gruppe av befolkningen i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Norsk-pakistanere er en betegnelse på norske innbyggere som har to pakistanskfødte foreldre. Per 1. januar 2022 var det 40 028 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 21 912 var innvandrere og 18 116 var norskfødte etterkommere.[3] De første norsk-pakistanerne kom i midten og slutten av 1960-årene som arbeidsinnvandrere da innvandringspolitikken var liberal. Siden år 2000 har pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering avtatt.
.jpg)
Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, er godt integrert med høy deltagelse i høyere utdanning. Førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Pakistan, er ikke like godt integrert. Førstegenerasjons norsk-pakistanere har også høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge; 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen.
Norsk-pakistanere bor hovedsakelig i Oslo og Akershus, og 85 % bor i egen eid bolig, samme nivå som etniske nordmenn. Blant minoritetsgruppene i Norge har de kanskje den sterkeste politiske representasjonen. De fleste norsk-pakistanere er muslimer og de verdsetter å være en del av Norge. De lar seg ikke anfekte av religiøst diskriminerende holdninger og islamofobi. Norsk-pakistanere bidrar også til å spre norsk kultur til Pakistan. Forholdet til Pakistan preges blant annet av cricket, som pakistanske innvandrere gjeninnførte i Norge.
De første pakistanerne i Norge kom allerede i midten og slutten av 1960-årene,[4] men innvandringen fra Pakistan skjøt fart først i 1971, etter at Danmark hadde innført innvandringsstopp i 1970.[5] De fleste av disse arbeidsinnvandrerne kom fra provinsen Punjab,[6] spesielt Kharian og omegn i gujratdistriktet. Innvandrerne kom også fra byer som Lahore og Rawalpindi i samme provins.[6] Ifølge forfatter Mahmona Khan var det flere sammensatte årsaker, både i Norge, Pakistan og internasjonalt, til innvandringen til Norge. Hun nevner blant annet
Det var et stramt arbeidsmarked, med behov for arbeidskraft da pakistanerne ankom Norge.[11] Arbeidsgiversiden, spesielt den tjenesteytende næringen og industrien,[12] ønsket fremmedarbeidere[note 1] som var billige, villige og mobile.[14] De måtte tåle et krevende og helseskadelig arbeid, lav lønn, og dessuten å miste arbeidet sitt når norsk arbeidskraft ble tilgjengelig, eller ved effektivisering.[14]
De første pakistanerne i Norge per mars 1971 var primært unge, gifte menn hvorav kun 3 % hadde innvandret sammen med partneren.[15] Etnolog Liv Hilde Boe sammenligner den pakistanske arbeidsinnvandringen til Norge med den norske innvandringen til USA.[16] Hun skriver,[16]
De første unge pakistanske mennene som fant veien til Norge, kom som «fremmedarbeidere» i slutten av 1960-årene. De kom for å bedre sine kår. Det har vist seg at det ikke var de som hadde de største vanskene hjemme som emigrerte, men kanskje de mest aktive og modige som våget det store spranget – å reise ut og være pionerer, å tjene til sitt opphold, å sende penger til familien i hjemlandet og bidra til at andre familiemedlemmer kunne komme etter. Trolig vil det være mange norske og europeiske emigranter til Amerika denne karakteristikken kunne passe på.
Ifølge sosiolog Aud Korbøl hadde mange av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne i Norge relativt høye menneskelige ressurser sammenlignet med den jevne innbygger i Pakistan og pakistanske arbeidsinnvandrere i England på den tiden.[17] I motsetning til mange andre vestlige land førte ikke Norge en aktiv og organisert import av arbeidsinnvandrere gjennom bilaterale avtaler.[18][19] Arbeidsinnvandringen fra Pakistan til Norge var derfor preget av personlige kostnader og risiko, og førte til en seleksjonsprosess hvor ressurssterke personer, blant annet økonomisk, kunnskapsmessig, psykisk og sosialt sett, utvandret til Norge.[20] Innvandringen til Norge på denne tiden kan derfor karakteriseres som en «problemløsende prosess» som krevde store personlige ressurser.[21] Ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Arnfinn H. Midtbøen, kan dette være «[en] viktig årsak til at etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere presterer svært godt i det norske utdanningssystemet».[22]
Dessuten ble innvandringspolitikken stadig strengere, noe som bidro til at kun de mest ressurssterke oppfylte myndighetens krav.[23] Myndighetene ønsket ikke å stoppe arbeidsinnvandringen, men hadde som mål å dekke arbeidsgiversidens behov for arbeidskraft.[24] Myndighetene ønsket derimot å sile ut utenlandske arbeidere som man fryktet var «analfabeter» eller «uskikket», noe som førte til stadig strengere «kvalitetskontroll».[25] Dette førte igjen til at det ble vanskeligere å få arbeidstillatelse.[26]
