Henrik Wergeland
norsk forfatter / From Wikipedia, the free encyclopedia
Henrik Arnold Wergeland (1808–1845) var en norsk dikter og Norges første riksarkivar.
Henrik Wergeland | |||
---|---|---|---|
Født | Henrik Arnold Wergeland 17. juni 1808[1][2][3][4] Christianssand | ||
Død | 12. juli 1845[1][2][3][4] (37 år) Christiania | ||
Beskjeftigelse | Lyriker,[5] historiker, skribent,[6][7] teolog, arkivar, journalist, dramatiker | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo Oslo katedralskole | ||
Ektefelle | Amalie Sofie Bekkevold (1839–ukjent)[8] | ||
Far | Nicolai Wergeland | ||
Mor | Alette Dorothea Wergeland | ||
Søsken | Camilla Collett Augusta Antoinette Wergeland Vedøe Harald Titus Alexis Wergeland Joseph Frantz Oscar Wergeland | ||
Barn | Olaf Knudsen | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund[9] | ||
Språk | Norsk,[10] dansk | ||
Medlem av | Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab | ||
Pseudonym | Siful Sifadda | ||
Debut | Digte. Første Ring (1829) | ||
IMDb | IMDb | ||
Hans diktning spenner fra kosmologisk poesi over barnedikt til undergangsdikt og diktverk med sosial tendens, bl.a. i form av versroman, novellistiske skisser og enkeltdikt. Forfatterskapet inneholder et mangfold av salmer, fedrelandssanger, sjømannssanger og leilighetsdikt. Wergeland skrev også dramatikk, som sørgespill, syngespill og farser. På norsk grunn skapte han nye genrer, som det visjonære skapelsesdiktet, det utopiske dramaet, den polemiske kortprosateksten og det visjonære programskriftet.[11]
Han skrev også Norges Konstitutions Historie, som utkom i årene 1841 til 1843. Det er hovedverket blant hans historiske arbeider.
Henrik Wergeland hadde teologisk embetseksamen, og holdt gudstjenester i flere kirker. Dertil hadde han et uavsluttet medisinstudium bak seg, og han var opptatt av og skrev om botanikk.
Wergeland var aktiv på flere samfunnsområder i Norge etter 1814. Han gjorde en innsats som politiker, folkeopplyser og sosialarbeider, og gav ut flere tidsskrifter og en opposisjonsavis. I tillegg arbeidet han for opprettelse av folkeboksamlinger, og for innføring av lokalt selvstyre gjennom formannskapslovene som ble vedtatt i av 1837. Han foreslo en grunnlovsendring med det formål å gi mosaiske jøder adgang til landet. Den gikk igjennom i 1851, seks år etter hans død. Han gikk også inn for språklig fornorsking, og støttet selvstendighetsbevegelser andre steder i verden.
Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett var hans søster.