Remove ads
Ernst von Weizsäcker (født 25. mai 1882 i Stuttgart i Tyskland, død 4. august 1951 i Lindau) var en tysk nazistisk politiker, diplomat og brigadeführer i SS.
| Ernst von Weizsäcker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ernst Heinrich Weizsäcker 25. mai 1882[1][2]  Stuttgart[3] | ||
| Død | 4. aug. 1951[4][5][6][7] (69 år) Lindau[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, soldat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Marianne von Weizsäcker (1911–) | ||
| Far | Karl von Weizsäcker[9] | ||
| Mor | Victoria Wilhelmine Sophie Paula von Meibom[10] | ||
| Søsken | Viktor von Weizsäcker | ||
| Barn | Richard von Weizsäcker[9] Carl Friedrich von Weizsäcker Adelheid Marianne Viktoria von Weizsaecker[11] Heinrich von Weizsäcker[11] | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1938–)[9] | ||
| Nasjonalitet | Vest-Tyskland Württemberg (årsak: fødsel) Det tyske riket | ||
| Gravlagt | Stuttgart | ||
| Medlem av | Schutzstaffel (1938–) | ||
| Utmerkelser | 4. klasse av Den røde ørns orden Fredriksorden Jernkorset Den tyske ørns fortjenesteorden | ||
Han var statssekretær (viseutenriksminister) i utenriksdepartementet og Joachim von Ribbentrops nestkommanderende 1938-1943. Etter andre verdenskrig ble Weizsäcker dømt til 7 års fengsel for krigsforbrytelser, senere redusert til 5 år.
Bakgrunn
Baron Weizsäcker tilhørte en adelig familie. Hans foreldre var baron Karl Hugo von Weizsäcker, statsminister i Kongedømmet Württemberg, og Paula von Meibom. Hans farfar, den protestantiske teologen Karl Heinrich Weizsäcker, hadde blitt adlet, og faren ble senere opphøyet i friherrestanden.
Militær karriere
I 1900 ble han sjøkadett ved den keiserlige marine i Kiel, og studerte ved marineoffisersskolen. Han ble tilknyttet marinekabinettet i Berlin i 1912. Weizsäcker mottok Jernkorset første og annen klasse i 1917, og ble forfremmet til korvettkaptein.[trenger referanse] Frem til våren 1920 var han marineattaché i Haag.
Diplomatisk karriere
Han var tilknyttet utenriksdepartementet fra 1919 og gjorde karrière som diplomat under Weimarrepublikken.[12] Fra 1928 var han leder for spesialavdelingen for Folkeforbundet.
Sendemann i Oslo, så i Bern
Fra 1931 til 1933 var han gesandt i Oslo. Dette var hans post da man i Tyskland den 1. april 1933 boikottet jødiske forretninger for én dag. Da noterte von Weizsäcker i et privat brev: «Det faller særdeles tungt i utlandet å begripe seg på denne antijødiske aksjon, for man har der ikke opplevet på kroppen denne jødeoversvømmelse.»[13]
Fra mai 1933 ble han flere ganger kalt til Berlin, og han ledet stedfortredende i nesten to måneder utenriksdepartementets personalavdeling.
Fra 1933 til 1936 var han gesandt i Bern.
Statssekretær ved utenriksministeriet i Berlin
Den 30. april 1937 ble han utnevnt til ministerialdirektør og leder for politisk avdeling i utenriksdepartementet. I begynnelsen av april 1938 utnevnte utenriksminister Joachim von Ribbentrop ham til statssekretær i utenriksdepartementet til tross for at han ikke hadde bakgrunn fra nazipartiet. Det var et lite antall partimedlemmer blant ledende tjenestemenn i utenriksdepartementet og presset mot de øvrige ble tiltok da den radikale Ribbentrop tok over. Yrkesdiplomatene fikk ellers fortsette som før.[12]
Etter oppfordring fra sjefen for utenlandsorganisasjoner i utenriksdepartementet søkte han om medlemskap i NSDAP og senere i SS, hvor han ble utnevnt til brigadefører. Weizsäcker aksepterte ifølge Paul-Otto Schmidt statssekretærposten fordi han ønsket å bevare freden og unngå krig.[14]
Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler en ordning i minnelighet. Hitler skal 29. september for Mussolini ha lagt frem konkrete planer for et lynangrep på Tsjekkoslovakia. I møte med britiske og franske statsministre i München la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkast til notat ble laget dagen før av Konstantin von Neurath, Göring og Weizsäcker som ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops.[16]:363-368 Notatet fra Mussolini var eneste dagsorden for konferansen og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia og mente det ville lede til en tapt krig.[17]:404, 437
Han var overbevist om at en krig ikke bare ville innebære slutten på regimet, men også Finis Germaniae (Tysklands endelikt).[18] Weizsäcker stod således for en alternativ stormaktspolitikk, i konkurranse til Ribbentrops krigskurs. For å utvikle og få gjennomslag for denne strategi «for Stortyskland og mot den store krig» utviklet han en slags mot-diplomati under Tsjekkoslovakia-krisen i 1938.[19]
Til tross for betydelige meningsforskjeller med utenriksministeren beholdt Weizsäcker statssekretærposten til 1943, da han ble etterfulgt av Gustav Adolf Steengracht von Moyland.[20] Ifølge samtidig beretninger nøt han høy anseelse i departementet og blant utenlandske diplomater for sin rettskaffenhet.[14]
Ambassadør ved Den hellige stol
Fra 24. juni 1943 var han etter eget ønske ambassadør til Den hellige Stol i Roma. Der ble han til krigens slutt. Hans tid der er blitt betegnet som merkelig, ved det at han helst ikke videreformidlet informasjon til Berlin om pavelige tiltak og ytringer som kunne opphisse nazistene i hjemlandet, og samtidig rådet paven til fremgangsmåter som reduserte risikoen for at kirken skulle bli rammet.[21][22]
