Münchenavtalen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Münchenavtalen (på tysk: Münchener Abkommen, på tsjekkisk: Mnichovská dohoda, på slovakisk: Mníchovská dohoda, på fransk: Accords de Munich, på engelsk: Munich Agreement) var en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 (men datert 29. september) i forbindelse med Münchenkonferansen.
| Münchenavtalen | |||
|---|---|---|---|
 Fra venstre til høyre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini og Ciano innen de undertegnet avtalen. | |||
| Offisielt navn | Abkommen zwischen Deutschland, dem Vereinigten Königreich, Frankreich und Italien, getroffen in München am 29. September 1938 | ||
| Type | Grenseavtale | ||
| Signeringsdato | 30. september 1938 | ||
| Trådte i kraft | 1. oktober 1938 | ||
| Parter |  Tyskland Storbritannia Frankrike Italia | ||
| Underskrevet av | Adolf Hitler (Fører og rikskansler) Neville Chamberlain(Storbritannias statsminister) Édouard Daladier(Frankrikes statsminister) Benito Mussolini(Duce og statsminister) | ||
 Münchenavtalen 48°08′46″N 11°34′04″Ø | |||
Formålet med konferansen var å diskutere Tsjekkoslovakias fremtid på bakgrunn av territoriale krav fra den tyske rikskansleren Adolf Hitler. Sudetenland, et landskap med i hovedsak etnisk tysk (tysktalende) befolkning, var av strategisk betydning for Tsjekkoslovakia, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Med den italienske diktatoren Benito Mussolini som megler ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier etter ønske fra det nasjonalsosialistiske Tyskland tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom det nazistiske Tyskland, et nasjonalistisk, autoritært Polen og et fascistisk Ungarn under Miklós Horthys ledelse.
Representanter fra Tsjekkoslovakia, hvis områder var til forhandling, ble ikke invitert til konferansen, og myndighetene var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen og omtalte den som «Münchendiktatet» (tsjekkisk: Mnichovský diktát; slovakisk: Mníchovský diktát). Man har også omtalt avtalen som «Sviket i München» (tsjekkisk: Mnichovská zrada; slovakisk: Mníchovská zrada) da de mener at deres allierte Frankrike valgte å inngå en avtale med Tyskland fremfor å støtte Tsjekkoslovakia.
Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Den tyske regjeringen gav samtidig avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia, og de andre stormaktene samtykket i at Tyskland utvidet Kriegsmarine. Men allerede i mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia, og fram til våre dager blir Münchenavtalen ansett som et utslag av Neville Chamberlains appeasement-politikk.
I august 1942 tilbakekalte de allierte avtalen og erklærte den for ugyldig.[1] Først i november 1973 ble avtalen endelig gjort juridisk ugyldig[trenger referanse] i den såkalte «Praha-avtalen», da Vest-Tyskland gjennom sin Ostpolitik søkte å forbedre landets forhold til Tsjekkoslovakia.[2]
Utdypende artikkel: Sudetenkrisen
Folkeforbundet hadde tilsyn med beskyttelsen av minoriteter. Sudettyskerne klaget over behandling de ble utsatt for blant annet i forbindelse med en jordreform i Tsjekkoslovakia. Det var et viss grunnlag for sudettyskernes misnøye blant annet ved at tsjekkisk språk ble foretrukket og ved at etniske tsjekkere ble foretrukket til stillinger i politiet og offentlig administrasjon. Wright konkluderte med at Tsjekkoslovakia behandlet sine minoriteter bedre enn de fleste som var forpliktet av avtalen om minoritetenes rettigheter. Valget av Hitler til rikskansler tilspisset situasjonen ved at Hitler forsterket sudettyskernes forventninger og krav, samtidig ble de sterkt industrialiserte sudettyske områdene hardere rammet av depresjonen enn jordbruksområdene dominert av etniske tsjekkere. Konrad Henlein ble i 1934 leder av det sudettyske partiet og hans agitasjon ble i 1936 fulgte av nye lover som la restriksjoner på sudetene, som i sin tur forsterket deres misnøye. I 1937 kom Benes med innrømmelser overfor Sudeten. I mai 1935 inngikk Frankrike og Tsjekkoslovakia en gjensidige bistandsavtale med Sovjetunionen. Tsjekkoslovakias militære situasjon ble svekket ved Tysklands okkupasjon av Rhinland i mars 1936 og annekteringen av Østerrike i mars 1938.[3]
