From Wikipedia, the free encyclopedia
Sovjetunionens invasjon av Polen i 1939 var en militær operasjon som begynte uten formell krigserklæring den 17. september 1939 i begynnelsen av andre verdenskrig, seksten dager etter det tyske angrepet på Polen. Den endte med seier for Sovjetunionen, som annekterte omkring 200 000 km² av den østlige delen av Polen. Disse områdene er ikke siden blitt tilbakeført til Polen.
 | Språkvask: spesielt Noter og Referanser |
I starten av 1939 forhandlet Sovjetunionen om å danne en allianse mot Nazityskland med Storbritannia, Frankrike, Polen og Romania, men det oppstod vanskeligheter, blant annet ved det sovjetiske krav om at Polen og Romania skulle tillate sovjetiske styrker transittrettigheter gjennom sine land som ledd i en kollektiv sikkerhet.[1] Da forhandlingene slo feil, inngikk Sovjetunionen 23. august 1939 Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazityskland. Dermed invaderte tyskerne 1. september Polen fra nord, vest og sørvest, og den 17. september invaderte Den røde armé Polen fra øst.[2] Den sovjetiske regjering bekjentgjorde at den handlet for å beskytte de ukrainere og hviterussere som bodde i den østlige del av Polen, fordi den polske stat var brutt sammen under det tyske angrep og ikke lenger kunne sikre sine egne borgeres sikkerhet.[3][4]
Den Røde Armé nådde sine mål da den var sine nå sterkt svekkede polske motstandere langt overlegne.[5] Omkring 230 000 polske soldater eller flere[6] ble tatt som krigsfanger.[7] Den sovjetiske regjering annekterte det nyvunne område og i november erklærte det at de 13,5 millioner polske borgere som bodde der, nå var sovjetiske borgere. De sovjetiske myndigheter kvalte motstand ved henrettelser uten foregående rettergang og ved å fengsle tusener.[8] De sendte flere hundretusener (estimater varierer) til Sibir og andre fjerne deler i Sovjetunionen i fire store bølger av deportasjoner mellom 1939 og 1941.[a]
Angrepskrigen, som det sovjetiske politbyrå kalte «frigjøringsfelttoget», førte til innlemmelse av millioner av polakker, ukrainere og hviterussere i de sovjetiske ukrainske og hviterussiske sovjetrepublikker.[13] Mens Folkerepublikken Polen fortsatt eksisterte var invasjonen et tabu i etterkrigstidens Polen, som ofte ble utelatt av den offisielle historie av de kommunistiske myndigheter for å verne «vennskapsånden» mellom medlemmene av Østblokken.[14]
Mot slutten av 1930-årene forsøkte Sovjetunionen å danne en antitysk allianse med Storbritannia, Frankrike og Polen.[b] Forhandlingene viste seg imidlertid vanskelige. De sovjetiske forhandlere insisterte på en innflytelsessfære som strakk seg fra Finland til Romania og krevde militær støtte ikke bare mot enhver som angrep dem direkte, men mot enhver som angrep landene i deres foreslåtte sfære.[16] De krevde også rett til å gå inn i Polen, Romania og de baltiske land hvis de følte at deres sikkerhet var truet. Regjeringene i disse land avviste forslaget, for, som den polske utenriksminister Józef Beck poengterte, de fryktet at når først de kom inn på deres territorier ville de kanskje aldri forsvinne igjen.[1] Sovjetunionen stolte ikke på at britere og franskmennene ville oppfylle kollektivsikkerhetens krav, da de hadde unnlatt å hjelpe Spania mot falangen og hadde prisgitt Tsjekkoslovakia til nazistene. De fryktet også at de vestallierte ville foretrekke at Sovjetunionen alene kom i krig mot Tyskland, mens de kunne se på fra sidelinjen.[17] I betraktning av disse bekymringer oppgav Sovjetunionen forhandlingene og gikk i stedet over til å forhandle med Tyskland.
Den 23. august 1939 underskrev Sovjetunionen Molotov-Ribbentrop-pakten med Tyskland, noe som kom overraskende på de vestallierte. De to regjeringer bekjentgjorde at avtalen kun var en ikkeangrepspakt. I en hemmelig protokoll hadde de imidlertid avtalt en deling av Polen og delt Øst-Europa i en sovjetisk og en tysk innflytelsessfære.[c] Molotov-Ribbentrop-pakten, som er blitt beskrevet som en invitasjon til krig, var en nøkkelfaktor i Hitlers beslutning om å invadere Polen.[1][19]
Traktaten gav Sovjetunionen ytterligere rom til forsvar mot vest.[20] Den gav også Sovjetunionen en sjanse til å gjenerhverve områder som var avstått til Polen 20 år tidligere og for å gjenforene de østlige og vestlige ukrainske befolkningsgrupper under sovjetisk styre, for første gang i samme stat.[21] Den sovjetiske leder Josef Stalin så fordeler i en krig i Vest-Europa som kunne svekke hans ideologiske fiender og åpne nye områder for kommunismen.[22][d]
Kort etter at tyskerne invaderte Polen den 1. september, begynte de tyske ledere å oppfordre Sovjetunionen til å spille sin avtalte rolle ved å angripe Polen østfra. Den tyske ambassadør i Moskva Friedrich Werner von der Schulenburg og den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov utvekslet en rekke diplomatiske budskap om saken.[3]
Sovjetunionen forsinket sin intervensjon av flere grunner. De var involvert i avgjørende begivenheter i den sovjetisk-japanske grensekonflikt. De hadde bruk for tid til å mobilisere Den røde armé, og de så en diplomatisk fordel i å vente inntil Polen var brudt sammen innen de grep inn.[24][25] Den 17. september erklærte så Molotov i radioen at alle traktater mellom Sovjetunionen og Polen nå var ugyldige,[e] fordi den polske regjering hadde sviktet sitt folk og i praksis hadde opphørt å eksistere.[27] Samme dag krysset Den røde armé grensen til Polen.[28][29]
Den Røde Armé trengte inn i det østlige Polen med syv arméer på mellom 450 000 og 1 000 000 mann.[29] De ble satt inn på to fronter: Den hviterussiske front under Mikhail Kovaljov, og den ukrainske front under Semjon Timosjenko.[29] På dette tidspunkt hadde det mislyktes polakkene å forsvare sine vestlige grenser og som svar på tyske fremstøt hadde de innledet en stor motoffensiv i slaget ved Bzura.
Den polske hær hadde opprinnelig en velforberedt plan til å motstå trusselen fra Sovjetunionen, men var ikke forberedt på to invasjoner samtidig. Da de sovjetiske tropper angrep, hadde de polske hærsjefer sendt de fleste av sine styrker vestover mot tyskerne, og hadde bare 20 underbemannede bataljoner ved østgrensen. Disse bataljoner bestod av omkring 20.000 mann fra grenseforsvarskorpset Korpus Ochrony Pogranicza (KOP), under kommando av general Wilhelm Orlik-Rückemann.[5][29]
Den polske øverstkommanderende marskalk Edward Rydz-Śmigły var i starten sterkt tilbøyelig til å gi grensestyrkene ordre til å yte motstand, men ble overtalt av statsminister Felicjan Sławoj Składkowski og president Ignacy Mościcki til å la være.[5][29] Klokken 16 den 17. september gav han ordre til å falle tilbake og kun komme i kamp med sovjetiske styrker i rent selvforsvar.[29]
Kommunikasjonssystemene var blitt alvorlig skadet, så kommandokjeden var brutt.[30] I forvirringen kom det til sammenstøt langs grensen.[29][5] General Wilhelm Orlik-Rückemann hadde fått kommandoen over grensestyrkene den 30. august, men hadde ikke mottatt direktiver siden da, og han og hans underordnede fortsatte sin væpnede motstand inntil de oppløste sine styrker den 1. oktober.[31]
