norsk politisk parti From Wikipedia, the free encyclopedia
Arbeiderpartiet (Ap), inntil 2011, Det norske Arbeiderparti (DNA),[4] er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet ble ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 det nest største partiet i Norge etter å ha vært største parti ved alle valg mellom 1927 og 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er nestledere, Kjersti Stenseng er partisekretær.
Arbeiderpartiet Arbeidarpartiet Bargiidbellodat Barggijbelludahka Barkijebielie | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Leder(e) | Jonas Gahr Støre | ||
| Generalsekretær | Kjersti Stenseng | ||
| Grunnlagt | 21. august 1887, i Arendal | ||
| Erstatter | Den socialdemokratiske Forening | ||
| Hovedkvarter | Oslo | ||
| Ungdomsorg. | Arbeidernes ungdomsfylking (1927–) | ||
| Kvinnefløy | Arbeiderpartiets kvindeforbund (1901–1923) | ||
| Kristen fløy | Kristne Arbeidere[1] | ||
| Antall medlemmer | 48 444[2] (2022) | ||
| Ideologi | Sosialdemokrati (ukjent–) | ||
| Politisk posisjon | Sentrum–venstre[3][trenger bedre kilde] | ||
| Europeisk tilknytning | Det europeiske sosialdemokratiske parti | ||
| Internasjonal tilknytning | Komintern (1919–1923) International Revolutionary Marxist Centre (1932–1935) Arbeider- og sosialistiskpartiet internasjonal (1938–1940) Sosialistinternasjonalen (1951–2016) Progressiv allianse (2013–) | ||
| Slagord | «De store oppgavene løser vi best sammen» | ||
| Nettsted | arbeiderpartiet.no (nb) | ||
| Stortinget | 48 / 169
| ||
| Ordførere | 111 / 357
| ||
| Kommunestyrer | 2 263 / 9 122
| ||
| Fylkesting | 153 / 664
| ||
| Sametinget | 7 / 39
| ||
a^ Som definert av partiet selv, se Arbeiderpartiets partiprogram 2009–2013 | |||
Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1928, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.
Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO.
Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.
.jpg)
Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme.[trenger referanse] Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte avholdslaget Sigholts Minde. Det første programmet hadde bare fire punkter.[5][6]
Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet.[7] [8] [9]
Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.
I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.
Utdypende artikler: Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923 og Arbeiderpartiets partisamling i 1927
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.
I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk.[trenger referanse] Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.
Stortingsvalget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet fikk 36,8 prosent av stemmene, og økte dermed sin andel av stemmene med 18,4 prosentpoeng. Men til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt betraktelig mer radikalt enn partiets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men med ordene «Jeg er også kommunistenes konge» sto Kong Haakon ved de parlamentariske prinsippene og ga oppdraget med å danne regjering til Christopher Hornsrud.
Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.
Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.[trenger referanse]
Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.
En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.
I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.
Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951 til 1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.
I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.
.jpg)
Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han ble etterfulgt av Odvar Nordli i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.
Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget, og Jagland gikk av.
Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.
Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.
Arbeiderpartiet ble hardt rammet av terrorangrepene i Norge 2011. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.[10][11][12]
Stortingsvalget 2021 ble det dårligste for Ap siden 2001, de øvrige partiene på rødgrønn side gjorde derimot gode valg slik at det ble flertall for regjeringsskifte. Erna Solberg varslet avgang for sin regjering, og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre begynte arbeidet med å danne ny regjering.
Arbeiderpartiet dannet sammen med Senterpartiet Jonas Gahr Støres regjering den 14. oktober 2021, en måned og én dag etter stortingsvalget. Regjeringen er en mindretallsregjeringen der styringsgrunnlaget er Hurdalsplattformen. Det er Ap-leder Jonas Gahr Støre som leder regjeringen.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 ble Arbeiderpartiet forbigått av Høyre som landets største parti.
Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.[13]
Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.[14]
Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.[15]
Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.
Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over 14 066 medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.[16][17]
Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.[15]
Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.[18]
Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK).[19] De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.[20]
.jpg)
Social-Demokraten:
Vort Arbeide:
Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon.
