Oslo domkirke
korskirke ved Stortorvet i Oslo sentrum, Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke ved Stortorvet i Oslo sentrum. Den sto ferdig i 1697, er hovedkirke for Oslo bispedømme og menighetskirke for Oslo domkirkes menighet. Samtidig er kirken landets rikskirke, og benyttes av kongehuset og staten ved offisielle begivenheter som vielser og gravferder.
| Oslo domkirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Oslo kommune | ||
| Bispedømme | Oslo bispedømme | ||
| Prosti | Oslo domprosti | ||
| Sogn | Sentrum og St. Hanshaugen | ||
| Byggeår | 1694–1697 | ||
| Endringer | Hovedreparasjon på midten av 1770-årene 1848–1850 ved Alexis de Chateauneuf 1948–1950 ved Arnstein Arneberg Omfattende restaurering 2006–2010 ved Marianne Gulliksen | ||
| Viet til | Vår frelser | ||
| Kirkegård | Nedlagt i 1808 | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Barokk | ||
| Arkitekt | Muligens ingeniøroffiser Anthony Coucheron eller Jørgen Wiggers | ||
| Tårn | Aksialt plassert vesttårn | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | Utført av en nederlandsk mester på slutten av 1600-tallet | ||
| Døpefont | Utført av Torsten Ottersen Hoff eller Lars Sivertsen i 1721. Dåpsfat i sølv fra Hellig Trefoldigheds kirke | ||
| Alter | Utført av den samme som står bak prekestolen samt Lars Sivertsen | ||
| Plasser | Ca. 900 | ||
| Diverse | Sakristi fra 1699 Takmalerier av Hugo Lous Mohr Glassmalerier av Emanuel Vigeland, Borgar Hauglid og fra St. Ouen-kirken i Rouen Sølvskulpturen «L'ultima Cena» av Arrigo Minerbi «Maria med barnet» av Turid Angell Eng Bronserelieffer på inngangsdøren av Dagfin Werenskiold Tre orgeler av Ryde & Berg Orgelbyggeri hvorav hovedorgelet har fasade av Lambert Daniel Kastens. Kororgelet har fasade av Ulf Oldæus Korstoler av Ulf Oldæus />Carillon med 48 klokker av Olsen Nauen Klokkestøperi 2003 | ||
| Beliggenhet | |||
 Oslo domkirke 59°54′44″N 10°44′49″Ø | |||
| Oslo domkirke på Commons | |||
Kirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslo bys 900-årsjubileum i 1950.[1][2]
Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslos historie. Kirkebygget ble reist som erstatning for Hellig Trefoldigheds kirke, som i sin tid hadde erstattet St. Hallvards domkirke. Oslo domkirke er delvis bygget av materialer fra de tidligere kirkene.
Oslo domkirke har gjennomgått flere omfattende endringer. De viktigste er ombyggingen i 1850-årene, foretatt under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder, og Arnstein Arnebergs restaurering frem mot 900-årsjubileet i 1950.
Domkirken har hatt en lang rekke markante prester og organister; enkelte av dem virket i kirken i en menneskealder og satte sitt preg på menigheten. I parken utenfor kirken er det reist minnesmerker over to av dem: Wilhelm Andreas Wexels, som var prest i kirken fra 1819 til han døde i 1866, og Ludvig Mathias Lindeman, som var organist og kantor i 47 år, frem til sin død i 1887.
De tidligere kirkene
Den første domkirken i Oslo var Hallvardskatedralen, eller St. Hallvards domkirke, ved Oslo torg i Gamlebyen. Den ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og senere utvidet flere ganger i gotikk. I nesten 500 år var dette den viktigste kirken i byen. Ruinen inngår i Ruinparken i Gamlebyen. Ruinparken strakte seg imidlertid opprinnelig lengre sydover, og den sydlige delen av Hallvardskatedralen ligger nå under et betonglokk anlagt i forbindelse med utvidelsen av Bispegatas østre forlengelse i 1960-årene.
I 1624 brant Oslo, og kong Christian IV bestemte at byen skulle flyttes til vestsiden av Bjørvika, hvor den var bedre beskyttet av Akershus festning. Hallvardskatedralen var relativt uskadd og måtte ennå noen tid gjøre nytte for bybefolkningen i det nye Christiania. I 1632 satte man så i gang med å reise en ny kirke ved torget, Christiania torv, i den nye byen. Hellig Trefoldigheds kirke fikk overhvelvet kirkerom over en plan formet som et gresk kors.
Denne byens andre domkirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. De militære myndighetene forlangte den imidlertid revet, fordi den lå for nær Akershus festning. Da byens voller ble nedlagt på samme tid, ble det besluttet å bygge byens tredje domkirke utenfor byen.[3][4]
Planleggingen av Vår Frelsers kirke
Planleggingen av den nåværende domkirken, Vår Frelsers kirke, kom først langsomt i gang rundt 1690. Det var knapt med penger til finansieringen.[5] 30. januar 1692 ble det nedsatt et utvalg med mandat å forberede bygging av ny domkirke i byen. Utvalget besto av Henrik Adeler, som var amtmann i Bratsberg, og generalveimester Anders Boyesen.[5] Hva disse to måtte ha foretatt seg, har imidlertid ikke satt noen spor.
Byens borgermester Johan Pedersen Bergmann tok så saken i egne hender og satte i gang en pengeinnsamling ved å sende rundt gavebøker til borgerne i byen. I tillegg måtte alle kirker i landet gi sin del.[5][6] Dette monnet ikke, så Bergmann måtte reise til København, hvor han var i flere måneder for å overtale kongen til å yte tilskudd til prosjektet, noe som til slutt lyktes.[6]
Etter at man hadde fått anvist tomten, ser det ikke ut til at noe skjedde før visestattholder Just Høeg skrev til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve i april 1693 og tilbød seg å overta og stå for byggearbeidet. [6] Høeg mente han kunne klare å reise grunnmuren og noe av veggen med det beløpet han hadde til rådighet, men betvilte at summen ville rekke til innredning eller glassarbeider. Høeg hadde en del materialer fra Hellig Trefoldighetskirke, men i rede penger hadde han kun 5 500 riksdaler. Til sammenligning kostet det 39 336 riksdaler å reise sistnevnte kirke i 1630-årene.[7]
I 1694 sendte Høeg tegninger av den nye kirken til kongen i København for godkjennelse. De ble returnert med en usignert bedømmelse, som muligens er skrevet av den norske generalbyggmesteren Lambert van Haven.[7][8] Tegningene er utført i Christiania, men det fremgår ikke hvem som har stått for dem. Arno Berg nevner flere mulige kandidater i sin bok Vår Frelsers kirke, blant annet Jørgen Wiggers, Anthony Coucheron, overkonduktør Johan Stokhoff og generalkvartermester Storm.[9] Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan ha vært den som sto bak.[10] Han døde imidlertid i 1689.
Det ble inngått kontrakter med byens murermestere, og etter hvert kom byggearbeidet i gang. Det meste av håndlanger- og dagarbeidet ble utført av kvinner. Dette fremgår av kirkevergens bygningsregnskaper.[11]
Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Grunnsteinen ble lagt ned av visestattholder Just Høeg i 1694.
