arkitektonisk periode From Wikipedia, the free encyclopedia
Romansk arkitektur er fellestrekk ved kirkebygg i det katolske Vest-Europa i den arkitektoniske perioden som dominerte gjennom 1000- og 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne romansk arkitektur som fullt utviklet i tidsrommet fra omtrent 1050[1][2] til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til romersk arkitektur, som den romanske arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk arkitektur opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom karolingisk og ottonsk arkitektur.
Karl den store forsøkte å gjenreise keiserriket og gjenopplive den romerske arkitekturen. Den karolingiske arkitekturen tar opp mange klassiske motiver. Keiserpalassene i Ingelheim og Aachen var inspirert av de romerske keiseres Palatin i Roma, og programmet ble tydeliggjort gjennom utstrakt gjenbruk av klassiske arkitekturdetaljer, særlig søyler. Best bevart er slottskapellet i Aachen.
Den ottonske perioden har fått navn etter de tysk-romerske keiserne fra 919 til 1024. Tyske katedraler fra 900-tallet hadde det massive preget som ble videreført i romansk arkitektur. Karakteristisk var vestverk med en forhall på grunnplanet og over denne en apside flankert av høye og smale trappetårn.
De viktigste innovasjonene omkring forrige årtusenskifte var å finne i planløsningene, som viste tendenser til å organisere rommet på nye måter. Mot øst kunne det apsidale koret bli omsluttet av en krans av kapeller, slik det første gang ble gjort i St. Martinskirken i Tours da den ble gjenreist etter brann i 997. Noe tidligere opptrådte koravslutninger med flere sidestilte kapeller, som i klosterkirken i Cluny, innviet i 981. Begge planformer hadde bakgrunn i behovet for flere altere på grunn av tiltagende helgendyrkelse og kravet om at hver prest måtte holde en daglig messe.
I Tyskland ble det samtidig utviklet planer som delte kirkerommet i flere enheter, artikulert ved en veksling mellom kraftige og slanke søyler i arkaderekkene. Mikaelskirken i Hildesheim, påbegynt rett etter 1000, er typisk for den nye tyske retningen, som også introduserte flere tverrskip og apsider. I Normandie tok kirkearkitekturen en retning som skulle bli karakteristisk for romansk arkitektur i England. Ved å føre slanke søyleskaft hele veien fra gulv til tak ble arkadeveggene tydeligere oppdelt i travéer.
Karakteristisk særlig for tidlig romansk arkitektur var massive murvegger med få og små åpninger, massive pilarer og sparsom bruk av dekor. Senere ble murflatene mer artikulert og fikk større åpninger, mens detaljene ble spinklere. Søyler og pilastre fikk sammensatte tverrsnitt og rikere profilering.
Et av periodens fremste kjennetegn er rundbuer over portaler og vinduer. Av den grunn ble stilen tidligere ofte kalt «rundbuestil». Buene kunne fremstå som rene utsparinger i det massive murverket, men etter hvert ble de rikere artikulert med recesser og profiler. I England ble siksak-border (chevron) vanlige omkring 1100, og slike finnes også i mange norske kirker.
Søylene som dannet arkaderekker og flankerte åpninger ble avsluttet med kapiteler som overgangsledd til buene. De tidlige enkle terningkapitelene ble etter hvert omdannet til mer kompliserte foldekapiteler, og senere ble de rikere dekorert med skulptur. Utover i på 1100-tallet opptrådte nye former videreutviklet fra klassisk arkitektur.
Hvelv ble i tidlige romanske kirker bare brukt over apsider og som tønnehvelv over smale sideskip og kapeller, mens bredere midtskip fikk flate bjelkehimlinger. Omkring år 1100 lærte katedralbyggerne også å slå hvelv over større rom. I deler av Frankrike fortsatte man lenge å bruke tønnehvelv, mens videreutviklingen til krysshvelv først skjedde i Tyskland, i katedralen i Speyer. Et avgjørende teknisk nyvinning ble utviklet i England under byggingen av katedralen i Durham (se bildet), som fikk ribbekrysshvelv. Det innebar at murerne først for hver travé slo buer eller ribber på langs og tvers og diagonalt i kryss. Når ribbene var på plass, kunne mellomrommene fylles ut med murte hvelvkapper. Forskaling for ribbekrysshvelv var langt enklere og mer rasjonelt enn for massive hvelv.
Periodens kirker var relativt sparsomt dekorert, men steinskulptur forekom, og særlig rikt rundt portalene i kirkenes vestfront. Denne tendensen begynte i Spania omkring 1100 og spredte seg derfra til Syd-Frankrike og videre nordover. Profeter og helgener ble fremstilt i relieff i helfigur, etter hvert mer og mer løsrevet fra veggen til ren friskulptur. Romanske menneskefigurer var høyreiste, slanke og sterkt stiliserte.
Mot slutten av 1100-tallet opptrådte flere andre nye trekk som skulle bli videreutviklet i gotisk arkitektur gjennom de neste århundrene. Spissbuer fantes allerede i Cluny, hvelvribber i Durham, og strebebuer i flere franske kirker.
Romanske stiltrekk preget de eldre steinkirkene i Skandinavia og fikk stor innflytelse også på stavkirkene.
Lund domkirke fra 1100-tallet ble et viktig forbilde for utbredelse av periodens stiltrekk. I Norge ble de relativt få romanske steinkirker reist etter at Nidaros ble en egen kirkeprovins (ca. 1153).[trenger referanse] Det er sannsynlig at en bygghytte med utenlandske håndverkere har kommet fra Speyer via Lund til Norge.[trenger referanse] En kan finne spesielle stiltrekk fra denne bygghytten i flere monumenter i Norge.
De fleste kirkene på Vestlandet og Trøndelag viser sterkest påvirkning fra engelsk kirkearkitektur (normannisk arkitektur). Med unntak av domkirkene, var de fleste enskipete.
I Bergen finner vi stiltrekk fra Nord-Italia bl.a. i det en har funnet av rester av Munkeliv kloster, i Mariakirken og i Tårnfoten fra Nonneseter kloster. Dette kan sees bl.a. i baserelieffer som går langs yttermurene inne i kirkerommene. Stavanger domkirke har også italienske stiltrekk i kapiteler.
Noen viktige romanske kirkebygg i Norge: Albanuskirken på Selje, Gamle Aker kirke i Oslo, Nikolaikirken på Gran, Mariakirken i Bergen, skipet i Ringsaker kirke, Stavanger domkirke og tverrskipene i Nidarosdomen.
Karakteristiske trekk ved romansk arkitektur:[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