| Årstall | Andal av stemmene | Mandater |
|---|---|---|
| 1906 | 15,9 % | 11 |
| 1909 | 21,5 % | 11 |
| 1912 | 26,2 % | 23 |
| 1915 | 32,0 % | 19 |
| 1918 | 31,6 % | 18 |
| 1921 | 21,3 % | 29 |
| 1924 | 18,4 % | 24 |
| 1927 | 36,8 % | 59 |
| 1930 | 31,4 % | 47 |
| 1933 | 40,1 % | 69 |
| 1936 | 42,5 % | 70 |
| 1945 | 41,0 % | 76 |
| 1949 | 45,7 % | 85 |
| 1953 | 46,7 % | 77 |
| 1957 | 48,3 % | 78 |
| 1961 | 46,8 % | 74 |
| 1965 | 43,1 % | 68 |
| 1969 | 46,5 % | 74 |
| 1973 | 35,3 % | 62 |
| 1977 | 42,3 % | 76 |
| 1981 | 37,2 % | 66 |
| 1985 | 40,8 % | 71 |
| 1989 | 34,3 % | 63 |
| 1993 | 36,9 % | 67 |
| 1997 | 35,0 % | 65 |
| 2001 | 24,3 % | 43 |
| 2005 | 32,7 % | 61 |
| 2009 | 35,4 % | 64 |
| 2013 | 30,8 % | 55 |
| 2017 | 27,4 % | 49 |
| 2021 | 26,3 % | 48 |
| Årstall | Andel av stemmene | Mandater |
|---|---|---|
| 1910 | 31,8 % | 428
|
| 1913 | 33,8 % | 1 775
|
| 1916 | 40,1 % | 2 451
|
| 1919 | 34,6 % | 2 692
|
| 1922 | 30,6 % | 2 263
|
| 1925 | 30,0 % | 1 831
|
| 1928 | 36,4 % | 3 662
|
| 1931 | 36,0 % | 3 855
|
| 1934 | 40,9 % | 4 997
|
| 1937 | 43,4 % | 5 702
|
| 1945 | 39,8 % | 5 693
|
| 1947 | 38,2 % | 5 458
|
| 1951 | 42,4 % | 5 615
|
| 1955 | 43,4 % | 6 735
|
| 1959 | 43,7 % | 6 694
|
| 1963 | 45,8 % | 6 274
|
| 1967 | 43,8 % | 5 873
|
| 1971 | 41,7 % | 5 648
|
| 1975 | 38,0 % | 5 232
|
| 1979 | 35,9 % | 5 146
|
| 1983 | 38,9 % | 5 764
|
| 1987 | 35,9 % | 5 401
|
| 1991 | 30,2 % | 4 222
|
| 1995 | 30,5 % | 4 092
|
| 1999 | 28,6 % | 3 804
|
| 2003 | 27,5 % | 3 238
|
| 2007 | 29,6 % | 3 299
|
| 2011 | 31,7 % | 3 378
|
| 2015 | 33,0 % | 3 461
|
| 2019 | 24,9 % | 2 583
|
| 2023 | 21,6 % |
| Fylke | 1973 | 1977 | 1981 | 1985 | 1989 | 1993 | 1997 | 2001 | 2005 | 2009 | 2013 | 2017 | 2021 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold | 4 | 5 | 4 | 4 | 3 | 4 | 4 | 2 | 3 | 4 | 3 | 3 | 3 |
| Akershus | 3 | 4 | 4 | 5 | 4 | 5 | 5 | 3 | 5 | 5 | 5 | 5 | 5 |
| Oslo | 6 | 7 | 5 | 5 | 5 | 6 | 6 | 4 | 6 | 6 | 6 | 5 | 4 |
| Hedmark | 4 | 6 | 5 | 5 | 5 | 4 | 4 | 3 | 4 | 4 | 3 | 2 | 3 |
| Oppland | 4 | 4 | 4 | 5 | 4 | 4 | 4 | 3 | 4 | 3 | 3 | 2 | 2 |
| Buskerud | 3 | 4 | 4 | 4 | 4 | 4 | 4 | 2 | 4 | 4 | 3 | 3 | 3 |
| Vestfold | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 2 | 3 | 3 | 2 | 2 | 2 |
| Telemark | 2 | 4 | 3 | 3 | 2 | 3 | 3 | 2 | 3 | 3 | 3 | 2 | 2 |
| Aust-Agder | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 2 | 2 | 1 | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| Vest-Agder | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 |
| Rogaland | 3 | 4 | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 2 | 3 | 3 | 3 | 4 | 3 |
| Hordaland | 5 | 6 | 4 | 5 | 5 | 5 | 5 | 3 | 4 | 5 | 4 | 4 | 4 |
| Sogn og Fjordane | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 |
| Møre og Romsdal | 3 | 3 | 3 | 4 | 3 | 4 | 3 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 | 2 |
| Sør-Trøndelag | 4 | 5 | 4 | 4 | 4 | 4 | 4 | 3 | 4 | 4 | 4 | 4 | 3 |
| Nord-Trøndelag | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 3 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 | 2 |
| Nordland | 5 | 6 | 5 | 6 | 5 | 5 | 5 | 3 | 4 | 4 | 4 | 2 | 3 |
| Troms | 2 | 3 | 3 | 3 | 3 | 2 | 2 | 2 | 3 | 3 | 2 | 2 | 2 |
| Finnmark | 2 | 3 | 3 | 3 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 | 2 |
| Norge | 62 | 76 | 66 | 71 | 63 | 67 | 65 | 43 | 61 | 64 | 55 | 49 | 48 |
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette.[23] Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.
|
Medlemmer inkludert kollektivt tilsluttede:
|
Individuelle medlemmer:
|
Arbeiderpartiet har 48 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; se Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025
Arbeiderpartiet har etter kommunevalget i 2019 ordføreren i 148 kommuner, dette utgjør 41,6 % av ordførerne.[24] To av landets kommuner, Oslo og Bergen, har byråd, Ap har byrådslederen i begge byene. Ap har fylkesordføreren i Rogaland, Møre og Romsdal, Viken, Innlandet, Trøndelag og fylkesvaraordfører i Vestfold og Telemark, Nordland og Troms og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Troms og Finnmark, Viken, og Nordland. Oslo er både kommune og fylke, Arbeiderpartiet har der byrådslederen og varaordføreren.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