I tillegg til at man hadde lite penger var det knapphet på byggematerialer. Man benyttet derfor stein fra restene av Hellig Trefoldigheds kirke og antakelig også fra Hallvardskatedralen. Kirken ble enklere utført enn disse to. Ytterveggene ble murt som kistemur med en kjerne av grov stein og mørtel mellom regelmessig murverk i fasaden og interiøret. Det ytre murverket var etter ordre fra myndighetene i København murt av «Leydenske mopper» fra Nederland, som ble regnet for mest værbestandig. 142 000 «mopper» ankom fra Leiden høsten 1694.[12] Denne typen teglstein fikk på grunn av leirens beskaffenhet og brenningsprosessen overveiende gule løpersider og røde koppsider (kortsider). Med datidens vanlige kryssforband fikk murverket vekselvis røde og gule skifteganger. Stripeeffekten er fremdeles tydelig på det originale murverket, som nå står umalt. Dette «stripete» utseendet ble høyt verdsatt i samtiden, for stripene ble fremhevet med rød og gul kalkmaling på nesten alle murhus - også på murverk av ensfarget tegl.[13] Grunnmuren ble malt blå.[14]
Grunnplanen var i latinsk korsform. Tårnet var lavere enn slik det framstår i dag og ble avsluttet med et pyramideformet tak. (Se Gerhard Schønings tegning av kirken.) Innvendig fikk kirken et flattrykt tønnehvelv i grå-sort.
Kirken ble innviet 7. november 1697 av biskop Hans Rosing, selv om den på langt nær fremsto som ferdig. I ministerialboken er det ført inn følgende:[15]
”A 1697, d. 7. Novembr., som Var Søndagen efter Alle Helgens dag, blev Christianiæ Kirche indviet af Biscopen Dr. Hans Rossing, ofverværende hans høje Er. Hr. Christian Güldenløve og hans høibaarne Gemahl freüchen Charlotte Amalia, og een meget folcherig og stor forsamling af Geistlige og Verdslige, og blev samme Kirche efter Kongl. Ma. C. 5. allernaadigste Villie og Befaling Kaldet ”Vor Frelsers Kirche.”
I forbindelse med at kirken ble ferdigstilt i 1720-årene ble taket dekorert innvendig med skymalerier. Disse maleriene ble dekket over med perlegrått allerede i 1775.
Nordre sakristi
I 1699 ble det nordre sakristiet bygget på etter initiativ av Christian Muus.[16] Muus var på dette tidspunkt stiftsprost i Christiania.[17] Sakristiet ble brukt av domkapitlets administrasjon. I det murte trappehuset er monogrammene til Frederik IV og Gyldenløve murt inn sammen med årstallet 1699. Arno Berg skriver i Vår Frelsers kirke at årstallet er 1696. [note 1][16]
Innvendig har sakristiet fortsatt opprinnelige takmalerier med skyformasjoner. Disse er fra rundt 1720 og er sannsynligvis malt av Claus Scavenius. På skyformasjonene er det malt figurer som viser fire av kardinaldydene: «Justitia», «Prudentia», «Fides» og «Spes». På veggene henger en stor samling bispeportretter.[18]
Domkirken har glassmalerier fra forskjellige epoker, av ulike kunstnere og plassert både i selve kirkebygningen og i kapellet, som ble reist av Arnstein Arneberg.
Glassmaleriene i koret er av Emanuel Vigeland og var en gave til kirken i 1910. Flere kjente personer i samtiden var med på å bekoste dem, blant annet Haakon VII og dronning Maud.[19] De syv glassmaleriene har motiver som går fra venstre mot høyre. På det første er en fremstilling av Jesu fødsel, og det siste viser hans gjenkomst.
Også glassmaleriet ved siden av kororgelet er av Emanuel Vigeland; det er fra 1916 og viser Jesus som tolvåring i tempelet.[20]
I tverrskipene er det 16 glassmalerier av Borgar Hauglid, utført i såkalt grisaille – gråtoner. Motivene er fra Jesu liv.[21] Hauglids glassmalerier kom til kirken i 1952 og var en gave fra kommandør John A. Gade. De var ment som et minne over de falne under andre verdenskrig.[21]
Arno Berg nevner også at to glassmalerier av Jones & Willis ble satt opp i korgavlen i 1903. De to glassmaleriene har korsfestelsen og oppstandelsen som motiv.[22] De ble dekket til under Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-årene og avdekket igjen ved siste restaurering 2006–2010.[23]
Også glassmaleriene i kapellet var en gave fra kommandør Gade.[24] De er opprinnelig fra 1400-tallet og har hørt til St. Ouen-kirken i Rouen. Denne kirken ble bombet under andre verdenskrig, og et av glassmaleriene derfra ble solgt til William Randolph Hearst.[25] Etter Hearsts død ble det solgt på auksjon til kommandør Gade, som gav det til Oslo domkirke. Det opprinnelige glassmaleriet ble delt opp i tre motiver, og det er satt inn inskripsjoner til minne om blant annet Gade. Et av vinduene er tilegnet kronprinsesse Märtha.[24]
Domkirkens barokkinventar med altertavle og prekestol kom på plass i kirken allerede i 1699. Begge er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner som reiste fra oppdraget før det var fullført. Både altertavlen og prekestolen ble derfor ferdigstilt i akantusstil av norske treskjærere under ledelse av Lars Sivertsen.
Altertavlen
Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen, gav 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.[27]
Altertavlen er utført i skåret, bemalt og forgylt tre og måler 828 cm x 557 cm x 150 cm.[28] Tavlen og de enkelte elementene den består av, har blitt endret flere ganger i årenes løp. Den har blitt utsatt for stor slitasje blant annet som følge av flere flyttinger. Den sto i domkirken i årene 1700-1850, så ble den lagret først på kirkeloftet og så på brannvaktens loft frem til 1901. Fra 1901 til 1903 var den stilt ut på Norsk Folkemuseums kulturhistoriske utstilling for deretter å bli utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo frem til 1925. Da ble den overført til Prestenes kirke - dagens Majorstuen kirke - hvor den sto til 1944. Fra 1944 var den lagret i Tingelstad kirke inntil den kom tilbake til Oslo domkirke for godt i 1950.[28]
Kunstneren som utførte altertavlen, har gitt personene som fremstilles et sydlandsk utseende og store neser. Dette har senere blitt endret slik at disiplene ikke lenger har krumme neser, men ser nordiske ut.[note 2][28]
Altertavlen er utført i to deler; motivet på den nederste delen er nattverden, mens Kristus på korset med Maria og Johannes er motivet på den øverste delen. På toppen av altertavlen står den seirende Kristus.
Nattverden
Nattverden er tredimensjonal, med Jesus og apostlene samlet rundt bordet. Jesus sitter på langsiden bakerst og på hver side av han sitter fire disipler, et par av de andre sitter ved bordendene. Disippelen Johannes sitter nærmest til venstre for Jesus; han har lent seg så langt inn mot høyre at han dekker Jesu overkropp. Judas sitter foran bordet, på høyre side i.bildet
Både disiplene og Jesus er kledd i grønne og brune kapper pyntet med kraver og belter som er forgylt.
