tysk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Richard Freiherr (baron) von Weizsäcker (født 15. april 1920 i Stuttgart, død 31. januar 2015 i Berlin[21]) var en tysk politiker (CDU). Han var regjerende borgermester i Berlin fra 1981 til 1984. I perioden 1984 til 1994 var han Tysklands forbundspresident (den sjette i rekken), og han var derved landets president under gjenforeningen.
| Richard von Weizsäcker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Richard Karl Freiherr von Weizsäcker 15. apr. 1920[1][2][3][4]  Neue Schloss[5] | ||
| Død | 31. jan. 2015[1][6][7][3] (94 år) Berlin[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1955) | ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen (1945–1955) (studieretning: juss) Balliol College University of Oxford | ||
| Doktorgrads- veileder | Wolfgang Siebert | ||
| Ektefelle | Marianne von Weizsäcker (1953–) | ||
| Far | Ernst von Weizsäcker | ||
| Mor | Marianne von Weizsäcker[8] | ||
| Søsken | Carl Friedrich von Weizsäcker | ||
| Barn | Robert K. von Weizsäcker Andreas von Weizsäcker Beatrice von Weizsäcker Fritz von Weizsäcker | ||
| Parti | Christlich Demokratische Union (1954–) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof Dahlem | ||
| Medlem av | 11 oppføringer
Hitlerjugend
Romaklubben Infanterie-Regiment 9 styret i CDU A Soul for Europe Weizsäcker-kommisjonen Humboldt-Viadrina School of Governance Deutsche Nationalstiftung Atlanterhavsbroen Deutsche Gesellschaft für auswärtige Politik European Leadership Network | ||
| Utmerkelser | 65 oppføringer
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1984)
Schärfste Klinge Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1985)[9] Quetzalordenen Antonio José de Irisarri-ordenen Storkors av Den nederlandske løves orden Goldene Kamera Deutsches Sportabzeichen Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1988)[10] Serafimerordenen (1988) Elefantordenen (1989) Heinrich Heine-prisen (1991) Det kongelige Victoriakjedet (1992) Nansenprisen (1992) Heinz-Galinski-prisen Storkors av republikken Polens fortjenstorden (1994) Augsburger fredspris Leo-Baeck-prisen (1994) Den olympiske orden i gull (1994)[11] Storkors av Ungarns fortjenstorden Deutscher Staatsbürgerpreis (1995) Buber-Rosenzweig-medaljen (1995) Baden-Württembergs fortjenstorden (1995) Humanismus-prisen Dr. Leopold Lucas-prisen (2000)[12] Erich Kästner-prisen (2003) Johann Heinrich Voß' pris for litteratur (2003) 1. klasse av Den hvite løves orden (2003) Keiser Otto-prisen Corine litteraturpris (2009) Martin Luther-mealjen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1986)[13] Æresborger av Berlin (1990) Eric M. Warburg-prisen (2014) Ernst-Reuter-Plakette (1982) Geuzenpenning (1990) Four Freedoms Award - Freedom Medal (2008) Giuseppe Motta Medal (2010) Harnack-medaljen (1990) Catalonias internasjonale pris (1995)[14] Jernkorset av 2. klasse (1941) Jernkorset av 1. klasse (1944) Den nasjonale fortjenstorden (1990) Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1989)[15] Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1986)[16] Internationaler Mendelssohn-Preis zu Leipzig (2013)[17] Kongerikets kroneorden Æresdoktor ved Waseda-universitetet Æresdoktor ved Uppsala universitet Æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven Æresdoktor ved universitetet i Cambridge Æresdoktor ved Harvard University Honorary fellow of Weizmann Institute Theodor Heuss-prisen (1984)[18] Æresborger av Bonn (1989) Urania Medal (2004) Æresdoktor ved Erasmus-Universität Rotterdam Æresridder av storkorset av Bath-ordenen[19] Osgar (2003) Pour le Mérite Æresdoktor ved Johns Hopkins University Honorary citizen of Gdańsk (1997) Honorary citizen of Stuttgart (1990) Romano Guardini award (1987) Q126416268 (1991)[20] | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Han spilte en viktig rolle for Tysklands forståelse av sin egen historie. Ved siden av Willy Brandt var han den som i omverdens øyne symboliserte Tysklands demokratisering etter nazismen, skrev Die Welt i minneordet, og det var et lykketreff at han var president under Tysklands gjenforening. I langt større grad enn Helmut Kohl formidlet han med sin aura og fintfølende opptreden et budskap om at Tyskland ikke lenger representerte en trussel for Øst-Europa. Hans tillitvekkende embetsgjerning baserte han på sitt omdømme som uavhengig og udogmatisk tenker med integritet, ifølge Die Welt. Weizsäckers støtte til traktatene med Sovjetunionen og særlige med Polen (Warschauer Vertrag, Warszawa-traktaten i 1972) bidro til at disse traktatene til slutt ble ratifisert av Forbundsdagen, tross sterk motstand internt i CSU/CDU. Weizsäcker ga inntrykk av å ikke være en vanlig karrierepolitiker, men at han gikk inn i politikken av pliktfølelse. Hans troverdighet ble styrket av erfaringen som tysk offiser ved Østfronten og farens tjeneste i Hitlers regjering.[22]
