norsk komponist og spelemann (1901-1977) From Wikipedia, the free encyclopedia
Eivind Groven (1901–1977) var en norsk komponist, musikkforsker, folkemusikksamler og spelemann.
| Eivind Groven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. okt. 1901[1][2][3] Lårdal[4] | ||
| Død | 8. feb. 1977[1][2][3] (75 år) Oslo[5] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker | ||
| Far | Olav Gøytil | ||
| Søsken | Olav Groven | ||
| Barn | Aslaug Groven Michaelsen Tone Groven Holmboe Dagne Groven Myhren Gudmund Groven | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Tangen kirke | ||
| Utmerkelser | Statens kunstnerlønn (1940–) | ||
| Sjangre/ former | Folkemusikk, symfonisk musikk, kunstmusikk | ||
| Instrument | Orgel, seljefløyte, hardingfele[6] | ||
Han var først og fremst komponist, men også musikkforsker, folkemusikksamler og utgiver, oppfinner av Det reinstemte orgelet, radiopioner og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Det er mange norske komponister som har vært inspirert av norsk folkemusikk, men Eivind Groven er den eneste som mestret både hardingfela og symfoniorkesteret. Som spelemann, slåttekilde og slåttekomponist var han legendarisk, og han banet nye veier innen norsk komposisjon ved å utnytte tonale, klanglige, rytmiske og formelle elementer fra folkemusikken i kunstmusikk på en organisk måte som mer og mer viser seg å ha gjennomslagskraft. Han skapte store verk for kor, solister og orkester, en klaverkonsert, symfonier, symfoniske dikt, verk for hardingfele og orkester og kortere instrumentalverk. Han skrev også for hardingfele og kor, og for kor a capella – og en lang rekke sanger. Og han arrangerte folketoner. Hans arrangement av Om kvelden til en folketone fra Hornindal, som han nedtegnet etter Alfred Maurstad, er blitt folkeeie.[7]
Hans best kjente komposisjon er ouverturen «Hjalarljod», som ble skrevet til og premiert ved en konkurranse i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950 og åpningen av byens nye rådhus. Verket omtales gjerne også som "Rådhusmusikken". Han var dertil mannen bak NRKs signaler pausesignalet og kjenningssignalet. Kjenningssignalet er hovedtema i hans Første symfoni med undertittel Innover viddene.[8]
.jpg)
Eivind Groven ble født på garden Groven i Gøytilsgrend, nær grensa til Ytre Vinje og fem km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Garden ligger oppe i lia, ovenfor Gøytilshylen der elva Tokke gjør en sving og går videre mot Dalen. Før 1956 da tokkeutbygginga kom i gang og elva ble lagt i rør, var å-susen, som varierte noe i styrke avhengig av vannføring og værlag, en konstant fantasieggende bakgrunnsmusikk på Groven.
Eivind var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Aasmundsson Gøytil (1865–1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863–1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, Rikard Aslaksson Berge (1815–1902) som hadde garden Berge på Rauland, var svært kulturbevisst. Han satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, blant annet folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna Aslak, Olav,Ingebjørg, Sigrid og Aslaug. På Berge var også Myllarguten (1801–1872), ofte innom, og viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge som var spelemenn, men og gjennom farbroren som var i lag med Myllaren som ganske ung.
Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, teller mange kunstnere og kulturpersonligheter. Spelemannen Håvard Gibøen fra Møsstrond (1809–1873), var av denne slekta. Folkekulturgranskeren Rikard Berge var søskenbarn, og forfatterne Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa og billedhuggeren Dyre Vaa var tremenninger av Eivind Groven.
Både farens og morens søsken var slåttekilder, og noen spilte hardingfele. På Groven ble det dyrket både Myllar-spel og Håvard-spel.[9] Eivind og den eldre broren Olav Groven (1895–1929) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene, Aasmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Aasmund og Sverre spilte litt fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser. Sverre ble far til munnspilleren Sigmund Groven. Tradisjonen med å lage og spille seljefløyte var levende, og i brønnen på Groven kunne det i seljefløytesesongen (dvs. når sevja steg og det var mulig å lage fløyter), ligge opp til tjue seljefløyter. Det finnes en åpenbar sammenheng mellom Grovens tidlige kjennskap til seljefløyta og avhandlingen om «Naturskalaen» og, senere, utviklingen av det reinstemte orgelet.
Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han gjemte motivene i minnet og kunne bruke dem siden i større komposisjoner. Ett eksempel er det han kalte «den veldige slåtten», og som går tilbake til i treårsalderen. Det utnyttet han mange år senere i det mest dramatiske avsnittet i siste sats av Renessanse.[10] Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart på egen hånd å lese og skrive noter. Ettersom han ble eldre oppsøkte han spelemenn og tok til å fare på kappleiker. Han tok og til å skrive ned slåttene han hadde lært seg, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom siden til å bli basis for en del av det store sjubindsverket Norsk folkemusikk (kalt Hardingfeleverket).
I barndommen gikk Eivind Groven på grendeskolen på Gøytil der far hans var lærer. Det vesle skolehuset ligger fremdeles i Utigard Gøytil. Siden ble det en vinter på folkehøgskole i Kviteseid. Deretter tok han lærerutdanning på Notodden fra 1920 til 1923. Mens han gikk på lærerskolen, komponerte han romanser og klaverstykker og fortsatte å dikte slåtter. Etter at han hadde avtjent verneplikt i Garden, underviste han som lærer i Heddal der også brødrene Aasmund og Sverre var lærere i hver sin skolekrets. Han underviste fra februar 1924 fram til sommeren. Da tok han permisjon uten lønn for å arbeide med musikk. Ved skoleårets slutt i 1925 sa han fra seg lærerstillingen. Han gikk aldri tilbake til fast stilling som lærer. Høsten 1924 arbeidet han med musikkteoretiske spørsmål på egen hånd, og i vårsemesteret 1925 studerte han kontrapunkt med Gustav Fr. Lange ved Musikkonservatoriet i Oslo. For øvrig var han autodidakt. De musikalske ideene han ønsket å forfølge, både vitenskapelig og som komponist, fantes det ikke undervisningstilbud i.
På lærerskolen gikk han i samme klasse som den musikalske og sangglade Ragna Hagen (1902–1960). De giftet seg 18. juni i Tangen kirke på Hedemarken i 1925. De fikk fire barn: Aslaug Johanne (1926–2017), Tone Alis (1930–2020), Dagne (1940–2024) og Gudmund (1945–2021). Da det eldste barnet var født, fikk de unge foreldrene lov til å bygge hus på eiendommen Nordjordet som tilhørte Ragnas eldre søster Ingeborg Refling Hagen. Nordjordet ligger i øvre delen av Ekebergskrenten i det som den gangen tilhørte Østre Aker. Fra 1948 ble området en del av Oslo. Nordjordet var opprinnelig en husmannsplass under Ekeberg hovedgård.
På Ekeberg var det på 1920 og -30-tallet et aktivt kunstnermiljø rundt forfatteren Ingeborg Refling Hagen på plassen Nordjordet. Der ble det skapt ny kunst, drevet litteraturstudier og teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen var en eldre søster av Ragna Groven. Ingeborg satte den unge Eivind Groven i gang med å skrive scenemusikk til en oppførelse av Hans E. Kincks skuespill Bryllupet i Genua, som teatergruppa De unge sto bak. Best kjent av denne musikken i dag er fløytekomposisjonen Solstemning som ble til på grunnlag av en av de tonesatte monologene i Kincks skuespill.[11] I 2019 kom det ut en CD på selskapet Lawo med Marianne Beate Kielland. Hun synger der 29 romanser av Eivind Groven. Av disse er 7 til tekster fra Bryllupet i Genua. Groven debuterte formelt som komponist i november 1926 og ble godt mottatt.
Kortromanene Marihand (1926) og Brudgommen (1927) av Ingeborg Refling Hagen inspirerte til musikk. Til den første skrev Groven et klaververk på ca. 40 min., Marihand, som ble urframført i 1928 og fikk fin omtale av Harald Sæverud. Det peker langt framover i produksjonen. (Marihand er navn på en viltvoksende orkide med en død og en levende rot som kan minne om hender. Lagt inn mot brystet skulle planten etter folketradisjonen lindre tungt hjerte.) Brudgommen dannet utgangspunktet for et symfonisk dikt av samme navn. Eivind Groven kom etterhvert til å komponere mye musikk til tekster av Hans E. Kinck, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Wergeland. Parallelt med det kompositoriske arbeidet fortsatte Groven å arbeide med og for folkemusikk. I 1927 gav han ut avhandlingen Naturskalaen, der han blant annet viste at tonale og spilletekniske trekk ved seljefløyta har satt spor i norsk folkemusikk.
