Innvandring til Norge i nyere tid From Wikipedia, the free encyclopedia
Innvandrerbefolkningen utgjorde per 1. januar 2022 18,9 % av totalbefolkningen i Norge. Man regner da inn både innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre. Befolkningsgruppa består av 1 025 175 personer, hvorav 819 356 er innvandrere og 215 819 norskfødte med to innvandrerforeldre.[1]
De mest tallrike gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Litauen, Somalia, Sverige, Pakistan og Irak.[2][3] Kommunen med flest innvandrere er Oslo, hvor innvandrerandelen (inkludert norskfødte med to innvandrede foreldre) var 34 % (per 1. januar 2020).[4] Drammen har også en stor innvandrerbefolkning, tilsvarende 28 % av totalbefolkningen (per 1. januar 2020).[4]
Fra 1. januar 2008 har polakker utgjort den desidert største innvandrergruppen. 1. januar 2021 var det 117 331 polske innvandrere og barn av polske innvandrere i Norge noe som utgjør 11.79% av innvandrerbefolkningen (medregnet 1. generasjons barn av innvandrere)[5]. Gruppen innvandrede polakker er dermed dobbelt så stor som den nest største innvandrergruppen i Norge, nemlig litauere.[6] Dette skyldes i stor grad at polske statsborgere fikk del i bevegelsesfriheten som fulgte med da Polen ble medlem av EU. Per 2021 viser tall fra SSB 117 331 innvandrede polakker, 48 564 innvandrede litauere, og 39 031 innvandrede svensker. Tallene fra 2019 viser samme forholdsmessighet; det er altså ingenting som tyder på at koronapandemien og innreiserestriksjoner i den forbindelse har påvirket denne forholdsmessigheten.[7] Den polskfødte innvandrerbefolkningen bor forholdsvis spredt i Norge, og et mindretall av polske innvandrere er håndverkere.[8][trenger bedre kilde]. Norsk forskning viser at 36 % bare av polakkene som har innvandret til Norge jobber i manuelle yrker.[9]
Ulike grupper innen innvandrerbefolkningen er ulike hva gjelder integrering, utdanning, religion, sysselsetting og likestilling. Et hovedtrekk er at graden av integrering og tilpasning til norsk levemønster øker med lang botid, og at andre generasjon er mer tilpasset enn sine foreldre.[10] Som følge av økt innvandring har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge; islam, buddhisme, hinduisme og den ortodokse kirke. Også den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper.[11]
Noen innvandrere kommer fra land der befolkningen består av flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både kurdere og etniske tyrkere fra Tyrkia, både slavere og albanere fra Nord-Makedonia, både arabere og berbere fra Marokko og Algerie, både jøder og palestinere fra Israel, og både singalesere og tamiler fra Sri Lanka. Iranske innvandrere består av mange ulike etniske grupper, som persere, kurdere, lori, arabere og azeri.[12][13][14][15][16]
I 2017 kom 7 800 flyktninger til Norge.[17]
En del innvandrere opplever strukturelle utfordringer i det norske samfunnet, 26% av innvandrerbefolkningen i Norge lever i vedvarende lavinntekt. Det samme tallet for den øvrige befolkningen er 7%. [18]
«Innvandrere» er i henhold til regjeringens definisjon, personer som selv har innvandret til Norge, og hvis foreldre begge er født i utlandet.[19] «Innvandrerbefolkningen» defineres derimot som bestående av «personer med to utenlandskfødte foreldre, både de som selv har innvandret til Norge (innvandrere) og de som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre (etterkommere)». Statistisk sentralbyrås definisjon omfatter «personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet».[20] I denne artikkelen, som i stor grad bruker tall fra SSB, vil SSBs definisjon bli brukt. I oktober 2008 besluttet SSB å endre navn på denne befolkningsgruppen, fra «innvandrerbefolkningen» til «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre».[21] Tidligere ble begrepene første- og andregenerasjonsinnvandrere brukt både av SSB og andre. Flere argumenterte for å erstatte begrepene etterkommere og andregenerasjonsinnvandrere med for eksempel begrepet førstegenerasjons nordmenn.[22]
I Norge regnes en person som «innvandrer» etter å ha bodd i landet i seks måneder. Andre lands statistikk har en terskelperiode på 12 måneder før personer regnes som bosatt. Dette berører særlig i hvilken grad sesongarbeidere og langpendling kan regnes som innvandring. SSBs statistikk skiller mellom innvandrerne etter opphavsland, fordelt mellom de ulike verdensdelene. Tidligere brukte SSB en hovedinndeling mellom vestlige og ikke-vestlige innvandrere, denne todelingen er nå erstattet av verdensdelene. I de tilfellene hvor det er behov for en todeling anbefaler SSB at gruppene kalles «EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand» og «Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS».
 |
| Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2014. Kilde SSB |
| Innvandrerne fordeles i åtte hovedkategorier |
Antall[23] | % av innvandrer- befolkningen |
% av total- befolkningen |
|---|---|---|---|
| Norden | 67 201 | 11,2 % | 1,4 % |
| Vest-Europa utenom Norden | 60 325 | 10 % | 1,2 % |
| Øst-Europa | 159 907 | 26,6 % | 3,2 % |
| Asia med Tyrkia | 209 467 | 34,9 % | 4,3 % |
| Afrika | 73 480 | 12,2 % | 1,5 % |
| Sør- og Mellom-Amerika | 19 193 | 3,2 % | 0,4 % |
| Nord-Amerika | 9 533 | 1,6 % | 0,2 % |
| Oseania | 1 816 | 0,3 % | 0,04 % |
Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre etter landsbakgrunn. Tall fra SSB, 1. januar 2011.
Det fantes innvandrere fra 223 forskjellige land i Norge i 2016.[24] Fra 54 av disse landene er det likevel 20 eller færre innvandrere,[25] slik at hovedtyngden av innvandrerbefolkningen kommer fra et mindre antall land.[26][27] Den største innvandrergruppen er fra Polen, og står for omtrent 10 % av den totale innvandrerbefolkningen. Av de øvrige store gruppene innvandrere, som de med svensk eller pakistansk bakgrunn, så utgjør de hver ca. 5 % av innvandrerbefolkningen, slik at totalbildet av innvandrerbefolkningen er sammensatt. Mer enn halvparten av innvanderne har bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika mens om lag halvparten kommer fra Europa[28].