Er hat Deutschland gut getan. («Han har gjort Tyskland godt/vært bra for Tyskland»)
Weizsäcker ble født i Stuttgart som sønn av baron Ernst von Weizsäcker, en ledende diplomat i Tyskland og statssekretær i utenriksdepartementet som Joachim von Ribbentrops nestkommanderende. Ernst von Weizsäcker var en konservativ nasjonalist og meldte seg inn i NSDAP i 1938, og han støttet den tyske overtakelsen av Sudetenland. Ved rettssaken mot faren etter andre verdenskrig medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard von Weizsäcker om sin fars tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Hitler da han kom til makten i 1933, og undervurderte de profesjonelle diplomatenes evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.» Han avviste at faren innerst inne tok del i motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til holocaust. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få Mussolinis hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig. Ernst von Weizsäcker var glad for Münchenavtalen (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland, og fordi dette opprettholdt freden en stund. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, aktor i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til Adolf Eichmann (angående transport av jøder fra Frankrike til Auschwitz).[24]
Slekten bestod av intellektuelle og ledende tjenestemenn, såkalt Bildungsbürgertum - Tysklands dannede borgerskap.[25] Han var bror av fysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker.[26] Richards oldefar ble adlet, og hans farfar, som var statsminister i kongeriket Württemberg, ble opphøyet i friherrestanden.[23] Richard von Weizsäcker giftet seg i 1953 med Marianne, født von Kretschmann. Mariannes mor Asta var en adoptivdatter av bankieren Fritz von Waldthausen (1887-1957) fra den berømte bankier- og industrifamilien. Richard og Marianne fikk fire barn: Robert Karl von Weizsäcker (f. 1954), professor i sosialøkonomi; Andreas von Weizsäcker (f. 1956), kunstprofessor; Beatrice von Weizsäcker (f. 1958),[27] jurist; og Fritz von Weizsäcker (f. 1960), lege og medisinprofessor.
Han bodde flere år i Storbritannia og Danmark mens faren var stasjonert ved ambassadene der, før familien flyttet til Berlin. 17 år gammel tok han artium ved Bismarck-Gymnasium i bydelen Berlin-Wilmersdorf og flyttet så til Oxford for å studere filosofi og historie. Senere studerte han i Grenoble i Frankrike.
Etter utbruddet av annen verdenskrig tjenestegjorde Weizsäcker i hæren, til slutt som kaptein i reserven. Sammen med broren Heinrich var han blant de første som krysset grensen til Polen 1. september 1939, broren ble drept dagen etter, og Richard begravde ham med sine egne hender. Han ble tildelt jernkorset av første klasse for sin innsats på østfronten[28] der han ble såret tre ganger.[29]
Weizsäcker og Axel von dem Bussche var sammen under beleiringen av Leningrad. En kveld satt de og flere offiserskolleger og drakk snaps i kommandantens datsja under hans fravær. Plutselig trakk en offiser pistolen og skjøt Hitler-portrettet som hang i glass og ramme på veggen, tvers gjennom pannen. Det fulgte en fryktelig stillhet. Så sa Weizsäcker: «Før vi diskuterer hva vi skal gjøre, er det nok best at vi alle skyter på det.» Dermed ble det seks kulehull i bildet og i veggen bak. De besluttet å ta ned bildet og erstatte det med et annet, også for å skjule kulehullene i veggen. De oppdaget da at det ikke fantes flere bilder av Hitler på stedet. I stedet la de en plan. I den tyske hærs regelverk het det at om en offiser havnet i håndgemeng med en av sine underordnede offiserer, ble den høyerestående offiseren uten videre forflyttet. Da de hørte kommandanten i snøen utenfor, lot de som de var fulle, tumlet ut og julte ham opp før de trakk seg tilbake til sine rom. Neste dag ba de ham om unnskyldning, men så røpet den forslåtte kommandanten at han hadde drevet svartebørshandel, og at han trodde de hadde banket ham opp for å ha brakt avdelingen i vanry med dette. Han nevnte derfor aldri hendelsen igjen, og ikke de heller.[30]
Mange offiserer i Weizsäckers enhet var involvert i attentatet mot Hitler 20. juli 1944, og enheten ble deretter praktisk talt oppløst. Axel von dem Bussche var involvert i attentatplanene, og Weizsäcker medvirket trolig til at vennen ikke ble avslørt.[24] Selv ble han såret under forsvaret av Øst-Preussen i 1945 og hjemsendt til Stuttgart. Deretter fortsatte han sitt historiestudium i Göttingen, og studerte senere jus. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1950 og den andre i 1953. I 1955 ble han dr. juris.