Fra senvinteren 1931 var Eivind Groven konsulent i deltidsstilling for den ukentlige folkemusikksendingen som ble opprettet i det som da het Radioselskapet, og som fra 1933 ble statlig og fikk navnet Norsk rikskringkasting. Programmet «Folkemusikkhalvtimen» var til stor glede for bygdene, og til ergrelse for mange i urbane strøk. På 1930-tallet førte dette til heftige debatter i dagspressen.[12] Groven sørget for at det ble skaffet opptaksutstyr slik at etterhvert mange av landets beste spelemenn og folketonesangere fra den tida ble lydfestet for ettertida, først på lakkplater, senere på lydfilm og endelig på lydbånd. Ved å gjøre disse opptakene la Groven grunnlaget for NRKs etter hvert enorme samling av lydfestet folkemusikk i Norge. Groven arbeidet med denne programposten som programskaper, samler og utøver fram til 1946, med et avbrekk under krigen. Han fortsatte imidlertid å ha tilsyn med folkemusikkprogrammene fram til 1950. Han fortsatte også med å lage program på freelancebasis etter at andre hadde overtatt ansvaret for programposten. I sin tid som folkemusikkmedarbeider i NRK gjorde han også selv en rekke innspillinger av hardingfeleslåtter. Han la vekt på å lydfeste materiale fra Vest-Telemark som var lite kjent av andre utøvere, og han spilte inn egne slåttekomposisjoner.[13]
I tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han i 1932 initiativet til «hardingfeletrioen», som besto av han selv, Sigbjørn Bernhoft Osa og Alfred Maurstad. Trioen eksperimenterte med arrangert folkemusikk. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han Brudgommen, et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i februar og mars. En av framføringene ble også kringkastet.
Samme år skrev han og fikk oppført Mot Ballade, et verk for kor og orkester inspirert av en novelle av Hans E. Kinck fra 1926. En enstemmig presse gav verket lovord. I 1935 forelå Renessanse, også den inspirert av Kinck. Det er et stort symfonisk dikt. Hans første symfoni, som fikk mottoet «Innover viddene», var ferdig i 1937. Hovedtemaet hadde han allerede laget i 1933. Det var i mange år kjenningssignal for Norsk rikskringkasting. Groven sto også ansvarlig for pausesignalet, et beslektet motiv som skrev seg fra erindringsbildet av en huv eller huving han hadde hørt en eneste gang som liten gutt i heiene heime i Telemark. Symfonien ble skrevet til en konkurranse utlyst av NRK, og ble framført i radio i 1938. Sin første (og eneste) framføring i konsertsalen fikk symfonien i denne form i New York i 1948. Den ble meget godt mottatt. Likevel fant han grunn til å omarbeide den på slutten av 1940-tallet. Han tok ut en springar-del og en gangar-del av egen oppfinnelse, og videreutviklet det gjenværende materialet til den symfonien vi kjenner i dag, og som ble uroppført i Bergen i 1950. Det materialet som ble tatt ut, ble siden utarbeidet til Symfoniske slåttar nr 1, et verk som kan sies å ha vokst ut av urformen av symfonien. Dette verket ble uroppført i 1956.[14] CD-en avsluttes med Grovens siste større verk, Faldafeykir. Symfoniske slåttar nr. 2, ferdig i 1965 og uroppført i 1967.
Eivind Groven ble tildelt Statens kunstnerlønn i april 1940, før okkupasjonen.[15]
Under krigen skrev han sin andre symfoni, med tilnavnet Midnattstimen. Den ble påbegynt i 1939 og fullført i 1943, i et tidsrom da han arbeidet hardt med «Reinstemmingsautomaten». Symfonien ble uroppført i Trondheim etter krigen, og fikk overveldende mottakelse. Den ble av enkelte kritikere oppfattet som en seierssymfoni. Det vakre, men tungsindige hovedtemaet i tonearten frygisk, som angir stemningen i den fugerte andresatsen, avløses av en sistesats som syntes å bære bud om daggry etter dypt nattemørke. Mottoet «Midnattstimen» synes å peke mot en slik forståelse. Midnattstimen er som kjent den mørkeste timen før det begynner å gry.
