From Wikipedia, the free encyclopedia
Amfibisk krigføring innebærer angrep på et landbasert mål med militære styrker fra skip. Amfibisk krigføring krever landgangsfartøyer eller helikoptre for å transportere soldater til land fra skipene som har brakt dem til området.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Hensikten med å landsette soldater er å avgjøre konflikter. Det er sjelden at ren sjøkrig har noen avgjørende effekt, og det er ikke alltid marsj over land er et alternativ. Mange av verdens land har egne styrker med marineinfanteri for dette formålet. For tiden er det amerikanske marinekorpset det største, og det eneste med eget flyvåpen. Halvparten av verdens marineinfanterister hører hjemme i denne avdelingen.
Et amfibisk angrep er en av de vanskeligste militære operasjonene. Det kreves koordinering av ild fra skip og luftfartøyer, mens bakkestyrkene landsettes på en kystlinje som kontrolleres av fienden – som ofte har en enorm fordel på grunn av det åpne landskapet på de fleste strender.
Berømte amfibiske operasjoner inkluderer invasjonen av Normandie, slaget om Iwo Jima og Falklandskrigen.
En planlagt militær landsetting som foregår uten kamphandlinger, kalles en administrativ landsetting.
I krigene mellom antikkens Hellas og Persia i 499–448 f.Kr. og de peleponnesiske kriger ble det brukt landgangsoperasjoner. Den første amfibiske operasjonen man kjenner til var da grekerne, ifølge Homers Iliaden, landsatte styrker på stranden i nærheten av Troja. Det første angrepet på en strand var antageligvis ved slaget ved Maraton i 490 f.Kr.. Perserne etablerte et brohode i et forsøk på å invadere Hellas. De hadde modifiserte skip med ramper for hestene, forløpere til moderne landgangsfartøyer.
Romerne tok Kartago med en landgangsoperasjon i 202 f.Kr., og Julius Cæsar ga til og med styrkene sine spesiell trening i landganger før han invaderte England i 55 f.Kr.. Engelskmennene ble også slått av Vilhelm Erobreren etter en landgang før Hastings i 1066.
Mongolene forsøkte å ta Japan på 1200-tallet med en invasjonsflåte, men mislyktes. Japanerne invaderte Korea sent på 1500-tallet, men ble slått tilbake to ganger av flåten til den koreanske admiral I Sun-sin.
Under den amerikanske revolusjonen i 1776 stormet amerikanske styrker Britisk Bahamas. Skipskanoner gjorde nå at flåten kunne støtte soldatene som gikk i land, men på samme tid ble det utviklet kystartilleri som var en trussel mot flåten. Krigsskip måtte nå begynne å eskortere skipene som brakte inn menn, utstyr og forsyninger. Under den amerikanske borgerkrigen landsatte den amerikanske marinen gang på gang små styrker både langs kysten og opp elvene. Sørstatsgeneralen Robert E. Lee uttalte «Hvor enn flåten kan sendes kan vi ikke stå i mot landsettingene... Vi har ingen ting som kan stå i mot hans tunge skyts.»
Under den spansk-amerikanske krigen utviklet den amerikanske marinen nye taktikker for landsettinger. Mest kjent av trefningene er da 650 marineinfanterister tok Guantánamo Bay og 16 000 soldater ble landsatt ved Santiago på Cuba, selv om den sistnevnte styrken stort sett mislyktes i sine krigsmål.
Under første verdenskrig var moderne amfibisk krigføring fremdeles et nytt felt. Både taktikk og utstyr var enkelt og ofte improvisert.
I denne perioden var britiske Royal Marine Light Infantry (RMLI) stort sett i bruk som militærpoliti og kanonmannskaper om bord på krigsskip. De ble i 1914 integrert med en divisjon satt opp av Royal Navy, kalt Royal Naval Division. Hensikten var å kjempe på land. På tross av dette måtte hærstyrker utgjøre hovedtyngden av kampstyrkene i landgangsoperasjoner gjennom krigen. RMLI ble på 1920-tallet slått sammen med Royal Marine Artillery og dannet Royal Marines.
Den første landgangen i krigen fant sted i 1914 og endte i katastrofe. En større styrke fra den britiske indiske hæren ble sendt for å gå i land ved byen Tanga i det som den gang het Tysk Østafrika. Tyskerne der oppdaget de britiske forberedelsene og rakk å forberede seg på invasjonen. Resultatet ble at de britisk/indiske styrkene måtte trekke seg tilbake med store tap og uten det tyngre utstyret sitt.
Den allierte invasjonen mot Det osmanske riket ved slaget ved Gallipoli i 1915 var en enda større katastrofe enn Tanga. Soldater rodde i land i åpne hvalbåter eller ble fraktet inn med slepebåter. De uerfarne allierte soldatene ble praktisk talt slaktet ned av de osmanske forsvarerne. Mange kom ikke engang ut av båtene. Ved den andre landgangen ved Suvla i august hadde de forgjengeren til moderne landgangsfartøyer, den pansrede «Beetle» (engelsk: Bille). 489 000 soldater ble satt inn på alliert side, og av disse ble 252 000 drept, skadet eller syke. Tallene for de tyrkiske forsvarerne var rundt en halv million mann i forsvar, og rundt halvparten av disse drept, skadet eller syke.
I mellomkrigstiden utviklet den amerikanske marinen og marinekorpset spesialisert utstyr for landganger. Nye landgangsfartøyer og amfibiske kjøretøyer ble testet ut. Skipene ble lastet for å kunne losses hensiktsmessig; ikke bare for å maksimere hva som kunne tas med som tidligere. I 1910 hadde marinekorpset etablert sin skole for amfibiekrigføring i New London, Connecticut, og under general John Lejeune utviklet de en ny doktrine, publisert i 1934 som Tentative Landing Operations Manual, en manual som til en viss grad er aktuell fremdeles.
I løpet av Stillehavskrigen ble det gjennomført et utall landgangsoperasjoner, først under den japanske ekspansjonen, deretter under den allierte «øyhoppingen» for å drive japanerne tilbake. Japanerne lot sine amfibiske styrker svinne hen etter framgangene de hadde hatt fram til 1942, og forberedte seg heller på statisk forsvar av de nye besittelsene. I mellomtiden perfeksjonerte det amerikanske marinekorpset og den amerikanske hæren landgangsoperasjoner. På grunn av marinekorpsets begrensede størrelse gjennomførte hæren både flere landgangsoperasjoner og hadde flere skip enn marinekorpset. På denne tiden ble også luftbåret angrep bak strandlinjen i samspill med landgangen tatt i bruk.
Presis nærstøtte både fra skipsartilleri og fly fra hangarskip hjalp angriperne i å nedkjempe forsvarerne. Samvirket mellom de amerikanske våpengrenene satte standarden også for ettertiden.
I Europa innså de allierte etter det mislykkede Diepperaidet i 1942 at videreutvikling av amfibisk krigføring var helt nødvendig før en invasjon av det europeiske kontinentet kunne settes i verk. En av de direkte følgene av dette var at det ble utviklet et stort antall spesialkjøretøyer spesielt for amfibiske operasjoner. Først av disse var Amtrac (kort for Amphibious Tractor), et amfibisk pansret kjøretøy. Marineinfanteriet hadde nå en viss beskyttelse i den sårbare perioden fram til de kom opp på stranden. Amfibielastebilen DUKW, kalt Duck til vanlig, ble også tatt fram og mye brukt. Stridsvogner ble tilpasset svømming eller spesielle oppdrag på stranden. Dette inkluderte «teppelegging» for å bedre underlaget for andre kjøretøyer, fylling av grøfter med bunter med rør (fascine), minerydding og bergning av andre kjøretøyer.
De nye kjøretøyene spilte en viktig rolle da invasjonen av det europeiske kontinentet endelig ble satt i verk gjennom historiens største landgangsoperasjon, den allierte landgangen i Normandie. To arméer, en britisk og en amerikansk, ble landsatt. Fra 6. juni 1944 til slutten av måneden hadde de allierte fått i land 850 000 mann og 150 000 kjøretøyer på det europeiske fastlandet. Andre kjente landganger under andre verdenskrig var Operasjon Torch i Nord-Afrika i 1942, landgangen på Sicilia i 1943 og landgangen på det italienske fastlandet ved Anzio i 1944.
