdom, forsikret han sine lesere av Boëthius, var den sikreste vei til makt: «Studerer visdom, deretter, og, når du har lært det, fordøm det ikke, for jeg sier deg at det er ved de midler du uten mangler kan oppnå makt, sannelig, selv uten å ønske det.»[153]
Assers framstillingen av Wessex' motstand mot vikingene og som en kristen hellig krig var mer enn ren retorikk. Det reflekterte Alfreds egen overbevisning i lære om guddommelig belønning og straff som hadde sitt opphav i en visjon om et hierarkisk kristen verdensorden hvor Gud er den herre som konger viser sin lydighet til, og som fra de får sin autoritet over sitt folk. Behovet for å overtale adelen for å gjøre arbeidet for «det felles gode» fikk Alfred og hans hofflærde til styrke og fordype oppfatningen av et kristent kongedømme som han hadde fått arvet ved å bygge videre på erfaringene fra tidligere konger som Offa av Mercia foruten også geistlige skribenter som Beda, Alkuin og andre fra den karolingiske renessanse. Dette var ikke en kynisk bruk av religion for å forlede sin undersåtter til lydighet, men et vesentlig element i Alfreds verdensanskuelse. Han mente, som andre konger på 800-tallets England og Frankerriket, at Gud hadde betrodd ham for å gi sin folk både åndelig som fysisk velferd. Om den kristne tro falt i ruiner i hans kongerike, om presteskapet ble for uvitende til å forstå latin og ikke i stand til å lese den hellige skrift, om gamle klostre og kirker lå forlatt, var det ham som sto ansvarlig over Gud, slik som Josjia av Juda hadde vært.[151]
Alfreds biograf Asser skrev i Vita Ælfredi (Livet til Alfred):
Alfred var en utmerket jeger, og det var få som kunne måle seg med hans dyktighet innenfor dette feltet.[155]
.jpg)
Asser skrev også at Alfred ikke lærte å lese for han var tolv år eller eldre, noe som er beskrevet som «skammelig forsømmelse» av hans foreldre og lærere. Det er imidlertid sant at Alfred var en utmerket lytter og hadde en enestående hukommelse, og han husket poesi og salmer svært godt. Asser har fortalt en fortelling om hvordan hans mor holdt opp en bok med angelsaksisk poesi for ham og hans brødre og erklærte at hun ville gi bort som premie til den som kunne lære boken utenat raskest. Alfred tok med seg boken til sin lærer, lærte den utenat og resiterte den senere høyt for sin mor.[155]
Det er også sagt at Alfred bar med seg en liten bok, antagelig en liten notisbok, som inneholdt samler og bønner som han ofte samlet. Asser skrev at «[disse] han samlet i en enkelt bok, som jeg selv har sett; midt iblant alle affærer i dagliglivet tok han den med seg overalt for dens bønner, og var uatskillelig fra den.»[155]
Selv om han var den yngste av sine brødre, var antagelig den som hadde et sinn som var mest åpent. Til tross for at han ble en krigskonge som kjempet en utrettelig kamp mot en til tider overveldig fiende, var han tidlig en talsmann for utdannelse. Hans eget behov for lærdom kan ha kommet fra hans tidlige kjærlighet til angelsaksisk poesi og ved at han ikke kunne lese eller skrive dem før i tenårene. Asser skrev at «[Alfred] kunne ikke tilfredsstille sin begjærlighet for hva han begjræte mest, nemlig de fri kunstarter; for, som han pleide å si, det var ingen gode lærde i hele kongeriket til vestsakserne på den tiden.»[155]
Alfred fikk i ettertid tilnavnet «den store» som den eneste engelske konge. Han ble æret som en helgen av en del kristne tradisjoner, men et forsøk fra kong Henrik VI i 1441 for ham kanonisert (helligkåret) av paven fikk ikke gjennomslag.[156][157] Den anglikanske kirke har opphøyd ham som en kristen helt (anglikansk helgen) med festdag den 26. oktober. Han er ofte blitt avbildet i vindusmaleri i sognekirkene til den engelske kirke.[158]
Alfred bestilte en biograf fra biskop Asser, noe som uunngåelig framhevet Alfreds positive aspekter. Senere historikere i middelalderen, som Geoffrey av Monmouth, forsterket også Alfreds positive bilde. Ved tiden rundt den engelske reformasjonen ble sett på som en from kristen hersker, en som fremmet bruken av engelsk framfor latin, og således var de oversettelser han bestilte sett på som ubedervet eller plettfri fra den senere romersk-katolske innflytelsen som kom med normannerne. Av den grunn var skribenter på 1500-tallet som ga Alfred hans epitet som «den store» framfor noen av Alfreds samtidige.[159] Epiteten ble beholdt av påfølgende generasjoner av parlamentarikere og imperiebyggere som vurderte Alfreds patriotisme, suksessfull kamp mot barbarer, promotering av utdannelse og engelsk språk, og etablering av et styre ved lov, som bekreftelse på deres egne idealer.[159] I 2002 ble Alfred den store rangert som nummer 14 i BBCs liste over de hundre største briter ved avstamning i Storbritannia.[160]
En rekke utdanningssteder er blitt oppkalt til Alfreds ære. Blant disse finnes:
Den britiske marine har navngitt et skip og to kystinstallasjoner for HMS King Alfred. Et av de første skipene til den amerikanske marine ble kalt for USS «Alfred» til hans ære. Skipet ble erobret av britene i 1778, som satte det i britiske tjeneste som HMS «Alfred».