Et par uker etter Anschluss kom leder for det sudettyske partiet, Konrad Henlein, til Berlin til et hemmelig møte med Hitler, utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Hitlers stedfortreder Rudolf Hess. Hitler instruerte Henlein om at det sudettyske partiet skulle reise krav som den tsjekkoslovakiske regjeringen ikke kunne godta. Ved et nytt hemmelig møte 12. mai 1938 fikk Henlein instrukser fra Ribbentrop om hvordan han skulle lure de britiske diplomatene og politikerne, som Henlein straks skulle møte i London.[4]:382 Göring forsøkte i juli 1938, bak Ribbentrops rygg, å få til et besøk hos Chamberlain i London. Ribbentrop reagerte skarpt på Görings innblanding i hans domene. Göring hadde flere ganger før München-avtalen på eget initativ kontaktet fremmede lands regjeringer, blant annet Polen.[5]:186 Ribbentrop spilte en underordnet rolle ved siden av Hitler i forbindelse med forhandlingene. Hitler dominerte den samlede utenrikspolitikk.[6]
Romania og Jugoslavia var formelt alliert med Tsjekkoslovakia, men tysk innflytelse i Romania og italiensk innflytelse i Jugoslavia gjorde denne alliansen verdiløs. Polen var på denne tiden alliert med Tyskland og ville også på grunn av historisk motsetningsforhold til tsjekkerne ikke tillate eventuell sovjetisk støtte til Tsjekkoslovakia å passere gjennom polsk territorium. Ungarn var fristet til å støtte Tyskland mot Tsjekkoslovakia på grunn av utsikter til å gjenvinne territorium avstått etter første verdenskrig.[7]
Det var blitt en politisk krise på sommeren og høsten 1938 mellom Tsjekkoslovakia og Tyskland om Sudetenland. I september 1938 holdt Hitler en provoserende tale på partidagene i Nürnberg der han fremhevet landets militær forberedelser og kravet om selvbestemmelse for Sudetenland. Henlein erklærte 15. september at Sudetenland burde annekteres av Tyskland og flyktet etter kort tid til Tyskland der han organiserte Freikorps blant sudettyskere som hadde utvandret. Tyske styrker ble oppmarsjert langs grensen og inne i Tsjekkoslovakia brøt det ut kamper mellom etniske tyskere og etniske tsjekkere. Wright skriver at denne opptrappingen var en tysk innblanding i Tsjekkoslovakias indre anliggender, men at det er uklart om det var brudd på Parispakten.[3] Tyskland gjorde krav på dette grenselandskapet med overveiende tysk befolkning. Tsjekkoslovakia nektet å godta dette fordi området var av enorm strategisk betydning, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen.
Chamberlain reiste 15. september til Berchtesgaden for å drøfte saken med Hitler, som insisterte på «selvbestemmelse» for sudettyskerne. Hitler begrunnet sitt standpunkt med behovet for å beskytte etniske tyskere i Sudetenland selv om disse ikke var tyske borgere i henhold til folkeretten. Wright skriver at Folkeforbundets beskyttelse av minoriteter hadde vært ignortert av Tsjekkoslovakia i tre år. Chamberlain advarte Hitler om at krig med Storbritannia kunne bli konsekvensen og Hitler gikk med på å ikke invadere tsjekkoslovakia inntil Chamberlain hadde drøftet saken med Frankrike og sin egen regjering. Drøftingen med den franske regjeringen endte i fransk-britisk oppfordring til Tsjekkoslovakia om å avstå områder med minst 50 % tysktalende innbyggere. President Edvard Beneš ba 20. september om en meglet løsning i henhold til den tysk-tsjekkoslovakiske traktaten av 1925. Storbritannia og Frankrike trodde ikke det var mulig med en fredelig løsning på dette grunnlaget og ba innstendig, av hensyn til Tsjekkoslovakia og freden i Europa, Beneš om å akseptere forslaget om landavståelse. Tsjekkoslovakia aksepterte det fransk-britiske forslaget 21. september og en ny nasjonal samlingsregjering tiltrådte i Tsjekkoslovakia. Det kom straks krav fra de polske og ungarske minoritetene i landet tilsvarende det sudettyske, og Polens og Ungarns regjeringen støttet kravet og samlet militære styrker langs grensen til Tsjekkoslovakia.[3]
Under møtet mellom Hitler og Chamberlain i Berchtesgaden den 15. september fikk (etter den britiske ambassadøren Nevile Hendersons ønske) Ribbentrop ikke delta i den private samtalen mellom dem.[4]:408 Henderson besøkte Göring 17. september for å be ham stanse Hitlers farlige aksjon mot Tsjekkoslovakia, en aksjon Ribbentrop ville støtte.[5]:186 Ifølge Henderson skal Göring ha sagt rett ut til Hitler, at Ribbentrop er en «forbrytersk tosk». Den tyske diplomaten Ernst von Weizsäcker, som var Ribbentrops statssekretær, skal ha vært urolig over Ribbentrops uansvarlighet.[5]:193
Chamberlain møtte Hitler i Godesberg 22. september og Hitler la der frem krav som var omfattende enn det forslaget Tsjekkoslovakia hadde akseptert. Kravet fra Hitler innebar tsjekkoslovakisk tilbaketrekning fra et området angitt på kartet senest 1. oktober og samtidig umiddelbar tysk okkupasjon av dette området. Chamberlain svart 23. september at Hitlers krav ikke ville bli akseptert og ville føre til væpnet konflikt. Chamberlain videresendte Hitlers krav til Beneš som avviste kravet 25. september og beskrev kravet som et ultimatum som ikke kunne fremmes overfor en suveren stat. Tsjekkoslovakia, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen hadde mobilisert sine militære styrker. Chamberlain sendte Horace Wilson til Berlin for å få i stand et tysk-tsjekkoslovakisk møte under britisk ledelse, Hitler avviste forslaget og sa at okkupasjonen av Sudetenland ville begynne 28. september. Mussolini oppfordret Hitler til å vente med militære tiltak i påvente av et stormaktsmøte som skulle få i stand den avtalte overføring av landområde.[3]
Minnene om første verdenskrigs grusomheter og frykten for en ny storkrig førte til Münchenkonferansen.
Den militære situasjonen
Etter opprettelsen av Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig bisto særlig Frankrike til oppbygging av den nye republikken. Blant annet bidro franske ingeniører til anlegg av befestede stillinger langs den naturlige grensene i fjellene.[8] Ved traktat av 16. oktober 1925 garanterte Frankrike for Tsjekkoslovakias sikkerhet og de var dermed allierte. Etter den tyske innmarsjen i Rhinland og anlegg av festninger langs grensen var det tvilsomt om Frankrike ville være i stand til å bistå Tsjekkoslovakia militært.[9]
I september 1938 ble det anslått at den tyske hæren besto av 1 million ferdig opplærte soldater. Av disse var vel halvparten i uniform i den regulære hæren (45 divisjoner) mens resten var reservister. Tre divisjoner var stasjonert i Østprøyssen og fem divisjoner sto ved grensen mot Frankrike. Ifølge Ben-Arie hadde den tyske regjeringen 37 divisjoner til rådighet for et mulig angrep på Tsjekkoslovakia høsten 1938. I tillegg var det noen kompanier i grensevakten (av bagatellmessig militær verdi) og SS kunne stille fire motoriserte regimenter. På toppen av dette hadde Østerrike 100 000 soldater. Luftwaffe hadde mellom 2700 og 3200 fly (ikke medregnet lastefly og marinens fly), Ben-Arie anslår at Tyskland i realiteten bare var i stand til å sette inn i overkant av 1000 fly i et angrep på Tsjekkoslovakia. Ben-Arie tror at mangel på fullgode flystriper og tåke de kritiske dagene fra 30. september 1938 ville gjort det tyske flyvåpenet lite slagkraftig.[9]
