Gassvogn

En gassvogn (engelsk: gas van eller gas wagon, tysk: Gaswagen) var et mobilt gasskammer som ble brukt både av myndighetene i Tyskland og Sovjetunionen. Konstruksjonen var en lastebil hvor eksos fra motoren ble sprøytet inn i lasterommet, der ofrene ble stengt inne. Eksos inneholder karbonmonoksid som kvalte ofrene inne i lasterommet.

Gassvogn i Chelmno

Bakgrunn

I august 1941 besøkte Heinrich Himmler østfronten og ba om å få overvære en henrettelse, der han etterfølgende holdt en tale til støtte for drapsmennenes moral. Deretter avla han sammen med Erich von dem Bach-Zelewski, Arthur Nebe og Karl Wolff besøk på et sinnssykehus. Himmler ga Nebe ordre om å få slutt på pasientenes lidelser raskest mulig, og ba Nebe tenke over ulike drapsmetoder mer humane enn skyting. Nebe ba om tillatelse til å prøve ut dynamitt på sinnssyke, og den fikk han. Senere fikk Bach-Zelewski vite av Nebe at dynamitt hadde vært utprøvd på sinnssyke, men viste seg sørgelig uegnet. Det var den unge Obersturmführer Albert Widmann (1912-86)^[1] som hadde stått for de feilslåtte eksperimentene i Minsk, men deretter ble gassvogner tatt i bruk i stedet. Da Widmann oppdaget at vognene skulle brukes mot normale personer også, protesterte han at det gikk ikke an. Hans sjef, SS-Sturmbannführer dr Walter Heeß (1901-45), svarte stillferdig: «Du ser, det går nok» (Du siehst, es geht doch) - og Widmann ble på sin post. Tidlig i 1942 var 2-3 vogner sendt til hver av Einsatzgruppen.^[2]

Høsten 1941 ble det foretatt en «prøve-gassing» i Sachsenhausen med dr Heeß til stede. Medarbeideren Theodor Friedrich Leiding beskrev hendelsen slik til retten i Düsseldorf i 1959:

«Ut av brakkene kom en større gruppe nakne menn som måtte stige inn i kjøretøyet, slik man går på bussen. Åpenbart hadde de ingen anelse om det som skulle skje med dem. Det dreide seg kanskje om 30 personer. Så kjørte vognen...Det het at mennene var russere og ellers ville blitt skutt. Man ville se om man kunne drepe dem på denne måten. Vi gikk da dit hvor vi traff igjen vognen. Det viste seg at man kunne se inn gjennom et kikhull...og kunne se at mennene var døde. Da ble vognen åpnet. Noen lik falt ut, de andre ble dradd ut av fanger. De døde hadde, som fastslått av oss kjemikere, det rosa-røde utseende typisk for folk som er døde av kullosforgiftning.»^[3]

Avgass fra kjøretøy ble også pumpet inn i stasjonære gasskamre. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 begynte SS og tysk politi særlig i regi av Einsatzgruppen massemord på jøder i erobret område. Skyting viste seg da å ikke være en rask nok eller hemmelig nok metode, og RSHA ga ordre om å ta i bruk av gassvogner. Dette skjedde først i Poltava i november deretter i Kharkov i desember 1941. I juni 1942 var 20 vogner i drift og 10 var bestilt. De største hadde en kapasitet på 50–60, de mindre 25–30 personer. I mars 1942 ble 7 000 personer, mest kvinner og barn, drept med gassvogn i Sajmište konsentrasjonsleir, Jugoslavia. I Lublin ble gassvogner brukt til å drepe polske og jødiske fanger i fortet, likene ble kjørt til Majdanek og brent. Gassvognene brøt ofte sammen på de dårlige sovjetiske veiene. Arbeidet var også en påkjenning for mannskapet som betjente vognene, særlig avlasting av likene. Viktigste grunn til at gassvognene ble tatt ut av bruk, var at de hadde for liten kapasitet til det store antallet jøder som skulle drepes.^[4]

Imidlertid viste gassvogner seg også upraktiske fordi de dårlig tålte regnvær, og etter gjentatt bruk var heller ikke forseglingen intakt lenger, slik at de som tømte vognene, klaget over hodepine. Og hvis sjåføren tråkket for hardt på akseleratoren, hadde de døde fortrukne ansikter og var tilklint med avføring.^[5]

I Kulmhof tok tyskerne i bruk gassvogner som drapsmetode i slutten av 1941.^[6] Blant de første drepte (desember 1941–januar 1942) var østerrikske sigøynere fra transporter av til sammen 5 000 som ankom Ghetto Litzmannstadt 4.–9. november.^[7]

I et notat datert i Berlin 5. juni 1942 (Geheime Reichssache, «statshemmelighet») står det: «Endringer i de spesialkjøretøyene som nå er i drift i Kulmhof (Chelmno) og for de som nå bygges. Fra desember 1941 har nittisyvtusen blitt behandlet av de tre kjøretøyene som er i drift, uten større hendelser. I lys av observasjoner så langt, er de følgende tekniske endringene nødvendige.» De 97 000 det vises til som «behandlet» (tysk original: verarbeitet, «forarbeidet»), er antall drepte. Notatet var adressert til SS-offiser Walter Rauff.^[8] Rauff regnes som oppfinner av gassvognene. Etter rettssaken mot Adolf Eichmann ble Rauff siktet for forbrytelser mot menneskeheten, og flyktet til Chile, der myndighetene beskyttet ham mot videre rettsforfølgelse. Da Rauff døde i 1984, møtte gamle nazister opp i begravelsen og hilste hverandre med Heil Hitler.^[9]

Ifølge Routledge Atlas of Holocaust var 1 200 jøder fra Buchenwald de aller første ofrene for gassing i november 1941. I Chelmno skjedde den første gassingen 8. desember 1941 med store lastebiler med kapasitet på 100 til 150 personer;gassen ble tilført under kjøreturen til massegraven. I Zemun utenfor Beograd ble 15 000 personer drept i gassvogner kamuflert som kjøretøyer fra Røde Kors. 120 ble drept daglig til juni 1942 da vognen ble flyttet til Riga.^[10]

Nazistene avlivet omkring 700 000 mennesker i gassvogner.

Sovjetiske myndigheter brukte gassvogner for å ta livet av innbyggere under den store terroren (1937–1938).^{[trenger referanse]}