Fra 1. januar 1970 ble praktiseringen av fremmedloven endret.[27] Ikke-nordiske utlendinger som kom til landet kunne ikke lenger få arbeidstillatelse i Norge;[27] de måtte – etter å ha skaffet seg tilsagn om jobb i Norge – reise ut igjen og søke om arbeidstillatelse utafor Norden.[note 2][36][34][37] Dette ble håndhevet strengere overfor ikke-vestlige arbeidsinnvandrere,[27] og rammet de mest ressursfattige.[34] Pakistanske arbeidsinnvandrere måtte også sikre seg et «høvelig» bosted før arbeidstillatelse ble utstedt, lenge før en slik praksis ble gjeldende for alle innvandringsgrupper i juli 1971.[38] Sommeren 1971 ble det bestemt at ikke-nordiske arbeidssøkere måtte søke om arbeidstillatelse fra land hvor de var statsborgere.[39] Litt senere ble pakistanske arbeidssøkere de første som måtte bestå en engelsktest før arbeidstillatelse ble gitt, noe som sørget for at pakistanske arbeidssøkere med lav utdannelse ble silt ut.[40] Og etter sommeren 1971 ble ikke-nordiske utlendinger med turistvisum nektet innreise hvis myndightetene hadde «grunn til å tro» at formålet med reisen var jobbsøking.[41] Dette førte til at ikke-nordiske arbeidssøkere med slektskaps- og vennenettverk i Norge hadde, etter at disse endringene trådte i kraft, større sannsynlighet for å få arbeidstillatelse enn ikke-nordiske arbeidssøkere uten slike nettverk.[42] Innvandringen fra Pakistan kan derfor beskrives som kjedeinnvandring.[43][44]
De pakistanske slektskapsnettverkene var viktige for å møte de nye, hardere kravene fra myndighetenes side.[45] Disse sikret «økonomisk støtte, […] informasjon og hjelp med formaliteter som å fylle ut skjemaer, og hjelp til å finne arbeid og bolig».[46] Da pakistanske arbeidsinnvandrere fikk avslag på sine arbeidstillatelsessøknader tok disse aktivt i bruk norsk lovverk og klagemulighetene, og de sørget for å oppfylle kravene slik at «myndighetene omsider ble tilfredse».[46] Gode slektskapsnettverk gjorde det lettere å «mobilisere og handle organisert i denne situasjonen».[46] I motsetning til myndighetenes fordommer viste de pakistanske arbeidsinnvandrerne en høy grad av tilpasnings- og problemløsningsevne, til tross for blant annet «treg saksbehandling og forhaling fra myndighetenes side», «lang, kostbar ventetid», og stadig «skiftende praksis og strengere kontroll».[46]
.jpg)
Elendige arbeids- og boforhold preget den første tiden i Norge; de pakistanske innvandrerne ble utnyttet grovt av både pensjonateiere og arbeidsgivere,[8] og de var utsatt for hets og rasisme.[47] I tillegg bidro mediene til blant annet fremmedfiendtlige holdninger grunnet reportasjer som ikke inngikk i den «sanne, objektive opplysnings tjeneste».[48] Ifølge Korbøl var det neppe det voksende antallet av pakistanske arbeidsinnvandrere som var «avgjørende for den oppmerksomhet» de fikk av massemediene; massemediene «pisket opp stemningen» og «fremmedarbeider» ble ekvivalent med å være pakistaner.[49] De pakistanske arbeidsinnvandrerne ble hetset og omtalt som «kvasiturister», noe som hadde gitt «innvandringen fra Pakistan et skjær av å være 'illegal'».[note 3][53] Selv om det var skrikende behov for arbeidskraft var det vanskelig for de pakistanske arbeidsinnvandrerne å få arbeid,[54] og hetsen førte igjen til økende skepsis hos arbeidsgivere som «gjorde det enda vanskeligere» for pakistanere «å finne arbeid».[55]
Pakistanske arbeidsinnvandrere ble også diskriminert av bedrifter som trengte ufaglært arbeidskraft; disse bedriftene foretrakk nordmenn og avventet situasjonen.[56] Ifølge Korbøl ble arbeidsinnvandrerne ansatt hos bedrifter som ikke evnet å anskaffe norsk arbeidskraft.[19] Pakistanerne fikk de minst ettertraktede og lavest lønnede jobbene i servicenæringen og industrien.[43] Av de pakistanske arbeidsinnvandrerne som var i Norge per mars 1971 hadde over 50 % brukt over to uker på å få jobb, 25 % hadde brukt over en måned, 6 % hadde brukt mer enn to måneder, mens fem pakistanske arbeidsinnvandrere hadde brukt mer enn tre måneder.[54]