Den regulære tsjekkoslovakiske hæren besto av 17 infanteridivisjoner og 4 motoriserte divisjoner. Ved full mobilisering kunne Tsjekkoslovakia i tillegg stille 17 infanteridivisjoner av reservister. I tillegg var de omfattende grensefestningene bemannet av fire divisjoner infanterister. Grensevakter, tollbetjenter og annet uniformert personell bidro til bemanning av grensefestningene og utgjorde i antall 138 bataljoner. Ifølge Ben-Aries oppsummering kunne Tsjekkoslovakia på det meste stille tilsvarende 57 divisjoner og 1,25 millioner soldater. Grensefestningene var godt utrustet med maskingevær, antitankvåpen og var beskyttet av minefelt. Den tsjekkoslovakiske grensebefestningen var omfattende og inspirert av den franske Maginot-linjen. Det kan ha vært så mange som 10.000 befestede stillinger i terrenget langs grensen. Ben-Arie anslår at Tsjekkoslovakia kunne sette inn i overkant av 500 fly i kamp. Sommeren og høsten 1938 var Tsjekkoslovakia i ferd med å motta flere hundre fly levert fra Sovjetunionen. Ifølge Ben-Arie var ikke den tyske overkommandoen fullt informert om den tsjekkoslovakiske hærens faktiske kapasitet.[9]
Tyske militære planer
I slutten av mai 1938 ga Hitler ordre om å gjøre klart til en militær aksjon mot Tsjekkoslovakia. Ved møte mellom Hitler, Ribbentrop og Henlein i Berchtesgaden 22. mai der Henlein fikk instrukser om ta det med ro til tidlig høst. Ved et stort møte i Berlin 28. mai kunngjorde Hitler «Operasjon Grønn» (tysk: Fall Grün) som var kodenavnet for en invasjon av Tsjekkoslovakia - styrkene skulle være klare 1. oktober 1938. Ribbentrop oppmuntret på denne tiden Hitler til stadig mer aggressive planer for krig og å argumenterte samtidig for at Storbritannia ikke ville gå til krig.[10]
Planleggingen for Operasjon Grønn skulle være topphemmelig, men Ernst von Weizsäcker, statssekretær i utenriksdepartementet, fikk kjennskap til planene fra general Ludwig Beck. Weizsäcker og Beck var enige om at noe måtte gjøres for å stanse det de anså som et risikabelt militært eventyr. I et notat til Ribbentrop i juni 1938 gjorde Weizsäcker det klart at bruk av militærmakt i Øst-Europa ville føre til en tapt krig mot vestmaktene. Herbert von Dirksen, tysk ambassadør i Storbritannia, rapporterte fra London at Storbritannia ville akseptere en gradvis og fredelig overføring av territorium, men ville gå til krig dersom Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia. Ribbentrop hindret Dirksen i å møte Hitler da han var i Berlin sommeren 1938. Wilhelm Canaris, leder av Abwehr, og general Hans Oster var også motstander av en militæraksjon mot Tsjekkoslovakia.[10]
Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler til å godta en ordning i minnelighet. Hitler skal den 29. september ha lagt frem for Mussolini konkrete planer for et lynangrep på Tsjekkoslovakia[trenger referanse]. I møte med de britiske og franske statsministre i München, la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkastet til notat ble laget dagen før av Neurath, Göring og Weizsäcker. De ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops.[11]:363-368 Notatet fra Mussolini var eneste punkt på dagsorden for konferansen og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia, han mente det ville lede til en tapt krig.[4]:404, 437 Forhandlingene i München var improvisert og uorganisert. Delegatene satt spredt i en krets av lenestoler, og det ble ikke tatt notater. Utfallet ble at tyske styrker gikk inn i Sudetenland 1. oktober.[11]:363-368
Adolf Hitler var fast bestemt på å iverksette invasjon av Tsjekkoslovakia senest den 1. oktober dersom tsjekkoslovakenee ikke aksepterte tyskernes krav, og mobiliserte de tyske styrkene. Tsjekkoslovakia var ikke villige til å overgi Sudetenlandet uten kamp, og mobiliserte sine militære styrker for å stå imot et kommende tysk angrep. Dette risikerte å eskalere til en europeisk storkrig, siden både Frankrike og Sovjetunionen hadde militære allianser med Tsjekkoslovakia og var forpliktet til å støtte dem i tilfelle tysk aggresjon.
Delegasjonene ankommer
 |
 | |
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain (venstre) og Frankrikes Statsminister Édouard Daladier ankommer München den 29. september 1938. | ||
Deltakere
Dette er en liste over de viktigste deltakerne i konferansen.[12]
- Følgende deltok fra begynnelsen av konferansen
Adolf Hitler
(Fører og rikskansler)
Neville Chamberlain
(Statsminister)
Benito Mussolini
(Duce og statsminister)
Édouard Daladier
(Statsminister)- Paul Otto Schmidt
(Det tyske utenriksdepartements offisielle tolk) - Joachim von Ribbentrop
(Tysklands utenriksminister) - Horace Wilson
(Chamberlains personlige rådgiver) - Galeazzo Ciano
(Utenriksminister) - Alexis Léger
(Generalsekretær for det franske utenriksdepartementet) - Ernst von Weizsäcker
(Statssekretær for det tyske utenriksdepartementet)
- Følgende sluttet seg til forhandlingene etter det første møtet
- Hermann Göring
(Sjef for Luftwaffe og nummer to i Det tredje riket) - Konstantin von Neurath
(tidligere utenriksminister) - Erich Kordt
(Ribbentrops stabssjef) - Fritz Wiedemann
(Hitlers sivile assistent) - Hans Georg von Mackensen
(Tysklands ambassadør til Italia) - Otto Abetz
(Ribbentrops representant i Paris) - Heinrich Himmler
(Reichsführer-SS) - Rudolf Heß
(Hitlers stedfortreder og nummer tre i Det tredje riket) - General Wilhelm Keitel
(Sjef for Oberkommando der Wehrmacht) - Major Rudolf Schmundt
(Hitlers adjutant)
- Nevile Henderson
(Storbritannias ambassadør til Tyskland) - William Malkin
(Utenriksdepartementets juridiske rådgiver) - Ivone Kirkpatrick
(Førstesekretær av den britiske ambassaden i Berlin) - William Strang
(Sjef for utenriksdepartementets sentraleuropeiske seksjon) - Frank Ashton-Gwatkin
(Rådgiver for utenriksdepartementet) - Lord Dunglass
(Chamberlains personlige statssekretær)
- André François-Poncet
(Frankrikes ambassadør til Tyskland) - Charles Rochat
(Sjef for den det franske utenriksdepartementets europeiske seksjon) - Jean Leroy
(Håndterte kodede meldinger i München) - Marcel Clapier
(Daladiers stabssjef) - Captain Paul Stehlin
(Assisterende luftattaché i Berlin)
- Bernardo Attolico
(Italias ambassadør til Tyskland) - Dino Alfieri
(Italias propagandaminister) - Filippo Anfuso
(Cianos stabssjef)
- I München men fikk ikke delta i forhandlingene
Hubert Masařík
(Sjef for det tsjekkoslovakiske utenriksdepartementet)- Vojtěch Mastný
(Tsjekkoslovakias ambassadør til Tyskland)
Konferansen starter
Hitler inviterte de viktigste deltakerne i hans private kontor, og lot de andre deltakerne bli igjen utenfor. De tok plass rundt peisen i lokalet og møtet startet kl 12:45.[13]
Hitler innledet konferansen med å takke deltakerne for at de hadde kommet, og gjentok det som han hadde sagt under talen i Berliner Sportpalast den 26. september 1938.
Partene ble enige om en avtale den 29. september, og omkring klokken 1:30 om natten den 30. september ble Münchenavtalen undertegnet av:[14]
- Édouard Daladier, Frankrikes statsminister
- Adolf Hitler, Tysklands fører og rikskansler
- Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister
- Benito Mussolini, Italias fører og statsminister
Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om at den såkalte Italienske planen hadde blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.
Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.
Myndighetene i Tsjekkoslovakia var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen, og omtalte den som «Münchendiktatet». De beskyldte også Storbritannia og Frankrike for å svike dem. Selv om Sudetenland hadde tysk befolkning, var området viktig for tsjekkoslovakene, da de hadde bygget omfattende militære forsvarsanlegg der langs grensen til Tyskland, og som resultat av avtalen falt disse nå i tyskernes hender.
Senere på dagen den 30. september underskrev Chamberlain og Hitler en fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland. Ved landingen på Heston Aerodrome i England sa Chamberlain:
...avtalen om det tsjekkoslovakiske problemet, som nå er blitt oppnådd, er, i mine øyne, kun begynnelsen til en større avtale, hvori hele Europa vil finne fred. Denne morgen hadde jeg enda en samtale med den tyske kansleren, Adolf Hitler, og her er det papiret som bærer hans navn såvel som mitt. (vinker med papiret til mengden til lyden av hurrarop). Noen av dere har kanskje allerede hørt hva dette inneholder, men jeg vil allikevel lese det høyt for dere..."
Neville Chamberlain
Den 5. oktober trakk Beneš seg som Tsjekkoslovakias president.[3] Etter at andre verdenskrig brøt ut, etablerte han en eksil-regjering for Tsjekkoslovakia i London.
Tsjekkoslovakia, Tyskland, Storbritannia og Italia var parter i avtalen, mens Polen, Ungarn, Romania, Jugoslavia, Sovjetunionen og USA var forpliktet til å respektere avtalen på bakgrunn av andre traktater og folkerettslig sedvane. Wright nevner blant annet Parispakten, utenriksminister Hulls erklæring av 16. juli 1937, og Haag-konvensjonen av 1899 og 1907. Tyskland og Tsjekkoslovakia var også bundet av Saint-Germain-traktaten om minoritetenes rettigheter. Sovjetunionen, Jugoslavia og Romania var allierte av Tsjekkoslovakia, men foretok seg ikke noe folkerettslig i henhold til Folkeforbundets prosedyrer. Wright mener at Frankrike og Storbritannia opptrådte i strid med Folkeforbundets bestemmelser da de ikke vernet om Tsjekkoslovakias territorielle integritet, og Frankrike brøt også sin bistandsavtale med Tsjekkoslovakia ifølge Wright.[3]
Tysk kontroll over Sudetenland førte til at Tsjekkoslovakia mistet sine naturlige, militært gunstige grenser i fjell og kupert terreng. Viktige innenlandske tsjekkoslovakiske jernbanelinjer, for eksempel mellom Praha og Ostrava, havnet i tyskkontrollert område. De vesentligste kullgruvene (i Nord-Bøhmen) havnet under tysk kontroll. Samtidig annekterte Polen Český Těšín med viktige stålverk samt kullgruver med innslag av bitumen. De viktigste kraftverkene i fjellområdene kom under tysk kontroll. De store kjemiske fabrikkene i Ústí nad Labem havnet under tysk kontroll. Tsjekkoslovakia beholdt kontroll over det store stålverket i Vitkovice, maskinindustrien i Brno og Skodas store våpenfabrikker. Omkring 50.000 arbeidsløse tjenestemenn flyktet fra Sudetenland til tsjekkisk område. Tsjekkoslovakia kan ha mistet så mye som 40 % av skatteinntekten ved avståelsen av Sudetenland. For Tyskland var gevinsten primært strategisk ved at Tsjekkoslovakias befestede og kuperte grense ikke lenger sto i veien.[8]
Polen okkuperte Těšín blant annet av strategiske motiver. Den polske regjeringen ville komme Tyskland i forkjøpet og besette jernbaneknutepunktet og industrien der før Tyskland. Polske myndigheter var klar over at Münchenavtalen hadde gjort landet betydelig mer utsatt militært. Med støtte fra Italia krevde Polen at Karpato-Ruthenia (også kalt Karpato-Russland) skulle overtas av Ungarn som da ville få felles grense med Polen. Samtidig krevde Polen at Slovakia skulle bli selvstendig med polsk-ungarsk garanti. Mussolini var ikke i stand til å føre politikk i Sentral-Europa uavhengig av Hitler og Polens planer ble ikke noe av i første omgang.[15]
Wien-tildelingen
Som et direkte resultat av avtalen, ble den første Wien-tildelingen utført 2. november 1938. Ribbentrop og Ciano fastsatte på egen hånd en ny grense mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn i Wien 2. november. Dermed ble Ungarn tildelt en del av det sørlige Slovakia. Denne delen av Slovakia var på 19 425 km2 og hadde 5 millioner madjarske innbyggere og 272 000 etniske slovaker.[4][11]:363-368 Ciano hevdet senere at han utnyttet Ribbentrops inkompetanse til fordel for Ungarn som Italia støttet. Området avstått til Ungarn omfattet en tredjedel av Slovakias jordbruksland.[16]
Ifølge Münchenavtalen skulle situasjonen for den polske og den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia avklares innen tre måneder. Tsjekkoslovakia (og senere Slovakia) klarte ikke å komme til et kompromiss med Ungarn og Polen, og overlot saken til Tyskland og Italia å avgjøre saken (ved voldgift). Tsjekkoslovakia aksepterte da å avstå til å avstå det sørlige Slovakia (⅓ av området) og Karpato-Ukraina til Ungarn.[17] Polen fikk også små områder kort tid etter.[trenger referanse]
