Wergeland og jødesaken dreier seg om Henrik Wergelands målrettede arbeid med å gi jødene adgang til Norge.[1]
Jødenes minnesmerke på Wergelands grav reist få år etter hans død. Sokkelen bærer følgende inskripsjon på framsida: "Henrik Wergeland, den utrættelige kæmper for menneskets og borgernes frihed og ret."
Foto: Helge Høifødt
På sokkelens bakside står det inngravert: «taknemmelige jøder udenfor norriges grændser reiste ham dette minde MDCCCXLVII». Monumentet ble støpt i jern på Ludvigsberg verksted. Det ble først avslørt ved en høytidelighet på jernstøperiet 22. oktober 1847 med bl.a. den norske statsminister til stede. Begivenheten ble dekket både av svenske og norske aviser. Først to år senere, 17. juni 1849, ble monumentet avduket på Wergelands grav. 1600 gjester fikk være til stede inne på gravlunden. Utenfor samlet det seg tett i tett med folk. Seks år etter Wergelands død ble Grunnloven endret, og jødene ønsket velkommen inn i landet.
Foto: Helge Høifødt
Wergeland satte som kjent den norske Grunnloven høyt. Men han var ikke fornøyd med utformingen av § 2, som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente landet skulle ha full religionsfrihet, og at paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig og i strid med kristen nestekjærlighet. Han fremmet et omhyggelig begrunnet forslag til grunnlovsforandring i 1839. Han henvendte seg til rektor Hans Holmboe (1798–1868) ved Bergen katedralskole (Latinskole) for å få støtte, og fikk det. Holmboe var stortingsrepresentant i årene 1833–1864, og i Avhandlinger, Opplysningsskrifter 3. Bind: 1839–1842 skrev Wergeland blant annet følgende:
At Rektor ved Bergens Latinskole, Hans Holmboe, Repræsentant paa Storthingene i 1833, 36 og 37, vilde blive en af Sagens varmeste Talsmænd, kunde man vide af et fyrigt og vidløftigt Forsvar, han forrige Høst under sit Navn havde publiceret i Bergens Stiftstidende. Det lignede denne uafhængige Karakteer, at være sig denne Mening bekjendt imellem Kommittenter, hvis store Fleerhed i denne Kjøbmandsby rimeligviis fordømmer den. Ingens Foredrag var eftertrykkeligere. Og han er tillige isandhed veltalende.
Uviljen mod Fordommens Magt lod Ordene falde som Thors Hammerslag i Jettens Pande. Den var ligesom hans Tales hørligt bankende Puls. Han demaskerede denne Sagens egentlige Fiende, som man river Lagenet af et fingeret Spøgelse, og gav den til Priis for Spotten og Foragten, der synligen svulmede om hans Læber og hørligen gjorde det i hans Ord, i denne Sammenfletning af satiriske Snerter, hvoraf hans nervøse Foredrag baade nu og især senerehen for en stor Deel bestod.
… – Her er derhos ikke blot Spørgsmaal om det Gavnlige og Hensigtsmæssige. Der gives Tilfælde, hvori man maa tage Fornuften fangen under Troens Lydighed. Bibelen nyder vel ikke megen Agtelse i vor Tid, men dog mere end Kramers Regnebog. [Holmboe viser her til Dr. theol. mag. Heinrich Kramers prosess mot jødene].
Om Jødernes Bibel maa man her ikke spørge, men om vor, de Kristnes Bibel, og deri staaer skrevet, at vi skulle elske vor Næste og handle mod ham som vi ville, at han skal gjøre mod os selv.
Man vil vel heller ikke fornegte Evangeliets Lære, at ethvert Menneske, altsaa ogsaa Jøden, er vor Næste, og da haaber jeg, at man vil forene sig om at udslette af Grundloven et Forbud, der strider mod Kristendommens første Læresætninger, og hvis Bibeholdelse, efter at dets Ophævelse nu er foreslaaet, maa geraade Nationen til Vanære og vil brændemærke den i Udlandets Øine.
Indlæg i Jødesagen ble dermed gitt ut i 1841, og Jødesagen i det norske Storthing i 1842. Dertil kom det to diktsamlinger, Jøden i 1842 og Jødinden i 1844, og en lang rekke avisartikler og offentlige innlegg. Han appellerte til nestekjærligheten, og mente at jødene godt kunne være både edlere og bedre enn kristne i handling og medmenneskelighet. Presset fra Wergeland gjorde at saken ble tatt opp i Stortinget i 1842. Wergeland hadde lagt et eksemplar av Indlæg i Jødesagen, og et eksemplar av Jøden på hver stortingspult. Dessuten var Wergeland ute med løpesedler som kunne leses fra galleriet. Disse var beregnet på bøndene, som sto hardest imot jødenes adgang.
Det ble stortingsflertall for endring i 1842, men ikke stort nok til grunnlovsendring som krever to tredjedels flertall. Men simpelt flertall lovet godt. Han kunne derfor notere at dagen var «merkelig i Nationens Historie».
Saken var oppe tre ganger. I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.)
De to diktsamlingene som er skrevet i anledning jødesaken inneholder noen av Wergelands mest kjente dikt, blant annet «Sandhedens Armée», som åpner Jøden (1842) og det folkekjære «Juleaftenen». Samlingen Jødinden (1844) inneholder bl.a. «Følg Kaldet» og «Røst i Ørkenen».[2]
«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2008. Besøkt 4. august 2008.. Der vil man bl.a. finne Jo Benkows artikkel i Henrik Wergeland: Såmannen og presentasjon av diktene i Jøden og Jødinden