På det dekkede bordet er det 12 tallerkener i gull samt to lysestaker med tente lys. Vinkalken står like til høyre for Jesus. Midt på bordet ligger påskelammet på et ovalt fat og på duken ligger brød. Over selve bordet henger en lysekrone med levende lys.
Scenen viser Jesus med hevet høyre hånd, og disiplenes forferdede ansiktsuttrykk tyder på at kunstneren har villet fremstille øyeblikket da Jesus sier: «En av dere skal forråde meg». Den eneste av disiplene som er fremstilt helt uanfektet er Judas. Han sitter med ryggen til Jesus og med pengepungen i hånden.
Korsfestelsen
I korsfestelsesscenen over står Maria til venstre og ser opp på Jesus som henger på korset. Hun holder hendene som i bønn. På den andre siden av korset står Johannes, han ser mot Maria.
Toppstykket
Tavlen er smykket med to par utskårne forgylte vinger. De som er montert utenfor nattverdsscenen er formet som blomstrende akantusranker, disse fletter seg inn i hverandre. På utsiden av korsfestelsesscenen er utskjæringene utformet som vinranker med drueklaser og blader.
Prekestolen
Prekestolen har rike utskjæringer med engler og akantus. Den har oppgang og himling og følgende mål; høyde ca. 120 cm, diameter 188 cm og høyden på akantusfeltet er 85 cm. Oppgangen måler 120 cm x 250 cm. Himlingens diameter utgjør 270 cm. Prekestolen er utført i bemalt og forgylt tre.[15]
Over himlingen på prekestolen sees kong Christian Vs monogram. Dette er en kopi; originalen eies av Folkemuseet.[26] På en stolpe bak stedet presten står under prekenen, henger et timeglass med fire sylindre. Den viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.[27]
I fronten er det montert en plakett hvor det er skrevet: «Når himmel og jord og alt forgår, Gudsord og løfte til evig står.»[26] Prekestolen var en gave til kirken fra madam Roll og Zacharias Gran.[15]
Døpefonten
Det er noe uklart om kirken hadde døpefont de første årene. Dagens font kom til kirken i 1720-årene og var en gave fra rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rasch. Fonten er i akantusbarokk, utført i tre som er forgylt og malt. Den er datert til 1721 og måler 91 x 63/79 cm.[15]
Det hersker usikkerhet rundt hvem som har utført døpefonten. På domkirkens hjemmeside fremgår det at den er laget av Torsten Ottersen Hoff.[27] I en rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet i 2001/2002 etter restaurering av inventaret fremgår det at den er tilskrevet Lars Sivertsen.[15]
Opprinnelig hørte det et dåpshus til døpefonten, men dette har forsvunnet. Den eneste omtalen av utseendet man kjenner til er klokker Bastian Svendsens beskrivelse fra 1851:[15]
Bastian Svendsen i 1851
Dåpsfatet stammer fra Hellig Trefoldigheds kirke, er i sølv og ble laget i 1656. Det var en gave fra stattholder Gregers Krabbe. I 1772 ble det gjort om i såkalt Régence-stil. Fatet tas bare frem ved dåpshandlinger og andre seremonier og oppbevares til daglig i en safe.[29] Altertavlen, prekestolen og døpefonten ble restaurert i 1997. Restaureringen ble bekostet av Oslo Rotary Klubb.[note 3]
Kongestolen
Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV, og den fikk kongens navnesiffer på tronhimmelen over. Navnesifferet var flankert av to løver. Den er senere endret og restaurert, men har hele tiden hatt samme plassering i kirkerommet. Initialene viser i dag H7 for kong Haakon VII. Denne endringen ble gjort rundt 1950.
Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814, ble det foretatt endringer med kongestolen under ledelse av arkitekt Jørgen Gerhard Løser.[30] Navnesifferet til Frederik IV som hadde vært plassert over kongestolen i mer enn hundre år, ble fjernet. Karl II fikk sitt monogram i stedet malt «paa en Blikplade omgivet av et smukt Løvværk».[30] Selve kongestolen ble malt lyseblå og trukket innvendig med rødt stoff.
Karl II besøkte aldri Norge og fikk ikke sett kongestolen. Han døde i 1818 og da overtok Karl III Johan.
Under Karl III Johan ble den opprinnelige kongelosjen revet og det ble satt inn en ny etter tegninger av byggmester Jacob Edvard Flintoe, bror av maleren Johannes Flintoe.[31] Maleren selv var svært aktiv med i prosjektet, og det antas at han sto for de mer avanserte oppgavene. Kongestolen fikk et klassisk utseende. Den ble utført på Bærums Verk. Arno Berg beskriver kongestolen slik:[32]
gesims med fris og attika». Innvendig hadde stolen kasett-tak med gipsrosetter.
Arno Berg side 78
Kobberstikkeren og maleren Heinrich August Grosch tilbød seg å utføre malerarbeidet på kongestolen og fikk til slutt oppdraget, selv om kirkevergen hadde uttalt at han tvilte på Grosch «da jeg ikke kiender noget til manden eller mig er bekient hvorvidt han er duelig eller ikke.»[33] Innvendig ble det hengt opp grønne silkegardiner som ble pyntet og holdt til siden med gullsnorer.
Orglene
Domkirkens første orgel ble bygget i 1702 av svensken Carl Gustav Luckvitz og var en gave til kirken fra Casper Herman Hausmann.[note 4] Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og i 1722 ble det sendt en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København, men han hadde ikke anledning på det tidspunkt. Først i august 1726 kom Kastens til Christiania.[35] Han bygget et nytt orgel, som han mente seg ferdig med allerede i april året etter. Deler av ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff.
Orgelet ble en kostbar affære. Om man regner alle utgifter med, kom det på mye over 4 000 riksdaler.[36] Kirken hadde lånt penger av katedralskolen til orgelutgiftene, men de strakk ikke til, så man måtte i tillegg låne penger fra velstående borgere. Orgelet ble tatt i bruk første gang i 1729 av kirkens organist Johan Frederik Clasen.[36]
Orgelet ble skadet etter restaureringen i 1850-årene og ble skiftet ut i 1883.[37] Oppdraget med å bygge et nytt orgel til kirken gikk til den norske orgelbyggeren August Nielsen, som hadde orgelfabrikken August Nielsens orgelfabrikk i Oslo. Dette orgelet fikk kort levetid og snart var man i gang med å planlegge et nytt. Denne gangen var det den tyske orgelfabrikken E.F. Walcker som fikk oppdraget og orgelet sto ferdig i kirken i 1930.[37]
Etter 30 års tid ble orgelet ansett for å være gammeldags, og på begynnelsen av 1970-årene gjennomførte orgelbyggeren J.H. Jørgensen en omfattende ombygging. Jørgensen beholdt da flere av Walckers piper. Resultatet av restaureringen ble ikke ansett for tilfredsstillende, og man begynte derfor å planlegge anskaffelsen av helt nytt orgel.[37]
Det nåværende orgelet er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri i 1997, til kirkens 300-årsjubileum. Kastens' orgelfasade benyttes fremdeles.
Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal.[38] Hovedverket spilles fra den nederste manualen, positivet spilles fra den midterste manualen, svellverket spilles fra den øverste manualen og pedalverket spilles på pedalen.
Hovedorgelets disposisjon
|
|
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
- Kopler: II/I, III/I, III/II, I/Ped, II/Ped, III/Ped, III 4 /Ped
I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken. De er også bygget av Ryde. Det ene står i koret og omtales som kororgelet. Verket har 16 stemmer og tremolo. Fasaden er tegnet av arkitekt Ulf Oldæus og er utseendemessig tilpasset kirkens barokkinventar. Oldæus har også tegnet korstolene.[39]
Kororgelets disposisjon
|
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
- Kopler: II/I, I/Ped, II/Ped, II 4' /Ped
Det tredje orgelet er et flyttbart kisteorgel fra 1985 med fire stemmer.
Benker, stoler og gallerier
Allerede da kirken ble innviet, eller kort tid etter, var det benker i kirken. For øvrig har kirkerommet trolig fremstått som relativt nøkternt. Fem navngitte snekkere utførte stolene og arbeider på dørene for 500 riksdaler.[40] Innelukkede stoler langs veggene omtales også, uten at det fremgår hvor mange det var.[40] Det var vanlig at folk som ville ha lukkede stoler selv måtte betale og besørge byggingen av stolene, så de bevarte regnskapene har derfor ingen opplysninger som kan bringe klarhet på dette punkt. Men sannsynligvis har det vært en del lukkede stoler, for glassmesteren fikk 89 riksdaler og 2 ort, en relativt stor sum, for arbeidet han utførte med å sette inn vinduer i stolene.[41]
Årene da Bartholomæus Deichman var biskop i Christiania, fra 1712 til 1730, ble en tid med stor aktivitet og byggevirksomhet i kirken. Det var også i denne perioden Kastens orgel ble installert og hvelvet dekorert med skymalerier, som sannsynligvis ble utført av Claus Scavenius.[42] Deichman fikk satt i gang og fullført store utsmykkingsprosjekter, og gallerier ble reist både for utleie og for gratis adgang.
Øvrig inventar
«L'ultima Cena» – Nattverden – er en sølvskulptur av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi. Den ble laget i 1930 og gitt som gave til Nasjonalgalleriet av forretningsmannen Einar Nilssen.[43] Skulpturen kom til domkirken i 1950. Scenen skildrer Jesus som dypper et stykke usyret brød, og skal til å gi det til den som kommer til å forråde han. Kunstneren har selv uttalt om verket:[44]
Arrigo Minerbi
Skulpturen er i 2/3-s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.
Av øvrig inventar sees Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.
I tillegg til dåpsfatet fra Hellig Trefoldigheds kirke har domkirken bevart de tre lysekronene som henger i midtgangen, en stor alterkalk og disk og fire eller fem bispeportretter fra denne kirken. Også de to store tinnlysestakene som står plassert på alteret stammer derfra.[4] Fra Hallvardskatedralen finnes alterkalk og disk samt brødeske. I tillegg fire eller fem av portrettene som henger i sakristiet.[4]
Restaureringen i 1770-årene
.jpg)
Akvatint av John William Edy
Den første store hovedreparasjonen av eksteriøret startet på midten av 1770-årene og fortsatte i flere år fremover.[45] Det synes som man har brukt store pengebeløp på det barokke interiøret, mens det utvendige har forfalt. Den opprinnelige gule og røde malingen har ikke blitt vedlikeholdt og kirken ble hvitmalt. Videre ble både taket og gesimsene reparert.[45] Utseendemessig fremsto kirken slik man ser det på John William Edys akvatint fra 1800.[45]
Alexis de Chateauneufs ombygging (1848–1850)
Domkirken ble bygget om i årene 1848–1850 etter planer av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Interiøret ble omskapt i nygotikk og det gamle inventaret fjernet, tårnet ble forhøyet og utstyrt med en rikere tårnhjelm og fikk renessansespiret som siden har vært karakteristisk for kirken.
.jpg)
Ved påmuringen ble det brukt rød tegl i større format istedenfor den mindre røde og gule nederlandske teglsteinen i de eldre delene, noe man kan se på de forskjellige delene av tårnet.
På samme tid fikk man anbrakt en ny kongeinngang på sydsiden.
Ved Alexis de Chateauneufs omfattende endringer ble det meste av interiøret forandret og alt inventaret, med unntak av orgelet, ble skiftet ut. Utskiftingen av altertavlen førte til en heftig debatt.[46] Det var ønske om å skifte ut altertavlen med et moderne maleri, utført av en utlending. Etter mye om og men ble allikevel Adolph Tidemand tilbudt oppgaven, under forutsetning av at han utførte den mens han oppholdt seg i utlandet og da helst i Roma, noe Tidemand ikke ville. Det endte med at domkirken fikk en altertavle malt av østerrikeren Edvard Steinle med motivet «Jesus i Getsemane».[46] Maleriet vakte ingen jubel da det kom på plass i 1851, og altertavlen ble senere gitt i gave til Asak kirke i Østfold.[47]
Chateauneuf var ikke begeistret for den barokke prekestolen og klarte på planleggingsstadiet ikke å bestemme seg for om han skulle beholde den, fjerne den helt eller prøve å forandre den. Han fikk tilsendt en tegning av prekestolen og det avgjorde saken; han anså den som «bondeagtig Makværk» og den måtte bort.[48]
Prekestolen som ble satt inn i domkirken i stedet for den gamle var tegnet av Chateauneuf selv, og utført av snekkermester Traulze. Den hadde nisjer med utskårne figurer utført av billedhugger Christopher Borch.[49] Etter at det opprinnelige inventaret kom tilbake til domkirken ble denne prekestolen flyttet til Vestre Aker kirke i Oslo hvor den står fremdeles (per 2012).
Sannsynligvis brukte kirken den gamle døpefonten de første årene etter Chateauneufs endringer. I 1871 ble den byttet ut med en stående dåpsengel i marmor, utført av Ole Fladager i Roma. Fladager rakk ikke å ferdigstille engelen før han døde, og det gjenstående arbeidet ble utført av andre etter at den kom til Oslo.[22]
Arnstein Arnebergs ombygging (1933–1951)
I årene 1933–1951 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Da ble den nygotiske innredningen fjernet og det opprinnelige inventaret brakt tilbake. I himlingen ble de illuderte hvelvribbene erstattet av Hugo Lous Mohrs store takmaleri. Arneberg tegnet også kapellet på sydsiden av kirken. Restaureringen var ferdig til byens 900-årsjubileum i 1950.