Faren Ernst von Weizsäcker tjenestegjorde i utenriksdepartementet under Hitlers regime, og var medlem av NSDAP og SS. Richard var forsvarer for faren i under Ministerieprosessen.
Mellom 1950 og 1953 arbeidet han i forlagshuset Mannesmann, senere i bankhuset Waldthausen. Fra 1962 til 1966 var han ansatt i kjemi- og farmasiselskapet Boehringer. Han var en periode også formann i det evangeliske kirkemøte for Tyskland (Evangelische Kirchentag).[22]
Weizsäcker sluttet seg til det konservative partiet CDU i 1954 og ble medlem av det tyske parlamentet i 1969. I 1974 ønsket CDU ham som forbundspresident, men tapte for Walter Scheel som ble støttet av sentrum-venstre-koalisjonen.[31] Han var også visepresident i forbundsdagen.[25]
I perioden 1981-84 var han regjerende borgermester (Regierender Bürgermeister, regjeringssjef) i Vest-Berlin. I sin embetstid arbeidet for å holde liv i ideen om nasjonen Tyskland delt i to stater. I tale og tekst oppfordret han tyskere til å se forbundsrepublikken som solid forankret i den vestlige alliansen, men med spesielle forpliktelser og interesser i Øst-Europa.[31] Weizsäcker irriterte USA, Frankrike og Storbritannia (som fortsatt var okkupasjonsmakter i Vest-Berlin) ved å besøke Erich Honecker i Øst-Berlin. Han anla en imøtekommende og ettergivende linje overfor DDR. Hans sterkeste motstandere på 1980-tallet var høyresiden i CDU som ikke ville gi opp kravet på de tapte øst-områdene.[24]
Han ble valgt til Tysklands president av Forbundsforsamlingen i 1984 (med 832 mot 68 stemmer),[24] inkludert bred støtte fra opposisjonspartiet sosialdemokratene,[31]) og etterfulgte da Karl Carstens. Han ble valgt uten Helmut Kohls støtte fordi Weizsäcker tilhørte det mindretallet i CDU som ville videreføre Willy Brandts østpolitikk.[23] Kohl forsøkte å holde Weizsäcker unna Bonn (den daværende hovedstaden) og argumenterte for at Weizsäcker var uunnværlig i Berlin.[24] Han ble en outsider i den føderale politikken i Bonn.[31] Weizsäcker mente at Vest-Tyskland offentlig skulle anerkjenne østblokklandene, til og med DDR, og han ville godta den polsk-tyske grensa ved Oder-Neisse og dermed gi avkall på tidligere tyske områder lenger øst. Han var kjent som en stor taler og retoriker.[28]
I 1985 ble han den første forbundspresident som besøkte Israel,[32] og i 1986 ble han den første tysker som talte i det britiske parlamentets plenum.[33] Han besøkte Norge i 1986, inkludert Elverum, der kong Haakon sa nei til det tyske ultimatum i april 1940.[34]
Weizsäcker er blant annet kjent for den store talen i Forbundsdagens plenumssal 8. mai 1985 på 40-årsdagen for slutten på andre verdenskrig. «Tysklands viktigste tale noen gang» skrev Süddeutsche Zeitung, selv om ingenting var nytt i talen sammenfattet han det viktige på rett måte og til rett tid, ifølge avisen.[35] Die Welt skriver at innholdet i talen var åpenbart, men ingen tysk politiker hadde sagt det så klart og tydelig.[22] Talen ble dels holdt på bakgrunn av Ronald Reagans omstridte besøk ved krigsgravene i Bitburg (der også SS-soldater er gravlagt) 5. mai 1985. Reagens besøk var på oppfordring fra Helmut Kohl og var tenkt som tegn på forsoning.[24]
I talen advarte han mot å glemme og understreket at nye generasjoner av tyskere ikke skulle bære skyld bare fordi de er tyske, men forfedrene hadde etterlatt seg en tung arv, sa han. Israels ambassadør beskrev talen som «et strålende øyeblikk» i forholdet mellom Israel og Tyskland. Talen ble trykket opp i flere hundre tusen kopier og distribuert til tyske skoler. Selvmedlidende revisjonisme i Tyskland ble vanskelig etter talen. For mange tyskere stadfestet talen forbundspresidenten som vokter av landets samvittighet og en som hevet seg over partipolitikken.[24] Foreningen for de fordrevne kritiserte talen for at den aksepterte Oder-Neisse-linjen.[35] I talen avviste han offisielt og for godt alle forsøk på å undertrykke, ikke erkjenne, unnvike eller relativisere den nazistiske fortiden.[22] Han avviste at deportasjonen av jødene ikke var kjent blant folk flest.[35] «Den 8. mai var en frigjøringsdag fra det menneskeforaktende systemet til det nasjonalsosialistiske voldsregimet» sa han blant annet[28] (uttrykket «frigjøringsdag» om kapitulasjonen hadde Kohl introduserte et par uker tidligere foran minnesmerket i Bergen-Belsen[22]). Han avsluttet talen slik:[36]
Die Bitte an die jungen Menschen lautet:
Lassen Sie sich nicht hineintreiben in Feindschaft und Haß
gegen andere Menschen,
gegen Russen oder Amerikaner,
gegen Juden oder gegen Türken,
gegen Alternative oder gegen Konservative,
gegen Schwarz oder gegen Weiß.
Lernen Sie, miteinander zu leben, nicht gegeneinander.
Lassen Sie auch uns als demokratisch gewählte Politiker dies immer wieder beherzigen und ein Beispiel geben.
Ehren wir die Freiheit.
Arbeiten wir für den Frieden.
Halten wir uns an das Recht.
Dienen wir unseren inneren Maßstäben der Gerechtigkeit.
Schauen wir am heutigen 8. Mai, so gut wir es können, der Wahrheit ins Auge.Richard von Weizsäcker (8. mai 1985)
Norsk oversettelse[39]
Bønnen til unge mennesker lyder:
La dere ikke drive inn i fiendskap og hat
mot andre mennesker,
mot russer eller amerikanere,
mot jøder eller tyrkere,
mot svart eller hvit.
Lær dere å leve med hverandre og ikke mot hverandre.
Få også oss som demokratisk valgte politikere til alltid på ny å legge oss dette på hjertet og gå foran med et godt eksempel.
La oss ære friheten
La oss arbeide for freden
La oss holde oss til retten
La oss tjene våre indre mål for rettferdighet
La oss i dag, 8. mai, se sannheten i øynene
Han var stadig involvert i politikk og veldedighet. Han ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen til formann for en kommisjon som skal modernisere den tyske hæren.
_Richard_von_Weizsäcker.jpg)
I 1989 ble han gjenvalgt uten motkandidat.[33]
I november 1989 sendte president Vaclav Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia og beskrev fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger på linje med Stalins og Hitlers overgrep.[40] Havel og Weizsäcker utvekslet unnskyldninger under statsbesøket i 1990.[41] I en tale ved Karlsuniversitetet i Praha i 1995 argumenterte Weizsäcker for at Beneš-dekretenes utsagn om kollektiv skyld ikke er holdbart.[37]
I 1990 var han den første forbundspresidenten som besøkte Polen. Han forsikret da at et forent Tyskland ikke ville bestride grensene fastsatt etter andre verdenskrig.[42]
Han ville holde lavere tempo i gjenforeningen med Øst-Tyskland enn Kohl ønsket. I tillegg til politisk uenighet var de to svært ulike som personer. Weizsäcker var veltalende og verdensvant, intellektuell, nysgjerrig og sjarmerende.[23]
Weizsäcker var ridder av den svenske Serafimerordenen. Både han og hans kone Marianne ble i anledning av statsbesøket til Norge i september 1986 tildelt storkors av St. Olavs Orden.[43]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