Sist på 1940-tallet arbeidet Groven også med sin Klaverkonsert i A-dur. Den ble delvis skapt på grunnlag av det før nevnte klaververket Marihand. Klaverkonserten fikk sin uroppførelse i Bergen i mai 1950 med Olav Kielland som dirigent og Rolf Holger som solist.[16]
Groven var et oppkomme som melodiker og hadde en musikalsk fargeglede som kommer til uttrykk i harmonikk og instrumentasjon. Hans temaer er pregnante og vanskelige å glemme. Med kanskje større rett enn noen annen norsk komponist kunne han ha sagt at han skapte sine folketoner selv. Mye av det folk tror er folketoner, er hans eget stoff. Men i bunnen lå folkemusikken, med sine melodiske, rytmiske, harmoniske, formmessige og tonale strukturer. I tillegg kom hans etterhvert store kunnskaper om akustikk. Alt dette visste Groven å utnytte på sin egen måte. Han er til nå den eneste tradisjonsspelemannen som er blitt symfoniker. Inngående kjennskap til norsk folkemusikk, og da særlig innsikt i den asymmetriske hardingfeleslåttens oppbygning, var stort sett fraværende for de fleste, også blant musikere av fag, da han trådte fram som komponist. Han bidro selv mye til å fremme kunnskap om dette feltet, bl.a. gjennom radioforedrag i samband med folkemusikkprogrammene. Anne Jorunn Kydland skriver i Norges musikkhistorie:
Groven møtte motstand fra musikk-kritikere som manglet fortrolighet med folkemusikken og ikke aksepterte avvik fra den klassiske tradisjonen. Groven kunne for eksempel kombinere strukturelle trekk fra hardingfeleslåtten med klassisk sonatesatsform. Groven oppfattet Bachs stil som beslektet med slåttemusikkens, og han studerte Beethovens partiturer.
Groven hadde også en fin sans for tekst, noe som ikke minst viser seg i hans tonesetting av stor lyrikk, for eksempel av Henrik Wergeland.[17]
_spiller_på_det_renstemte_orgelet,_Trefoldighetskirken,_1953.jpg)
Mot slutten av 1930-tallet begynte Eivind Groven å ta opp igjen en interesse han hadde hatt siden barndommen: problemet med reinstemming. Han kom fra en musikkultur som ikke var basert på temperering. 13 år gammel oppdaget han problemet reinstemming kontra temperering da han fikk i hende en harpeleik som skulle stemmes. Han forsto mer og mer at tolvtonetempereringen, som hadde dominert tonaliteten siden 1700-tallet, var et ufullkomment kompromiss som ikke burde styre musikalsk tenkning og praksis slik den i stadig sterkere grad hadde kommet til å gjøre. Allerede avhandlingen «Naturskalaen» viser hvor langt Groven hadde kommet i sin forståelse av problemet på 1920-tallet. Han bygde det første reinstemte harmonium med mekanisk omskjalting på 1930-tallet. Men han ønsket å finne fram til en automat som kunne «stemme om» instrumentet under spillets gang.
