Edred av England

Edred eller Eadred (født ca. 923 i Wessex, død 23. november 955 i Frome i Somerset) var konge av England fra 946 og fram til han døde. Han var sønn av kong Edvard den eldre i hans tredje ekteskap med Edgiva, datter av Sigehelm, ealdorman (alderman) i Kent.

Edred Konge av England
Født		ca. 923 Wessex
Død		23. november 955 Frome i Somerset. Begravd i Old Minster, Winchester. Levningene er nå i Winchester Cathedral
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Engelsk monark (946–955)
Ektefelle		Ingen
Far		Edvard den eldre[1][2]
Mor		Edgiva av Kent[1][2]
Søsken		9 oppføringer Ædgyth av England Eadburh av Winchester[1] Eadgifu av Wessex Adalstein av England Edmund I av England[1] Ethelweard av England Edwin, son of Edward the Elder Edith of Polesworth Eadgifu[1]
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Wessex (923–927) Kongeriket England (927–955)
Gravlagt		Winchesterkatedralen
Annet navn		Eadred
Regjeringstid		955–959
Edred av England på Commons

Bakgrunn

Edred fulgte sin bror, kong Edmund I av England (Éadmund Æðeling) på den engelske tronen, og ble øyeblikkelig møtt med en invasjon av dansker fra Northumbria, norrøn-gælere fra Irland og ikke minst sønnen til Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, den forviste kongen fra Norge.

Som begge sine eldre brødre oppnådde Edred militær suksess over vikinger fra Norge og spesielt Danmark.^{[trenger referanse]} Edred klarte å etablere kontroll over Northumbria ved å være mer rå og brutal enn andre i 954.^{[trenger referanse]} Dermed endte det siste uavhengige norrøne kongedømmet i Britannia. Det tidligere kongedømmet Northumbria ble innlemmet og en permanent del av England, nær tre tiår etter at landet ga seg inn under Adalstein av England i 927. Likevel skulle Northumbria komme til gjøre opprør mot den engelske kongen gjentatte ganger, oftest med katastrofalt resultat.^{[trenger referanse]}

Kampen med Eirik Blodøks

Kronologien for Edreds hærtog i Northumbria er ikke helt klar, men kan bli rekonstruert fra Den angelsaksiske krønike og versene på bokstavrim som uttrykkelig kaller Edred hersker over northumbrianerne i 946, 949–950 og 955. Edred fikk troskapsed fra nordboerne i 947 ved Tanshelf, men allerede det samme året aksepterte de heller Eirik Blodøks i York som sin konge enn Edred.^{[trenger referanse]} Spesielt den selvstendige erkebiskop Wulfstan I av York spilte en rolle i Northumbrias uavhengighetskamp.^{[trenger referanse]}

Edred slo tilbake i 948 ved å lede en formidabel hærstyrke opp til Ripon som han lot herje og brenne, inkludert å la domkirken gå opp i flammer, og lot befolkningen drepes og jages. På veg tilbake ble han angrepet av Eirik Blodøks ved Castleford, og rasende over ydmykelsen truet Edred med å komme tilbake brenne og ødelegge hele Northumbria.^{[trenger referanse]}

Av erfaring visste northumbrianerne godt hvilken råskap den engelske kongen var i stand til, og de vendte ryggen til norskekongen og var igjen innenfor folden til Edred i noen år.^{[trenger referanse]} På slutten av 950 gjorde mennene fra Northumbria opprør igjen. Nå til fordel for Olav Kvåran, en norrøn konge fra Dublin. I 952 støtte de ham fra seg igjen, og lot Eirik Blodøks komme tilbake, sannsynligvis etter påtrykk fra Wulfstan.^{[trenger referanse]} I 954, i henhold til Den angelsaksiske krønike, lot «northumbrianerne Eirik utvises» for siste gang, og mottok Edred som sin konge. Edred lot erkebiskop Wulfstan kaste i fengsel på festningen i «Judanburg», og som hevn for at abbed Eadelm var blitt drept lot Edred mange av borgerne i Thetford bli slaktet ned.^{[trenger referanse]}

Religiøs og dødssyk

Til tross for sine grusomheter i nord var Edred meget religiøs og gjorde mye for klostervesenet i England, blant annet ved å tilby Æthelwold klosteret i Abingdon.^{[trenger referanse]} Wulfstan ble sluppet fri og gitt bispestolen i Dorchester. Av støpning var han svak og sykelig.^{[trenger referanse]} Manuskriptet Livet til Sankt Dunstan forteller at Edred led av en uidentifisert sykdom som til slutt drepte ham. Han kunne blant annet knapt spise eller ta til seg føde.^{[trenger referanse]} Kronikøren William av Malmesbury forteller at Edred var hardt rammet av en langvarig fysisk sykdom siden han var «konstant knuget av sykdom, og hadde ofte så dårlig fordøyelse at han ikke var i stand til å svelge mer enn saftene av den maten han tygget, og til stor ergrelse for sine gjester.»^{[trenger referanse]}

I sine siste år overlot den syke kongen mesteparten av kontrollen til sin venn biskop Dunstan og blant andre sin mor Edgiva (eller Eadgifu). Kun en tredjedel av de charter som ble utstedt i årene 953-955 hadde kongens signatur.^{[trenger referanse]} Dunstan lot den norrøne befolkningen i det nordlige England fortsette å leve under sine egne lover. Året etter seieren i nord døde Edred den 23. november 955 ved Frome i Somerset og ble gravlagt i Old Minister i Winchester.

Det finnes ingen informasjon om at Edred var gift eller hadde barn, og med sin sykdom er det også lite sannsynlig.^{[trenger referanse]} Hans siste vilje, som hentyder at han ønsket å bli gravlagt et annet sted, ble øyensynlig oversett i aktivitetene ved kroningen av hans etterfølger, den unge nevøen Edwy av England.^{[trenger referanse]} I sin siste vilje etterlot han seg også ekstra midler tiltenkt som betaling for å forhindre fortsatte angrep fra norrøne vikinger.^{[trenger referanse]}

Referanser

1. Kindred Britain^{[Hentet fra Wikidata]}
2. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}

Forgjenger  Edmund I	Konge av England 946–955	Etterfølger Edwy