Takmaleriene
De modernistiske takmaleriene i domkirken dekker alle fire hvelv og ble utført av Hugo Lous Mohr i årene 1936–1950.[50] Før arbeidet tok til, ble den gamle dekorasjonen fjernet og Mohr begynte å utføre sitt kunstverk i egg-olje-tempera på det opprinnelige underlaget. Under krigen måtte han selv holde høns for å få egg til malingen sin.[51] Motivene er bygget over de tre trosartiklene, med en strålende sol i midten med inskripsjonen Gloria in excelsis Deo – Ære være Gud i det Høyeste.[50]
Hovedinngangen med bronsedøren
Hovedinngangen består av en massiv bronsedør med relieffer av Dagfin Werenskiold. Den kom på plass i 1938 og var en del av Arnebergs ombygging. Motivene er hentet fra saligprisningene i Bergprekenen. Bronsedøren består av fire felt på hver side og et buet felt øverst. I det øverste feltet står Jesus omgitt av blomster og fugler. Komponisten Eivind Groven sto modell for figuren.[52] Selve døren fremstiller motiver fra Bergprekenen. Til venstre vises «De rene av hjertet», «De barmhjertige», «De som sørger» og «De forfulgte». Til høyre er motivene «De fattige i ånden», «De fredsommelige», «De saktmodige» og «De som spottes». Døren var en gave fra Oslo Sparebank.[53][54] Kunstverket er et av Werenskiolds hovedverk.[55]
Restaureringen 2006–2010
Kirken ble restaurert på nytt i årene 2006–2010, etter at det var avdekket omfattende fuktskader i bygningen. Restaureringsarbeidet ble ledet av sivilarkitekt Marianne Vedeler Gulliksen på oppdrag fra Kirkelig fellesråd.[23]
Det var bevilget 130 millioner kroner til restaureringen av kirkebygget, pluss 24 millioner som var øremerket konservering av Hugo Lous Mohrs takmalerier.[23] En tilleggsbevilgning gjorde at sluttprisen for hele restaureringsarbeidet ble på 165 millioner kroner.[23] Skadene på kirken var større enn antatt, og det ble fokusert på å sikre fundamentet og takkonstruksjonen. Restaureringen av Mohrs takmalerier måtte utsettes, med unntak av de tre gavlveggene, blant annet fordi man ikke fant en metode for å redde dem. Beløpet som var bevilget til dette formålet måtte dessuten omdisponeres til nødvendige reparasjoner av takkonstruksjonen.[23] Restaurering av krypten med gravmonumentene ble heller ikke ferdigstilt, men de høye radonverdiene ble redusert til under grenseverdien og man valgte å bygge om krypten til et arrangementslokale med serveringskjøkken og ventilasjon.
I tillegg til takreparasjonene og sikring av fundamentet ble det skiftet ut teglsten i fasadene, smijern og spir ble restaurert, inneklimaet i kirkerommet ble stabilisert og det ble utført reparasjoner av gulvet. Veggene i trapperommene og krypten ble renset for diffusjonstett maling og kalket. Det elektriske anlegget ble fornyet, lysekronene ble trukket om og det ble lagt inn nytt brannvarslingsanlegg. Man fjernet også to blendinger i koret og avdekket to glassmalerier fra 1903 som var blitt dekket til under Arnebergs restaurering.[23]
Fortegnet panoramafoto av det korsformede kirkerommet med prekestolen til venstre i bildet, deretter koret med altertavlen mot øst, sydskipet (sørfløyen) og kongelosjen i midten, og hovedorgelet og galleriet over hovedinngangen mot vest til høyre.
Fortegnet panorama med hovedinngangen til venstre i bildet, deretter nordskipet, prekestol og koret i midten, og sydskipet til høyre. Mohrs takmalerier dekker 1500 kvadratmeter.
Fordreid oversiktbilde med nordfløyen til venstre i bildet, prekestolen fra 1699 og kororgelet i midten, deretter sydskipet og vestre hovedinngang helt til høyre.
_Oslo_Norway_INTERIOR_Ceiling_paintings_takmalerier_Mohr_1936–50_Royal_pew_Kongelosje_Organ_orgel_1727_1990s_Pulpit_Altarpiece_1699_etc_Distorted_PANORA.jpg)
_Oslo_Norway_INTERIOR_Ceiling_paintings_takmalerier_Mohr_1936–50_Organ_orgel_1990s_Pulpit_Altarpiece_1699_etc_Distorted_compressed_PANORAMA_2022_B.jpg)
_Oslo_Norway_INTERIOR_Ceiling_paintings_takmalerier_Mohr_1936–50_Royal_pew_Kongelosje_Organ_orgel_1727_1990s_Pulpit_1699_etc_Distorted_PANORAMA_2022_E.jpg)
Domkirken har hatt tårn siden den ble reist, men det har vært lavere og annerledes i utforming enn dagens tårn. En tegning av Gerhard Schøning fra 1775 viser sannsynligvis den opprinnelige tårnavslutningen.
Det kom inn flere forslag til endringer av kirkens utseende, da den ble restaurert på midten av 1800-tallet, blant annet fra Grosch. Alexis de Chateauneufs restaureringsforslag ble tatt godt i mot.[56] Om den radikale endringen av tårnet skriver han at det er «nøie svarende til Christian den Fjerdes Tidsalder, hvorved Staden og Kirken vil erholde et vidtskuende, characteristisk Kjendemærke fra Stifterens Tid.» Forslaget møtte begeistring.[56]
Under Chateauneufs ombygging ble tårnet forhøyet og forsynt med en bronsekuppel. Innvendig ble det samtidig laget et vaktrom i kuppelen, med åtte vinduer, hvor brannvaktene holdt utkikk hele døgnet. [57]
Tårnuret
Tårnuret er noen år yngre enn selve kirken, men det er landets eldste kirkeurverk som fortsatt er i bruk.[57] Før uret kom på plass var det murt inn et solur i sydveggen av tårnet, men dette viste jo ikke klokkeslett i dårlig vær.[58] Den svenske urmakeren Jørgen Jørgensen Elg tilbød seg i 1706 å utføre et kirkeur. Han var blitt dømt til døden for falskmynteri, og satte som betingelse for å lage uret at han ble benådet,[58] noe magistraten ikke kunne gå med på. Det gikk derfor noen flere år før det ble samlet inn penger til et ur blant byens borgere.
I 1718 kom uret fra England med urmaker Allen, som straks satte i gang med å installere det. Til å hjelpe seg fikk han en kleinsmed ved navn Erich Christophersen. Arbeidet med å montere kirkeuret pågikk i noen uker. Den engelske urmakeren mottok 1 riksdaler per dag i lønn, mens Christophersen ikke fikk betalt. Etter at urmakeren hadde returnert til hjemlandet, ville imidlertid ikke uret gå, og den norske smeden måtte streve i lang tid for å få orden på det. Han ble til slutt belønnet og ansatt som urpasser med en lønn på 25 riksdaler årlig. Senere ble lønnen forhøyet og Christophersen hadde stillingen til han døde i 1754, over 80 år gammel.[59]
Klokkene
Domkirken har fire kirkeklokker med en samlet vekt på 4,5 tonn.[57] De stammer opprinnelig fra Hellig Trefoldigheds kirke, som brant i 1686. Storklokken fra Hellig Trefoldighets kirke ble tatt ned av Mester Wulff sommeren 1697, før han sprengte tårnet, og transportert med hjelp av soldater frem til den nye Vår Frelsers kirke i oktober samme år.[60] Resten av klokkene har håndverkerne transportert selv. Dette innebærer at klokkene har hengt på plass da Vår Frelsers kirke ble innviet 7. november 1697.[60] Kirkeklokkene har blitt støpt om og reparert flere ganger.
