Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa, fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. Det er historiens største militære konfrontasjon, og frontlinjen var på det meste over 6 000 km lang.[1] Omkring halvparten av dødsfallene under andre verdenskrig var på østfronten.[2] Tyskland og Sovjetunionen var hovedmotstandere. Sovjetunionen ble støttet av USA og Storbritannia, mens Tyskland ble støttet av stater i Sør- og Øst-Europa.
| Østfronten | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
Aksemaktene: Tyskland Italia (til 1943) Romania(til 1944)  Finland (til 1944)  Ungarn Slovakia Den uavhengige staten Kroatia Den blå divisjon (til 1943) Bulgaria (til 1944) Den russiske frigjøringsarméen | De allierte: Sovjetunionen Polske hjemmearmé Jugoslaviske partisaner Tsjekkoslovakia Romania(fra 1944) Finland(fra 1944) .svg){kind=small} Tannu Tuva (til 1944) Bulgaria (fra 1944) | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Adolf HitlerW. von Brauchitsch Franz HalderErich von Manstein G. von RundstedtFedor von Bock | Josef Stalin Georgij Zjukov A. VasilevskijK. Rokossovskij S. TimosjenkoIvan Konev | ||||||
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Østfronten ble kjent for sine store tap av soldater, sivile og massive materielle ødeleggelser. Det var total krig, med brudd på krigens folkerett, og tyske myndigheter lot sovjetiske krigsfanger sulte i hjel. Massedrap, særlig på jøder, begynte i de erobrede områdene straks etter invasjonen. Den første fasen av holocaust foregikk bak hele østfronten, fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør. Massakrene skjedde i hovedsak i regi av Schutzstaffels (SS) Einsatzgruppen der vanlige tyske politifolk, lokalt politi, rumenske styrker og vanlige Wehrmacht-soldater medvirket.
Kampene varierte mellom store slag, lange framrykkinger, men også stillstand. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, som slet på utstyr og mannskaper. Resultatet var avgjørende for den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske (nazistiske) Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær supermakt.
Utdypende artikler: invasjonen av Polen, Sovjetunionens invasjon av Polen og slaget om Frankrike
Under første verdenskrig hadde Det tyske keiserrike vært i krig med Det russiske keiserdømmet, også da ble begrepet østfronten brukt. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble landet tvunget til å inngå freden i Brest-Litovsk, og store deler av det vestlige Russland ble okkupert eller dominert av tyske styrker. De måtte imidlertid trekke seg tilbake etter nederlaget i 1918 og freden i Brest-Litovsk ble annullert av Versaillestraktaten i 1919.[3]
Den militære situasjonen
I 1930-årene var Den røde armé ledende i verden, med utvikling og bruk av mekaniserte styrker (stridsvogner og tilhørende kjøretøy). Fra 1938 ble de fleste av de øverste offiserene enten drept, eller sendt til Gulag som fanger, under den store terroren. Av rundt 80 tusen høyere offiserer ble mellom 34- og 54 tusen fjernet under utrenskningene. Dette førte til at lite erfarne offiserer fikk ledende stillinger, ledet til frykt for å ta initiativ, og svekket Den røde armé sterkt.[4]
I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet. Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg ved Molotov–Ribbentrop-pakten.[5] Militært sett var situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt før første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over, og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan.[6] Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen.[7]
Ideologi og motiver
Det er ikke langt unna virkeligheten hvis vi beskriver krigen på østfronten som en kamp på liv og død mellom gangstere.
Det tyske angrepet på Sovjetunionen var både politisk-ideologisk og ressursmessig betinget. Til tross for ressursene angrepet ville kreve, var det motivert utfra behovet for å sikre råvarer (som olje, mat og ulike metaller). Leveransene av disse fra Sovjetunionen (som avtalt under Molotov-Ribbentropp pakten) var ikke truet på tidspunktet for angrepet, men den tyske ledelsen var negativ til å være avhengig av andre. Begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk. Skaffe Lebensraum (livsrom) for tysk bosetting, og den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel.[8][9]
I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen. Utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette i øst, på linje med slik andre europeiske land hadde tatt seg til rette i store deler av verden.[10] Den nazistiske ideologien klassifiserte særlig jøder, samt slaviske folkeslag, som underlegne raser i forhold til tyskere.[11][12]
På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoléons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война).[13][14][note 1]
Molotov–Ribbentrop-pakten
Utdypende artikler: Molotov–Ribbentrop-pakten og vinterkrigen
Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten Molotov–Ribbentrop-pakten var en avtale mellom Tyskland og Sovjetunionen inngått 23. august 1939.[15] Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen, mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.[16] Tyskland og Sovjetunionen besatte innen en måned hver sin del av Polen, og Sovjetunionen tok etterhvert kontroll over Latvia, Litauen og Estland. Tyskland og Sovjetunionen fikk med det kontakt langs delelinjen (omtrent langs Curzonlinjen) fra Karpatene i sør, til Memelland i nord.