Den etnisk ikke-polske del av befolkningen i øst betød en ytterligere komplikasjon. Mange ukrainere,[f] hviterussere[33] og jøder[34] bød de invaderende styrker velkommen som befriere. Dette er blitt omtalt av Lev Mekhlis, som fortalte Stalin at folk i det vestlige Ukraina hilste de sovjetiske styrker velkommen «som sanne befriere».[35] Organisasjonen av ukrainske nasjonalister gikk til opprør mot polakkene, og kommunistiske partisaner organiserte lokale oppstander, som den i Skidel.[29][g] Den jødiske befolkning hadde lidd under pogromer i det østlige Polen under den tyske invasjon, og mange jøder så på Sovjetunionen som det minste av to onder.[36][37] Denne reaksjon forsterket den foreliggende polske frykt for Żydokomuna og plaget det polsk-jødiske forhold inn i det 21. århundre.[38]
Det polske militærets opprinnelige retrettplan gikk ut på å trekke seg tilbake og omgruppere ved det rumenske brohode, et område i det sørøstlige Polen nær grensen til Romania. Tanken var å innta defensive stillinger der, og vente på et klart forventet fransk og britisk angrep på Vestfronten. Denne plan antok at Tyskland da måtte redusere sine operasjoner i øst for å kjempe på to fronter.[29] De allierte regnet med at den polske hær kunne holde ut i flere måneder. Men det sovjetiske angrep gjorde denne strategi umulig.
De politiske og militære ledere i Polen visste at de var i ferd med å tape krigen mot Tyskland allerede innen Sovjetunionen avgjorde saken.[29] Til tross for i dette nektet de å overgi seg eller forhandle en fredsavtale med Tyskland. I stedet beordret den polske regjering alle militære enheter til å forlate Polen og til å samles igjen i Frankrike.[29] Regjeringen selv krysset inn i Romania rundt midnatt 17. september.
Polske enheter fortsatte å rykke i retning av det rumenske brohode, og motstod tyske angrep på den ene flanke og leilighetsvise sammenstøt med sovjetiske tropper på den annen.
I dagene etter evakueringsordren beseiret tyskerne de polske arméer Kraków og Lublin i slaget ved Tomaszów Lubelski, som varte fra 17. september til 20. september.[39]
Sovjetiske enheter møtte ofte tyske motparter som rykket frem fra motsatt aide. Det forekom eksempler på samarbeide mellem de to hærene i felten. Wehrmacht overlot Brest-festningen, som var blitt erobret etter slaget om Brześć Litewski, til den sovjetiske 29. stridsvognsbrigade den 17. september.[40] Den tyske general Heinz Guderian og den sovjetiske brigadegeneral Semjon Krivoshein avholdt derpå en felles seiersparade i byen Brest.[40] Lwów (Lviv) overgav seg den 22. september, etter at tyskerne hadde overlatt beleiringen til de ankommende sovjetiske styrker.[41][42] Sovjetiske styrker hadde erobret Wilno den 19. september i slaget om Wilno, og de erobret Grodno den 24. september etter slaget om Grodno. Den 28. september hadde den røde armé nådd linjen som dannes av elvene Narew, Vestlige Bug, Wisła og San, som på forhånd var avtalt med tyskerne.
Tross i en taktisk polsk seier den 28. september i slaget om Szack var det om utfallet av den større konflikt ikke noen tvil.[43] Sivile frivillige, militser og reorganiserte retirerende enheter holdt ut mot de tyske styrker i den polske hovedstad Warszawa til den 28. september, og Modlinfestningen, nord for Warszawa, overgav seg den følgende dag etter slaget om Modlin, som hadde pågått i 16 dager. Den 1. oktober drev sovjetiske tropper polske enheter inn i skogene i slaget om Wytyczno, en av de siste direkte konfrontasjoner under felttogene fra vest og fra øst.[44]
Adskillige avskårne polske garnisoner holdt ut lenge etter at de var blitt omringet, som i det volhynske Sarny befestede område, som holdt ut til 25. september. Den siste operasjonsdyktige polske enhet som overgav seg, var general Franciszek Kleebergs Uavhengige operasjonelle gruppe «Polesie». Kleeberg overgav seg den 6. oktober etter det fire dager lange slaget ved Kock (nær Lublin), og dette avsluttet septemberfelttogene.