Storklokka fra 1859 er støpt av Olsen-Nauen, veier 1607 kg og lyder D1. Den har vuggebom med fallende kolbe.
Den har inskripsjonen:
Til sabbat fra livets qualm
Kaller deg min klare malm Over mange avskeds time skal min dumpe tone kime Hør min røst fra skyen klinge
Vaagn, O sjæl og bruk din vinge
Tolvklokka fra 1688 er støpt av Fr Meier, veier 800 kg og lyder F1. Kvarterklokka fra 1774 , støpt av Michael Troschel er 450 kg og lyder G1. Femklokka fra 1768 er 250 kg og Lyder C2.
Klokkespillet
Domkirken har 48 klokkers carillon (konsertklokkespill) øverst i tårnet mot Stortorvet. Klokkespillet ble innviet i 2003[61] med spillekabinett fra Olsen Nauen og Apollo II fra Clock-o-Matic. 36 av klokkene spiller ritorneller, time- og kvarterslag på klokkespillsautomatikken via magnethammere. Under selve klokkene er det et lydisolert spillekabinett med stokklaviatur for konsertspill. Instrumentet er transponert til G1 og favner fire oktaver opp til tonen G5.[62]
Klokkene er fra Olsen Nauen Klokkestøperi og var en gave til domkirken fra Ørnulf Thorbjørn Myklestad etter han hørte om en bortkommen gave til Oslo domkirke; Norges første klokkespill står i Stavanger domkirke fra 1922. En sum ble donert til klokkespill allerede i 1923 men dette ble aldri oppført. Det nåværende klokkespillet ble innviet av klokkenist Vegar Sandholt i 2003 og menighetsrådet vedtok en prøveordning med time- og kvarterslag over Stortorvet i desember 2016 ved Brynjar Landmark.[62] Det spiller ritorneller fra kl 07 til 24, disse skiftes til jul, påske og høytidsdager.
Tilsammen veier klokkene mer enn 4 tonn; den største veier 680 kilo og den minste 14. Den største klokken har en inskripsjon hvor blant annet giverens navn er nevnt. Rundt bronsekuppelen er det åtte metalluker som pr 2019 fortsatt ikke har lukeåpnere. En analyse av lydforholdene til klokkespillet er utført av klokkenist Laura Marie Rueslåtten (diplomeksamen, den Skandinaviske Klokkenistskolen, Løgumkloster 2008).
Domorganist Rolf Karlsen var første byklokkenist i Oslo rådhus (1955 -). Til Oslo bys 1000-års jubileum i 2000 ble det bestilt nye rådhusklokker og Vegar Sandholt ble tilsatt som byklokkenist. Vegar Sandholt var den første fra Norge som tok solisteksamen i carillon. Som dirigent for Oslo Domkirkes guttekor ble han oppmerksom på en testamentarisk gave til Domkirkens klokkespill fra 1922 og var helt instrumental i å spore og igangsette nåværende konsertklokkespill i Domkirken.
Brannvakten
Domkirken var lenge den høyeste bygningen i byen, og et godt utkikkspunkt for en brannvakt. Ved påbyggingen av tårnet i 1850 ble det etablert et vaktrom 80 meter og 197 trinn over bakken. Vaktrommet ligger i bronsekuppelen der hvor den smalner av, og har åtte små vinduer mot alle kanter av byen. Her holdt tårnvaktene døgnutkikk.
Selve brannstasjonen lå i dagens menighetskontorer i bygningen ut mot Karl Johans gate. Dette var byens hovedbrannstasjon fra 1855 til 1941. Brannskudd og klokkeklang varslet brann til byens befolkning. Et rødt flagg be heist ut av vinduet i tårnet om dagen, og en tent fakkel om natten, i brannens retning.
Brannhistorisk forening har pusset opp vaktrommet. Det var i bruk fra 1851 til 1903. Etter som bygningene rundt ble høyere ble tårnets betydning i brannberedskapen svekket, og med moderne teknologi ble vaktrommet gammeldags og overflødig. Under 2. verdenskrig brukte den tyske okkupasjonsmakten vaktrommet som utkikkspost etter engelske fly.
Under hele domkirken ble det innredet en krypt. Arno Berg går så langt at han kaller den «praktfull».[63] Høyden fra gulv til tak er ujevn og varierer fra 260 cm til 275 cm, det er altså relativt høyt under taket.
._-_Gamle_Christiania-Billeder_(1893)_-_0251.1.jpg)
Den første som ble gravlagt i krypten var tidligere nevnte Just Høeg. Han døde før kirken var ferdig – i 1694 – og ble i mellomtiden oppbevart i Akers kirke. Da han ble overført til domkirken fikk han et hvelvet rom som lå under det sydlige hjørnet i koret.[64] I gravåpningen ble det montert en smijernsport av ypperste kvalitet.[64] Antagelig ble også hans enke Karen Krabbe gravlagt i krypten etter sin død i 1702.
Samme år som kirken ble innviet fastsatte kongen takster for begravelser i krypten. Gravkammeret ved siden av Høegs hadde en pris på 200 riksdaler.[64][65] De øvrige plassene ble rimeligere; prisen varierte fra 80 til 20 riksdaler. Kirsten Toller kjøpte kammeret ved siden av Høegs, og noen år senere ble hennes svigersønn Casper Hermann Hausmann stedt til hvile der. Hausmann var for øvrig halvbror av Ulrik Fredrik Gyldenløve. Hausmanns sarkofag er utført av billedhuggeren Johan Christopher Sturmberg.[66][67] Sturmberg er kunstneren som utførte Christian Vs og Charlotte Amalies sarkofager i Roskilde domkirke.