- Molotov–Ribbentrop-pakten
Tyske og sovjetiske soldater ved Brest-Litovsk 22. september 1939
Delingen av Polen i 1939
Olje fra Sovjetunionen, til Tyskland, levert i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten
Oppslag fra sovjetiske styrker[note 2]
Sovjetisk kavaleri paraderer gjennom Lwów i datidens Polen (dagens Lviv i Ukraina)
Kommissærordren
Utdypende artikkel: kommissærordren
Kommissærordren utstedt av Oberkommando der Wehrmacht (6. juni 1941) innebar at såkalte politisk kommissærer skulle henrettes straks de var identifisert. Ifølge ordren skulle man se bort fra folkerettens regler for krigføring.[17][18]
Romania
Tap av Bessarabia og Transilvania, samt Dobrudsja, medvirket til at Carol II av Romania ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn Mikael.[19] Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets conducător («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden (etablert i 1927). Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland. Antonescu tillot fra oktober 1940 tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret.[20][21]
Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.[22] Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.[23] Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant aksemaktene).[19] Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom Dnestr og Søndre Buh (kalt Transnistria), inkludert Odessa.[24]
Republikken Slovakia
Utdypende artikkel: Republikken Slovakia
Republikken Slovakia ble formelt uavhengig da Tsjekkoslovakia gikk i oppløsning etter Münchenavtalen og var styrt av et tyskvennlig fascistregime. Tyske styrker, som hadde besatt hele Bøhmen og Mähren i 1939, gikk samtidig inn i Slovakia der tyske enheter ble etterlatt i viktige byer. Tyske styrker voktet også den østlige grensen mot Karpato-Ruthenia. Tyske styrker på omkring 250 000 ble 18. august 1939 utplassert langs Slovakias grense mot Polen.[25] Republikken Slovakia var utenrikspolitisk og militært underordnet Tyskland.[26][27]
Slovakia gikk i november 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia.[28] Tyske styrker angrep 1. september 1939 Polen fra slovakisk territorium og Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.[29][30] Slovakia erklærte krig mot Sovjetunionen 23. juni og stilte med to divisjoner under tysk kommando. I alt 60 000 slovakiske soldater deltok på tysk side. Etter store tap ble bidraget redusert til 17 000 soldater. I alt 4000 slovakiske soldater falt eller ble såret under felttoget i Sovjetunionen. Omkring 3000 slovakiske soldater deserterte og sluttet seg til den tsjekkoslovakiske armeen i Sovjetunionen sammen med krigsfanger. Høsten 1943 hadde alle slovakiske soldater blitt trukket tilbake fra fronten.[31][26] Republikken Slovakia erklærte krig mot USA og Storbritannia i desember 1941. De allierte aksepterte i 1941 at Tsjekkoslovakia skulle gjenopprettes etter krigen og Republikken Slovakia hadde små utsikter til å overleve krigen.[26] USA anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.[32]
Ungarn
Det ble det forhandlet om grenseendringer i Wien 2. november 1938 («den første Wien-voldgiften») der Ungarn fikk tildelt en stripe av Karpato-Ukraina (Karpato-Ruthenia) inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve. Ungarn okkuperte resten av Karpato-Ruthenia, under navnet Kárpátalja, etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.[33][25] Ungarn avslo, til forskjell fra Republikken Slovakia, å støtte Tyskland i angrepet på Polen i september 1939.[34] I 1939 forlot Ungarn Folkeforbundet, sluttet seg til Antikominternpakten, og i 1940 underskrev regjeringen tremaktspakten som knyttet landet til alliansen mellom Tyskland og Italia.[35]
Ungarn deltok fra 26. juni 1941 motvillig på tysk side ved invasjonen av Sovjetunionen.[36] Košice ble 26. juni 1941 (fire dager etter invasjonen) bombet av et lite antall uidentifiserte fly, dette ga Ungarns militære ledere et påskudd til å presse regjeringen til å slutte seg til krigen mot Sovjetunionen.[34] På grunn av ungarske styrkers medvirkning på østfronten erklærte Storbritannia krig mot Ungarn 6. desember 1941. Etter press fra Tyskland erklærte statsminister László Bárdossy, uten godkjenning fra Horthy eller parlamentet, krig mot USA 13. desember.[37] Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen samt flere tusen jødiske ungdommer på tvangsarbeidstjeneste i Ukraina.[38]
Bulgaria
Bulgaria sluttet seg til aksemaktene i mars 1941 og deltok i april i angrepet på Hellas og Jugoslavia. Etter avtale med den tyske diktatoren Adolf Hitler annekterte områdene Trakia og Makedonia fra Hellas. Avtalen med aksemakten innebar at Bulgaria kunne unnlate å slutte seg til invasjonen av Sovjetunionen og var formelt nøytrale med hensyn til krigen på østfronten og hadde diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen. Etter tysk press erklærte Bulgaria krig mot Storbritannia og USA. Til 1943 var Bulgaria relativt uberørt av krigen da allierte fly begynte bombing av mål i landet. Sommeren 1944 nærmet sovjetiske styrker seg og Sovjetunionen erklærte krig mot Bulgaria (5. september), hvorpå Bulgaria byttet side, søkte fredsløsning med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland.[39][40]
Iran
Utdypende artikkel: Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran
Irans statsoverhode Reza Pahlavi sympatiserte med Nazi-Tyskland. Ved utbruddet av krigen erklærte sjahen Iran som nøytralt: Han fryktet sovjetisk og britiske planer for landet og mislikte samtidig det tyske regimets rasisme og ensporede ideologi. Etter det tyske angrepet på Sovjetunion, invaderte britiske og sovjetiske styrker Iran fra 25. august 1941 i Operation Countenance som var den eneste felles operasjonen mellom Storbritannia og Sovjetunionen under andre verdenskrig. Hensikten med invasjonen var å oljefeltene i Midtøsten, stanse tysk aktivitet i Iran, sikre forsyningslinjene til Sovjetunionen og forebygge en mulig tysk trussel mot Irans vestlige grenser.[41][42]
Tyrkia
Tyrkia søkte å holde seg nøytrale under andre verdenskrig. Etter invasjonen av Sovjetunionen var det folkelig støtte for en allianse med Tyskland fordi det ga utsikter til å realisere et pan-tyrkisk rike. Tyrkia signerte en ikke-angrepspakt med Tyskland 18. juni 1941, men etter Wehrmachts mange tap på østfronten sluttet Tyrkia seg til de allierte i februar 1945.[43]
Planlegging
Taktikk og logistikk
Det er en myte at det kun var Adolf Hitler som ville invadere Sovjetunionen og regnet med at det ville være enkelt. Den tyske generalstaben antok også at Den røde armé ville være slått i løpet av noen måneder,[44] både den britiske og amerikanske generalstaben hadde omtrent samme mening.[45][46]
Dels var både tyskernes og britenes/amerikanernes vurdering basert på den dårlige sovjetiske innsatsen under vinterkrigen (1939–1940), dels på den overraskende tyske seieren under slaget om Frankrike i 1940.[47] Hva de ikke regnet med var de logistiske utfordringene i verdens største land.[48][49]
til 5. desember 1941 :
til 9. juli 1941
til 1. september 1941
til 9. september 1941
til 5. desember 1941
Utdypende artikler: operasjon Sjøløve og operasjon Barbarossa
Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et amfibieangrep på Storbritannia.[50] Han tolket den intense britiske motstanden som at britene var motivert av mulig inntreden av USA eller Sovjetunionen på deres side, et angrep på Sovjetunionen var derfor nødvendig for å få Storbritannia til å kapitulere.[51] Selv om det var Hitler som til sist bestemte, er det ifølge den britiske historikeren Ian Kershaw klart at både hans nærmeste generaler og store deler av den militære og sivile eliten, støttet planen.[52]
Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom.[46][53] Det opprinnelige målet for det tyske angrepet var å ødelegge de sovjetiske styrkene ved en serie omringninger nær grensen, før hoveddelen rakk å trekke seg tilbake.[54] Når hoveddelen av de sovjetiske styrkene var slått, skulle Wehrmacht okkupere alt land vest for en linje, fra havnebyen Arkhangelsk i nord til elven Volga i sør.[55]
Angrep
Angrepet på Sovjetunionen begynte klokken 3 natten til søndag 22. juni 1941. Tyske soldater krysset grensen fra Øst-Prøyssen og det okkuperte Polen. Angrepet ble annonsert på tysk radio klokken 7 om morgenen. Den 3. juli noterte den tyske stabssjefen, general Franz Halder at felttoget ville være vunnet i løpet av to uker.[56] Allerede 10. juli trodde man på tyske side at seieren var bare noen dager unna.[57]
[note 3][58]
Generalstabssjef Franz Halders notat 3. juli 1941
Med en styrke på 3,5 millioner mann, 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer og 750 000 hester, i tillegg stilte Luftwaffe med 2 770 fly,[59] gikk Tyskland til angrep over en 1 800 km bred front.[60] Samlet utgjorde dette 73 % av hærens styrke, og 65 % av Luftwaffes.[61]
De tyske styrkene var organisert i tre hovedenheter, ledet av hver sin generalfeltmarskalk:
- Armégruppe nord (Wilhelm Ritter von Leeb): 26 divisjoner, 3 sikkerhetsdivisjoner
- Armégruppe sentrum (Fedor von Bock): 47 divisjoner, 1 forsterket regiment, 3 sikkerhetsdivisjoner
- Armégruppe syd (Gerd von Rundstedt): 43 tyske, 14 rumenske divisjoner[62]
Massakrer på mannlige jøder begynte straks de tyske styrkene krysset delelinjen av 1939. Etter noen uker ble også kvinner og barn drept i det som senere ble kjent som holocaust. Den første fasen av holocaust skjedde massedrapene ved skyting.[63][64]
Romania deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa.[65] Transnistria var området øst for elven Dnestr til elven Søndre Buh.[66] Den tredje og fjerde rumenske arme angrep sammen med den ellevte tyske armé Sovjetunionen fra rumensk territorium 22. juni 1941. Den fjerde armeen gikk mot Bessarabia og den tredje mot Nord-Bukovina, og områdene kom under rumensk kontroll i slutten av juli 1941.[24] Romania bidro med 585 000 soldater ved angrepet på Sovjetunionen.[23]
I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i Den røde armé etter Stalins utrenskninger og at Stalin i sin paranoia ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De til dels svake kommando- og kontrollsystemene innen Den røde armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland. Wehrmachts oppdragstaktikk (tysk: Auftragstaktik), hvor stort initiativ både ble oppmuntret og forventet av selv underordnet befal, sto i motstrid til dette.[67]
Framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da Blitzkrieg-strategien ikke hadde tatt høyde for forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp.[49] Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake hundrevis av kilometer uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske knipetangsmanøvrene med noen av styrkene intakt.[68]
- Det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941
Tyske soldater rykker frem gjennom en kornåker, slutten av juni 1941.
Sivile i Ukraina gir mat til en infanterist fra Wehrmacht, under den tyske invasjonen, 26. juni 1941
Sovjetiske soldater overgir seg
Ødelagt sovjetisk stridsvogn og død sovjetisk soldat
Tysk pontongbro over elven Dnipro ved Kyiv
.jpg)
Baltikum
Litauen ble invadert 22. juni og de tyske styrkene møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Kaunas og Vilnius ble inntatt 24. juni, Riga ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet. Litauen ble lagt under det sivile styret i Reichskommissariat Ostland fra juli 1941 og Adrian von Renteln ble innsatt som Generalkommissar for Litauen. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av 20 000 lokale tjenestemenn.[69][70] Tyske styrker hadde 10. juli kontroll over Latvia.[71]
Murmanskfronten og Kirkenes
Utdypende artikkel: Murmanskfronten
Wehrmachts overlegenhet
De tyske styrkene var nesten alltid taktisk overlegne de sovjetiske.[72] Mens forholdet generelt var 2:1 eller mer, var forholdet enda mer ulikt for noen våpengrener, som panserstyrkene, med 3:1 i tysk favør. Størst ulikhet var mellom tyske og sovjetiske flyvere, ved første dag i slaget ved Kursk gikk 432 sovjetiske fly tapt, mot 23 tyske.
Grunnet lave tap brukte Luftwaffe østfronten dels som treningsområde for ferske piloter, etter å ha fått erfaring der ble de så overført til vestfronten hvor de måtte møte likeverdige britiske og amerikanske piloter.
Det var en rekke grunner til forskjellen, men Stalins utrenskninger av Den røde armé mot slutten av 1930-årene hadde et vesentlig ansvar, likeså de enorme innledende sovjetiske tapene i 1941.[73]
Helt i nord rykket tyske styrker inn fra Finnmark med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for konvoitrafikken under hele krigen. Totalt seilte det 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer ved Kvitsjøen.[74]De arktiske konvoiene fraktet rundt 4,4 millioner tonn forsyninger, om lag 1/4 av hva Sovjetunionen mottok (1/4 gikk over land via Iran, og halvparten over Stillehavet).[75]
Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Det tyske angrepet i retning Murmansk, operasjon Sølvrev (tysk: Operation Silberfuchs), møtte sterk motstand og ble stoppet ved Litsadalen.[76] Den viktige havnebyen Murmansk ble ikke erobret,[77] men Luftwaffe bombet byen og store deler av denne ble ødelagt.[75]
Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarkskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941, flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100 000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.[78] Under hele krigen ble steder i det nordlige og østlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet.[79] Flyangrepene mot Kirkenes pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten.[78][80][81]
Finland
Utdypende artikkel: den finske fortsettelseskrigen
Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i Finland 25. juni.[82] Dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet den finske fortsettelseskrigen, da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av vinterkrigen (1939–1940). Finnene erobret tilbake de områder på Det karelske nes og i Øst-Karelen som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før vinterkrigen.[76] Den finske fremrykkingen nord for Leningrad avskar byens forsyninger og kommunikasjonssystemer.[83] I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes offensiv for å innta Leningrad.[84]
Leningrad
Utdypende artikkel: beleiringen av Leningrad
Allerede tidlig i september hadde den tyske armégruppe nord rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot Leningrad, både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva.[85] Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til januar 1943 (delvis opphevet)[86] helt opphevet i 1944.[87] Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga.[88] Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt.[89]
Nederlag for blitzkrig
Ved årsskiftet 1941/1942 hadde det tyske Wehrmacht mistet om lag 1/3-del av styrkene fra man begynte angrepet i juni. Det sto klart for den øverste tyske ledelsen, også Adolf Hitler, at forsøket på å vinne med blitzkrig hadde slått feil, Sovjetunionen kunne ikke slås.
Tyskland med sine begrensede ressurser kunne heller ikke vinne en langvarig krig. Selv om Wehrmacht hadde mindre tap enn den Den røde armé, hadde Sovjetunionen og deres allierte mest å ta av.[90][91]
Utdypende artikkel: slaget om Moskva
I juli hadde den tyske armégruppe sentrum avansert nord for Pripjatmyrene og rykket inn i Minsk. Deretter ble det første slaget om Smolensk utkjempet (10. juli – 10. september). De tyske styrkene hadde store problemer med forsyninger (som drivstoff og ammunisjon), og møtte hard motstand.[92] Ved å kontrollere Smolensk sikret tyskerne broer mellom elvene Daugava, Dnepr samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Den røde armé, og armégruppe sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).[93][94]
Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. Generaloberst Heinz Guderian ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til armégruppe syd og sikre tysk erobring av Kyiv 19. september, før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe sentrum.[95]
De fleste militærhistorikere (blant de Basil Liddell Hart) mener at denne midlertidige konsentrasjonen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp. Den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne armégruppe sentrum under generalfeltmarskalk Fedor von Bock iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet operasjon Tyfon, hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.[95]
Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen.[96] I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml.[97] Skulle Moskva falle ville industribyen Kujbysjev bli Sovjetunionens nye hovedstad.[98] På tross av framgangen var de tyske soldatene utslitt og manglet forsyninger, i møte med kraftig sovjetisk motstand.[99] Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av nymobiliserte styrker, samt uthvilte og veltrente sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Disse styrkene hadde blitt trukket fra Sibir etter den sovjetiske agenten Richard Sorge fant ut at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst.[96] Utover vinteren måtte de tyske styrkene trekke seg tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten. Hovedstaden ble reddet og tyskerne for første gang slått i et av de største slag under krigen, med over en million døde totalt.[100]
Utdypende artikler: slaget om Sevastopol og operasjon blå
Armégruppe syd hadde avansert sør for Pripjatmyrene, gjennom Galicia og inn i Ukraina. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt, da den sovjetiske hovedstyrken var utplassert der.[101] Armégruppe syd led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni – 30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kyiv under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot Odessa. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktningen av elven Dnepr. Ved et stort slag ved byen Uman 15. juli – 8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver. I midten av september ble om lag 700 tusen sovjetiske soldater omringet ved Kyiv av panserstyrkene til generalene Guderian og Kleist, de fleste ble tatt til fange.[102]
Armégruppe syd nådde fram til Krimhalvøya og den smale landforbindelsen Perekopeidet i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen Sevastopol og de nærmeste områdene.[103] Den røde armé igangsatte en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjstredet 26. desember 1941, og gjenerobret Kertsj.[104]
Overmodige motangrep
Etter suksessen med de sovjetiske motangrepene ved Moskva i desember 1941 så både Stalin og Georgij Zjukov for seg videre sovjetisk offensiv. De sovjetiske generalene Boris Sjaposjnikov og Aleksandr Vasilevskij advarte mot dette, da de anså de tyske styrkene for sterke, og de fikk rett.
Under flere offensiver ettervinteren og våren 1942 mistet Den røde armé om lag 1,4 millioner soldater, mot tyske tap på 190 tusen soldater, mindre enn 1/7 av de sovjetiske. Bortsett fra enorme egne tap var lite oppnådd for Sovjetunionen, frontlinjene i mai 1942 lå omtrent der de var etter offensiven i desember.[105]
Utdypende artikler: slaget om Sevastopol og slagene ved Rzjev
Den røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra Sibir, som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da spionen Richard Sorge kunne rapportere at Japan forberedte angrep i Stillehavet, ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig, og hadde bedre tilgang til forsyninger.[106]
- Større sovjetiske motoffensiver, desember 1941 til mai 1942
Sovjetiske motangrep desember 1941 til mai 1942
Tysk soldat med MG34 maskingevær på østfronten
Kartskisse over sovjetisk offensiv ved Kharkov i mai 1942
Sovjetiske krigsfanger ved Kharkov, mai 1942
De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og de utslitte og forfrosne tyske styrkene ble drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som slagene ved Rzjev, før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i det andre slaget ved Kharkov (12. – 28. mai 1942). Den tyske framgangen ved Kerts-halvøya og seierne ved Kharkov og Sevastopol ble viktige forutsetninger for deres framrykking mot Stalingrad.[107]
Straffebataljoner
Blant de tiltak som Den røde armé brukte for å holde disiplin var straffebataljoner, soldatene som ble beordret dit ble omtalt som strafniki. Soldater i straffebataljoner måtte vise ekstraordinær modighet for å bli tilbakeført til de vanlige styrkene, og det hadde sin pris.
I 1942 var det om lag 25 tusen russiske soldater i straffebataljoner, det økte til rundt 180 tusen i 1943. Tapstallene i straffebataljoner var seks ganger så høye som det de vanlige sovjetiske enheter hadde.[108]
Den tyske diktatoren Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen innså at tiden var i ferd med å renne ut, med det japanske angrepet på Pearl Harbor var Tyskland involvert i en stadig mer omfattende tofrontskrig. Hitler regnet imidlertid med å avslutte kampene på østfronten, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa, noe han anslo ville ta minst to år.[109]
På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, samt elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi.[110]
I mai 1942 gjenerobret tyskerne Kertsj. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942.[111]
Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske operasjon blå 28. juni 1942.[112] Den sovjetiske ledelsen forventet et nytt angrep på Moskva og hadde konsentrert sine styrker der, de tyske styrkene rykket derfor frem mot underlegne sovjetiske styrker.[113] Armégruppe syd hadde blitt delt i to, mens armégruppe A skulle rykke frem mot Kaukasus, skulle armégruppe B avansere mot elven Don, deretter Volga og Stalingrad.[114]
Utdypende artikkel: slaget om Stalingrad
Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 23. august 1942, med et massivt bombardement av Luftwaffe, rundt 40 tusen sivile anslås å ha blitt drept den dagen.[115] De tyske styrkene erobret gjennom flere måneders kamp nesten hele byen, i november var det bare brohoder (om lag 10 %) langs Volgas vestlige bredd som fremdeles ble holdt av Den røde armé. I midten av september planla general Georgij Zjukov en større motoffensiv for å avskjære de tyske styrkene, operasjon Uranus, og fikk i løpet av måneden godkjenning fra Stavka.[116] Offensiven startet fra to ulike steder den 19. november, og 23. november var de tyske styrkene og deres allierte ved Stalingrad sperret inne i en enorm knipetangsmanøver.[117] Av de i alt 330 000 soldatene som ble omringet, var bare 100 000 igjen da feltmarskalk Friedrich Paulus kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943. Ved kampene om Stalingrad besto så vidt over halvparten av Tysklands styrker av tyske soldater, resten var italienske, rumenske og ungarske,[1] sistnevnte led store tap.[118][119][120] Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.[121]