I 1944 var den første omsjaltingsautomaten for reinstemming et faktum, bygd på reléteknologi. Han hadde gjort alle beregninger uten andre hjelpemidler enn blyant og papir, funnet fram til de tekniske løsningene og endelig bygd den med sine egne hender; det var en bragd. Automaten ble tilkoblet harmoniet, og demonstrert, bl. a. i radio. i 1947. I 1953 sto et renstemt pipeorgel ferdig i Trefoldighetskirken i Oslo. Det ble etter noen år flyttet til Fagerborg kirke, og endelig, i 1971, til Eivind Grovens orgelhus på Nordjordet på Ekeberg. Orgelet var bygd etter Grovens forskrifter av Jørgensens orgelfabrikk. Til dette orgelet laget han selv en ny automat, men fremdeles ut fra reléteknologi, og med 36-deling av oktaven. Da så elektronrøret kom, kunne oppfinnelsen «oversettes» til elektronikk. Groven bygde, sammen med Ragnar Bogstad, et elektronisk reinstemt orgel basert på 43-deling. Til dette ble det bygd nok en renstemmingsautomat etter Grovens anvisninger, men nå ved Sentralinstitutt for industriell forskning. Arbeidet ble utført av Bjørn Raad. Etter Grovens død er automaten omformatert til datateknologi og er nå tilgjengelig via internett gjennom NOTAM.[18]
Drømmen om å harmonisere folketoner med irregulære intervall ble mulig da det reinstemte orgelet var en realitet. Man kan for eksempel få fram seljefløytaskala. Dertil kan man spille musikk i vanlige tonearter, for eksempel Bach, reinstemt. I 1954, da Albert Schweitzer besøkte Norge for å motta Nobels fredspris, fikk han også oppleve å spille på Grovens orgel i Trefoldighetskirken. Han uttalte da: «De lager vinen, og jeg drikker den». Han ønsket at Groven skulle lage et stort reinstemt orgel med mange stemmer. Pipeorgelet hadde bare en stemme. Elektronorgelet hadde en rekke stemmer, deriblant stemmer som var inspirert av folkeinstrumenter. Det finnes en rekke opptak med disse instrumentene.[19] Groven har redegjort for problematikken i avhandlingene Temperering og renstemning[20] (1948) og Renstemningsautomaten (1968).
Tidlig på 1950-tallet ble Groven musikalsk redaktør for det store verket Norsk folkemusikk, hardingfeleslåttar som begynte å utkomme i 1958, og som skulle komme til å fylle 7 store bind. Det inneholder slåttenedskrifter fra hele Hardingfeleområdet. Groven er ansvarlig for det musikalske prinsipp stoffet er ordnet etter, og har bidratt med langt de fleste nedskriftene. Medredaktørene var spelemennene og samlerne Truls Ørpen fra Krødsherad og Arne Bjørndal fra Bergen. Verket ble fullført i 1981, etter at Sven Nyhus og Reidar Sevåg påtok seg å sluttføre det.
Avhandlingen Eskimomusikken (1955) inneholder Grovens nedskrifter og analyser av vokalmusikk fra Alaska på grunnlag av lydbåndopptak gjort av Helge Ingstad.
Til komposisjonene fra dette tiåret hører foruten Hjalarljodfra 1950, også Symfoniske slåttar nr 1, uroppført i 1956 med Olav Kielland, den store kantaten Soga um ein by for kor, solister og orkester til tekster av Halvor J. Sandsdalen, uroppført i Skien i samband med hundreårsmarkeringen for Grovens fødsel i 2001, og korverket Olav Liljukrans, uroppført av Det norske solistkor under Knut Nystedt. I 1953 lagde han de to hardingfeleslåttene Sommarmorgon (lydarlått) og Brønnslåtten (springar), slåtter som flere spelemenn i dag har på repertoaret.
På vårparten i 1960 døde kona Ragna. Ved årsskiftet 1961–62 giftet han seg med Signe Taraldlien (1901–1997) fra Fyresdal som han kjente fra folkehøgskoletida.
I 1962 skrev han Regnbogen i tre satser(Balladetone, Springar og Regnbogen, en halling) for to hardingfeler. Han urframførte det på Rauland om sommeren i samspel med Magne Manheim under Myllargutstemnet det året. Samme høst forelå en av hans mest oppførte komposisjoner i senere tid, Margjit Hjukse, for kor, solister og hardingfele. Året etter fullførte han det store verket Draumkvæe for kor, solist(er) og symfoniorkester, uroppført i Bergen 1965. Åpningstemaet er inspirert av kirkeklokkene i Tangen kirke slik de klang den gangen det ble ringt manuelt. Faldafeykir, symfoniske slåttar nr. 2, som skulle bli hans siste større symfoniske verk, ble uroppført i Bergen i 1967[21] I løpet av samme tiår gjorde han ferdig et renstemt elektronorgel.
Omkring 1965 ble han rammet av Parkinsons sykdom, og dette gjorde arbeidet tyngre. Han komponerte og arbeidet med «hardingfeleverket» så lenge han kunne holde i en penn.