Det bor innvandrere i alle kommunene i Norge.[29] Innvandrerbefolkningens størrelse varierer likevel stort. Oslo har den høyeste andelen. I hovedstaden utgjør innvandrerne 33 prosent av befolkningen (per 1. januar 2016), i alt 214 000 personer.[30] Deretter følger Drammen (28 prosent) og Båtsfjord (27 prosent).
Gjennomgående bor det flere innvandrere i byene enn på bygdene. Norges nest største by, Bergen, ligger likevel omtrent på landsgjennomsnittet med sine 16,8 prosent (per 1. januar 2016).[31] I Trondheim er andelen 13,8 prosent, i Stavanger 22,1 prosent, i Tromsø 12,9 prosent og i Kristiansand 17,5 prosent (alle tall fra 1. januar 2016).[32]
Innvandrerbefolkningen konsentrerer seg vanligvis i visse deler av byene. Særlig er dette bomønsteret tydelig i Oslo. Bydelene Stovner (55,4 %), Søndre Nordstrand (54,2 %) og Alna (52,8 %) har alle et flertall av innvandrere, og Grorud ligger like bak (49,2 %). Dette til forskjell fra Nordstrand (16,9 %), Vestre Aker (17,2 %), Nordre Aker (17,4 %) og Ullern (18,9 %), som alle ligger betydelig under gjennomsnittet i Oslo (tall fra 1. januar 2016).[30] Ser man på den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen isolert, blir forskjellen enda tydeligere. I Vestre Aker har 6,5 prosent av befolkningen innvandringsbakgrunn fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia, mens tilsvarende tall for Stovner er 44,6 prosent (per 1. januar 2016).[33]
Det er også en tendens til at nordmenn uten innvandrerbakgrunn foretrekker å sende barna sine til skoler med en lav andel innvandrere.[34] Dette fører til ytterligere segregering. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre begynte det bare noen få.[35] På 58 av byens 137 skoler hadde mindre enn 50 % norsk som morsmål. I 2010 hadde 40 % av Oslos grunnskoleelever et annet morsmål enn norsk.[36]
Nord-Norge har 9,5% av den norske befolkningen, men bare 5,1% av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen.[37] Innvandrere fra Norden og Russland er overrepresentert i Nord-Norge. Innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Afrika (særlig Somalia og Kongo), Øst-Europa og Latin-Amerika (særlig Chile) er overrepresentert på Vestlandet, og de fleste av disse bor i de største byene Bergen og Stavanger (Stavanger og Rogaland har en stor andel vestlige innvandrere). Vestlandet og Sørlandet har en lav andel asiatiske innvandrere i forhold til Østlandet, selv om en del mennesker fra Thailand og Vietnam er bosatt her. Innvandrere fra Asia og Afrika er overrepresentert i Oslo og Akershus: Over halvparten av alle innvandrere fra disse landene bor i hovedstadsområdet. Innvandrere fra Pakistan og Marokko er i spesielt stor grad bosatt i Oslo, med henholdsvis 71 % og 75 % av alle innvandrere fra disse landene.
Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen som helhet. I 2009 var andelen sysselsatte i arbeidsdyktig alder 64% for innvandrere mot 76% for personer uten innvandrerbakgrunn.[38] Manglende språkferdigheter og mangel på dokumentert kompetanse er de vanligste forklaringene på dette.[39] Sysselsettingen øker med botid i Norge. Det er markerte forskjeller mellom innvandrere av ulik nasjonalitetsbakgrunn. Innvandrere fra EU-land og andre vestlige land har høy sysselsettingsandel. Innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har betydelig lavere deltakelse i arbeidslivet. I 2009 var sysselsettingsandelen for denne gruppen 55 pst.
Det er et tydelig skille mellom førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd mer eller mindre enn fire år i Norge. Et tilsvarende skille går ved 10 års botid. De med lengst botid klarer seg i all hovedsak best, og etterkommerne gjør det bedre enn de som har innvandret selv.[39]
En rapport fra SSB i 2008 viste at det var liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid.[40]. En rapport fra SSB i 2012 som undersøkte andelen aktive (i arbeid eller under utdannelse) blant unge mellom 20 og 29 viste at ungdom med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn hadde noe lavere aktivitetsgrad enn majoriteten, henholdsvis 6.7 prosentpoeng lavere aktivitet for etterkommere og 11.8 prosentpoeng lavere aktivitet for gruppen som var innvandret til Norge før fylte 18 år.[41]
En undersøkelse fra 2005/06 viser at andelen som bor i enebolig og som eier bolig har økt siden 1996.[42] Pr 2006 eier 45 % av innvandrerne sin egen bolig.[43] Dette er en økning fra 22 % i 1996. Andelen som eier andel i borettslag har sunket fra 32 % til 18 %. Andelen som er leietakere har gått ned fra 46 % til 37 %. God bostandard og lang botid i Norge henger tett sammen, og bostandard må sees også som en viktig indikator på integrering og privatøkonomisk stabilitet. De gruppene hvor flest nå bor i enebolig er vietnamesere og pakistanere. Somaliere og irakere har på sin side dårlige boforhold; begge er grupper med kort gjennomsnittlig botid.
Innvandrerfamiliene har fortsatt noe dårligere boliger enn gjennomsnittet av befolkningen. Andelen som bor trangt har både objektivt og subjektivt gått ned fra 1996 til 2006. 45 % av innvandrerne bor i en bolig som etter norske normer regnes som trang.[44] Likevel er det bare ca. 20 % som oppfatter boligen som for liten.
Bildet av innvandrernes deltagelse i utdanning har mange sider.[45] På den ene siden er det flere med innvandrerbakgrunn som avbryter videregående skole, mens det på den andre siden er større sannsynlighet for at innvandrere fortsetter med høyere utdanning etter fullført videregående skole. 90 % av alle ungdommer mellom 16 og 18 år går i videregående skole. For førstegenerasjons innvandrere var andelen 70 %, og for andregenerasjons innvandrere var andelen 88 %. Fullføringsgraden er imidlertid lavere for innvandrere.
Tall fra 2005 viser at 23 % av alle som fullførte videregående skole begynte i høyere utdanning samme høst. Andelen blant førstegenerasjons innvandrere var 30 %, og blant etterkommerne begynte hele 45 % i høyere utdanning. Andelen studenter i aldersgruppen 19-23 år er 30 % for hele befolkningen, 18 % blant førstegenerasjons innvandrere og 33 % blant etterkommere.
Enkelte ytringer tyder på at det finnes et sterkere utdanningspress i noen innvandrergrupper enn i befolkningen som helhet.[46]
Det er ikke gjort mye forskning om innvandreres helse i Norge, men noe kunnskap finnes. Et viktig trekk ved studiene som er gjort viser at sykdomsbildet mellom innvandrergrupper kan være større enn mellom enkelte innvandringsgrupper og øvrige befolkning. Statistisk sentralbyrå gjennomførte to omfattende undersøkelser i 1995 og 1996[47] og 2005/2006.[48]
I den første undersøkelsen fant man at flere nordmenn er mer kronisk syke enn innvandrere. Samtidig rammes ikke-vestlige innvandrere hardere når de først blir syke, og dette kan føre til større konsekvenser for deres livskvalitet. I den andre undersøkelsen fant man blant annet at innvandrere og etterkommere vurderer sin helse som noe dårligere enn øvrige befolkningen. En oversikt over andre undersøkelser er lagt ut på MIGHEALTHNET, som er en interaktiv database om migrasjon, minoriteter og helse.[49] Databasen drives av NAKMI (Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse).
Sett i forhold til sin andel av den totale befolkningen, er – hovedsakelig ikke-vestlige – innvandrere overrepresentert som gjerningspersoner og ofre i en rekke ulike kriminalstatistikker, og i større grad for mer alvorlig kriminalitet.[50][51] Dette kan leses i statistikker basert på den kriminaliteten som rettsapparatet får kjennskap til, og for noen lovbrudd som blir spurt om i selvrapporteringsundersøkelser. Ellers ligner befolkningen med innvandringsbakgrunn i stor grad på den øvrige når det gjelder spredningen av kriminalitet: De aller fleste blir aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få, som oftest unge, menn.
Kriminalitet blant innvandrere og innvandrerungdom kan langt på vei forklares med de samme mønstre som brukes for å observere annen kriminalitet: Manglende deltagelse i skole og arbeidsliv, økonomiske forhold og boforhold, foreldres utdanningsnivå og deltagelse i arbeidslivet. Mye av overrepresentasjonen kan, statistisk sett, også forklares ved at innvandrere som gruppe skiller seg fra den norske befolkningen, demografisk og i forhold til levekår. Innvandringsbefolkningen er yngre, bor oftere i byer, har lavere inntekt og flere levekårsproblem enn – og kan dermed ikke direkte sammenlignes med – den øvrige befolkningen. Både det å være mann, å være ung, det å ikke ha fullført videregående skole, eller å ha foreldre med lav utdanning er av større betydning enn innvandrerbakgrunn for hvorvidt en blir registrert som gjerningsperson av politiet (å bo i Oslo omtrent den samme). I tillegg finnes det tendenser i statistikken som tyder på at politiets kontroll er sterkere overfor personer med ikke-vestlige bakgrunn enn for befolkningen ellers.[52]
Alle innvandringsgrupper kan heller ikke sees under ett. Andregenerasjons innvandrergutter har en tendens til å være mer representert enn første generasjon. Og jenter med innvandringsbakgrunn er underrepresentert i forhold til andre jenter. I tillegg til «vestlige» innvandrere generelt, er innvandrere fra noen «ikke-vestlige» land (som Kina og Filippinene) også tydelig underrepresentert i statistikk over personer straffet for kriminalitet.[53][54]
Alle lands statistiske byråer definerer ikke «innvandrere» og «innvadrerbefolkning» likt. Mange offentliggjør heller ikke detaljert statistikk. Dermed kan det ofte være vanskelig å sammenligne innvandringstall. Tallene for Sverige, Danmark, Island og Finland nedenfor følger likevel SSBs definisjon og skal derfor være sammenlignbare.
I Sverige utgjorde personer med utenlandsk bakgrunn, dvs. personer født i utlandet og personer født i Sverige som har to utenlandske foreldre, 2 187 000 personer per 31. desember 2015, tilsvarende 22,2 % av totalbefolkningen. Av disse var 1 676 000 født utenfor Sverige (17,0 % av totalbefolkningen).[55] De største innvandrergruppene, beregnet etter tallet på utenlandsk fødte, var fra Finland, Irak, Serbia (Jugoslavia), Iran og Bosnia. I Stockholm var 31,1 prosent av befolkningen innvandrere (i 2014)[56], i Göteborg 31,7 prosent (i 2013)[57] og i Malmö 41,7 prosent (i 2014).[58]
I Danmark utgjorde innvandrerbefolkningen (per 1. januar 2016) 704 000 personer, eller 12,3 % av totalbefolkningen.[59] Av disse var 541 000 født utenfor Danmark (9,5 prosent av totalbefolkningen). De største innvandrergruppene var fra Tyrkia, Irak, Tyskland, Libanon, Bosnia-Hercegovina og Pakistan.[60] I København var 22,2 % av befolkningen innvandrere, i Aarhus 15,5 %prosent og i Odense 14,5 % (alle kommunetallene fra 2014).[61]
På Island utgjorde innvandrerbefolkningen (per 1. januar 2015) 33 000 personer, tilsvarende 10,0 % av befolkningen. Av disse var 29 000 født utenfor Island (8,9 % av totalbefolkningen).[62] De største innvandrergruppene var fra Polen, Filippinene, Litauen, Tyskland og Thailand.[63] I Reykjavík var 11,6 % av befolkningen innvandrere (tall fra 2014).[64]
I Finland utgjorde innvandrerbefolkningen (per 31. desember 2014) 323 000 personer, tilsvarende 5,9 % av befolkningen. Av disse var 273 000 født utenfor Finland (5,0 % av totalbefolkningen).[65]
Utdypende artikkel: Polakker i Norge
Siden 2004 har polakker vært den raskest økende innvandrergruppen i Norge, og siden 1. januar 2008-statistikken har polakkene vært den største innvandrergruppen men i dag[når?] er dette Ukrainere.[trenger referanse] Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene. Størstedelen av innvandrerne fra Polen er unge menn, ofte håndverkere.[76][77] Det er også økende familieinnvandring fra Polen. Av den polske innvandrerbefolkningen på 115 416 personer pr. 1. januar 2020 er 14 263 født i Norge.[4] Det betyr at det er en stor andel førstegenerasjonsinnvandrere som ikke har etablert seg i Norge og fått egne barn her enda.[78]
Utdypende artikkel: Svensker i Norge
Personer med bakgrunn fra Sverige er den nest største innvandrergruppen i Norge. Det er få av de svenske innvandrerne som er andre generasjons; det skyldes blant annet at svenske innvandrere i de fleste tilfeller er gift med og får barn med nordmenn, eller at de, når de får barn, ofte flytter tilbake til Sverige.
Når kun 15 % av de svenske innvandrerne har norsk statsborgerskap (som de kan få etter 2 års botid), kan det enten skyldes at det er stor sesongmigrasjon, eller at nordiske statsborgere har så store rettigheter i Norge at behovet for statsborgerskifte ikke er til stede. Mange av de svenske innvandrerne er unge, og oppholder seg forholdsvis kort tid i Norge. Til forskjell fra annen innvandring til Norge, skjer det også en stor utvandring til Sverige fra Norge, slik at flyttestrømmen kan svinge i begge lands favør. Migrasjonen mellom Norge og Sverige er svært konjunkturfølsom og avhenger av arbeidsmarkedet i begge landene.[79]
I 1865, da nasjonal bakgrunn for første gang ble registrert i norske folketellinger, var innvandrere fra Sverige den klart største gruppen med 15 784 personer av totalt 21 247 (74%).
Utdypende artikkel: Somaliere i Norge
Personer fra Somalia er den fjerde største innvandrergruppen i Norge og omfatter 28 402 personer (2021).[4] De fleste har kommet til Norge som flyktninger, og har kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998, med et toppår i 2002.
Utdypende artikkel: Pakistanere i Norge
Personer av pakistansk opprinnelse er den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge, med første-, annen- og tredjegenerasjons pakistanere som utgjør totalt 48 000 innbyggere (2020).[4] De første innvandrerne fra Pakistan kom som arbeidsinnvandrere i 1967, og en forholdsvis stor andel av dem (30 %) har bodd i Norge i mer enn 25 år. 77 % er norske statsborgere.
71 % av norsk-pakistanerne bor i Oslo, og 85 % i Oslo/Akershus. Dette er den høyeste osloandelen av noen innvandrergruppe, og norsk-pakistanere utgjør 3,67 % av innbyggerne i Oslo. 85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen). Norsk-pakistanere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning og politikk.[80][81][82][83][84] Pakistanske menn er noe mer yrkesaktive enn gjennomsnittet av innvandrerbefolkningen, mens pakistanske kvinner har mye lavere andel yrkesaktive enn gjennomsnittet av innvandrerbefolkningen.[85][86] Pakistanske innvandrere er blant gruppene med det største kjønnsgapet i sysselsetting, mens forskjellen i sysselsetting blant deres etterkommere er så godt som utvisket.[87][88]
.png)
Utdypende artikkel: Irakere i Norge
Personer med bakgrunn fra Irak og den autonome regionen Kurdistan er den sjette største innvandrergruppen i Norge, og omfatter 34 268 personer (2020).[4] De fleste irakerne eller kurdere har kommet til Norge som flyktninger, eller gjennom familiegjenforening. Irakerne har relativt kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998. Det er en overvekt av menn blant norsk-irakerne, og relativt mange har giftet seg med en norsk statsborger. Irakerne bor forholdsvis spredt i Norge. Bare 27 % bor i Oslo. De fleste irakisk-arabere og irakisk-kurdere i Norge er muslimer, men det er en stor kristen minoritet.
Utdypende artikkel: Vietnamesere i Norge
Det er 21 721 av vietnamesisk opprinnelse i Norge (1. januar 2014). De første vietnamesiske flyktninger kom som båtflyktninger etter Vietnamkrigen i 1975. De fleste båtflyktningene kom i tidsperioden 1978–1985. Senere innvandrere fra Vietnam har for det meste kommet som økonomiske flyktninger eller gjennom familiegjenforeninger.
En fjerdedel av norsk-vietnameserne bor i Oslo. Norskvietnamesere er mindre engasjert i politikk enn befolkningen som helhet. Forholdsvis mange innvandrere fullfører høyere utdanning. Det er 10 % høyere sannsynlighet for en vietnameser enn for en av majoritetsbefolkningen å fullføre høyere utdanning.
Utdypende artikkel: Bosniere i Norge
Det er 16 845 innbyggere i Norge som stammer fra Bosnia-Hercegovina. De fleste kom i løpet av Bosnia-krigen fra 1992 til 1995, og mange kom som familier. Alderssammensetningen ligner i stor grad på alderssammensetningen i hele befolkningen i Norge. Bosnierne bor over hele Norge, og bare 13 % bor i Oslo. Bosniere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning, høy sysselsetting og liten andel sysselsatte i «typiske innvandrernæringer».
Utdypende artikkel: Tyrkere i Norge
Det er 17 345 innbyggere av tyrkisk opprinnelse i Norge. Personer med flyktningbakgrunn fra Tyrkia er stort sett kurdere.[92] De første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere på 1960- og 1970-tallet. De kom fra en relativ middelklasse, og var verken spesielt rike eller fattige. Om lag en tredjedel bor i Oslo. Det er også en stor tyrkisk minoritet i Drammen. Relativt få tyrkere tar høyere utdannelse.[trenger referanse]
Utdypende artikkel: Iranere i Norge
Historien om norsk-iranere begynte i kjølvannet av den islamske revolusjonen i 1979. I løpet av 1950- og 60-tallet hadde Iran vært inne i en prosess med vestlig orienterte reformer i et autoritært monarki ledet av Pahlavi-dynastiet.[93] Dette førte til offentlig misnøye, og samtidig med den stadig mer autoritært regime brøt massive protester ut, som til slutt resulterte i at sjahen ble styrtet og etableringen av den islamske republikken.[94] En stor del av iranerne kom som flyktninger (90 % per 2007) og en stor del kom på slutten av 1980-tallet. Omtrent halvparten bor i Oslo og Akershus.[95]
Ifølge SSB var det 16 462 iranskfødte bosatt i Norge i 2016.[96] De fleste iranere i Norge kommer fra persisktalende fylker i Iran. Omtrent 40% av iranere i Norge er kurdere som kommer fra kurdisktalende provinser i Vest Iran inkludert Kurdistan provins og Vest-Aserbajdsjan. 8% er Azeri-tyrkere fra Øst-Aserbajdsjan og Ardabil, 4% har opprinnelse fra Luristan provins, og 2% er nord-iranere.[trenger referanse]
Iranske innvandrere er den innvandrerkategorien som føler størst tilhørighet i Norge, ifølge en undersøkelse i 2017.[97] Iranske innvandrere har relativt høy sysselsettingsandel noe som blant annet skyldes utdanningsnivå i Iran og at iranske kvinner er godt utdannet. Personer med iransk bakgrunn tar lang utdanning i Norge.[98][95]
Utdypende artikkel: Filippinere i Norge
Innvandrergruppen fra Filippinene utgjør 16 431 personer, hvorav 14 903 er 1.generasjons innvandrere (2012).[99] Den filippinske innvandrergruppen er nokså uensartet. Mange av filippinerne er godt utdannede kvinner som gifter seg med norske menn. Andre er filippinske sjøfolk, mest menn, som har fått opphold i Norge etter å ha hatt hyre på norske skip. Det er fire ganger så mange kvinner som menn blant de filippinske innvandrerne. Ingen annen innvandrergruppe har så mange barn med en norskfødt og en utenlandskfødt forelder. En tredjedel av norsk-filippinerne bor i Oslo, for øvrig bor det innvandrere fra Filippinene i over 200 norske kommuner. Norsk-filippinerne er godt integrert, med høy sysselsetting, god valgdeltagelse og høy utdanningsdeltagelse blant etterkommerne.
Utdypende artikkel: Russere i Norge
Innvandrere fra Russland utgjør 18 770 personer.[trenger referanse] En tredjedel av disse er flyktninger fra Tsjetsjenia,[trenger referanse] mange av de øvrige er russiske kvinner som kommer til Norge for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Norsk-russerne er en av innvandrergruppene med høyest andel kvinner, og mange av disse kvinnene er høyt utdannede. Det er relativt få andregenerasjons norskrussere, i alt 540 personer; til sammenligning er det 1 500 barn i Norge med én norsk- og en russiskfødt forelder.[trenger referanse] Relativt flest norsk-russere bor i Finnmark, hvor de utgjør 1,2 % av befolkningen.[trenger referanse]
Innvandrere fra Kosovo er blitt statistisk mer synlig etter at SSB utskilte tallet fra tallet for Serbia.[trenger referanse] Kosovo erklærte sin uavhengighet fra Serbia i 2008, og mange land har anerkjent dette. Kosovarene i Norge utgjør 14 408 personer. Dette er alt overveiende albanere (i tillegg 1 500 etniske albanere kommet fra Makedonia og 400 albanere fra selve Albania). Størsteparten av kosovoalbanere i Norge er muslimer.[trenger referanse]
Alle de ovenfor nevnte grupper er representert med minst 10 000 personer fast bosatte i Norge. Ikke særskilt omtalt er dem med innvandrerbakgrunn fra Danmark (19 220 i 2008), Tyskland (17 472), Serbia (14 542), Sri Lanka (13 163) og Storbritannia (11 784).
I kjølvannet av dem representert med over 10 000, kommer femten andre grupper, som alle teller mer enn 3 000. Ifølge SSB pr. 1. januar 2009 dreier det seg om:
Den første ikke-vestlige innvandreren som møtte på Stortinget var Athar Ali (RV, Oslo), som møtte som vararepresentant 23.-25. mars 1994 for Erling Folkvord. Norskpakistanske Shahbaz Tariq (Ap, Oslo) var vararepresentant 1989–2005; og møtte fast mens Bjørn Tore Godal var statsråd i oktober 1997 og under Stoltenberg 1 (mars 2000–oktober 2001).
Afshan Rafiq (H, Oslo), som er andregenerasjons norskpakistaner, var fast møtende representant 2001–2005, og vararepresentant 2005–2009. I perioden 2005–2009 var Saera Khan (Ap, Oslo) fast møtende representant.
Akhtar Chaudhry (SV) ble i 2009 den første ikke-vestlige innvandreren som ble medlem av Stortingets presidentskap; Chaudhry er født i Pakistan.[101] Han har vært fast møtende vararepresentant for Kristin Halvorsen etter at Heidi Sørensen, som første vararepresentant, ble statssekretær oktober 2007. Han var også vararepresentant 2001–2005.
Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var den andre innvandreren i nyere tid som var statsråd (Barne- og familiedepartementet, oktober 2007 – februar 2008).[102] Tidligere har Nita Kapoor (Ap) vært rådgiver i Kulturdepartementet 1996–1997 og Fatma Bhanji Jynge (Ap) statssekretær i Kommunaldepartementet en kort periode 2000; Hadia Tajik (Ap) var rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006, stortingsrepresentant fra 2009 og statsråd 2012–2013.
Innvandrere er underrepresentert i lokalpolitikken.[103] Ved kommunestyrevalget i 2003 ble det valgt inn 11 138 faste representanter i landets kommunestyrer, herav 92 ikke-vestlige innvandrere. Dette utgjorde en andel i underkant av 1 prosent av representantene, på samme tid utgjorde denne gruppen over 5 prosent av befolkningen.
Harjeet Jassal var varaordfører på Røst fra 2003 til 2007, og ble den første ikke-vestlige innvandrer i et så[klargjør] fremtredende verv.[104]
Innvandrere og flyktninger som kommer til Norge har satt flere typer spor i kulturen, både kultur skapt av etniske nordmenn, og kultur skapt av innvandrerne selv.
Det finnes foreløpig få eksempler i reklame og film/teater for voksne på at innvandrere deltar som ordinære aktører; i den grad de medvirker, er det i kraft av å representere innvandreren. Motsatt er det i nyere norsk fjernsynsdramatikk for barn og ungdom lagt vekt på å demonstrere vennskap mellom barn med ulik bakgrunn.[trenger referanse]
Historisk sett er de fleste trossamfunn i Norge oppstått som følge av innvandring. Som følge av økt innvandring fra 1965 av har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge. De fleste medlemmer av islamske trossamfunn er innvandrere fra India, Pakistan, Irak, Tyrkia, Somalia og andre muslimske land; mens innvandrere fra Filippinene, Polen og Chile og flere andre land i stor grad tilhører den katolske kirke. Den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper, og betjener nå folk fra ca. 150 land med sjelesorg på mer enn 20 språk. Det er i dag[når?] mellom 200 000 og 230 000 katolikker i Norge. Fordi de fleste med katolsk bakgrunn går i kirken uten å være registrert, er det offisielt bare 57 000 katolikker i Norge.[105] Det er betegnende at St. Olav katolske menighet i Oslo i perioden 1997–2002 feiret messe på 24 forskjellige språk.[106]
I 2008 var det 163 180 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge fra land der islam er hovedreligion.[107] En god del av disse innvandrerne er dog ikke muslimer, da eksempelvis land som Libanon, Sudan, Nigeria og Bosnia-Hercegovina har en befolkning der mellom 40 og 80 % er av islamsk tro. Den totale innvandrermassen var samme år på 716 967, som betyr at ca. 88,2 % av innvandrerbefolkningen kom fra land der en annen religion enn islam er hovedreligion.[108]
| Trossamfunn og tilskuddsutløsende |
1971 | 1980 | 1990 | 2000 | 2010 | 2012 | 2013 | 2015 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Islam | 1 006 | 19 189 | 56 458 | 98 953 | 112 236 | 120 882 | 141 027 | |
| Den katolske kirke | 9 366 | 13 923 | 26 580 | 42 598 | 66 972 | 102 286 | 121 130 | 95 655 |
| Buddhisme | 3 012 | 7 031 | 13 376 | 15 436 | 16 001 | 17 977 | ||
| Ortodokse kirker | 1 222 | 2 315 | 8 492 | 11 205 | 12 959 | 17 476 | ||
| Hinduisme | 1 303 | 5 175 | 5 690 | 6 797 | 8 181 | |||
| Sikhisme | 1 078 | 1 772 | 2 713[111] | 2 975[111] | 3 323 | 3 429 | ||
| Bahai | 1 012 | 1 088 | 1 122 | 1 134 | ||||
| Jødedom | 803[111] | 819[111] | 788 | 747 |
Denne oppstillingen kan ikke vise i hvilken grad innvandrere fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika tilhører protestantiske kirkesamfunn. Men fenomenet er såpass merkbart at det er oppstått flere utenlandske menigheter, eller grupperinger innen allerede etablerte protestantiske trosfellesskap, særlig blant baptister og forskjellige grupper av pinsevenner.
Den gresk-ortodokse kirken fikk sin spede start i Norge med greske innvandrere i Oslo. I begynnelsen hadde de ikke eget lokale, og fikk prest på besøk fra Sverige kun en gang i måneden[112]. I dag har de egne lokaler i Maria bebudelses kirke i Oslo.
Gravferdsfirmaet Al-Khidmat ble etablert i 2002, og er Norges første og eneste muslimske begravelsesbyrå. Byrået avvikler flere hundre begravelser i året, og søker så langt som mulig å ivareta islams bestemmelser om begravelse innen 24 timer. Halvparten av alle norsk-pakistanere begraves i Norge, mens halvparten begraves i Pakistan. Andelen som begraves i Norge er økende.[113]
Barnetimeboka Toya (1955) handlet om ei jente som kommer til Norge som flyktning fra et europeisk land i krig. Boken fikk uventet aktualitet da det året etter brøt ut opptøyer i Ungarn, og mange ungarske flyktninger kom til Norge. Boken var skrevet som en skrivestafett av 16 norske barn, og ble sendt som opplesning i Barnetimen. Den ble filmatisert i 1956.
Den første barneboka som skildrer innvandreres møte med Norge er Aimée Sommerfelts Den farlige natten (1971), om en italiensk familie som etablerer seg i et norsk kystsamfunn. Sommerfelt skrev også boken Reisen til ingensteder (1974) om sigøynernes kultur. Sverre Asmerviks Og så kom vi til Norge... (1977) er karakteristisk for 1970-tallets sosialrealisme.[trenger referanse]
Den første boka skrevet i Norge av en ikke-vestlig innvandrer var Pakkis (1986) av den da 16 år gamle forfatteren Khalid Hussain. Hussain skrev senere kriminalromanen Ondt landskap (1990), og har laget film. Norskpakistanske Nasim Karim har skrevet romanen Izzat: for ærens skyld (1996). Adelheid Seyfarth har skrevet romanen Fars hus (2005), med basis i egne erfaringer med det multikulturelle Norge.[114]
Romanen Fundamentalt nå (2002) ble skrevet av Steffen R.M. Sørum under psevdonymet Kazzab Al-Abyad. Torgrim Eggens Hilal (1995) er en roman om kjærlighet og kulturmøter i et tenkt, fremtidig Oslo.
Sju norske byer har siden 1995 inngått samarbeid med skribentorganisasjonen Norsk PEN om en ordning med fribyforfattere, en beskyttelse og en talerstol for forfulgte forfattere. Den første byen og forfatteren var Stavanger, som i 1995 tok imot Araz Elses fra Aserbajdsjan.
Den første norske filmen som tematiserer møtet med ikke-vestlige innvandrere er Afrikaneren (1966).[115][116] Wenche Foss spiller moren som møter datterens (Lise Fjeldstad) nye kjæreste (Earle Hyman). Filmen var basert på en novelle av Sigurd Evensmo. I filmen Øye for øye (1985) er hovedpersonen en innvandrer (Amjad Munir) som ikke tør å ta affære når han blir vitne til at arbeidsgiveren hans begår et lovbrudd. Frøydis Armand spiller hovedpersonens kjæreste. Filmen ble regissert av norsk-italienske Gianni Lepre.
Barnefilmen Bak sju hav (1991) av norskpakistanske Saeed Anjum og norske Espen Thorstenson skildrer en åtteårig gutts reise fra Lahore til Norge for at familien skal gjenforenes med faren. Også Mendel (1997) av Alexander Røsler skildrer en gutts møte med Norge, denne gang en jødisk flyktning på 1950-tallet. I Schpaaa (1998) av Erik Poppe skildres med en autentisk intensjon et ungdomsmiljø på Oslo øst; de fleste av ungdommene har innvandrerbakgrunn, og alle er på vei nedover skråplanet mot en kriminell karriere.
Filmen Bryllupet (2000) av Leidulv Risan skildrer et kjærlighetsforhold mellom en norsk mann (Mads Ousdal) og en norsk-irakisk kvinne (Susan Badrkhan), og konfliktene som oppstår i møtet med hennes foreldres forventninger. Filmen Izzat (2005) av norskpakistanske Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer andregenerasjons norskpakistanske innvandrere på vei inn i gjengkriminalitet på 1980-tallet. Khalid Hussains Import-eksport (2006) skildrer forholdet mellom norsk gutt, norskpakistansk jente og norskpakistansk far; i rollene: Talat Hussain, Iram Haq og Bjørnar Lisether Teigen.
I Marius Holsts Blodsbånd (2007) er hovedpersonen en 15-årig gutt som kommer fra Kosovo til Norge for å finne igjen faren, bare for å oppdage at faren er viklet inn i et mafia-nett.
Fjernsynsprogrammet Migrapolis ble sendt på NRK fra 1997 til 2016. Programmet, som har en overvekt av innvandrere i redaksjonen, skildrer innvandreres liv og integrering i Norge, og vant prisen Gullruten i 2007.
Da kinarestauranten «China House» ble etablert av Chen Te Hu i Sofies gate i Oslo i 1963 var det landets første innvandrerrestaurant.[117] Anno 2007 finnes det kinarestauranter i 158 av landets kommuner.
Rotisseriet/restauranten La petite cuisine ble også etablert i 1963, i Cort Adelers gate på Frogner, og regnes av noen som det første glimt av et internasjonalt kjøkken i Norge.[118]
De første kinarestaurantene ble startet av kinesiske sjømenn som etter fem års tjeneste på norske skip hadde fått oppholdstillatelse i Norge.[119] Få av dem hadde kokkeutdannelse, men mange kom fra en kultur hvor menn deltok i matlaging i like stor grad som kvinner. De første årene ekspanderte kinarestaurantene langsomt; i 1972 fantes det bare 5 av dem. Den store veksten kom på 1980-tallet: i 1987 var annenhver nye restaurant i Oslo en kinarestaurant. Pr 2002 var 95 av Oslos ca. 800 restauranter kinarestauranter.
Og det kom flere andre restaurant-typer.[118] Den første amerikanske pizzarestauranten var Peppes Pizza i 1970. I 1975 kom Bella Napoli, den første italienske restauranten. I 1982 var Maharaja første indiske restaurant i Fredensborgveien 24 i Oslo. Den første sushirestauranten ble etablert i 1985.[120] Nippon Art var likevel bare en forløper, og et avantgardetilbud for få. Det tok mer enn 15 år før sushi ble alminnelig blant folk flest.
Matvanene spredte seg fra restaurantene og inn i husholdningene. Journalist Arnhild Skre og TV-kokk Ingrid Espelid Hovig samarbeidet i 1988 om kokeboka Innvandra mat, som presenterte og introduserte etnisk mat fra flere kulturer.[121] I dag sier 76 % av nordmenn at de «liker utenlandsk mat».[118] De vanligste inspirasjonskildene er mat fra middelhavslandene og fra asiatiske land.[122] Flere av de innvandrede matskikkene adopteres først av trendsettermiljø, som flytter videre til nye trender når matvanene får bred oppslutning.[123][124]
I 2006 introduserte regjeringen et tilbud om en frivillig seremoni for markering av norsk statsborgerskap.[125] Tilbudet gis til alle over 12 år som får norsk statsborgerskap etter 1. september 2006. Det er frivillig for personer under 18 år å avlegge troskapsløfte. Personer fra 18 år må avlegge troskapsløfte. Seremonien, som arrangeres av fylkesmannen i de ulike fylkene skal være «en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap». Det er utgitt en egen bok som deles ut til alle som deltar i seremonien.
De fem første frivillige seremoniene ble arrangert 17. desember 2006. Våren 2007 ble det arrangert statsborgerseremonier i alle landets fylker.
Migrantoverføringer vil si at migranter sender penger tilbake til familie i opphavsland. Norske innvandrere sender penger hjem i samme omfang som andre lands innvandrere.[126] De fleste som svarer i undersøkelser viser til omsorg for foreldre som hovedgrunn til overføringene. Overføringene varierer i en viss grad med botid. De første årene er overføringene små, de tar seg opp når innvandrerne er etablert, og det er lite som tyder på at de går ned med lang botid i Norge. Både arbeidsinnvandrere og flyktninger sender penger, i omtrent like stor grad.
Betydningen av migrantoverføringene fra Norge er størst i landene Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Serbia og Montenegro og Somalia.[127] Dette er beregnet utfra migrantoverføringenes kjente andel av landenes BNP, og hvor stor andel av landets emigranter som bor i Norge.
Utdypende artikkel: Norsk innvandringshistorie
De første innvandrerne vi kjenner i norsk historie, er like gamle som historien om den norske staten. De to første kongene over hele Norge – Harald Hårfagre og Eirik Blodøks – var begge gift med danske kongsdøtre: Ragnhild Eiriksdatter og Gunhild Kongemor. De aller fleste av de tidligste norske kongene fant sine dronninger gjennom nordiske allianser, og det er sannsynlig at det var disse alliansene som ga Harald og Eirik den nødvendige makten.[131] Annen, tidlig innvandring omfatter munker (som Ansgar) fra England og fra kontinentet, og slaver fra blant annet Irland.
Senere innvandringshistorie omfatter hanseater, danske embetsmenn i den dansk-norsk helstatens periode fra 1500-tallet til 1814, tyske bergmenn i gruvedriftens tidsalder, rallarer som deltok i jernbanebygging og annet anleggsarbeid. På 1700 og 1800-tallet var det en betydelig innvandring til Finnmark og Troms fra Finland, særlig i forbindelse med hungersnøden i Finland i 1860-årene. Denne befolkningsgruppen er i dag kjent som kvener. Fra 1870-årene av kom sveitsere som ble sveisere i meieridrift og storfehold.
Ungarerne kom til Norge etter opptøyene i 1950-årene, tsjekkerne kom etter 1968, og chilenerne etter 1973. Arbeidsinnvandringen som begynte i 1960-årene – først fra India og Pakistan, utvidet seg og etter hvert til å omfatte flere land. Fra 1970-årene av kom flyktninger fra Vietnam, Irak, Jugoslavia, Afghanistan og flere andre land.
Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene.[79] EU-utvidelsen førte til store endringer i de registrerte flyttestrømmene til Norge, mest fra Polen og Litauen. Fra disse to landene økte innvandringen med henholdsvis 127 og 70 prosent fra 2005 til 2006. Dessuten har det de siste ti årene kommet et økende antall kvinner fra særlig Russland, Thailand og Filippinene for å gifte seg med norske menn. Antallet innvandringsekteskap er økende: i 1990 fikk 1300 personer opphold i Norge for gifte seg; mens det tilsvarende tallet for 2006 var 4500.[132] Innvandrerbefolkningen er yngre enn gjennomsnittet av hele befolkningen i Norge, og er med på å holde gjennomsnsittsalderen i befolkningen nede.[133]
Innvandringen til Norge kan forklares både med behov og muligheter i det norske samfunnet, og med forhold i samfunnene som innvandrerne har reist fra.
Utdypende artikkel: Jøder i Norge
Allerede den kristenretten Olav den hellige satte opp på Moster i 1025, krevde at alle kongens undersåtter skulle være kristne. Fram til 1851 var jøder uavbrutt uønsket i Norge i 826 år.[134] Etter de katolske kristnes gjenerobring av Sør-Spania (Granada) i 1492 og den påfølgende anti-jødiske politikken (som følge av mistenksomhet mot både jøder og muslimer pga. den langvarige muslimske ekspansjonen og okkupasjonen av Spania) flyktet likevel en del iberiske (sefardiske) jøder til Nord-Europa og fikk opphold der. Enkelte norske byer lot katolikker og jøder oppta handelsnæring, åpent eller i skjul. Kong Frederik IIs fremmedlov av 1569 fastslo at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager – eller henrettes.[135] Forbudet mot utøvelse av annen religion enn statens egen lutherske kirke gjaldt for øvrig alle mennesker, og endog norske ikke-lutherske kristne var uten rettigheter fram til 1800-tallet, da Norge fikk dissenterloven av 1845 som 6 år senere ble etterfulgt av en lov som også omfatter rettigheter for jøder.
Det første eksplisitte forbud som nevnte jøder spesielt, vedtok Christian IV i 1651, men noen år etter fikk de iberiske jødene dispensasjon. Fra 1687 måtte jøder i Norge ha leidebrev. Flere iberiske jøder tok opphold i landet som handelsborgere på 1600-tallet, men på 1700-tallet ble forbudet håndhevet nesten totalt.[136] I Danmark gikk utviklingen motsatt vei – allerede i andre halvdel av 1600-tallet fikk jødene oppholde seg i landet, og endog ta akademiske grader.[137]
Eidsvoldsmennene vedtok i 1814 en Grunnlov som, med 94 mot 7 stemmer, uttrykte (§2): ...Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. I 1844 ble to personer arrestert i Christiania og politiet fant ut at de to hadde brutt jødeparagrafen. Morgenbladet skrev i en kommentar at de to hadde bidratt til «at befæste den temmelig udbredte Tro, at Landet vil blive oversvømmet af Skakrere og Bedragere, om Forbud mod Jødernes Adgang til Riget ophæves». «Sjakrer» var på den tiden en nedsettende betegnelse på jødiske omreisende kjøpmenn, synonymt med svindler.[138] I juli 1851 ble jødeparagrafen opphevet, i september ble det tillatt for jøder å utøve sin religion og i 1852 bosatte den første jøde seg i Oslo.[139] Innvandringen økte etter 1880, mange jøder kom da til Norge som følge av antisemittisme i Russland og Øst-Europa for øvrig. I 1892 ble den første synagoge opprettet i Oslo. Under andre verdenskrig ble 730 norske jøder drept. Den totale jødiske befolkningen ved krigsutbruddet var ca. 2 100.
Jødene i Norge er et eksempel på en historisk innvandringsgruppe som er godt integrert, men som allikevel har holdt på sin egen identitet.[trenger referanse] De har i dag status som nasjonal minoritet. Det er synagoger i Oslo og Trondheim, og mange jøder bor i eller nær disse byene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