I februar 1943 rykket de sovjetiske styrkene fram fra elven Don, gjeninntok Kursk og Kharkov.[122] Den tyske diktatoren Adolf Hitler innså i januar 1943 at det ikke var mulig å erobret Moskva. For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt at armégruppe sentrum skulle trekke seg tilbake etter slagene ved Rzjev, retretten var ferdig i mars.[123][124] Armégruppe sør trakk seg også tilbake fra de fremskutte posisjonene i Kaukasus og de tyske styrkene i sør ble samlet i det østlige Ukraina.[125] Den 19. februar gikk de til motoffensiv under general Erich von Manstein, presset de sovjetiske styrkene tilbake til Poltava og videre til Kharkov mot slutten av mars. De tyske styrkene klarte i det tredje slaget om Kharkov (16. februar – 15. mars 1943) å gjenerobre byen,[126] noe som blir regnet som en av krigens store militære prestasjoner.[127][122]
Slaget ved Kursk
Utdypende artikkel: slaget ved Kursk
Slaget ved Kursk (tysk: Operation Zitadelle) utfoldet seg i perioden 5.–18. juli 1943.[128] Det var det siste og avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten. Den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene, dype forsvarsstillinger ble etablert, og store styrker var i reserve for motangrep. Rundt 600 tusen tyske soldater angrep om lag 1,2 millioner sovjetiske. Mens slaget pågikk kom den allierte invasjonen av Sicilia 10. juli. Det førte til at Hitler den 13. juli beordret styrker overført dit, og avbrøt slaget.[129][130]
Dette ble et av historiens største slag med deltakelse av panserstyrker, om lag 2750 tyske mot 3500 sovjetiske stridsvogner og stormkanoner. Den røde armé satte inn om lag 2700 fly, mens Luftwaffe brukte rundt 2000 fly.[131] Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Wehrmachts offensiv mislyktes. Deretter klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol (5. august) og Belgorod, mens tyskerne mot slutten av august også måtte oppgi Kharkov og ble presset bredt tilbake.[132]
Kursk var den siste strategiske tyske offensiven på østfronten.[133] Resten av krigen var Wehrmacht begrenset til mindre taktiske offensiver, retrett og måtte som regel nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver.[134] De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe Den røde armé.[135] Mens Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene på taktisk nivå,[136][137][138] håndterte Stalin etterhvert krigføringen motsatt, han var mer i bakgrunnen og delegerte ansvar til Stavka.[139][140]
- Kampene i 1943
Tyske panserstyrker før slaget
Den tyske planen for angrepet
Sovjetiske styrker krysser en elv
Det tyske angrepet fra sør, mot Kursk
Tysk stridsvogn og pansergrenaderer
Sovjetiske soldater ved Kursk
Elven Dnipro ved Krementsjuk
.jpg)
Smolensk, Dnepr og Kyiv
Utdypende artikler: slaget om Smolensk (1943), slaget ved Dnepr og slaget om Kyiv
Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til 2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre den russiske byen Smolensk, etter at den hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Den røde armé gjennomførte en offensiv mot Dnepr fra september til desember, begge de to stridene partene hadde store tap. De sovjetiske styrkene fikk flere brohoder på den vestlige bredden av elven, og den ukrainske hovedstaden Kyiv ble gjenerobret tidlig i november. Wehrmacht forsøkte å gjenerobre Kyiv i november og desember, men tross store sovjetiske tap mislyktes de tyske styrkene, og måtte trekke seg tilbake.[141]
Innen juni 1944 hadde sovjetiske styrker gjenerobret mesteparten av sitt territorium i henhold til grensene i 1938. Tyske styrker kontrollerte fortsatt vesentlige deler av det østlige Karelen til Onega-sjøen og elven Svir. De baltiske landene, Polen (som ble delt mellom Tyskland og Sovjetunionen i september 1939) og deler av Hviterussland var under tysk kontroll. Romania og Bulgaria var alliert med Tyskland. Allierte styrker hadde gått i land på Sicilia i juli 1943 og på det italienske fastlandet i september 1943. Innen juni 1944 var Italia sør for Roma kontrollert av allierte styrker. De allierte åpnet en tredje front på det europeiske fastlandet ved landgangen i Normandie 6. juni 1944.[142] Sommeren 1944 satte Sovjetunionen inn 300 divisjoner mot 200 tyske, mens Tyskland på høsten bare 100 divisjoner i felten.[143] I Hviterussland alene hadde Tyskland mistet over 25 divisjoner og 35 000 mann.[144] I løpet av juli 1944 var tyske styrker fordrevet fra Hviterussland.[145]
Churchill hadde lenge argumentert for at de allierte skulle bruke mer ressurser i Italia og gjøre en landgang på Balkan med sikte på Wien og Budapest. Churchill fryktet også at Stalin skulle utnytte situasjonen til å styrke Sovjetunionens stilling i Øst-Europa. Amerikanske ledere holdt fast på sin strategi om å bruke sin materielle overlegenhet til å overvinne Wehrmacht i Frankrike og det vestlige Tyskland. Roosevelt hadde mindre mistillit til Stalins planer enn Churchill. De allierte hadde avtalt hvordan Tyskland skulle deles. Tsjekkoslovakia med Praha skulle ifølge avtalen befris av sovjetiske styrker. Amerikanske styrkers fremrykning fra vest gikk raskere enn planlagt, men ved krigens slutt trakk de seg tilbake til den avtalte linjen.[146]
Kamenets-Podolsk
Utdypende artikkel: slaget ved Kamenets-Podolsk
Ved slaget ved Kamenets-Podolsk i mars-april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området (20 divisjoner i 1. panserarmé). Disse var utmattet etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og den startet offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert. De tyske styrkene lyktes å bryte ut av den sovjetiske omringningen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp, men de mistet en stor del av materiellet.[147]
Operasjon Bagration
Utdypende artikler: operasjon Bagration og Lublin-Brest-offensiven
22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater - med en umåtelig overmakt av stridsvogner og fly - slo tilbake de rundt 800 000 soldatene i den tyske armégruppe sentrum, slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den polske hjemmearméen 1. august Warszawaoppstanden som en del av en landsomfattende oppstand. Imidlertid stoppet sovjetstyrkene framrykkingen, og tyskerne knuste oppstanden, som endte i et blodbad.[148] I den frigjorte storbyen Lublin ble det opprettet en sovjetisk-vennlig provisorisk polsk regjering.[149] Ved Lublin fant sovjetiske styrker utryddelsesleiren Majdanek som var den første store utryddelsesleiren som ble befridd. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. SS lykkes bare delvis å fjerne sporene etter massedrapene i leiren og Majdanek er ved siden av Auschwitz den beste bevarte leiren.[150][151] Sovjetiske styrker nådde elven Wisła 26. juli 1944.[152]
Polen-Baltikum
Utdypende artikkel: Warszawaoppstanden
Sovjetiske styrker nådde utkanten av Warszawa i slutten av juli og oppfordret over radio polske undergrunnsstyrker til å gjøre opprør mot den tyske okkupanten. Undergrunnsstyrkene under ledelse av Tadeusz Bór-Komorowski besto av omkring 40 000 personer og hadde nær kontakt med eksilregjeringen i London. Opprøret begynte 1. august.[153] Opprørerne holdt lenge en stor del av byen, men klarte i lengden å stå mot tyske styrker som brukte tunge våpen, stridsvogner og fly. Stalin motsatte seg amerikansk og britisk flybåren bistand til opprørerne via sovjetiske flyplasser. De sovjetiske styrkene ble stående på andre siden av elven mens opprørerne 3. oktober (etter to måneder) ga seg for overmakten.[154]
Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde Østersjøen ved Memel 10. oktober. Ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i Kurland som var isolert for resten av krigen som armégruppe Kurland.[155][156] I løpet av september tok sovjetiske styrker kontroll over det meste av Latvia, Litauen og Estland.[157]
Balkan
Utdypende artikkel: slaget om Romania (1944)
Den røde armé innledet 29. oktober en offensiv i retning av Ungarn, og Budapest falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan.
Ved slaget om Romania angrep de sovjetiske styrkene, i form av 2. og 3. ukrainske front, som besto av 929 000 soldater, 14 850 kanoner, 1 870 stridsvogner og 1 850 kampfly, Wehrmacht og Waffen-SS-styrker i Bessarabia og det østlige Romania.[158] De sovjetiske styrkene brøt gjennom tyske stillinger i Bessarbia under Jassi–Kishinev-operasjonen som begynte 20. august. De tyske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet. Omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange. Sovjetiske styrker inntok Bucuresti 31. august.[159][160][161]
Kong Mikael gjorde statskupp 23. august 1944 og avsatte den fascistiske regjeringen. Sovjetisk styrker angrep Romania 20. august. Kong Mikael inngikk straks våpenhvile med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland, den tidligere allierte. Sovjetiske styrker omringet 16 tyske divisjoner inne i Romania og nådde Bukarest 31. august. Bulgaria hadde ikke vært i krig med Sovjetunionen som erklærte landet krig i 1944 og inngikk våpenhvile 8. september. Bulgaria erklærte så krig mot Tyskland på samme måte som Romania og stilte sine militære styrker under sovjetisk kommando. De tyske styrkene i Hellas og Jugoslavia var dermed i en utsatt stilling, og Tyskland begynte tilbaketrekning. Titos jugoslaviske partisaner rykket frem for å møte de sovjetiske styrkene og Tito inntok Beograd 19. oktober. Tito og hans partisaner hadde under hele okkupasjonen holdt en geriljaoperasjon i gang i det uveisomme terrenget.[162][152]
Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Ministerpresident Miklós Kállay ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen – tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Den ungarske ledelsen innså at Tyskland trolig ville tape krigen og med Horthys stilltiende godkjenning begynte Kállay å undersøke muligheten for å inngå separat våpenhvile med de allierte. For å forhindre separatfred okkuperte Tyskland uten kamp Ungarn 19. mars 1944.[163][164][165]
Budapest-offensiven
Utdypende artikkel: slaget om Budapest
Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.[166]
I 1944 da krigslykken hadde snudd for Tyskland og Den røde armé nærmet seg Ungarns grenser ville Miklós Horthy trekke Ungarn ut av alliansen med Tyskland. Tyske styrker besatte i mars 1944 Budapest og presset da Horthy til å godta en regjering under den tyskvennlige Döme Sztójay. Den nye regjeringen satte i gang deportasjon av landets jøder til Auschwitz. Frontlinjen gikk i slutten av august 1944 omtrent ved Ungarns daværende østgrense ved Karpatene og ved Romanias østgrense. Horthy avsatte i august 1944 Sztójay og innsatte en militærregjering under den moderate generalen Géza Lakatos. Lakatos gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Sovjetunionen gjennomførte de nazistiske pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp.[167][168][169][170] Da sovjetiske styrker i oktober 1944 krysset grensen til Ungarn erklærte Horthy at krigen var over for Ungarn.[171] Horthy ble tvunget til å trekke seg som riksforstander, arrestert og sendt til Bayern. Regjeringen ble avsatt og lederen for Pilkors-partiet, Ferenc Szálasi, ble innsatt som statsminister.[172]
Horthy erklærte 15. oktober 1944 at Ungarn ønsket våpenhvile med Sovjetunionen. Horthy ble da avsatt og arrestert, og en nazistisk regjering under Szálasi innsatt. Tyske og ungarske styrker fortsatte kampene mot sovjetiske styrker i mange måneder. Tyskland og Sovjetunionen kontrollerte hver sin del av Ungarn som ble en slagmark og kampene raserte landet. Sovjetiske styrker under Malinovski nådde Budapest 30. oktober med 64 divisjoner. I løpet av desember var byen helt omringet og beleiret. Sovjetisk styrker inntok Budapest 12. februar 1945 etter beleiring av byen. I midten av april trakk de siste tyske styrkene seg ut av Ungarn.[173][174][175]:23 En betydelig del av de ungarske styrkene under generalene Miklós og Vörös gikk over til sovjetisk side og sluttkampene i Ungarn var til dels en borgerkrig. I Debrecen, i den sovjetisk-okkuperte delen, kom en nasjonalforsamling sammen 21. desember. General Béla Miklós dannet en regjering som erklærte krig mot Tyskland 31. desember.[176]
Wien-offensiven
Wien ble inntatt av sovjetisk styrker 13. april få dager etter at de krysset grensen fra Ungarn.[177]
Wisła-Oder-offensiven
Utdypende artikkel: Wisła-Oder-offensiven
12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte Den røde armé en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den tyske forsvarslinjen langs Wisła brøt sammen midt i januar.[175] Warszawa ble inntatt 17. januar og Danzig 30. februar.[178] Den 1. hviterussiske front under marskalk Georgij Zjukov frigjorde Łódź 19. januar. Den tredje pansebrigadearmé under general Rybalko nådde Breslau i slutten av januar, men byen ble fanatisk forsvart under kommando av Karl Hanke til slutten av krigen.[179] Den første ukrainske front omringet Krakow som ble frigjort 19. januar. Auschwitz ble frigjort av sovjetiske styrker 27. januar, denne datoen ble Den internasjonale holocaustdagen.[180] I løpet av 28-29. januar besatte sovjetiske styrker kullgruveområdet i Øvre Schlesien, inkludert Katowice.[181]
Den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse, nær venn av Andrej Sakharov, om de sovjetiske soldatenes fremferd i Tyskland
Samtidig opprettet den første hviterussiske front og den første ukrainske front brohoder ved Oder mellom Frankfurt og Küstrin.[175] Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av Wisła under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene Oder, som de krysset ved landsbyen (tysk: ortsteil) Kienitz den 31. januar 1945, og nådde også elva Neisse i Vest-Preussen. Ved Küstrin stod de nå bare 70 km fra Berlin.[183] Fortsatt holdt tyskerne deler av Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»), helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 10. april.[184] Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til Stettin; Danzig falt 22. mars.[185]
Finland og Finnmark
Utdypende artikler: Lapplandskrigen, frigjøringen av Øst-Finnmark og tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms
Våren 1944 hadde sovjetiske styrker overtaket ved fronten mot Finland og sovjetiske styrker erobret Det karelske neset og Viborg etter offensiv fra 9. juni 1944. Den tysk-finske alliansen opphørte 2. september, da Finland undertegnet en fredsavtale med Sovjetunionen.[186] Finland var ifølge fredsbetingelsene med Sovjetunionen forpliktet til å sørge for at alle tyske styrker hadde forlatt landet innen 15. september. Etter kamper mellom tyske og finske styrker ved Torneå og Rovaniemi trakk de tyske styrkene seg unna. Hitler godkjente 3. oktober operasjon nordlys (tysk: Operation Nordlicht) og tilbaketrekningen fra finsk Lappland begynte midt i oktober. Tilbaketrekningene skjedde via Ivalo-Karasjok og Karesuando-Skibotn.[187] Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet den finske fortsettelseskrigen. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå var i krig med hverandre.[188]
Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og sent i november kom de finske styrkene til Enare og Utsjok ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland.[189] Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet.[190]
Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra Murmanskfronten via Kirkenes.[191] Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Den tyske øverstkommanderende, general Lothar Rendulic, regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge.[192] General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge.[193]
Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast 25. oktober.[194] Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der.[187]
Seierherrenes hevn
De tyske styrkene hadde gått nådeløst frem i Sovjetunionen, gjengjeldelsen fra de seirende sovjetiske styrkene ble tilsvarende. Frigitte slavearbeidere trakk barn ut av kolonner med flyktninger og massakrerte de foran lamslåtte tyske foreldre.[195]
Utdypende artikkel: slaget om Berlin
Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange Panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør).[196]
Ved Torgau ved Elben sør for Magdeburg møttes amerikanske og sovjetiske soldater første gang 25. april.[197]
16. april startet sovjeterne offensiven mot Berlin. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene Zjukov og Konev ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning om hvem som først kunne innta selve byen. 25. april hadde Zjukovs og Konevs styrker omringet Berlin. Til slutt var det Zjukovs styrker som inntok byens sentrum og riksdagsbygningen, mens Konev inntok de sørlige bydeler.[196]
30. april begikk Hitler selvmord. 2. mai kapitulerte de tyske styrkene i byen, selv om spredt skyting forekom flere dager etterpå. Etter Hitlers selvmord var den såkalte Flensburg-regjeringen, under storadmiral Karl Dönitz, den formelle ledelsen av Tyskland.[198]
Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen Ferdinand Schörner hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både med deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7. – 8. mai.[199]
- Sluttstriden Tyskland 1945
Den militære situasjonen i Europa ved det tyske sammenbruddet
Eldre menn i Volkssturm får opplæring i bruk av Panzerfaust
En ødelagt gate rett ved Unter den Linden, fotografert 3. juni 1945
Tsjekkoslovakia
Utdypende artikkel: Praha-offensiven
Etter slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker under feltmarskalk Ferdinand Schörner. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske armégrupper (den andre og fjerde ukrainske front). Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker.[200] De siste større kampene på østfronten sto om Praha 5.-11. mai i forbindelse med Praha-offensiven. Kampen om Praha og det sentrale Böhmen pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Byen Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven.[201] Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.[200] Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa. De sovjetisk styrkene møtte General Pattons hær ved Pilsen 11. mai.[201]
Flyktninger og fordrevne
Utdypende artikkel: fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
I sluttfasen av, og etter, krigen ble millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.[202]
Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under foran den fremrykkende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945.[203] Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam[203], som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.[204]
Holocaust
Utdypende artikler: holocaust i Litauen, holocaust i Latvia og holocaust i Romania
Holocaust, massedrap særlig på jøder, begynte samtidig med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Den første fasen av holocaust, også omtalt som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung), foregikk i de erobrede områdene bak østfronten. Det er mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.[63] [207][64][208][209][210] Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.[211] I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en Führerbefehl om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.[212] Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder.[64]
Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.[213][214] Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.[215][216][217][218] Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.[219] SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var rask eller hemmelig nok, og de tok i bruk gassvogner til avliving fra sent i 1941.[220]
Etter andre verdenskrig oppsto en forestilling om at de regulære tyske væpnede styrkene i Wehrmacht ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser under andre verdenskrig (tysk: Saubere Wehrmacht). Denne myten om det rene Wehrmacht fornekter ansvaret den tyske generalstaben (Oberkommando der Wehrmacht (OKW), Oberkommando des Heeres (OKH), Luftwaffe og Kriegsmarine) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser, og legger ansvaret på «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS).