Det finnes rekke statuer av Alfred, blant annet i Pewsey, Wantage, og Winchester. De fleste framstiller ham som en kraftfull krigerkonge.
Beltekullsopp (Daldinia concentrica)[162] har i England flere navn, men kalles også for «King Alfreds Cakes», etter som soppen er svart i fargen og kan minne om brente kaker. Soppen har således navn etter legenden at kong Arthur brente kakene han ble satt til å passe på.[163]
Alfred har flere ganger blitt dramatisert på film og i litteraturen. Blant filmatiseringene finnes:
Blant skjønnlitterære framstillinger finnes:
På scenen ble det satt opp en opera ved tittelen Alfred med musikk av Thomas Arne og første gang framført i 1740. Den huskes i dag hovedsakelig for sangen «Rule Britannia».
I 868 giftet Alfred seg med Ealhswith, datter av en adelsmann fra Mercia, Æthelred Mucil, som var ealdorman av Gaini. Gainiene var antagelig en av de eldste stammegrupperingene i Mercia. Ealhswiths mor var Eadburh som var et medlem av den kongelige familie i Mercia.[164]
De fikk fem eller kanskje seks barn sammen, inkludert Edvard den eldre som etterfulgte sin far som konge. Hans døtre Æthelflæd, ble frue (hersker) av mercianerne i sin egen rett, og Ælfthryth som ble gift med grev Balduin II av Flandern. Alfreds mor var Osburga, datter av Oslac av Isle of Wight, fremste hovmester i England. Asser forsikrer i Vita Ælfredi at dette viste at han nedstammet fra jydene på Isle of Wight. Det er ikke sannsynlig da Beda forteller at de ble alle drept av sakserne under Cædwalla av Wessex på 600-tallet. I 2008 ble skjelettet av dronning Eadgyth, barnebarn av Alfred, funnet i Magdeburgs domkirke i Tyskland. Det ble bekreftet i 2010 at disse levningene tilhørte henne — et av de eldste medlemmene av den kongelige engelske familie.[165]
Osferth ble beskrevet som en slektning i kong Alfreds testamente og han er attestert i chartere i en høy posisjon fram til år 934. Et charter fra kong Edvards styre beskrev ham som kongens bror, «feilaktig» ifølge Keynes og Lapidge, men i vurderingen til Janet Nelson, var han antagelig en illegitim sønn av kong Alfred.[166][167]
Alfred og Ealhswith fikk fem barn som overlevde barndommen.
| Navn | Fødsel | Død | Merknader |
|---|---|---|---|
| Æthelflæd | 12. juni 918 | Gift ca. 886, Æthelred, herre av mercianerne, død 911; hadde barn | |
| Edvard | ca. 874 | 17. juli 924 | Gift (1) Ecgwynn, (2) Ælfflæd, (3) 919 Eadgifu |
| Æthelgifu | Abbedisse av nonneklosteret i Shaftesbury | ||
| Æthelweard | 16. oktober 922(?) | Gift og hadde barn | |
| Ælfthryth | 929 | Gift med Baldwin II, grev av Flandern, død 918; hadde barn |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