Etter andre verdenskrig ble amfibiske operasjoner mindre viktige, men ikke uaktuelle. Det forble nyttig å holde fienden på tærne gjennom å kunne true hans kystlinjer. Bare USA vedlikeholdt amfibiske styrker på samme skala som under andre verdenskrig, men fikk bare brukt dem til én stor operasjon i etterkrigstiden, nemlig ved Incheon i 1950 under Koreakrigen. Der ble det satt i land 70 000 mann bak de nordkoreanske linjene, noe som lettet trykket på FN-styrkene i Busan og var et vendepunkt i krigen. Etter dette hadde amerikanske flåter i Stillehavet og Middelhavet marineinfanteri lastet klar på skip med utstyret sitt. Det ble brukt en eller flere forsterkede bataljoner på rundt 1 800 mann per flåte.
Amfibiske styrker ledet operasjoner i Den dominikanske republikk i 1965, under Suez-krisen i 1956 og i Falklandskrigen i 1982.
Under Gulfkrigen deltok en landsettingsstyrke på 43 skip med 18 000 marineinfanterister fra amerikansk side. Denne styrken bandt opp mellom 7 og 11 irakske divisjoner som forberedte seg på en landsetting som aldri kom.
Under hele den kalde krigen hadde Warszawapakten stående amfibiske styrker for å true Norge, landene rundt Østersjøen, Svartehavet og Middelhavet. Nato hadde sine styrker stående klare for mottrekk i de samme områdene. Amfibiestyrkene ble spådd en kort framtid under hele etterkrigstiden, men er fremdeles med oss.
Folkerepublikken Kina bygger forøvrig stadig ut sin amfibiske slagkraft som en forsikring mot en eventuell formell uavhengighetserklæring fra den selvstyrte øya Taiwan (Republikken Kina), som ligger like utenfor det kinesiske fastlandet.
Amfibiske operasjoner deles inn i flere typer, og vanligvis nevner man fire av disse: Amfibisk landsetting, amfibisk tilbaketrekking, amfibisk demonstrasjon og amfibisk raid.
Amfibiske styrker brukes også til andre oppgaver enn disse, for eksempel evakuering av sivile fra krigssoner og elveoperasjoner. Dette siste har blitt mye brukt i de siste 20 årene, da amfibiske styrker ofte er de som er best egnet til den type operasjoner. En eksempel fra nyere tid er da USA, Frankrike og Storbritannia løftet ut omtrent 4 000 sivile fra Elfenbenskysten i november 2004. Et annet eksempel er Operasjon Assured Response, hvor USA hentet ut 2 440 sivile fra Monrovia i Liberia mellom april og juni 1996.
Under planlegging av amfibieoperasjonen skal man koordinere sjøstyrker, landstyrker og luftstyrker. Denne koordineringen er et av de vanskeligste punktene, og man har flere historiske eksempler på at det kan gå galt. Det praktiseres forskjellige metoder, men man utnevner vanligvis en maritim styrkesjef og en landstyrkesjef. Før styrkene er landsatt er det ofte den maritime styrkesjefen som har kommandoen over landstyrkene.
I planleggingsfasen tar man høyde for en del forskjellige faktorer i tillegg til vanlige militære operasjoner. Noen av disse er:
Amfibisk landsetting regnes som den vanligste formen for amfibieoperasjon. Det er en operasjon foretatt fra sjøen mot et fiendtlig eller antatt fiendtlig område.
I forbindelse med operasjonen blir det ofte landsatt styrker fra luften, bak fiendens linjer. Dette er for å sikre egne styrker fra motangrep og for å generelt skape kaos for fienden. Operasjonen blir nesten alltid understøttet av fly i taktiske og strategiske operasjoner, for å opprette et luftherredømme over landgangsområdet.
Konseptet har vært i bruk siden før Kristi fødsel, og romerne gjorde for eksempel bruk av det i sitt angrep på Storbritannia i 1. århundre f.Kr.
I moderne tid blir tropper som skal foreta selve landgangen, transportert til like utenfor kysten av større skip (for eksempel et amfibisk landingsskip), for deretter å gå om bord i mindre båter eller amfibiske kjøretøy, som kan gå helt inn til landingsstedet. I de tilfeller helikopter brukes, er dette for å gi sikring til selve landgangen eller som en mindre, begrenset redningsoperasjon. Det finnes også spesialbygde skip som kan transportere utstyr og soldater direkte til landingsstedet. USA, Storbritannia og Russland bruker i stor grad luftputefartøyer i slike operasjoner, fordi de har høy fart og kan bevege seg også på land (og slik landsette styrkene et godt stykke inn på stranden), i tillegg til «konvensjonelle» skip.
Det amerikanske marinekorpset er den dominerende amfibiestyrken i verden i dag. Mange andre nasjoner bruker metoder utviklet av dem, dog i mindre skala. Eksempelet her viser en Marine Expeditionary Force (MEF) og hvordan den kan tenkes å angripe en forsvart kyst i moderne tid. En MEF består av en forsterket divisjon, en luftstridsving og en trenbrigade, som fraktes på over 60 skip, med over et dusin krigsskip som eskorte.
Styrken som nærmer seg den fiendtlige kysten har antageligvis planlagt operasjonen minst en ukes tid. Før de forlater det amerikanske fastlandet har de en travel periode. Skipene som skal brukes ankommer i tilfeldig rekkefølge, men alt utstyret må pakkes hensiktsmessig for selve landgangsoperasjonen. Hvis det er tid gjør divisjonen en øvelselandgang sammen. Det er sjelden øvelser på divisjonsnivå, så hvis man kan øve sammen før den skarpe operasjonen kan man kanskje unngå å gjøre kostbare feil. Imens jobber etterretningsstyrkene hardt for å kartlegge fiendens posisjoner og mulige mottrekk.
På veien mot kysten som skal angripes gjør flåten styrken fraktes med forsøk på å enten unngå å bli oppdaget eller å skjule sine hensikter for fienden. Den samlede flåten ønsker å bruke bare en dag eller to på å nå den fiendtlige kysten, et tidsrom som gir tid for avledningsmanøvre, men allikevel minimaliserer tiden brukt på sjøen. Når styrken nærmer seg kysten går fly fra hangarskipene i gang med å angripe fienden.
Rundt 40 kilometer fra stranden går skipene ut i angrepsformasjon. I teorien er det da bare noen få timer til hele angrepsstyrken er satt i land. To tredjedeler av soldatene skal landsettes over stranden - den siste tredjedelen med helikopter. Minesveipere har ryddet en serie ankomstleder mot stranden, hver av dem en kilometer bred. Selve brohodet på stranden er rundt fire kilometer bredt. På hver side av ledene ligger et kontrollskip. Det ene fører den primære kontrolloffiseren og staben hans. De ligger fire kilometer ut; utenfor maskingeværrekkevidde, men ikke utenfor rekkevidden til artilleri.
De to regimentene som skal landsettes over stranden laster opp to av sine tre bataljoner, klare til å gå inn i den første angrepsbølgen. Hver av disse to bataljonene sender inn to av sine kompanier. Av en styrke på 54 000 mann er det omtrent to dusin LVTP7 landgangsfartøy med rundt 700 passasjerer som er den første angrepsbølgen. Den første bølgen bruker rundt 25 minutter på å komme i land. Med intervaller på to minutter kommer de neste bølgene inn, fulgt av stridsvognene, støtteavdelinger og annet personell. I løpet av åtte minutter har 3 000 menn og mer enn 150 pansrede kjøretøyer og artilleri kommet i land. I bakre linje ligger seks jagere og to kryssere. Over hodene deres er opp til 400 kampfly klare.
Det tredje regimentet er i mellomtiden blitt landsatt med helikoptre. De har landet 10 til 30 km inne i landet, godt hjulpet av jagerbombere og kamphelikoptre. Den første bølgen består av 65 helikoptre som bærer en infanteribataljon og et batteri med artilleri. Noen ganger er det flere landingsområder.
Målet nå er å rydde stranden og få koblet sammen de forskjellige brohodene. Kamphandlinger foregår til et tilstrekkelig stort brohode er etablert. Det må være stort nok til å romme en flyplass og et drivstofflager utenfor rekkevidde av fiendtlig artilleri. En flyplass et på plass i løpet av et par-tre dager, og da trekkes hangarskipet antageligvis tilbake. Grunnen til at flyplassen er viktig er at det gir stor slitasje på utstyret å ta inn forsterkninger og forsyninger over stranden. Tap på grunn av mekaniske feil savnes like mye som tap i kamp.
Ved en amfibisk tilbaketrekking tar man ut egne styrker fra en fiendtlig eller antatt fiendtlig kyst. Hensikten kan være å evakuere slagmarken, flytte styrkene raskt til et annet sted eller simpelthen hente ut styrker som har gjennomført oppdraget sitt.
Et kompliserende faktor her kan være at styrkene man henter ut ikke er trenet i amfibiestrid, noe som gjør jobben for marinestyrkene vanskeligere.
Den mest kjente operasjonen av denne typen er evakueringen fra Dunkerque i 1940, hvor britene måtte mobilisere så å si alt som kunne flyte på Kanalkysten for å hente ut slagne britiske og allierte styrker fra Dunkerque, under angrep fra tyske styrker.
Dette er en villedende operasjon for å forvirre fienden. Den kan gjennomføres for å maskere egne hensikter eller størrelsen på egne styrker. Gjennomføringen kan være ved å seile styrken tilsynelatende mot et annet sted enn der landsettingen skal finne sted, eller sette i land mindre styrker.
I Gulfkrigen i 1991 praktiserte det amerikanske marinekorpset denne taktikken i stor skala, og bandt opp nesten 1/4 av Iraks styrker i området.
Et amfibisk raid eller strandhugg er en operasjon som utnytter skjul og hurtighet for å overraske motstanderen. Målområdet blir okkupert bare midlertidig, og operasjonen følges av en rask planlagt tilbaketrekning.
Denne taktikken ble praktisert av norske vikinger allerede i sen jernalder. I nyere tid ble det utført en del raid på norskekysten av britiske og norske kommandosoldater under andre verdenskrig. Det mest kjente er kanskje Måløyraidet.
Det har alltid vært behov for spesialfartøy ved amfibieoperasjoner. Et tidlig eksempel på dette er vikingenes langskip. De hadde en kombinasjon av god framdrift både med seil og årer og flat bunn som gjorde dem godt egnet til landsetting.
I nyere tid var andre verdenskrig den perioden da fartøyer for amfibiekrigføring gjennomgikk sin største utvikling. Det er mange forskjellige typer og kategorier. Grovt kan man dele dem inn i større fartøy egnet for oversjøisk fart og mindre farkoster som brukes til å bringe i land folk og materiell fra de større fartøyene.
Større amfibiske fartøy kan deles inn i åtte kategorier:
LHA – (Amphibious Assault Ship General Purpose) er blant de største skipene og har både dokk, helikopterdekk og hangar. Et eksempel er den amerikanske Tarawa-klassen på rundt 40 000 tonn.
LHD – (Amphibious Assault Ship Multipurpose) er ganske like LHA, men kan også brukes for kampfly av STOVL-typen (Short Take-Off Vertical Landing) som Harrier. Et eksempel er den amerikanske Wasp-klassen på rundt 40 500 tonn.
LPD – (Landing Platform Dock) har dokk for landgangsfarkoster, plass for kjøretøyer og et lite helikopterdekk med hangar. Et eksempel er den nederlandske Rotterdam-klassen på omtrent 13 000 tonn.
LPH – (Landing Platform Helicopter) er en type med god plass for helikoptre, men uten intern dokk. Et eksempel er den britiske Ocean-klassen på rundt 22 000 tonn.
LCC – (Amphibious Command Ship) er kommando- og kontrollskip for en felles styrkesjef. Det bærer i tillegg noe materiell og tropper. De eneste som har slike skip er den amerikanske marinen, og den har to. De er av Blue Ridge-klassen og er på omtrent 17 000 tonn.
LSD – (Landing Ship Dock) er ofte lik LPD, med større dokk, men færre tropper og utstyr om bord. Et eksempel er den amerikanske Whidbey Island-klassen på rundt 16 000 tonn.
LSL – (Landing Ship Logistic) er et forsyningsfartøy som kommer med i andre bølge av et amfibieangrep. Et eksempel er den britiske Lyme Bay-klassen på rundt 16 000 tonn.
LST – (Landing Ship Tank) er en større landgangsfarkost, faktisk så stor at den er havgående. På tross av dette kan den gå helt opp på stranden og landsette kjøretøy og soldater gjennom en rampe i baugen. Et eksempel er den amerikanske Newport-klassen.
Moderne landgangsfarkoster kan deles i tre hovedgrupper; LCU, LCAC og LCVP.
LCU – (Landing Craft Utility) er den farkosten som vanligvis tar mest last. Avhengig av typen kan dette være fra en til fire stridsvogner eller enda flere lastebiler eller lettere kjøretøyer. Et eksempel er den amerikanske LCU 2000-klassen på 584 tonn.
LCAC – (Landing Craft Air Cushion) er luftputefarkoster på samme størrelse som en LCU. De kan ta mindre last, men går til gjengjeld to til fire ganger så fort. Et eksempel er den russiske Lebed-klassen.
LCVP – (Landing Craft Vehicle and Personell) er den minste klassen og har kapasitet til å ta 20 til 60 soldater eller en til to mindre kjøretøy. Disse er så små at de kan henge på siden av et fartøy i daviter.
Amerikanerne har utviklet en serie amfibiske kjøretøy for å ta infanteriet opp på stranden relativt beskyttet. Den siste inkarnasjonen er AAVP7A1. Den første forgjengeren var Roebling Alligator, utviklet mellom 1932 og 1937. Hastigheten i vannet var først rundt 4 km/t, noe som var lite praktisk. Med større motorer gikk det litt fortere, og etterfølgeren Crocodile kom i 1940 og kunne nå rundt 15 km/t i vannet og 40 km/t på land.
LVT-1 var en kopi av Crocodile, bortsett fra at den var laget i stål i stedet for aluminium. Den var tyngre og hadde litt dårligere ytelse. Den var ikke bevæpnet og ble i begynnelsen bare brukt til å bringe fram forsyninger. Ved slaget om Tarawa ble panserplater boltet på og et antall .30 kaliber mitraljøser montert. LVT-1 var i produksjon fra 1941 til 1943.
Neste generasjon var LVT-2, i produksjon fra 1942 til 1945. Den ble produsert i en rekke varianter og ble senere oppdatert og var i tjeneste til midt på 1950-tallet.
Senere kom LVT-3, LVT-4 og LVT-5, og midt på 1950-tallet kom den nye LVTP-5-serien. Etter den kom LTP-7, som skiftet navn til AAVP7 som er versjonen som er i tjeneste i dag.
Sovjetiske pansrede personellkjøretøy var i etterkrigstiden tradisjonelt amfibiske. Dette ble hovedsakelig gjort for å lette elvekryssinger, men etter at Sovjetunionen gjenopprettet sitt marineinfanteri i 1961 utnyttet også disse avdelingene kjøretøyenes egenskaper. BTR-60 var i tjeneste fra 1961, og en forbedret variant kalt BTR-60PB ble standardkjøretøy for marineinfanteriet. Kjøretøyet og senere varianter (BTR-70 og BTR-80) har åtte hjul, med styring på de to framre akslene, både på land og til vanns. Fremdriften i vannet besørges av en vannjet. BTR-ene opererte sammen med den lette amfibiske stridsvognen PT-76 i landsettingsfasen, men ble forsterket med konvensjonelle stridsvogner og andre kampkjøretøy så snart som mulig.
En rekke andre lettere pansrede kjøretøy både i Vesten og Østblokken er også amfibiske, men dette har som regel vært for at de skal kunne ta seg over elver og vann. Amfibiske upansrede kjøretøy eksisterer også, for eksempel den svenske Hägglunds Bv206 som er i bruk blant annet i det norske forsvaret.
Nytt fra KOF er tidsskriftet til Kystartilleriets offisersforening.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