Folkeretten og krigsfangene
Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Krigføringen på østfronten var preget av utbredt lovløshet og manglende etterlevelse av krigens folkerett. Bakgrunn for dette var i hovedsak det tyske regimets valg om «total krig», uhindret av folkerett og moral. Tyskland argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde akseptert Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 om krigens folkerett, og at disse derfor ikke gjaldt på østfronten. Sovjetiske politikere fremholdt både før og etter andre verdenskrig at disse konvensjonene bare var en «kodifisering» av allment aksepterte regler for krigføring. Sovjetunionen protesterte i løpet av krigen mot tyske brudd på folkeretten når det gjaldt behandling av krigsfanger og sivilbefolkning.[221] Genève-konvensjonen (artikkel 52) slo fast at ingen kunne på egne eller andres vegne frikjenne seg selv for grove brudd på konvensjonen.[222]
Den tyske Oberkommando der Wehrmacht (OKW) utstedte 16. juni 1941 en ordre om behandling av sovjetiske krigsfanger. Ordren poengterte at bolsjevismen (nazistenes betegnelse på Sovjetunionens ideologi) var tyskernes dødelige fiende og aktiv og passiv motstand skulle slås nådeløst ned. Ordren påpekte at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen av 1929 om behandling av krigsfanger. Ordren la til grunn at sovjetiske krigsfanger skulle settes i arbeid for den tysk krigsinnsatsen og disiplinære tiltak ikke skulle hindres av begrensninger fra Røde kors. Navneliste over krigsfanger skulle ikke utleveres og krigsfangene skulle ikke motta hjelp utenfra eller ha kontakt med hjelpeorganisasjoner. OKW utstedte ordre om at krigsfangene bare skulle få den dårligste maten, og i praksis mindre enn det som var nødvendig for å overleve. OKW fastsatte videre 6. august 1941 retningslinjer for mat til krigsfangene: fanger som arbeidet skulle få 2200 kcal, andre fanger skulle få 2040. I praksis fikk fangene mye mindre (300 til 700 kcal noen steder) og i noen områder døde fangene i stort antall i løpet av august.[223] Hermann Göring (sjef for Luftwaffe) oppsummerte regimets syn i et møte med statsråd Herbert Backe 16. september 1941 da han uttalte at Tyskland ikke var forpliktet av noen internasjonale avtaler til å mate krigsfangene. Ifølge Göring var forpleining av fangene avhengig av at de kunne arbeide. Den tyske hæren rapporterte selv fra Stalag ved Lamsdorf i september 1941 at fangene spiste gress og blomster for å fylle magen, kannibalisme skal også ha forekommet. I leiren Molodecno var dødsraten 1 % daglig, slike dødsrater ble etter hvert typisk og forverret da vinterkulden kom.[223]:90
Sammenligning av styrker og våpen ved krigsutbruddet
Den amerikanske militærhistorikeren David Glantz,[224] og den russiske militærhistorikeren Michail Iwanowitsch Meltjuchow[225] har forskjellige anslag over de to partenes styrker 22. juni 1941:
| Stridskrefter | Aksemaktene (Tyskland, Romania, Ungarn, Italia) | Sovjetunionen - Den røde armé | ||
|---|---|---|---|---|
| Forfatter | Glantz | Meltjuchow | Glantz | Meltjuchow |
| Soldater | 3 767 000 | 4 306 800 | 2 780 000 | 3 289 851 |
| Stridsvogner | 3 612 | 4 171 | 11 000 | 15 687 |
| Fly | 2 937 | 4 846 | 9 917 | 10 743 |
| Kanoner | 12 686 | 42 601 | 42 872 | 59 787 |
Krigsproduksjon
| Sovjetisk (rød) og tysk (blå) krigsproduksjon[226] | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Rustnings og tungindusrri (utvalg) | 1941 | 1942 | 1943 | 1944 | 1945 |
| Fly | 15 735 | 25 436 | 34 900 | 40 300 | 20 900 |
| 11 776 | 15 409 | 28 807 | 39 807 | 7 540 | |
| Stridsvogner[227] | 6 590 | 24 446 | 24 089 | 28 963 | 15 400 |
| 3 804 | 5 997 | 12 151 | 19 087 | 4 400 | |
| Kull (i millioner tonn) | 151,4 | 75,5 | 93,1 | 121,5 | 149,3 |
| 315,5 | 317,9 | 340,4 | 347,6 | Ingen tall tilgjengelig | |
| Stål (i millioner tonn) | 17,9 | 8,1 | 8,5 | 10,9 | 12,3 |
| 28,2 | 28,7 | 30,6 | 25,8 | Ingen tall tilgjengelig | |
| Olje (i millioner tonn) | 33,0 | 22,0 | 18,0 | 18,2 | 19,4 |
| 5,7 | 6,6 | 7,6 | 5,5 | 1,3 |
Forsyninger til Sovjetunionen
Krigssituasjonen forhindret Sovjetunionen å få forsyninger over land fra vest. De arktiske konvoiene tilførte forsyninger fra de allierte via Nord-Atlanteren rundt det okkuperte Norge. Den sovjetisk-britiske okkupasjonen av Iran sikret forsyninger fra Midtøsten og gjennom Iran (Den persiske korridor) blant annet langs Den transiranske jernbane og via havnebyer ved den persiske gulf. Ikke-militære forsyninger ble fraktet med Den transsibirske jernbanen fra havnebyen Vladivostok.
Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 og de etterfølgende fire år med krigføring ble ved rettsoppgjøret særlig i Nürnbergprosessen (1945–1946) ansett som aggressiv erobringskrig der det ble gjennomført forbrytelser mot menneskeheten (massedrap og andre overgrep mot sivilebefolkningen) og krigsforbrytelser.[228][note 4] Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier karakteriserte i forbindelse med markeringen av at det var 80 år siden angrepet som «morderisk barbari», og sa videre at lidelsene til innbyggerne i Sovjetunionen burde «brennes inn i Tysklands kollektive minne.».[229]
Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier i minnetale 18. juni 2021, ved Tysk-russisk museum Karlshorst
På det meste kontrollerte det tyske Wehrmacht om lag 9 % av Sovjetunionens landområde, som hadde omfattet rundt 45 % av landets befolkning, før invasjonen.[230]
Tilgang til råmaterialer og forsyninger var for Tyskland vesentlige hindringer for å opprettholde krigføringen på østfronten. Blant annet ble det knapphet på ammunisjon. Den tyske ledelsen undervurderte den sovjetiske evnen til å motstå invasjonen.[231]
- I begge referansene (kildene) fra Beevor står det «den store patriotiske krig»/«Den store patriotiske krigen» - ikke fedrelandskrigen. Samtidig er formuleringen «den store fedrelandskrigen» brukt i artikkel om andre verdenskrig i Store norske leksikon (se «Hitler-Tyskland på høyden av sin makt», siste avsnitt), det er derfor rimelig å anta at sistnevnte er mest korrekt.
- Oppslaget informerer om at byen Lviv har blitt okkupert av Den rødé arme, at unntaksstilstand har blitt innført, når det er tiltatt å vandre i byen, at folk skal returnere til normalt arbeid, i tillegg til at det kan opprettes lokale sikkerhetslag i diverse bydeler.
- the objective to shatter the bulk of the Russian Army this [western] side of the Dvina and Dnepr (Rivers] has been accomplished ... east of [these rivers] we would encounter nothing more than partial forces ... It is thus probably no overstatement to say that the Russian Campaign has been won in the space of two weeks.
- «In a series of trials, beginning with the major war criminals (November 1945 to October 1946), Allied prosecutors presented a wealth of evidence of Nazi criminality, accusing Göring, Ribbentrop and others of waging an aggressive war of conquest, committing the mass murder of innocent civilians and carrying out a wide variety of atrocities and crimes against humanity and in violation of internationally agreed laws of war.», fra Evans 2009, s. 741
- It weighs on us that our fathers, grandfathers, great-grandfathers who waged this war, were involved in these crimes
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