Ifølge Korbøl ble «myndighetenes kontrolltiltak», i praksis kvalitetskontroll/utsilingsprosess, «i økende grad» rettet spesielt mot pakistanere.[57] Etter 26. juni 1971 ble det bestemt at ikke-nordiske arbeidssøkere måtte søke om arbeidstillatelse fra land hvor de var statsborgere eller land hvor de hadde hatt oppholdstillatelse i seks måneder,[39] en bestemmelse som var særskilt rettet mot pakistanere.[57] Samtidig ble det besluttet å iverksette en overgangsordning for ikke-nordiske arbeidssøkere som befant seg i Norge; de ville få 10 dagers frist etter 9. juli 1971 – da bestemmelsen skulle bli gjeldende – til å registrere seg hos politiet, noe som ville gi dem rett til å søke arbeid i løpet av den perioden de kunne oppholde seg i landet.[39] Dette førte til økt tilstrømning til Norge,[note 4] og grunnet knapphet på tid takket mange ja til jobber med kortere varighet eller hvor de mistrivdes.[57] Ifølge Korbøl ble dette et problem da mange skaffet seg ny jobb i løpet av høsten grunnet bedre jobbtilbud; mange pakistanere ble nå merket som «ustabil arbeidstaker», og det førte til utvisningstrusler fra myndighetenes side.[57][60] I tillegg rammet overgangsordningen i Norge de som allerede hadde reist ut av landet – hovedsakelig til Hamburg – for å søke om arbeidstilatelse; disse måtte fortsatt søke om arbeidstilatelse utenfor Norden som den gamle ordningen fra 1. januar 1970 fordret, og flere fikk avslag på sine søknader fordi deres jobbtilbud var «gått til utlendinger som befant seg i Norge, og som kunne begynne å arbeide straks».[61]
Pakistanere og andre fremmedarbeiderne ble også utsatt for «eksepsjonell» politikontroll,[62] noe som skapte uforutsigbarhet og maktesløshet.[63] I tillegg risikerte de å bli utvist hvis de ble arbeidsledige fordi deres oppholdstillatelse var avhengig av å ha arbeid/arbeidstillatelse.[64] Og derfor stod for eksempel retten til arbeid og videre opphold i Norge i «konflikt med retten til sosial trygghet».[65]
Per august 1973 arbeidet om lag «to tredjedeler» av de pakistanske arbeidsinnvandrerne i yrkesgruppen «gruve, industri, bygg, anlegg» og «en tredjedel i tjenesteytende yrker»,[66] og de utgjorde «7 prosent av alle utenlandske arbeidstakere» og «hele 25 prosent av fremmedarbeiderne».[67] Den høye konsentrasjonen av utenlandske arbeidere i enkelte bransjer gjorde, ifølge Korbøl, utenlandsk arbeidskraft «høyst sannsynlig en nødvendig del av norsk økonomi».[68]
Etter innvandringsstoppen i 1975 har pakistanere kommet til Norge primært gjennom familiegjenforening og familieetablering.[69] Siden 2000 er pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering med innvandrere i Norge og norskfødte etterkommere blitt mindre vanlig.[70]
Ifølge Statistisk sentralbyrå var 69,6 % av innvandrede menn fra Pakistan mellom 20 og 66 år i arbeid i 2017 (fjerde kvartal),[71] mens tilsvarende tall for hele befolkningen var 77,2 %,[72] og for innvandrerbefolkningen som helhet 68,6 %.[71] Innvandrede menn fra Sverige hadde høyest sysselsetting, på 82,7 %, mens innvandrede menn fra Syria hadde lavest, på 25,5 %.[71]
Pakistanske innvandrere har høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge; 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen.[73] Danske innvandrere har nest høyest andel på 7 %.[73] Foretak etablert av pakistanske innvandrere har også høyest overlevelsesgrad i Norge:[74] 40 % mot 26 % i foretak generelt. Norsk-pakistanske forretningsfolk som har bygget vesentlige og profitable bedrifter i Norge er blant andre Mohammad Saddiq, Tommy Sharif og Shahzad Rana.
Kvinnelige innvandrere fra Pakistan er i liten grad yrkesaktive i forhold til resten av befolkningen.[71][75] Dette kan ha sammenheng med at mange av de første norsk-pakistanske kvinnene kommer fra den pakistanske landsbygden, hvor andelen med høyere utdannelse er lavere enn i byene. En annen sannsynlig årsak for den lave yrkesdeltagelsen er den tradisjonelle kjønnsdelingen blant norsk-pakistanere født i Pakistan, med at kvinner tar seg av barn og hjem, mens mannen forsørger familien.[75]
Norsk-pakistanske kvinner født i Norge tar i langt større grad høyere utdanning – langt mer enn befolkningen som helhet[75] – og nesten 60 % er i arbeid.[76]
En studie gjort av Institutt for samfunnsforskning avdekket betydelig diskriminering av arbeidssøkere med pakistanske navn.[77] Studien påviste at arbeidssøkere med pakistanske navn har 25 % mindre sannsynlighet for å bli kalt inn på jobbintervju enn arbeidssøkere med norske navn med nøyaktig samme kvalifikasjoner og jobbsøknader som de førstnevnte.[77]
85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen).[78] Norsk-pakistanere bor i store husholdninger: 59,1 % bor i husholdninger med fem eller flere personer, mot 17,9 % i befolkningen som helhet.[79] Ifølge Susanne Søholt, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning, bor norsk-pakistanske «storfamilier sammen i romslige boliger fordi de ønsker det»,[80] og den høye eierandelen blant norsk-pakistanere, norsk-tamiler og norsk-vietnamesere betegnes som en «suksesshistorie».[81]