Med pave Pius XII hadde han et vennskapelig forhold, og gjorde det han kunne for å hindre en tysk innmarsj i Vatikanet og bortføre paven til Tyskland. Weizsäcker hadde fått nyss om at det ble foretatt forberedelser til et slikt tiltak;[23] det var også kjent for Vatikanet.[24] Weizsäcker advarte paven gjentatte ganger om ikke å provosere Berlin.[25] Albrecht von Kessel, Weizsäckers medarbeider, forklarte at «alt vi kunne gjøre var å advare Vatikanet, kirken og paven selv mot brå overilte ord og handlinger».[26] Da paven ikke desto mindre den 16. oktober sendte sin statssekretær kardinal Luigi Maglione til Weizsäcker for å protestere mot arrestasjonene av jødene i Roma samme dag og kreve at de ble innstilt, viste Maglione til at ambassadøren hadde lovet dem å gjøre det han kunne for jødene.[27]
Etterkrigstiden
I 1947 ble han arrestert, og 15. november 1947 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg. Han ble stilt for retten i ministerieprosessen i 1948 og ble i 1949 av amerikanerne dømt til syv års fengsel.[trenger referanse] En av de tre dommerne gikk inn for å frikjenne ham.[trenger referanse]
Ved rettssaken medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard om farens tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Adolf Hitler da han kom til makten i 1933, og faren undervurderte de profesjonelle diplomaters evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.»[trenger referanse] Han avviste at faren innerst inne var del av den motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til Holocaust. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få Mussolinis hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig.[trenger referanse] Ernst von Weizsäcker var glad for Münchenavtalen (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland og fordi det opprettholdt fred for en tid. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente at alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, aktor i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket samtidig at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til Adolf Eichmann (angående transport av jøder fra Frankrike til Auschwitz).[28]
Dommen ble omgjort til fem år i desember 1949, og det ble gitt et generelt amnesti i oktober 1950, hvorpå han kom fri etter atten måneders fangenskap og dommen som sådan ble opphevet. Prosessen mot Weizsäcker var kontroversiell.[trenger referanse] Ingen europeiske dommere var involvert og Winston Churchill kalte den «en dødelig feil».[29]
Weizsäcker offentliggjorde senere sine memoarer, hvor han forsvarte sine handlinger og fremstilte seg som en mann av den antinazistiske motstanden.
Ernst von Weizsäcker døde i Lindau 4. august 1951. Han var gift med Marianne von Graevenitz, av uradelig familie, og fikk fire barn: Baron Carl Friedrich von Weizsäcker, som ble filosof og fysiker, baron Richard von Weizsäcker, som var Tysklands president fra 1984 til 1994, baronesse Adelheid von Weizsäcker og baron Heinrich von Weizsäcker, som falt i krigen. Hans sønnesønn Ernst Ulrich von Weizsäcker er medlem av det tyske parlamentet, og sønnesønnen Robert Karl von Weizsäcker er sosialøkonom og professor ved universitetet i München. Ernst von Weizsäcker var bror av medisineren Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi.
Remove ads
I 2010 tok historikeren Eckart Conze i et intervju for seg troen på at det tyske føderale utenriksdepartementet ikke hadde noen tilknytning til krigsforbrytelser: «Troen kommer fra enkeltpersoner tilknyttet forsvaret av Weizsäcker. Forhenværende diplomater, som brødrene Erich og Theo Kordt, spilte en nøkkelrolle i anstrengelsene, så også andre medlemmer av den tradisjonelle overklassen, som Weizsäcker representerte. En av dem var hans forsvarsadvokat, Hellmut Becker, sønnen til den prøyssiske kulturministeren, Carl Heinrich Becker, og en annen var Marion Gräfin Dönhoff, en ung journalist som skarpt kritiserte rettssaken i den tyske avisen Die Zeit. De visste alle at om de klarte å frikjenne Weizsäcker, så ville de ha rehabilitert den nasjonale konservative, aristokratiske og borgerlige overklassen.»[30][note 1]
Remove ads
- Ernst von Weizsäcker: Erinnerungen. Utgitt av Richard von Weizsäcker. List Verlag, München/Leipzig/Freiburg 1950.
- The legend stems from individuals associated with the Weizsäcker defense. Former diplomats, such as the brothers Erich and Theo Kordt, played a key role in the effort, as did other members of the traditional upper class, which Weizsäcker represented. One of them was his defense lawyer, Hellmut Becker, the son of the Prussian culture minister, Carl Heinrich Becker, and another was Marion Gräfin Dönhoff, a young journalist who sharply criticized the trial in Die Zeit. They all knew that if they succeeded in exonerating Weizsäcker, they would have rehabilitated the national conservative, aristocratic and bourgeois upper class."
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads