Johan Nygaardsvold
Norges 21. statsminister From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges 21. statsminister From Wikipedia, the free encyclopedia
Johan Nygaardsvold (1879–1952) var en norsk politiker (Ap), parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og Norges statsminister 1935–1945. Han dannet den andre norske regjering med basis i Arbeiderpartiet 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
| Johan Nygaardsvold | |||
|---|---|---|---|
 Nygaardsvold i 1934 | |||
| Født | 6. sep. 1879[1][2][3][4] Hommelvik | ||
| Død | 13. mars 1952[1][2][3] (72 år) Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, fagforeningsperson | ||
| Parti | Arbeiderpartiet[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Hommelvik kirke | ||
| Utmerkelser | Medaljen for borgerdåd | ||
| Norges 21. statsminister | |||
| 20. mars 1935–25. juni 1945 | |||
| Forgjenger | Johan Ludwig Mowinckel | ||
| Etterfølger | Einar Gerhardsen | ||
| Stortingspresident | |||
| 1934–1935 | |||
| Forgjenger | C.J. Hambro | ||
| Etterfølger | C.J. Hambro | ||
| Arbeiderpartiets parlamentariske leder | |||
| 1932–1935 | |||
| Norges arbeidsminister | |||
| 1935–1939 | |||
| Forgjenger | Ole Monsen Mjelde | ||
| Etterfølger | Olav Hindahl | ||
| Norges landbruksminister | |||
| 1928 | |||
| Regjering | Hornsrud | ||
| Forgjenger | Ole Bærøe | ||
| Etterfølger | Hans Jørgensen Aarstad | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1916–1949 | |||
| Valgkrets | Strinda (1916–1921) Sør-Trøndelag (1922–1949) | ||
| Malviks ordfører | |||
| 1920–1922 | |||
Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved krigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt: Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men forsømte landets militære forsvar.[5] Under krigen ble han, sammen med kong Haakon 7, likevel en samlende skikkelse i norsk motstandskamp.[5]
Han vokste opp på husmannsplassen Nygårdsvollen sør for Hommelvik.
Ifølge folketellingen 1910 utvandret Johan Nygaardsvold til USA i 1902 og flyttet tilbake til Norge i 1907. Han jobbet der som jernbanearbeider og bodde i byen Spokane.[6]
Mot sin egen vilje ble Nygaaardsvold nominert som Arbeiderpartiets kandidat i den daværende enmannskretsen Strinda ved stortingsvalget i 1915, og han ble valgt inn på Stortinget.[7] Før stortingsvalget i 1918 benyttet han seg av sin rett til å nekte å la seg nominere, men etter sterk overtalelse lot han seg nominere – og ble gjenvalgt.[8]
Da han i januar 1916 for første gang møtte på Stortinget, var han én av bare syv kroppsarbeidere av 123 representanter. Han var overbevist pasifist og sluttet seg til det brukne geværs politikk, som de fleste i arbeiderbevegelsen; i et skolestyremøte 6. mars 1912 ble skoleskyting avskaffet som skolefag. Da hærens budsjett ble behandlet i 1921, uttalte Nygaardsvold at politi og militær beskyttet rederne mot arbeiderne: «Når en arbeider ser det, så vil han bestandig med avsky vende seg bort fra det som heter militær, og jeg for min del tilstår ærlig, at hver gang jeg ser en mann som er iført uniform, så tenker jeg: der går en av dem som forrettet vakttjeneste for arbeidsgiverforeningen i 1921, idet for arbeiderklassen så kritiske år.» I 1924 innskjerpet han at «selv om min sønn blir innkommandert og lystrer ordren, sparker jeg ham ut av mitt hus».[9]
Da Arbeiderpartiet ble bedt om å danne regjering i 1928, vedtok partiets sentralstyre at Nygaardsvold skulle ta vervet som statsminister, men Nygaardsvold nektet, og i stedet ble Christopher Hornsrud statsminister. Nygaardsvold tok på seg vervet som landbruksminister.[10]
Etter kriseforliket med Bondepartiet i 1935 ble Nygaardsvold statsminister. I motsetning til Hornsrud-regjeringen i 1928, da Arbeiderpartiets sentralstyre dikterte sammensetningen av regjeringen og skrev regjeringserklæringen, hadde statsministeren selv det avgjørende ord denne gang.[11]
Så sent som i februar 1939 var Nygaardsvold støttet av hele regjeringen - med unntak av sosialminister Oscar Torp - da han i trontale- og finansdebatten avviste C.J. Hambros anmodning om økte militærbevilgninger. Nygaardsvold anførte at om Norge ble angrepet, fikk man overgi seg slik Tsjekkoslovakia hadde gjort. Mowinckel støttet ham i dette. Hambro stilte deretter mistillitsforslag, og det var Mowinckel og Venstre som reddet Ap den gangen. Sommeren 1939 tok Nygaardsvold - ifølge Halvdan Koht - opp spørsmålet om muligheten for en samlingsregjering. Han ønsket ikke at Ap skulle bli stående alene med ansvaret for hva en stormaktskrig kunne påføre Norge av skade.[12]
Høsten 1939 var Nygaardsvold også forsvarsminister, og fikk da større forståelse for nødvendigheten av militær og forsvar. I sin dagbok skrev han at han hadde fått «et bedre innblikk i hvilke store mangler vårt forsvar lir under...Jeg forlangte yderligere kr 70 milioner til anskaffelser.»[13]
Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, flyktet Nygaardsvold først til Hamar og senere til Elverum sammen med kongen og regjeringen, og så til London den 7. juni. Derfra ledet han den såkalte Londonregjeringen frem til 31. mai 1945. Han fråtrådte sin stilling den 25. juni 1945. Nygaardsvolds kone og sønn flyktet til Sverige.[14]
I tiden etter frigjøringen ble Nygaardsvold og hans regjering utsatt for sterk kritikk for sin manglende forsvarsberedskap og håndteringen av invasjonen i 1940. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte imidlertid i sin rapport til Stortinget at selv om man ikke kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende beredskapen før og ved krigsutbruddet, måtte han berømmes for sitt arbeid i Storbritannia i krigsårene.
Da regjeringen Nygaardsvold gikk av, bevilget Stortinget Nygaardsvold æreslønn.
Etter forslag fra kong Haakon tildelte regjeringen Gerhardsen Nygaardsvold borgerdådsmedaljen i gull i 1949.[15]