Færre og færre andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, henter ektefelle fra utlandet:[82] i 2010 hentet 81 andregenerasjons norsk-pakistanere ektefelle fra utlandet. Samtidig økte antall ugifte andregenerasjons norsk-pakistanere, over 17 år, «fra 1 100 i 1998 til 3 700 i 2010».[82] Samme tendens ses i aldersgruppen 18 til 23 år. I 2012 hentet 24 andregenerasjons norsk-pakistanere, i aldersgruppen 18–23 år, ektefelle fra Pakistan.[83] Samtidig har antallet ugifte andregenerasjons norsk-pakistanere, i samme aldersgruppe, økt «fra 1 000 i 1998 til 2 700 i 2012».[83]
I 2014 hentet elleve andregenerasjons norsk-pakistanere, i aldersgruppen 18–23 år, ektefelle fra Pakistan.[84] Og i 2015 hentet kun tre andregenerasjons norsk-pakistanere, i aldersgruppen 18–23 år, ektefelle fra Pakistan.[85]
Også færre og færre førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si pakistanske innvandrere i Norge, henter ektefelle fra utlandet.[83] I 2012 hentet ti pakistanske innvandrere i Norge, i aldersgruppen 18–23 år, ektefelle fra Pakistan,[83] selv om «antallet ugifte innvandrere fra Pakistan bosatt i Norge har økt noe» i perioden 1998 til 2012.[83]
Blant unge andregenerasjons norsk-pakistanere er det nå «nesten like uvanlig å være gift i begynnelsen av tjueåra» som «det er generelt blant unge i Norge».[86]
Dette kan forklares med at norsk-pakistanere har i dag flere potensielle ekteskapspartnere å velge i mellom i Norge, og med norsk-pakistanernes økende deltagelse i høyere utdanning.[83]
Andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner føder 1,95 barn hver, det samme som norske kvinner ellers.[87][88]
Figuren viser antall norsk-pakistanere (innvandrere og norskfødte etterkommere) i perioden 1. januar 2013 til 1. januar 2019.[89][90][91][92]
Per 1. januar 2019 var det 38 000 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 20 674 er innvandrere og 17 326 er norskfødte etterkommere.[92] Per 1. januar 2017 var det 36 700 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 19 973 er innvandrere og 16 727 er norskfødte etterkommere.[91] Per 1. januar 2015 var det 35 192 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 19 219 er innvandrere og 15 973 er norskfødte etterkommere.[90] I januar 2013 var det 33 634 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 18 440 var innvandrere og 15 194 var norskfødte etterkommere.[89]
| Kommune | Antall |
|---|---|
| Oslo | 22 034 |
| Drammen | 959 |
| Bærum | 819 |
| Stavanger | 566 |
| Asker | 396 |
| Kristiansand | 274 |
| Fredrikstad | 137 |
67 % av de pakistanske innvandrerne bodde per 1. januar 2012 i Oslo, mens 83 % bodde i Oslo og Akershus.[94] Det bodde pakistanske innvandrere i 161 kommuner per 1. januar 2012,[94] og 99 % bodde i byer og tettsteder.[95]
Grønland i Oslo, også kjent som «lille Karachi»,[96] er ifølge religionshistoriker Anders Bettum et religiøst og kulturelt sentrum for norsk-pakistanere, grunnet norsk-pakistanske moskéer, kulturminner og bedrifter.[97] Bettum skriver,[97]
Jeg vil våge den påstand at Grønland har blitt en så viktig del av norsk-pakistaneres selvbevissthet fordi det var her de først fikk anledning til å forme sin nye kulturelle identitet. Her har de bodd og etablert sine familier og virksomheter, og selv om mange har valgt å flytte ut av området, består Grønland som kulturell og religiøs møteplass.
Førstegenerasjons norsk-pakistanere (norsk-pakistanere som er født i Pakistan), deltar i like mye grad som gjennomsnittet for alle innvandrere i høyere utdanning, det vil si 17 %.[98]
Andregenerasjons norsk-pakistanere (norsk-pakistanere som er født i Norge) er overrepresentert i høyere utdanning:[99][100] 39,4 % av andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner, i aldersgruppen 19–24 år, tar høyere utdanning mot 36,4 % hos den kvinnelige befolkningen totalt i samme aldersgruppe; 29,9 % av andregenerasjons norsk-pakistanske menn, i aldersgruppen 19–24 år, tar høyere utdanning mot 23,4 % hos den mannlige befolkningen totalt i samme aldersgruppe.
Norsk-pakistanere er også overrepresentert blant medisinstudentene: nesten 10 % av medisinstudentene i Oslo var norsk-pakistanere i 2005.[101]
Blant norsk-pakistanere finner vi en andel forskere med internasjonal anerkjennelse, for eksempel Farrukh Abbas Chaudhry (medisin), Shah Nawaz (petroleumskjemi), og Kalbe Razi Naqvi (fysikk).