Den 31. oktober rapporterte Vjatsjeslav Molotov til Det Øverste Sovjet: «Et kort støt fra den tyske hær og etterfølgende fra den røde armé var nok til at intet ble tilbake av denne grimme skapning fra Versailles-traktaten»;[45] ment med det malerske språk var statsdannelsen Polen.
Den franske og britiske reaksjon på den sovjetiske invasjon og annektering av det østlige Polen var avdempet, ettersom ingen av de to land ønsket å innlede noen konfrontasjon med Sovjetunionen på dette tidspunkt.[46] Ifølge betingelsene i den polsk-britiske felles forsvarspakt av 25. august 1939 hadde britene lovet polakkene hjelp hvis et europeisk land angrep deres land.[h] Da den polske ambassadør Edward Raczyński minnet den britiske utenriksminister Edward Frederick Lindley Wood om denne paktsforpliktelse, fikk han bryskt å vite at det var Storbritannias egen sak om landet ville erklære krig mot Sovjetunionen.[46] Statsminister Neville Chamberlain overveide å offentlig forplikte seg til å gjenskape den polske stat, men endte med bare å utsende en generell fordømmelse.[46]
Franskmennene hadde også avgitt løfter til Polen, herunder tilveiebringelse av luftstøtte, og de ble ikke oppfylt. Da først Sovjetunionen rykket inn i Polen, besluttet franskmennene og britene seg for at at det ikke var noe de kunne gjøre for Polen på kort sikt, og begynte å planlegge for en langsiktig seier i stedet. Franskmennene var midlertidig rykket inn i Saar i starten av september, men etter det polske nederlag trakk de seg tilbake bak Maginotlinjen den 4. oktober.[48] Mange polakker ble fortørnet over denne mangel på støtte fra sine vestlige allierte, som førte til en vedvarende følelse av å være blitt forrådt.
I oktober 1939 meddelte Molotov Det øverste Sovjet at de sovjetiske styrker hadde hatt tap på 737 døde og samlet tap på 1862 under felttoget, selv om polske eksperterer hevder at sovjeterne hadde henimot 3 000 døde, og 8 000 til 10 000 sårede.[i] På polsk side døde mellom 6000 og 7000 soldater i kamp mot den røde armé, mens 230 000 til 450 000 ble tatt til fange.[5][50] De sovjetiske styrker unnlot ofte å overholde kapitulasjonsbetingelsene. I noen tilfeller lovet de at de polske soldater ville gå fri, men arresterte dem så når de nedla våpnene.[29]
Sovjetunionen hadde opphørt å anerkjenne den polske stat ved starten av invasjonen.[3][51] Som følge av dette erklærte de to regjeringer aldri formelt krig mot hverandre. Sovjetunionen anerkjente ikke polske soldater som krigsfanger, men betraktet dem som opprørere mot den nye lovlige regjering i det vestlige Ukraina og Hviterussland.[j] De sovjetiske myndigheter lot titusener av polske krigsfanger drepe. Noen, som general Józef Olszyna-Wilczyński, som ble tatt til fange, avhørt og skutt den 22. september, ble henrettet under selve felttoget.[53][54]
Sovjetiske massehenrettelser av militære og sivile rammet også kvinnrr og barn i september 1939. Overgrepene skjedde i blant annet Rohatyn (ukrainsk: Рогатин), Grodno (hviterussisk: Горадня, Гродна), Nowogródek (hviterussisk: Наваградак, Nawahradak), Sarny (ukrainsk: Сарни), Tarnopol (ukrainsk: Тернопіль/Ternopil, til 1944 Тарнопіль/Tarnopil), Wołkowysk (hviterussisk: Волковыск/Vaŭkavysk), Oszmiana (hviterussisk: Ашмяны/Ašmiany, russiska: Ошмяны), Świsłocz (hviterussisk: Свiслач, russisk: Свислочь) og Kosów Poleski (hviterussisk: Kocaва).[55][56][57] I Grodno ble polske soldater henrettet ved at Den røde armé knuste dem mot gatesteiner med sine stridsvogner.[58] Det polske institutt for nadjonsl erindring (Institut Pamięci Narodowej, IPN) utreder noen av tilfellene. I sporene etter den døde armé ankom NKVD og utførte massearresterenger og henrettelser av polske lokale ledere og elite. Den polske organisasjonen Karta bedriver en vitenskapelig studie og har hittil publisert opplysninger om 130 000 personer som ble utsatt for sovjetisk undertrykkelse, både krigsfanger og sivile.[59]