Casper Hermann Hausmann hadde vært gift med Karen Toller. Hun ble også gravlagt her, det samme ble deres sønn Frederik Ferdinand og hans ektefelle. Disse sarkofagene er også bevart. Inn til gravkammeret var det også her smijernsporter. Casper Hermann Hausmanns sønn Frederik Ferdinand hadde testamentert penger til vedlikehold av gravkammeret og som en garanti for at det skulle bevares.[67] Men da det ble forbud mot begravelser i kirkene i 1805 gjaldt det også begravelser i kjelleren og bestemmelsen ble håndhevet relativt hardt. I 1818 begynte man å fjerne gravkapellene og det oppsto skader på flere av gravminnene. Det ble i tillegg plassproblemer etter at kistene fra gravkapellene på selve kirkegården også var blitt flyttet ned i krypten. I 1860 var nesten alle gravminnene ødelagt.[68]
Først i 1896 ble det tatt grep for å ordne opp. Da ble rommet under nordre sakristi satt i stand, og hit flyttet man sarkofagene og kistene, blant annet Hausmanns sarkofag og syv av kistene fra Ankers gravkapell på kirkegården. Her ligger blant annet Bernt Anker og ektefellen Matthia. Flere barn og voksne ligger også her, blant dem medlemmer av familien Collett. Barnekistene fra familien Ankers gravkapell ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund og tyve kister med voksne, som man ikke fant ut hvem var, ble lagt i en fellesgrav.[69]
I 1988 ble krypten pusset opp og gravd mer ut. Det ble lagd lokaler som blir brukt til utstillinger, konserter, foredrag og menighetsarbeid som kirkekaffe.[70]
Ved byggingen av Vår Frelsers kirke ble byens kirkegård anlagt omkring kirken. Fram til 1805 hadde de rikeste familiene sine graver i krypten i kirken; dessuten hadde familiene Collett, Leuch, Vogt, Anker og Elieson egne gravkapeller på kirkegården.[71] På Jacob Munchs gouache fra ca. 1820 ser man fra Lille Kirkebakke ut mot Kirkebakken – dagens Karl Johans gate. Tre av domkirkens fire gravkapeller som lå ut mot Kirkebakken er med, disse er fra venstre mot høyre; familien Colletts gravkapell, familien Vogts kapell og helt til høyre familien Leuchs kapell. Det fjerde kapellet – det Elieson-Ankerske – er ikke med på bildet.[71]
Kirkegården ble nedlagt i 1808. Den høye kirkegårdsmuren ble imidlertid stående til 1819, da området nord og vest for kirken ble lagt til torget. I 1823 ble resten av kirkegården omgjort til park.
I perioden 1840 til 1859 ble Basarene og Brannvakten oppført i upusset rød tegl i nyromansk stil. Arkitekt for arbeidet var Christian H. Grosch.
Navnet «Kirkeristen» har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse ristene skulle forhindre at dyr, særlig husdyr, kom inn på den daværende kirkegården. Ved risten i den sydlige enden av kirkegården var det en port, og ved den andre risten var det en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Da kirkegården ble lagt ned mistet ristene sin funksjon, og de ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene.
En lang rekke teologer har vært ansatt ved domkirken, blant andre:
Christian Muus (1694-1717)
Den første sognepresten i menigheten var Christian Muus (født i 1656, død i 1717), som var født i Christiania og utdannet ved Universitetet i København. Det var etter sigende Ulrik Fredrik Gyldenløves innflytelse som gjorde at Muus fikk en rask karriere og flere gode embeter.[72] Han var prest i Vor Frelsers kirke i 7 år, fra 1694 til 1701, da han ble utnevnt til biskop i Ribe. Muus har skrevet verset som står på døren inn til prekestolen i domkirken. Han hadde det med å uttrykke seg på versefot.
Jacob Lodberg (1701-1707)
Jacob Lodberg (født i 1672, død i 1731) tok over embetet etter Muus og var da bare 29 år gammel. Han var ved kirken i Christiania i bare seks år, men rakk allikevel å gjøre seg bemerket. Lodberg stiftet Sagbankens fattighus, og han fikk også opprettet en fattigskole i byen.[73]
Nicolai Lumholtz (1774-1819)
Nicolai Lumholtz var stiftsprost i domkirken fra 1774 til han døde i 1819, i tilsammen 45 år.[74] Lumholtz var en middelaldrende mann da han tiltrådte, og han satt i embetet til han var 90 år gammel. Arno Berg skriver at for samtiden så det ut som om han aldri ville dø.[74] På den tiden Lumholtz overtok som prest i menigheten var den preget av frafall, og han klarte ikke å snu utviklingen, noe han innså selv.[75] Lumholtz er den eneste som fremdeles ligger gravlagt utenfor kirken. Det ble gitt tillatelse til det selv om han døde etter at det ble innført forbud mot begravelser på området i 1805.
Wilhelm Andreas Wexels (1819-1866)
Wilhelm Andreas Wexels var prest i kirken fra 1819 til sin død i 1866, i 47 år. Han kom til kirken som kateket og ble etter hvert domprost. Wexels var en av de første teologene i Norge som hadde fått sin utdannelse ved det nye norske universitetet i Christiania.
Wexels anses som en norsk representant for N.F.S. Grundtvigs «glade kristendom», og han fikk også Grundtvig til å komme på besøk til Norge. Besøket ble svært populært og utviklet seg nærmest til et triumftog.[76]
1709–1721 Christian Olsen Rode |
De første årene av menighetens liv sto det dårlig til med kirkemusikken. På papiret hadde Vår Frelsers kirke organist da den ble innviet i 1697, men vedkommende hadde aldri satt sine ben i kirken. Allerede i 1668 var Johan Utrecht utnevnt Christian Olsen Rode (1709-1721) til organist i Christiania, men han bodde i København. For å oppfylle forpliktelsene sine hadde han derfor sendt en vikar, Nicolaus Eliessøn også kalt Als til etternavn.[77] [78] De første årene hadde man heller ikke orgel; det kunne tas i bruk fra påsken 1702.[77] Vikaren virket frem til 1707, da stillingen ble lyst ledig. Man var tydeligvis ikke fornøyd med han.
Den offisielle organistrekken telles gjerne fra Christian Olsen Rode, som ble ansatt i 1709 og hadde stillingen helt til 1721. Rode skal ha vært ved Nidarosdomen før han kom til Vår Frelsers kirke, men stiftsdireksjonen syntes ikke de hadde vært heldige med han heller.[78]
Danske Johan Frederik Clasen ble kalt inn til stillingen av kommandanten på Akershus festning i 1721. Clasen var en kjent organist og orgelbygger i samtiden. Han likte seg i Christiania og innehadde stillingen som organist, og senere også kantor ved Katedralskolen, i over 40 år. Oslo domkirke hadde et nært samarbeid med Katedralskolen og fikk elevkor derfra i over 100 år. Flere av domkirkens organister fungerte også som kantor ved Katedralskolen.[79]
Johan Adolph Pløen virket som organist 1764–1769.[note 6]
I årene 1769–1809 var Johan Christian Krøyer organist. Krøyer ga offentlige konserter og var i tillegg medlem av Det dramatiske Selskabs orkester.
I årene 1809–1828 var Fredrik Christian Groth domkirkens organist. Groth skal også ha vært en dyktig fiolinist og var stadsmusikant i tillegg til stillingen som organist. Han ga også privattimer, det er kjent at han underviste Waldemar Thrane.[80] Allerede før Groth døde startet «Lindemandynastiet» med tre brødre i domkirken, ved at Frederik Christian Lindeman fungerte som vikar i 1820–1826.
Etter Groths død overtok Jacob Andreas Lindeman som organist i 1828. Han var da bare 23 år gammel. Han var opprinnelig utdannet teolog og da han fikk et presteembete i 1839 overtok broren Ludvig Mathias Lindeman året etter. L.M. Lindemans tid som organist i Vår Frelsers kirke ble en rik tid for kirkemusikken, både i kirken, byen forøvrig og landet som helhet. Lindeman var organist frem til sin død i 1887. Lindeman hadde et vidt virkefelt, han samlet blant annet folkemusikk og samarbeidet med Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser.
Etter Lindeman overtok Christian Cappelen, som i tillegg til å være organist var en kjent komponist som ga ut sanger, orgelpreludier og kantater. Han var også antagelig den første som startet med egentlige kirkekonserter i Norge.[81] De siste tre årene av Cappelens funksjonstid virket også Johan Wilhelm Huus-Hansen som organist.
Da Cappelen døde i 1916, ble Eyvind Alnæs organist i kirken. Alnæs var både organist, dirigent og komponist og har blant annet skrevet to symfonier og nærmere 60 romanser. Han var organist i domkirken til han døde i 1932. Etter Alnæs' bortgang ble Arild Sandvold domkirkens nye organist. Han hadde denne stillingen i hele 33 år, frem til 1966.
I årene 1966–1982 var Rolf Kåre Karlsen kirkens organist, før han ble avløst av Terje Kvam. I 1984 ble det opprettet en ny organiststilling, og Kåre Nordstoga ble tilsatt som domkirkens andre organist. Domkirken fikk med dette to fast ansatte organister. Terje Kvam ble pensjonist i 2014.[82]
Fra 2015 er Kåre Nordstoga[83] og Marcus André Berg[84] domkirkens to faste organister. Begge bærer tittelen domkantor.
I tillegg har domkirken per 2016 en tredje domkantor; Vivianne Sydnes, som ble ansatt fra 1. januar 2015.[85] Hun arbeider kun med kordireksjon og er ikke organist.
Etter unionsoppløsningen i 1905 har domkirken blitt benyttet av kongehuset til store offisielle begivenheter. En av de første festgudstjenestene foregikk imidlertid nesten hundre år tidligere, da Christian Frederik den 22. mai 1814 ble hyllet som det selvstendige Norges konge. Det finnes to beskrivelser av denne begivenheten: Christian Frederiks egne dagboksnotater og Claus Pavels omtale. Den nybakte kongens notater er fulle av begeistring, men Pavels er relativt lunken.[86][87]
Den første store begivenheten etter at Norge ble uavhengig var det kongelige bryllupet mellom kronprins Olav og prinsesse Märtha av Sverige den 21. mars 1929. Paret ble viet av biskop Johan P. Lunde i nærvær av 1 600 inviterte gjester.[88] De tre neste begivenhetene var kongelige bisettelser. Dronning Maud døde i London den 20. november 1938 og ble bisatt fra domkirken 8. desember 1938. Kronprinsesse Märtha døde 5. april 1954, 53 år gammel, og ble bisatt fra domkirken den 21. april 1954. 85 år gammel døde kong Haakon VII 21. september 1957 og hans bisettelse fant sted 1. oktober 1957.
Kronprins Harald giftet seg med Sonja Haraldsen den 29. august 1968 med rundt 850 gjester til stede i domkirken.[89] Vielsen ble foretatt av biskop Fridtjov Birkeli.
Kong Olav V døde den 17. januar 1991 og ble bisatt fra domkirken den 30. januar. Biskop Andreas Aarflot forrettet under høytideligheten.
Den 25. august 2001 giftet kronprins Haakon seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i domkirken, og biskop Gunnar Stålsett forrettet.[90]
Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 ble domkirken en nasjonal sørgeplass.[91] Den 24. juli ble det avholdt en minnegudstjeneste der blant andre kongehuset og statsminister Jens Stoltenberg deltok. Samme dag hadde et «blomsterhav» dannet seg utenfor kirken fordi folk la ned hilsener og blomster for å minnes de døde.[92] Fra 3. august til september 2011 samlet Oslo kommune inn 15 tonn blomster og 5 tonn brukte lys, hovedsakelig fra området utenfor kirken.[93] Riksarkivet arkiverte tusener av hilsener.[94]
Blomsterhavet i 2011 var inspirasjonen for minnesmerket «Jernrosene» som ble avduket 28. september 2019. Minnesmerket består av et bed fylt av tusen håndsmidde jernroser laget av overlevende og etterlatte fra terrorangrepene den 22. juli 2011, samt støttespillere fra over 20 land.[95] Rosene er samlet inn og arrangert av smeden Tobbe Malm, som tok initiativ til prosjektet i 2013.[96]
- Arno Berg skriver på sidene 39–40 at årstallet er 1696; «... er innmuret F IV og Gyldenløves monogrammer samt merkelig nok årstallet 1696, tiltross for at bygningen er oppført tre år senere. Foruten det arkivaliske bevis for dette, ser man også tydelig at det ikke er oppmurt sammen med kirken. Årstallet 1696 rimer også dårlig med F IVs monogram, da han først ble konge i 1699.»
- Blant annet Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..» side 13: «...[..]..Samtlige av figurene bak nattverdsbordet har gjennomgått «plastiske operasjoner» og fått «rettet» sine opprinnelige krumme neser. Hovedsakelig skjedde dette rundt 1825. På denne tid diskuterte det norske samfunn jødenes adgang til riket....[..]..» og «...[..]..Mest oppsiktsvekkende er forandringene som er gjort i ansiktene på Jesus og disiplene som sitter bak nattverdsbordet. Den hollandske mester ga dem et sydlandsk - kanskje etter hans oppfatning jødisk utseende - med krumme neser. Ganske annerledes enn de «norske» disiplene som samtidig benket seg rundt nattverdsbordet i altertavlene i eksempelvis Valdres og Gudbrandsdalen. I 1839 uttrykte Kirkeinspeksjonen sterk misnøye med domkirkens altertavle, fordi dens «mislykkede figurer forstyrret andakten og vakte forargelse”. ”Kan noget være mer stødende for øiet end alt dette» undrer dens representanter.....[..]..»
- Opplysningen om at Oslo Rotary Klubb bekostet restaureringen av deler av inventaret i 1997 stammer fra en plakett ved inngangspartiet i domkirken.
- Kildene varierer når det gjelder årstallet for det første orgelet. Domkirkens hjemmeside om orglene Arkivert 4. november 2011 hos Wayback Machine. og Knut Are Tvedt i OSLO byleksikon fra 2010 skriver 1711. Hilde Brunsvik skriver 1702 i En guide til Oslo domkirke og det samme gjør Arno Berg blant annet på side 326.
- Listen over organistene er fra domkirkens hjemmeside om orglene Arkivert 4. november 2011 hos Wayback Machine. hvor listen ikke er fullstendig og stopper etter Ludvig Mathias Lindeman, og fra boken En guide til Oslo domkirke av Hilde Brunsvik, sidene 53 og 54.
- Arno Berg har relativt fyldig omtale av de forskjellige organistene i boken Vår Frelsers kirke, men noen fra den offisielle organistlisten er ikke nevnt. Det gjelder Johan Adolph Pløen som virket 1764–1769 og Johan Wilhelm Huus-Hansen som står oppført med årene 1913–1916. Når det gjelder Huus-Hansen går disse årene inn i den perioden Christian Cappelen var organist og Huus-Hansen kan ha vært vikar.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