En forholdsvis stor andel førstegenerasjons norsk-pakistanere har bodd i Norge i mer enn 20 år (53 % pr. 1. januar 2012).[102]
Førstegenerasjons norsk-pakistanere er ikke så godt integrert som man kunne forvente, gitt at den pakistanske innvandrergruppen er blant de innvandrere som har vært her lengst.[103] TV 2-journalisten Kadafi Zaman og forfatteren Mahmona Khan påpeker at de første førstegenerasjons norsk-pakistanerne ofret sine sosiale liv til fordel for familien.[103] Zaman skriver at disse «jobbet for barna sine. Mens fedrene vasket på restauranter og mødrene satt hjemme, drømte de om barn som ble leger, ingeniører og advokater. Ved å selv stå på stedet hvil sørget de for at mange av barna klarte å integrere seg i Norge».[103]
Sosialantropolog Thomas Michael Walle skriver at beretningen om «de tidlige innvandrerne som ofret seg for sin familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske miljøet. Historien gjenfortelles og lever videre hos nye generasjoner, og bidrar til å skape lojalitetsbånd til foreldre- og besteforeldregenerasjonen».[104]
Ifølge Midtbøen må pakistanernes overlevelses- og tilpasningsstrategier fra den første tiden i Norge ses i lys av problemene de hadde, og den maktesløsheten og utstøtningen de opplevde.[105] Fra sin marginale posisjon i samfunnet begynte de første pakistanerne å sammenligne sin situasjon med situasjonen til deres landsmenn som var enda verre stilt enn dem selv.[106] Dette omtaler Korbøl som «marginale sammenligningsgrunnlag»;[106] det var en «flukt fra virkeligheten» som ga følelsen av trygghet og vellykkethet, og ikke minst, takknemlighet for den situasjonen de var i til tross for elendige arbeidsforhold.[107] En slik strategi kan, ifølge Korbøl, eventuelt også føre til dyrking av egen kultur, samt isolasjon[108] – blant annet for å beskytte menneskeverdet.[109] Korbøl anvender Sverre Lysgaards teori om «arbeiderkollektivet», som ivaretar arbeidernes interesser og beskytter dem mot arbeidsgivernes «ubønnhørlige» krav, på samfunnsnivå, og bemerker at et eventuelt ønske om isolering og dyrking av egen kultur kan også skyldes utlendingers eventuelt manglende inkludering i et slikt «kollektiv».[109] I tillegg var slektskapsnettverkene som hadde vært viktige ressurs under den første innvandrings- og etableringsfasen, også forpliktende fellesskap.[110] Medlemmene av slektskapsnettverkene utøvde sosial kontroll overfor hverandre for å sikre at pengemessige forpliktelser til familien i Pakistan, og at religiøse, moralske, og sosiale forpliktelser ble overholdt i den første tiden i Norge.[111]
Andregenerasjons norsk-pakistanere fremstår meget godt integrerte i det norske samfunn.[112] Thomas Hylland Eriksen skriver,[note 5][112]
Disse unge menneskene snakker norsk uten aksent og kan derfor vanskelig beskrives av innvandringsmotstandere, som å komme fra en utenlandsk kultur. De er vesentlig mer kjent med det norske samfunnet enn deres foreldre er, og vet å fremme egne interesser og verne om egne rettigheter. De er kjent med begge verdener og dette skaper et særlig problem for denne gruppen som helhet. På den ene side har nordmenn fortalt dem siden deres barndom at de er annerledes, enda de faktisk ikke har noe annet hjemland enn Norge. På den annen side føler de seg ofte presset av sin foreldregenerasjon til å forbli tro mot tradisjonene og ikke bli 'for norske'. Studier indikerer at mange i denne generasjonen, ikke uventet, ønsker å få det beste ut av begge verdener: personlig frihet og behandling som likeverdig i det norske samfunnet, men også trygghet gjennom den kulturelle arv fra deres foreldre og foreldrenes opphavsland. Mange fortsetter som muslimer, snakker panjabi eller tilsvarende språk hjemme og følger faste tradisjoner, samtidig som de krever å ble behandlet som norske på lik linje med andre i samfunnet.