Den 24. september myrdet de sovjetiske soldater 41 pasienter og pleiepersonale på et polsk militærhospital i landsbyen Grabowiec nær Zamość.[60] Sovjetstyrkene henrettet også alle polske offiserer som de tok til fange etter slaget om Szack den 28. september.[43]
Sebere mistet over 20.000 polske soldater og sivile livet de henrettelser som omfattes av samlebetegnelsen i Katynmassakren.[29][40] NKVD anvendte tortur i stor stil i forskjellige fengsler, især de i mindre byer.[61]
Polen og Sovjetunionen gjenopptok diplomatiske forbindelser i 1941 etter Sikorski-Majski-avtalen, men Sovjetunionen avbrøt dem igjen i 1943 etter at den polske regjering hadde krevet en uavhengig granskning av de nylig oppdagede massegraver i Katynskogen.[62] Sovjetunionen førsøkte heretter å overtale de vestallierte til å anerkjenme den pro-sovjetiske polske marionettregjering under Wanda Wasilewska i Moskva.[63]
Den 28. september 1939 underskrev Sovjetunionen og Tyskland den tysk-sovjetiske vennskaps-, samarbeids- og grensedragningstraktat, som justert på de hemmelige betingelser og reguleringer i Molotov-Ribbentrop-pakten. De flyttet Litauen over til den sovjetiske innflytelsessfære og flyttet grensen i Polen mot øst, så Tyskland fikk mer territorium.[64] Ved denne avtale, som ofte kalles Polens fjerde deling,[29] sikret Sovjetunionen seg nesten alt polsk område øst for elvene Pisa, Narew, Vestlige Bug og San. Dette utgjorde omkring 200.000 km² land, som ble bebodd av 13,5 millioner polske borgere.[30] Grensen som ble etablert ved denne avtale svarer noenlunde til Curzonlinjen som var fastlagt av britene i 1919, et punkt som Stalin med hell anvendte i sine forhandlinger med de vestlige allierte på Teherankonferansen og Jaltakonferansen.[65]
Den Røde Armé hadde opprinnelig skapt forvirring blant de lokale ved å hevde at de kom for å redde Polen fra nazistene.[66] Deres innmarsj overrasket polske samfunn og deres ledere som ikke hadde fått vite hvordan deres egne myndigheter mente de skulle reagere på en sovjetisk invasjon. Polske og jødiske borgere kan i starten ha foretrukket et sovjetisk styre fremfor et tysk,[67] men de sovjetiske myndigheter var snare med å prege det lokale levesett med sin ideologi. For eksempel begynte de raskt å konfiskere, nasjonalisere og omfordele alle private og statseide polske eiendommer.[68] I løpet av de to år etter annekteringen arresterte de sovjetiske myndigheter omkring 100 000 polske borgere[69] og deporterte mellom 350 000 og 1 500 000, hvorav mellom 250 000 og 1 000 000 døde, fortrinnsvis sivile.[a][12]
Av de 13,5 millioner innbyggere i de polske områder annektert av Sovjetunionen var polakkene den største etniske gruppen, men hviterussere og ukrainere utgjorde tilsammen over halvparten av befolkningen.[k] Annekteringen overdro ikke til Sovjetunionen alle områder der det bodde hviterussere og ukrainere. Noen mindre grupper av dem var vest for den nye tysk-sovjetiske grense.[l] Allikevel forente den klart hovedparten av de to folk innenfor de utvidede hviterussiske og ukrainske republikker.
Den 26. oktober ble det avholdt «valg» til de hviterussiske og ukrainske parlamenter for å gi annekteringen et skinn av lovlighet.[m] Hviterusserne og ukrainerne i Polen var over tid i stigende grad blitt fremmedgjort av den polske regjerings forsøk på å gjøre området polsk og undertrykke deres separatisme, så de følte ikke større lojalitet overfor den polske stat.[72][73] Ikke alle hviterussere og ukrainere stolte imidlertid på det sovjetiske styre, som var ansvarlig for den ukrainske hungersnød i 1932–33.[66] I praksis bød de fattige Sovjetunionen velkommen, mens eliten var tilbøyelig til å slutte seg til opposisjonen, selv om de støttet selve gjenforeningen.[72][74]
De sovjetiske myndigheter innledet raskt en sovjetisering av det vestlige Hviterussland og det vestlige Ukraina, herunder tvangskollektiviseringer i hele området. I den forbindelse oppløste de hensynsløst politiske partier og foreninger og fengslet eller henrettet deres ledere som «fiender av folket».[66] De sovjetiske myndigheter undertrykte også de antipolske ukrainske nasjonalister som aktivt hadde ytet motstand mot det polske regime siden 1920-årene med henblikk på å skape et uavhengig, udelt Ukraina.[74][75] Samlingen i 1939 var tross alt en avgjørende begivenhet i Ukrainas og Hviterusslands historie, fordi det skapte to republikker som endte med å bli selvstendige i 1991 etter Sovjetunionens sammenbrudd.[76]
Siden 1654 hvor tsarene begynte støtt å styrke sin kontroll over Ukraina, hadde ukrainere levt i to adskilte verdener: en som ble regjert av russerne og en annen som ble regjert av polakker eller østerrikere. Som følge av Annen Verdenskrig opphørte den øst/vestlige ukrainske todeling, i det minste på det politiske nivø. Sammensmeltningsprosessen, foreningen av to lenge adskilte deler av det ukrainske folk, var ikke kun en viktig del av efterkrigsperioden, men en begivenhet av epokegjørende betydning i Ukrainas historie.
Sovjetiske sensorer fjernet senere mange detaljer om invasjonen i 1939 og tiden etter.[78] Politbyrået hadde fra starten kalt operasjonen et «frigjøringsfelttog», og senere sovjetiske uttalelser avvek aldri fra denne linje.[79] Den 30. november 1939 uttalte Josef Stalin at det ikke var Tyskland som hadde angrepet Frankrike og Storbritannia, men Frankrike og Storbritannia som hadde angrepet Tyskland;[80] og i mars det følgende år hevdet Molotov at Tyskland hadde forsøkt å skape fred og var blitt avvist av «britisk-franske imperialister».[n] Alle senere sovjetiske regjeringer avviste at det noensinne hadde eksistert noen hemmelig protokoll i Molotov-Ribbentrop-pakten, men da dokumentet ble «funnet» i sovjetiske arkiver i 1989, ble sannheten endelig anerkjent.[1] Sensur ble også anvendt i Folkerepublikken Polen for å bevare det bilde av «polsk-sovjetisk vennskap» som ble støttet av de to kommunistiske regjeringer. Det var offisiell politikk kun å tillate beskrivelser av felttoget i 1939 som viste det som en gjenforening av det hviterussiske og det ukrainske folk og en frigjøring av det polske folk fra «oligarkisk kapitalisme». Myndighetene frarådet kraftig ytterligere studier eller undervisning i emnet.[14][40] Forskjellige undergrunnsutgivelser (bibuła) behandlet imidlertid emnet,[44] og det samme gjorde andre medier, som protestsangen fra 1982 av Jacek Kaczmarski (Ballada wrześniowa).[82]
Tyskland og Sovjetunionens angrepskrig mot Polen var ifølge professor Norman Davies et brudd mot folkeretten, da begge land hadde signert Briand-Kellogg-pakten om forbud mot angrepskrig.[83]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