Som et resultat av dette mistet de tsjekkiske kronlandene - Böhmen, Mähren og Schlesien omtrent 38% av landområdene sine til Tyskland. Områdene var befolket av rundt 3,2 million tyskere [trenger referanse] og 750 000 tsjekkere. Ungarn på sin side, mottok 11882 km² i sørlige Slovakia og sørlige Rutenia. Etter folketellingen i 1941 var omtrent 86,5% av innbyggerne i dette territoriet ungarske. Polen annekterte byen Český Těšín og et lite område rundt (ca 906 km2 med 250 000 innbyggere). Polakker utgjorde ca. 36% av befolkningen. I tillegg overtok de to små grenseområder i nordlige Slovakia, regionene Spiš og Orava (226 km2, 4 280 innbyggere, 0,3% polakker)[trenger referanse]
Etter Münchenavtalen flyktet rundt 1 150 000 tsjekkere og 30 000 tyskere til de gjenværende områdene i Tsjekkoslovakia.[trenger referanse]
Tildelingen ble annullert ved våpenhvilen med Ungarn av 20. januar 1945 og ved fredsavtalen av 1947.[17]
Etterspill
I mars 1939 ga Tsjekkoslovakias politikere etter og aksepterte tysk kontroll over resten av de tsjekkiske områdene. Hitler opprettet da Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Samtidig ble Republikken Slovakia etablert som en vasallstat under Tyskland. Tsjekkoslovakias østligste provins, Karpato-Ruthenia, ble samtidig annektert av Ungarn.
Utenriksminister Eden informerte 5. august 1942 Underhuset og Tsjekkoslovakias eksilregjering om at Münchenavtalen ikke lenger gjaldt ifølge den britiske regjeringen. Regjeringens endring i synet på Münchenavtalen skyldtes særlig okkupasjonsmaktens brutale hevn etter drapet på assisterende riksprotektor Heydrich. Charles de Gaulle, som leder av den franske nasjonalkomite, erklærte 29. september 1942 at Münchenavtalen ble ansett som ugyldig og annullert.[17][18][lower-alpha 1]
I ettertid har det vært diskutert om Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (ab initio eller ex tunc) eller om den ble opphevet ved partenes handlinger på et senere tidspunkt. Dersom avtalen var ugyldig i utgangspunktet, er det juridisk grunnlag for å avvise sudettyskernes krav overfor Tsjekkoslovakia. Willy Brandt omtalt spørsmålet om avtalens gyldighet ab initio som følelsesladet.[18] Baade mener den neppe kan regnes som ugyldig i 1938 og viser til at Frankrike og Storbritannia ikke stilte spørsmål ved Münchenavtalen til tross for at Hitler åpenbart brøt avtalen da resten av Böhmen og Mähren ble okkupert. Dessuten ble en tsjekkoslovakisk eksilregjering opprettet først i 1940, et år etter den tyske okkupasjonen, og ble anerkjent av de allierte. I august 1942 konstaterte Churchills regjering at Hitler med vilje hadde brutt Münchenavtalen og at avtalen dermed ikke var bindende for Storbritannia (Churchill uttalte 30. september 1940 at Tyskland hadde «ødelagt» (destroyed) avtalen[18]). Charles de Gaulle erklærte på vegne av Frankrike at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (engelsk: null and void). Ifølge Baade hadde Tyskland etter kapitulasjonen i praksis akseptert at Münchenavtalen var opphevet, også i mangel av en fredsavtale med Tsjekkoslovakia, og at Tyskland ikke ville fremme krav på Sudetenland.[17] mangel av en fredsavtale med Tsjekkoslovakia, og at Tyskland ikke ville fremme krav på Sudetenland.[17] Den italienske regjeringen erklærte i 1944 at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet. Sovjetunionen var ikke part i Münchenavtalen og var den første stormakten som overfor Tsjekkoslovakias regjering erklærte at de ikke anerkjente avtalen i utgangspunktet eller på noe senere tidspunkt.[19]
Hans-Christoph Seebohm, leder for de fordrevne og samferdslesminister i Forbundsrepublikken, skapte stor oppstand da han i 1964 hevdet at Münchenavtalen fortsatt gjaldt (det vil si at Sudetenland var å regne som en del av Tyskland). Michael Stewart besøkte Tsjekkoslovakia på 1960-tallet og uttalte at man måtte se bort fra grenseendringer i 1938 og senere. Stewart understreket at avtalen var urett og farlig, hadde vært død i mange år, og avtalen kunne ikke brukes for å reise nye krav mot Tsjekkoslovakia. Stewart sa også at det var et faktum at avtalen ble signert og trådte i kraft. Willy Brandt uttalte i 1969 at avtalen var urettferdig og ikke i samsvar med folkeretten, men at avtalen likevel hadde reelle juridiske konsekvenser. Tidlig i 1970-årene søkte Bresjnev å bedre forholdet til Forbundsrepublikken og Brandts nye Ostpolitik bedret relasjonen til landene i øst. Prahatraktaten mellom Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia (11. desember 1973) er den egentlige fredsavtalen mellom de to landene og den opphevet Münchenavtalen med hensyn til relasjonen mellom de to landene. Prahatraktaten holdt rettighetene til de fordreven utenfor i artikkel 2 som bestemte[lower-alpha 2] at traktaten ikke vedrørte juridiske konsekvenser for reelle eller juridiske personer i perioden 30. september 1938 til 9. mai 1945. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var misfornøyd med at traktaten ikke annullerte avtalen i utgangspunktet, men fornøyd med at landets grenser ble anerkjent.[18][20]
Da Hitler okkuperte Böhmen og Mähren i mars 1939 ga ikke Chamberlain uttrykk for at Münchenavtalen var opphevet. Storbritannia avviste den tsjekkoslovakiske påstanden om at avtalen var ugyldig i utgangspunktet (null and void from the outset) fordi avtalen var inngått under tvang. For Storbritannia var Münchenavtalen relevant fordi grensene i Sentral-Europa i etterkrigstiden fortsatt ble betraktet som midlertidige. Etter 1949 ble synet på Münchenavtalen komplisert ved at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) var en britisk alliert mens Tsjekkoslovakia hadde havnet i kommunistblokken under sovjetisk ledelse. Bank of Englands krav på 5 millioner pund overfor Tsjekkoslovakia ville også bli svekket dersom avtalen ble fullstendig annullert. Den britiske regjeringen fryktet også at å erklære avtalen som ugyldig i utgangspunktet ville gi kommunistregimet rett i at hele Tsjekkoslovakia ble ofret med viten og vilje, i så fall ville den britiske regjeringen underforstått innrømme at kommunistene hadde rett i at Chamberlain hadde inngått i et kriminelt forbund med Hitler. Storbritannia holdt til 1992 fast ved at Münchenavtalen i utgangspunktet var gyldig, statsminister Thatcher hadde to år tidligere beklaget Storbritannias rolle i den «katastrofale» (disastrous) appeasmentpolitikken. Statsminister Major erklærte sammen med Havel 27. mai 1992 at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet, Major nøyde som med en erklæring som er juridisk svakere enn en traktat.[18]
Warszawapaktens invasjonen av Tsjekkoslovakia etter Prahavåren 1968 skyldtes blant annet Alexander Dubčeks tilnærming til Vest-Tyskland. Helsingfors-erklæringen av 1975 innebar en aksept for grensene etablert etter andre verdenskrig gjennom Jalta- og Potsdamkonferansene. Etter 1989 med blant annet Fløyelsrevolusjonen kom Münchenavtalen på nytt på dagsorden særlig med hensyn til konflikt om eiendomsrett og kompensasjon for de fordrevne.[18]
Type nummerering
- «...the Munich Agreement has been destroyed by the Germans . . . [and] as Germany had deliberately destroyed the arrangements concerning Czechoslovakia reached in 1938 [HMG] regard themselves as free from any engagements in this respect, and that at the final settlement of the Czechoslovak frontiers to be reached at the end of the war [HMG] would not be influenced by any changes effected in and since 1938».[18]
- «The present Treaty shall not affect the legal effects on natural or legal persons of the law as applied in the period between 30 September 1938 and 9 May 1945.»[18]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