Forsker ved NUPI, Jakub Godzimirski, mener at norsk-pakistanere er en velintegrert gruppe med «betydelig innflytelse i det norske samfunnet».[113] Dette skyldes blant annet kjente aktører i samfunnsdebatten, høyt politisk engasjement og stor politisk tyngde.[113][114]
I en studie fra 2012 undersøkte Jonas R. Kunst, Hajra Tajamal, David L. Sam og Pål Ulleberg ved Universitetet i Oslo og Bergen, hvordan religiøs diskriminering og islamofobi påvirker muslimers integrasjon, gitt av parameterne nasjonal deltagelse («national engagement»)[note 6] og nasjonal identitet/tilhørighet («national identity»).[116][117] 210 norsk-pakistanere og 216 tysk-tyrkere deltok i studien.[116] Forfatterne antok at parameterne «oppfattet islamofobi», «negativ fremstilling i media», og «religiøs diskriminering» har negative følger, både direkte og indirekte, for norsk-pakistanernes og tysk-tyrkernes norske-/tyske identitet og engasjement.[117] Det samme gjaldt parameteren «religiøs identitet», som skyldtes dagens diskurs hvor det å være muslim hevdes å være «uforenlig» med det å være tysk eller norsk.[117] Studien ga følgende hovedresultater:
Seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (engelsk forkortelse PRIO), Marta Bivand Erdal, undersøkte i en studie fra 2013 forholdet mellom integrering og transnasjonalisme ved å intervjue 30 norsk-pakistanske deltagere, både innvandrere og norskfødte etterkommere.[122]
Erdal satte fokus på intervjuobjektenes egen forståelse av hva «integrering» innebærer istedenfor hva staten Norge legger i begrepet.[123] Videre postulerte Erdal at integrering er et «flerlagsfenomen» bestående av den statlige integreringspolitikken («the normative programme of states»), innvandrernes tilpasningsmønster («the empirical patterns of migrant adaptation») og innvandrernes egne erfaringer med intergrering.[123] «Transnasjonalisme» definerte hun som transnasjonale «aktiviteter som innvandrere deltar i, over tid»,[124] som for eksempel migrantoverføringer, besøk og telefonsamtaler.[125]
Studien viste at de norsk-pakistanske intervjuobjektene anså integrering som et tosidig fenomen bestående av funksjonell og kulturell bestanddel,[126] men primært som en «strukturell og funksjonell anliggende».[127] De anså ikke assimilering[128] «i form av normer og verdier som en forutsetning» for å være integrert i det norske samfunnet.[126] Deltagerne betraktet, helt riktig ifølge Erdal, krav om assimilering som en konsekvens av feilslutninger.[128] Den statlige integreringspolitikken «kombinerer universelle rettigheter og plikter» («strukturell integrering») med «en grad av autonomi i forhold til kultur, religion og identitet» («sosio-kulturell integrering»).[128]
Ingen av deltagerne av studien så noen sammenheng mellom transnasjonale aktiviteter og integrering i Norge.[127] Dette skyldtes at en del av disse transnasjonale aktivitetene falt inn under den kulturelle sfæren, for eksempel begravelser, som igjen ble ansett som irrelevant for integrering.[127] Det samme gjorde tilhørigheten til Pakistan, som også ble ansett som problemfri med hensyn til integrering og tilhørighet til Norge.[128]
Deltagerne ga samtidig uttrykk for at deres kulturrelaterte transnasjonale aktiviteter og tilhørighet til Pakistan ikke ble ansett som forenlig med integrering av det norske samfunnet.[128] Erdal konkluderte med at integrering og det transnasjonale kunne anses som to uavhengige prosesser som ikke nødvendigvis er i motstrid til hverandre.[128] Det faktum at norsk-pakistanernes syn på integrering hovedsakelig ikke omfattet det kulturelle aspektet, kunne være et uttrykk for det multikulturelle samfunnet, hvor heterogenitet og fleridentitet utgjør en del av samfunnsstrukturen.[129]
Melafestivalen, med Khalid Salimi som kunstnerisk leder og talsmann, var opprinnelig et norsk-pakistansk arrangement, og har siden oppstarten i 2001 utviklet seg til «Norges desidert største internasjonale festival» med 300 000 besøkende årlig.[130] 14. august-komiteen, som ble stiftet av Aamir Javed Sheikh i 2003, arrangerer barnetog på Pakistans nasjonaldag (inspirert av barnetoget på 17. mai),[131] og brobyggerarrangementer mellom Norge og Pakistan.[131]
Izzat (2005) av Ulrik Imtiaz Rolfsen som handler om tre norsk-pakistanske venner som havner i et gjengmiljø i 1980-årene,[132] og Import-eksport (2006) av Khalid Hussain som skildrer kjærlighetsforholdet mellom en etnisk norsk gutt og hans norsk-pakistanske kjæreste[133] – var ifølge professor Eva Bakøy blant de filmer som «viser hvordan dagens filmproduksjon blir stadig mer transnasjonal».[134] Izzats medmanusforfatter Leon Bashir[135] fulgte opp med å regissere gangsterkomedien Tomme Tønner i 2010,[136] hvor også Kim Bodnia spiller. Jeg er din (2013) av Iram Haq var Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film i 2014,[137] men den ble ikke nominert. Den prisbelønte musikeren, filmregissøren og menneskerettighetsaktivisten, Deeyah Khan, har fått Emmy-prisen for to dokumentarfilmer; Banaz a Love Story (2012) og White Right: Meeting The Enemy (2018).[138]
Mah-Rukh Ali ble Norges «første nyhetsanker med minoritetsbakgrunn» i 2006.[139] Journalist og programleder Noman Mubashir vant TV-prisen i 2008.[140][141]
Khalid Hussains roman Pakkis (1986) var den første norske boken som er skrevet av en forfatter med ikke-vestlig opprinnelse.[142] Zeshan Shakar vant Tarjei Vesaas' debutantpris i 2017 for boken Tante Ulrikkes vei.[143]
Det regnes som sikkert at cricket ble spilt i Oslo på midten av 1800-tallet, men spillet mistet etter hvert oppslutning.[144] Cricket ble gjeninnført til Norge av pakistanske innvandrere.[104][144] I Norge domineres denne idretten fortsatt (2019) av norsk-pakistanere.[145] Thomas Michael Walle beskriver i sin doktoravhandling at cricket er en arena hvor enkelte norsk-pakistanske menn møtes uformelt, og mener at «cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene.[146] I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon».[146] Cricket utvikler også disse spillernes «maskuline selvforståelse».[146]
Fletcher & Walle anvendte i en komparativ studie fra 2015 sosiolog Avtar Brahs konsept om «diaspora space» på helasiatiske cricketlag og cricketligaer, og bemerket at disse er en arena hvor sørasiatiske minoriteter får vist fram sine ferdigheter og etniske identiteter, og hvor den påførte «annetheten» og den hvite majoritetsbefolkningens påståtte kulturelle overlegenhet blir utfordret.[147] I Walles doktoravhandling fra 2010 betegnet hans norsk-pakistanske informanter ofte cricket som en langt mer kompleks og overlegen idrett sammenlignet med de ledende idretter i Norge,[148] og det å spille cricket ble også ofte ansett som et virkemiddel mot negative stereotypier.[149] For Walles norsk-pakistanske informanter var cricket en sekulær arena, en motsats til den radikale islamismens verdier.[150]
Blant informantene var det også personer som hadde meldt overgang til cricket grunnet opplevd rasisme i fotball,[148] og det var en utbredt oppfatning om at cricket ble forskjellsbehandlet økonomisk sett grunnet institusjonell rasisme.[151] Walles informanter var norsk-pakistanere som stort sett var født i Pakistan.[152]
En kvalitativ analyse fra 2015 viste at interessen for cricket hos unge norsk-pakistanere «trolig [må] sees i sammenheng med sportens posisjon som et viktig symbol innen pakistansk kultur».[153] I denne studie var de fleste av informantene unge norsk-pakistanere i alderen 18-24 år, og nesten alle var født i Norge.[154] Informanter som hadde spilt fotball tidligere oppga ikke opplevd rasisme som en grunn til overgangen til cricket; tvert imot hadde disse positive erfaringer med å spille fotball i Norge.[155] Det er få norsk-pakistanske fotballspillere hos norske topplag, og ifølge Ghayas Zahid og Kamran Ali Iqbal, kan dette skyldes interessen for cricket.[2]
Nesten alle førstegenerasjons norsk-pakistanere i Norge er muslimer.[156] Det eksisterer en rekke moskéer/menigheter av pakistansk opphav i Oslo, og det norsk-pakistanske moskémiljøet er «nesten fullstendig dominert av sufi-tradisjonen».[note 7][157] Sufiorienterte moskéer/menigheter er blant andre Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat,[158] World Islamic Mission,[159] Minhaj-ul-Quran og Ghousia Muslim Society.[159] Disse hadde henholdsvis 5 856, 4 720, 2 733 og 1 356 medlemmer i 2013.[160] Shiamuslimske moskéer/menigheter er blant andre Anjumane-e Hussaini[161] og denne hadde 665 medlemmer samme år.[160] Deobandi-retningen er representert med blant andre Islamic Cultural Centre og Anjumane-e Falah-e-muslimeen[162] og disse hadde henholdsvis 3 597 og 612 medlemmer i 2013.[160] Ahmadiyya-retningen og dens moské, Bait-un-Nasr, hadde 1 412 medlemmer i 2013.[160] Den pakistanske imamen og ahmadiyyamuslimen, Kamal Yousuf, flyttet til Norge allerede i 1959.[163]
Ifølge seniorforsker Cora Alexa Døving ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter viser sosiologen Mette Anderssons studie av det norsk-pakistanske studentmiljøet[164] at islam spiller en rolle i frigjørings- og integreringsprosessen.[165] Andersson mener at «den pakistanske kulturen har en større romslighet for alternative livsformer og roller for menn, og at behovet for kulturell avstandtaken dermed er mindre viktig».[166] Derfor tjener kvinner mer på å «bruke nytolkninger av og referanser til religiøse tekster for aktivt å vise til undertrykkende tendenser i kulturen som ikke kan legitimeres med islam».[166] I sin doktoravhandling viser Farat Taj at kvinnelige innvandrere fra Pakistan bruker, og misbruker, både islam og norsk lov for å nå sine mål, stikk i strid med stereotypier som beskriver dem som «undertrykte» og «ofre».[167] Videre foretrekker de norsk lov i familiesaker, mens religiøse argumenter brukes ved behov.[167] Jurist Anne Hellum og Taj påpeker at pakistanske innvandrerkvinner og deres organisasjoner bruker alt fra imamer til det norske rettsvesenet til å endre på uønskede sosiale og juridiske forhold.[168] Dette handlingsmønsteret, som har utgangspunkt i en «pluralistisk juridisk kyndighet og forståelse», «overskrider grensene mellom norsk lov og islam».[168]
Døving påviser i en studie hvordan pakistanske begravelsesritualer endres i en norsk kontekst.[169] Disse endringene fremmer integrasjon både innad i det muslimske norsk-pakistanske miljøet, og mellom norsk-pakistanere og majoritetsbefolkningen.[170] Døving viser i et gitt eksempel hvordan norsk-pakistansk fellesskap og tilhørighet overvant den religiøse motsetningen mellom norsk-pakistanske sunni- og ahmadiyya-muslimer.[171] Dette styrket det norsk-pakistanske fellesskapet,[170] og begravelser i Norge har blitt «en arena for å skape og bekrefte vennskapsbånd».[172] Døving nevner minnetaler som et nytt element i pakistanske begravelsesritualer og viser hvordan de utgjør en integreringsprosess.[173] Hun skriver:[174]
Gjennom minnetalene har det politiske målet om integrasjon med andre ord fått en ritualisert form. Disse minnetalene handler eksplisitt om solidaritet mellom nordmenn og pakistanere, de fokuserer på suksess, og de definerer en konsensus om et ønske om en flerkulturell virkelighet der grunnlaget er nøkkelverdier i det norske samfunnet.
