From Wikipedia, the free encyclopedia
Appeasement (engelsk i betydningen «pasifisering, mekling», fra gammelfransk apaiser, «forsone, mildne»)[1] eller ettergivenhet,[2] er et engelsk begrep brukt om en type diplomatisk forhandlingspolitikk der motparten tilstås politiske, materielle eller territorielle innrømmelser for å unngå krig eller mer alvorlig konflikt.[3]
Betegnelsen i politisk sammenheng ble først dokumentert i 1919, men først benyttet i nedsettende betydning om den britiske statsministeren Neville Chamberlains politikk overfor Nazi-Tyskland som mislyktes i 1939, og ble opplevd som «ettergivenhet».[1] Begrepet benyttes derfor oftest på utenrikspolitikken ført av britiske regjeringer under Ramsay MacDonald (1929–35), Stanley Baldwin (1935–37) og (særlig) Chamberlain (1937–40) overfor Nazi-Tyskland (fra 1933) og det fascistiske Italia (fra 1922)[4] mellom 1935 og 1939. Etter britisk press spilte ettergivenhet overfor nazismen og fascismen også en rolle i periodens franske utenrikspolitikk, men betegnelsen benyttes mye sjeldnere der enn i Storbritannia.[5]
Etter andre verdenskrig har «ettergivenhet» fått en negativ klang, både politisk og allment, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.[6] Den negative klangen skyldes ettergivenheten europeiske styresmakter viste overfor den tyske diktatoren Adolf Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillestraktaten etter sin maktovertakelse i 1933. Særlig tydelig ble dette da europeiske politikere, anført av Storbritannias statsminister Chamberlain i 1938, ga etter for Hitlers krav om å få annektere Sudetenland, og senere den resterende tsjekkiske delen av det daværende Tsjekkoslovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig.
27. september 1938 sa Chamberlain over radio: «Hvor fryktelig, fantastisk, utrolig er det om vi skulle grave skyttergraver og prøve ut gassmasker her, pga en strid i et land langt borte, blant mennesker vi ikke vet noe om.» Det eneste Storbritannia kunne tilby Tsjekkoslovakia, var et lån på £ 30 millioner, som noen sammenlignet med de 30 sølvpenninger Judas Iskariot mottok.[7] Etter at Hitler i 1939 gikk fra avtalen om de nye grensene, og underla seg også Böhmen og Mähren, endret Chamberlain sin politikk overfor Tyskland. Nå kom han med konkrete garantier til Polen, og lovet å forsvare landet i tilfelle et tysk angrep.
I starten av 1930-tallet falt innrømmelser sammen med antikrigsstemningen (tysk: Nie wieder Krieg! - «aldri mer krig!», jfr den tyske kunstneren Käthe Kollwitz) utløst av traumet fra første verdenskrig (1914–18), og fascismen utgjorde i tillegg en nyttig motvekt mot kommunismen. Det var også en utbredt oppfatning blant ledende politikere og intellektuelle at det ble stilt altfor strenge krigserstatningskrav til Tyskland. Chamberlain og Cliveden-klikken rundt politikeren lady Nancy Astor (1879-1964)[8] var blant dem som delte denne oppfatningen; Cliveden-klikken betraktet Hitler som et vern mot kommunismen[9] og ga derfor helhjertet støtte til appeasement-politikken, men kan i etterkant oppleves nærmest som en konspirasjon i sin påvirkning av britisk utenrikspolitikk.[10]
På tidspunktet for Münchenavtalen, inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia, ble appeasement motarbeidet av Labour og noen få konservative dissentere, slik som de framtidige statsministrene Winston Churchill og Anthony Eden. Ettergivenhetspolitikken ble derimot støttet av både britisk overklasse og medlemmer av kongehuset som Edvard 8. (han abdiserte til fordel for sin bror kong Georg 6.), britiske forretningsinteresser (basert i City of London), Overhuset og medier som BBC og The Times.[11]
Storbritannia måtte forholde seg til både et aggressivt Tyskland under Hitler, og sitt eget imperium, med kolonier og dominions i Amerika, Afrika og Asia. Landet hadde ikke ressurser nok til å forsvare både imperiet og sikre maktbalansen i Europa, og valgte å konsentrere seg om å støtte sin franske allierte og forsvaret av selve Storbritannia. Ved ettergivenhet overfor regionale endringer i andre deler av Europa søkte øyriket å bevare de tre søylene i nasjonal sikkerhet: imperiet, europeisk maktbalanse og gradvis gjenopprustning for en lang krig.[12][13]