I 1971 fikk Groven reist et eget musikkhus på eiendommen Nordjordet, etterhvert kjent som Eivind Grovens Orgelhus eller «Ekebergkatedralen». Det gav plass til hans reinstemte orgler. Her er det mulig å få demonstrert reinstemningsautomaten, og høre det reinstemte orglet. I hans orgelhus som drives av stiftelsen «Eivind Grovens institutt for musikk og rein-stemming», holdes kulturtradisjonene etter Eivind Groven i hevd, med konserter, seminarer, musikkundervisning m.m. Grovens datter Dagne Groven Myhren (1940–2024) var daglig leder for orgelhuset frem til sin død.[22]
På 1970-tallet ble hans arbeid i stadig større grad hemmet av Parkinson-sykdommen. Hans siste fullførte komposisjon er korsangen Mikas monolog fra 1970-tallet, skrevet til en av profetiene i Henrik Wergelands verdensdikt.
Eivind Groven døde 8. februar 1977. Han ligger begravet ved Tangen kirke i Stange i Hedmark ved siden av kona Ragna. På gravsteinen er det innfelt et glassmaleri laget av kunstneren Inger Kvarving. Lenger borte på samme kirkegård hviler Ragnas to søstre Hilda Hagen (1898–1972) og Ingeborg Refling Hagen (1895–1989).
Ved Eidsborg stavkirke er det reist et monument over Eivind Groven og den tidlig avdøde broren, spelemannen Olav Groven. På relieffet som er laget av Kari Buen, er de plassert under ei selje med hver sin hardingfele. På kirkedøra til Oslo domkirke har Dagfin Werenskiold laget en rekke vakre relieffer inspirert av Bergprekenen. Toppfiguren har den unge Eivind Groven som modell. Portrettlikheten er stor.
Eivind Groven er blitt karakterisert som en helstøpt personlighet, stillfarende, logn og raus; komponisten Arne Nordheim skrev blant annet: «Det følger alltid stillhet med Eivind Groven - en varsom stillhet som bærer på mange minner om seljefløytespill ved skogvann.»[23]
I sitt minneord skrev Arne Aabø om hvordan Grovens ankomst kunne vekke en eiendommelig form for ærbødighet:
"Som framslengjing fekk eg sjå Eivind Groven livs livande. Det gjorde ikkje mindre inntykk. Smålåten og stillfarande steig han fram utan dei store faktir."[24]
Denne væremåten ble mer utpreget med årene. I unge år var han preget av at han levde under et hektisk skaperpress, og av at han arbeidet med problemer som det var vanskelig å finne gjenklang for i samtida. I blant gikk det på helsa løs. Foreldrene på Groven som fulgte arbeidet hans med interesse, kunne uttrykke bekymring. Da de hadde hørt førstoppførelsen av helaftensverket Brudgommen i radio i 1933, uttrykte de stor glede, men og engstelse for at han skulle overanstrenge seg. Faren, Olav A. Gøytil, har registrert den oppsikt og de bølger som dette verket skapte i pressen, og skjønner at det er mye som står på spill. "Det hitar um det er mindre", skrev han i brev datert 22. april 1933.[25]
Etter Nordiske musikkdager i Helsingfors i 1964, der Groven selv spilte hardingfelepartiet i sin komposisjon Margit Hjukse for blandet kor, solister og hardingfele, skriver pianisten Kjell Bækkelund at «det kanskje merkelige skjedde at de unge «modernistene» var de mest begeistrede, svensken Bengt Hambræus ga nok uttrykk for hva mange mente da han etterpå uttalte at "dette var noe av det mest ekte hittil.»[26]
Komponisten og pianisten Wolfgang Plagge har karakterisert Groven som «et musikalsk og kompositorisk geni som innså hvor han måtte lete for å finne bindeleddet mellom ur-musikken og kunsten, og som lyktes i å finne det». Plagge omtaler hans livsverk som «norsk musikkhistories mest helstøpte», og videre: «Vi står overfor et livsverk der kunstnernaturen har utløst forskertrangen – ikke omvendt. Grovens særegne klangverden skyldes at han har forstått sine forskningsresultater og benyttet dem direkte i kunstmusikk.»[27]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
