Remove ads
Heinz Wilhelm Guderian (1888–1954) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
| Heinz Guderian Schneller Heinz, Hammering Heinz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Heinz Wilhelm Guderian 17. juni 1888[1][2][3][4]  Chełmno | ||
| Død | 14. mai 1954[1][2][3][5] (65 år) Schwangau | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, militært personell | ||
| Ektefelle | Margarete Goerne | ||
| Barn | Heinz Günther Guderian | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Goslar | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Jernkorsets ridderkors med eikeløv
Fredriksorden Tilleggsspenne til jernkorset Æreskorset Anschlussmedaljen (1938) Sudetenlandmedaljen Wehrmacht tjenestemedalje Den saksisk-ernestinske husorden Sankt Savas orden | ||
| Troskap |  Tyske keiserriket til 1918  Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 | ||
| Våpenart | Panzerwaffe, Armored troops of the Wehrmacht and Waffen-SS | ||
| Militær grad | Generaloberst | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht Heer | ||
| Kommandoer | 2. Panzer Division, XVI. Arme Korps, XIX. Arme Korps, Panzergruppe Guderian og Panzergruppe 2 | ||
| Deltok i | Første verdenskrig Andre verdenskrig | ||
| Signatur | |||
 | |||
Remove ads
Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.
I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.
I årene 1936–1937 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarte sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skulle kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.
Remove ads
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»).[6] Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).[7]
Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene.[8] Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli.[9] Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.
Etter andre verdenskrigs slutt ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.»[10] – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»[11]
Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948.[12] Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.
Warszawaoppstanden
Guderian fortalte i Nürnberg at han hadde hørt om ordren om å drepe alle og ødelegge som svar på Warszawaoppstanden, men ikke mottatt den selv. Ifølge Guderian var utslettelsen av Warszawa en SS-sak og, i tråd med myten om det rene Wehrmacht, ikke noe han hadde var involvert i. Ettertiden har vist Guderian var godt informert om situasjonen i Warszawa: Oppstanden sperret den viktigste øst-vest forbindelsen for hans forflytning av styrker og nedkjemping av oppstanden var høyt prioritert av Wehrmacht, som var involvert fra 2. august 1944. Wehrmacht støttet fullt ut ødeleggelsen av byen slik at sovjetiske styrker skulle bli forsinket i fremrykking vestover.[13] Guderian innrømmet at SS og politi ledet av Erich von dem Bach-Zelewski kunne ha begått overgrep mot sivilbefolkningen og brutt folkeretten, men avviste at den tyske 9. armé hadde medvirket til forbrytelser.[14]
Remove ads
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter.[15] Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen.[16] Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater.[trenger referanse] Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.
Remove ads
- Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
- Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
- Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
- Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads