Gulfkrigen

Denne artikkelen omhandler frigjøringen av Kuwait 1990–1991. For krigen mellom Iran og Irak, se Iran–Irak-krigen. For invasjonen i 2003, se Irak-krigen.

Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å presse ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak, under ledelse av Saddam Hussein, hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. USA iverksatte angrepet mot Irak og irakiske styrker den 17. januar 1991.

Gulfkrigen
Dato 2. august 1990–28. februar 1991 Sted Kuwait, Irak, Saudi-Arabia Resultat Koalisjonsseier, frigjøring av Kuwait
Stridende parter
Koalisjonen: USA Storbritannia Kuwait Saudi-Arabia  Egypt  Frankrike  Syria  Marokko  Oman  Pakistan  De forente arabiske emirater  Qatar  Bangladesh  Canada  Italia  Australia  Nederland  Norge  Niger  Spania  Senegal  Belgia  Bahrain  Afghanistan  Argentina  Polen  Sør-Korea  Hellas  Tsjekkoslovakia  Danmark  New Zealand  Ungarn  Portugal	Irak
Kommandanter og ledere
Jaber Al Ahmad Al Jaber Al Sabah George H.W. Bush Norman Schwarzkopf Margaret Thatcher John Major Peter de la Billière Fahd bin Abdul Aziz Khalid bin Sultan Saleh Al-Muhaya Hosni Mubarak Mohamed Hussein Tantawi	Saddam Hussein
Styrker
959 600	545 000 (100 000 i Kuwait)
Tap
292 døde 1 243 skadede 31 stridsvogner 75 fly	25 000 døde 75 000 skadede 3 300 stridsvogner 110 fly

Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990. Sovjetunionen la ikke ned veto mot dette.

Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.

Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke.^[1] Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.^[2][3]

Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte mente de sammenlignet den med et videospill.^[4]

Bakgrunn

Det økonomiske forspill

Etter Irak-Iran-krigen satt Irak tilbake med en enorm utenlandsgjeld, minst 80 milliarder US$. Men som oljestat ville Iran kunne betale gjeld og gjenoppbygging med oljepenger, om oljeprisen holdt seg på 18 US$ pr fat, OPECs pris fra 1986/87. I stedet begynte Kuwait å oversvømme verden med olje så prisen gikk ned med en tredjedel. Kuwait avviste også å gi Irak nye lån, eller avskrive gjeld som krigen mot Iran hadde påført Irak. Irak oppfattet dette som en provokasjon fra emiratet, og saken ble tatt opp i den arabiske liga, uten resultat. Kuwait hadde 700.000 innbyggere og minst 220 milliarder US$ investert utenlands, mens Irak manglet penger til matvareimport. Saddam Hussein snakket åpent om å innta Kuwait, for Irak hadde kriget mot Iran på vegne av alle Gulfstatene, med store tap av irakske liv, og stod nå alene med regningen. OPEC var splittet, siden Saudi-Arabia og Kuwait hadde store oljereserver og ønsket å selge billig, så ikke olje ville forbli verdens foretrukne energikilde. Irak, Iran og Libya trengte derimot inntekter og ønsket 25 US$ pr fat. I november 1990 skrev tidsskriftet Jeune Afrique om et hemmelig samarbeid mellom Kuwait og USAs etterretning. Under Irak-Iran-krigen hadde Iran angrepet kuwaiternes tankskip fordi de visste at Kuwaits oljesalg fylte Iraks krigskasse. Kuwaiterne ba USA om hjelp, men først da kuwaiterne truet med å frakte oljen under sovjetisk flagg, ble dette innvilget. I juli 1987 kunne de heise det amerikanske flagget på tankskipene sine, mens fartøyer fra US Navy beskyttet dem mot iranske angrep. Nå ventet de å bli beskyttet mot Irak. Da Saddam likevel gikk inn i Kuwait, sa en amerikansk diplomat: «Løven var sulten, og dere matet den ikke.»^[5]

Iraks invasjon i Kuwait

2. august 1990 invaderte Irak Kuwait, og Kuwaits emir flyktet til Saudi-Arabia. Irak argumenterte for at Kuwait skulle være Iraks 19. provins, men FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen og krevde at Irak skulle trekke seg ut. Irak rettet seg ikke etter dette, og 6. august vedtok sikkerhetsrådet en omfattende handelsboikott av Irak i en ny resolusjon. 8. august annekterte Irak formelt Kuwait.

Saudi-Arabia: Operation Desert Shield

Det oppstod nå frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, og invadere de oljerike områdene i Saudi-Arabia. 10. august ble derfor 12 arabiske regjeringssjefer enige om å opprette en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Allerede dagen etter kom de første soldatene fra Egypt.

Samtidig begynte USA å bli bekymret, og sendte styrker til Den persiske gulf og Saudi-Arabia, i det som ble kalt Operation Desert Shield; forsvaret av Saudi-Arabia f.o.m de første amerikanske styrkenes ankomst 7. august.

Koalisjonen angriper: Operation Desert Storm

Koalisjonens kampanje ble innledet med en omfattende luftoffensiv som startet torsdag natt den 17. januar kl 00:30 (norsk tid). Irak svarte umiddelbart med å avfyre Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia, og den 29. januar invaderte de den saudiske byen Khafji (se Slaget ved Khafji). De irakiske styrkene ble omsider presset tilbake til grensa to dager senere. Mellom den 24. og den 28. februar ble Kuwait frigjort av allierte styrker, som også sveipte over store deler av det sørlige Irak og raskt omringet de irakiske styrkene. Bakkekampanjen avgjorde krigen i løpet av hundre timer, og den 28. februar erklærte USAs president George H.W. Bush krigen over og annonserte en våpenhvile.

Land i koalisjonsstyrkene

Landene i koalisjonen inkluderte bl.a. Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Japan, Kuwait, Marokko, Nederland, New Zealand, Niger, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Senegal, Sør-Korea, Spania, Syria, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA. Tyskland og Japan stod kun for økonomisk støtte, i stedet for militær bistand. USA ba Israel om ikke å delta i krigen, trass i rakettangrepene fra Irak mot Israel. India var ikke en del av koalisjonen, men bidro med militær støtte til USA, i form av lokaliteter for «refuelling».

Norge var et av landene som deltok i koalisjonsstyrkene, og sendte bl.a. kystvaktskipet KV «Andenes». Skipet var et støttefartøy for den danske korvetten "Olfert Fischer" i forbindelse med FN-blokaden av Irak. Området som Andenes opererte i ble betegnet som forholdsvis rolig.^[6] På land bidro Norge med et feltsykehus.

Nyhetsdekningen

Krigen fikk massiv dekning i nyhetsmediene. Det var særlig TV som brakte folk siste nytt, og den amerikanske nyhetskanalen CNN fikk sitt store gjennombrudd som global nyhetsformidler i forbindelse med denne krigen.^[7] For første gang i historien kunne man følge en krig på direkten fra TV-stolen i stuen.^[8] Det var i særdeleshet Peter Arnetts reportasjer som vakte stor oppmerksomhet. Han var en av få pressefolk som fikk tillatelse til å oppholde seg i Bagdad under bombingen av byen.^[9] Arnett og CNN fikk mye ros for sin kritiske dekning, men ikke alle var like glade for hans forsøk på å skildre andre sider ved krigen enn det som var strengt regulert av USAs militære. Blant annet så kalte general Norman Schwarzkopf ham for landsforræder og mente videre at CNN hjalp fienden.^[10]

For de fleste ble krigen en forbløffende demonstrasjon av en høyteknologisk krig med kryssermissiler som fulgte terrenget i tretopp-høyde hundrevis av kilometer - og med laserstyrte missiler som tilsynelatende kunne treffe sine mål meget presist. Fly som var usynlig for radaren var også noe teknologisk nytt.^[11] Dermed ble også nyhetsdekningen på TV raskt kritisert for å fremstille krigen som et videospill, samt skape inntrykk av en steril krig uten menneskelige ofre.^[12]

Referanser

1. «Seksukerskrigen». Dagbladet. 15. april 1996. Besøkt 20. desember 2011.
2. VG - Frykter for gassfelle (19.1.1991)
3. VG - Venter (19.1.1991)
4. http://forskning.no/journalistikk-krig-og-fred-medievitenskap-politikk/2008/02/irak-en-global-mediekrig-lopende
5. Eva Bratholm og Astri Suhrke: Den perfekte fienden (s. 44-46), Cappelens forlag, 1991, ISBN 82-02-12948-6
6. «Norsk minesveiper til Middelhavet». Aftenposten. 20. januar 1991.
7. SNL - CNN «Under Golfkrigen 1991 fikk kanalen sitt definitive gjennombrudd som global nyhetsformidler.»
8. Aftenposten - TV-krigen til å bli bling av? (26.1.1991, s.4)
9. Dagbladet - Kritiserte USA - fikk sparken (31.3.2003) «Peter Arnett var den eneste vestlige journalisten som Saddam Hussein lot være igjen i Bagdad da krigen brøt ut. Han var CNNs utsendte, fikk heltestatus og ble verdenskjent der han sto i det gulgrønne bomberegnet og snakket mens kulene smalt rundt hodet hans»
10. Hvem Hva Hvor 1992, s. 342
11. Den store danske - Golfkrigen
12. Hvem Hva Hvor 1992, s. 343