Fra Hitler kom til makten brøt han stadig flere av de restriksjoner Tyskland var pålagt i Versaillestraktaten (forbud mot opprustning, demilitarisering av Rhinlandet). Den britiske regjeringen viste en viss forståelse for dette, men dermed undervurderte de hvor aggressiv Hitler var. Storbritannia befant seg også i tung økonomisk krise, og var uforberedt på krig. Da var det bedre å gi Tyskland et visst spillerom i Øst- og Sørøst-Europa, så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Samtidig økte Storbritannia sine bevilgninger til opprustning. Den tysk-britiske flåteavtalen fra 1935 kan sees i dette perspektivet.[12][14]
Det britiske felttoget i Norge våren 1940 fikk tragisk utfall, med historisk betydning fordi det førte til Chamberlains fratreden som britisk statsminister. Kong Georg 6. satte sluttstrek for appeasement da han 10. mai 1940 tilkalte Churchill og utnevnte ham til statsminister i stedet. Hadde Chamberlain fortsatt som statsminister, er det fullt mulig at han ville ha inngått fredsavtale med Hitler i 1940, noe som ville gitt Hitler anledning til å konsentrere sine styrker på østfronten og gitt andre verdenskrig en helt annen retning og et annet utfall.[15]
Etter hvert som det ble advart sterkere om fascismens økende framvekst, forsøkte Chamberlain å sensurere nyhetsmediene for å kontrollere opinionen.[16][17] Han kunngjorde selvsikkert etter München at han hadde sikret «fred for vår tid».[18]
Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet Anschluss som et internt anliggende mellom disse to «tyske» statene. Det var først da Hitler utløste Sudetenkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områdene av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte krig, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland annekterte Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyskere og østerrikere som ønsket det, kunne slutte seg til Tyskland. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innenfor Tysklands gamle grenser å stemme sine områder hjem til sine respektive nasjonalstater.[14]
Statsminister Chamberlain kom tilbake fra München, overbevist om at han hadde sikret «fred for vår tid» (peace for our time!). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder. Annekteringen av de gjenværende delene av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne stole på selv bindende avtaler med Hitler. Han brøt dem. Storbritannia og Frankrike ga Polen en garanti våren 1939. Da Tyskland likevel invaderte Polen, tok Storbritannia og Frankrike konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939.[14]
På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de allierte tid til å forsere sin opprustning. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.
Akademikere, politikere og diplomater har intenst diskutert 1930-årenes forsoningspolitikk helt siden de fant sted. Historikeres vurderinger har variert fra fordømmelse («Lærdom av München») for å la Nazi-Tyskland vokse for sterkt til dommen om at Tyskland var så sterkt at det godt kunne vinne en krig og at det var i Vestens beste interesse å utsette et oppgjør. Det er mulig å se på Chamberlains politikk med ettergivenhet, å gi noe for å få noe, kjøpte et verdifullt år for Storbritannia å gjøre seg klar til krigen som var nødt til å komme.[19]
Appeasement eller ettergivenhet var en pragmatisk strategi. Det reflekterte britiske innenlandske bekymringer og diplomatisk filosofi i 1930-årene. Strategien stoppet ikke Adolf Hitler og nazistene, som var fast bestemt på å erobre territorium og føre krig.[20] Et av ledemotivene i utenrikspolitisk debatt etter andre verdenskrig i USA er den farlige sammenblandingen av diplomati og forsoning. «Ekte ettergivenhet er forrædersk, men anklager om forsoning er også kostbare når de blir kastet mot ethvert forsøk på å forhandle med motstandere overhodet, uansett hvor fornuftig og potensielt fordelaktig utfallet er.»[21]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