Andelen førstegenerasjons norsk-pakistanere som stemte ved stortingsvalg, var 55 % i 2009, 57 % i 2013, og 61 % i 2017.[175] Oslo bystyre hadde i perioden 2003–2007 12 medlemmer (av 59) fra ikke-vestlige land, hvorav 5 var norsk-pakistanere.[176] Totalt var det 19 norsk-pakistanere i norske kommunestyrer i perioden 2003–2007.[176] 64 norsk-pakistanere stilte som listekandidater i kommunevalget 2011,[177] fordelt på Rødt (1), Sosialistisk Venstreparti (10), Arbeiderpartiet (28), Senterpartiet (1), Venstre (7), Høyre (13) og andre partier (4).[177] Av disse ble 45 % innvalgt, og dermed har norsk-pakistanere den høyeste andelen innvalgte blant alle minoritetsgrupper.[178] Norsk-pakistanske kommunestyrerepresentanter er også den største gruppen av kommunestyrerepresentanter med minoritetsbakgrunn i Arbeiderpartiet og Høyre[179]: 20 ble valgt inn for Arbeiderpartiet, og 8 for Høyre. I kommunevalget 2015 stilte 78 norsk-pakistanere som listekandidater; hvorav 24 ble innvalgt.[180]
Den første stortingsrepresentant med ikke-vestlig bakgrunn var Afshan Rafiq fra Høyre, og hun ble fast stortingsrepresentant fra 2001.
Norsk-pakistanske politikere er blant andre stortingsrepresetant Abid Raja, stortingsrepresetant Mudassar Hussain Kapur, Arbeiderpartiets nestleder, stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik, og tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry. Forsker og forfatter Laila Bokhari er statssekretær for statsminister Erna Solberg.
Aslam Ahsan ble valgt inn i Lørenskog kommunestyre i 1983, og i 2009 fikk han Kongens fortjenstmedalje for sitt politiske og sosiale arbeid.[181]
Ifølge Muhammad Anwar Soofi, en av 14. august-komiteens grunnleggere,[182] og styremedlem i Dialog for fred, ble pakistanske innvandrere på grunn av deres posisjon som arbeidere, aktivt rekruttert av venstresidepartier den første tiden i Norge.[183][184] Den første norsk-pakistanske foreningen, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, ble dannet allerede i 1971.[185] De første foreningene tilbød, blant annet, advokathjelp, attestering, veiledning,[186] religiøse høytider/seremonier,[186][187][188] og de arbeidet med integrasjonsrettede,[189][190] kulturelle[190][191] og politiske saker.[192][193] Foreningene hadde «enorm betydning i etableringsfasen».[187] Ifølge Korbøl kan den første tiden for de første pakistanerne i Norge ses på som en fortsettelse av den «problemløsende prosessen» fra selve innvandringsfasen.[194] Norsk-pakistanere har etablert mange foreninger:[113] av Norges 280 innvandrerorganisasjoner, er 48 norsk-pakistanske.
Aslam Ahsan er prosjektleder for Ressurssenter for pakistanske barn.[195]
Tall fra Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) viser at norsk-pakistanere er underrepresentert i ekstreme islamistiske miljøer.[196] Ifølge PST er norsk-pakistanere «godt integrert i Norge»,[197] noe som «kan være en medvirkende faktor til at ikke flere radikaliseres».[196]
.svg)
Ifølge Godzimirski oppfyller norsk-pakistanerne «nesten alle de formelle krav for å bli betraktet som en fullblods diaspora».[note 8][199] Norsk-pakistanerne har inntatt en brobyggerrolle mellom Norge og Pakistan, og har gitt Pakistan en «sentral plass på det norske interessekartet».[200] Samtidig har norsk-pakistanerne også gjort seg «gjeldende» i Norge.[114] Godzimirski utdyper,[114]
Godzimirski mener også at norsk-pakistanernes evne til å organisere seg og å sette saker på politisk dagsorden kan være en modell for den største innvandrergruppen i Norge, norsk-polakkene.[199] Muhammad Anwar Soofi hevder at norsk-pakistanere også bidrar med å spre norsk kultur til Pakistan.[201]
Båndet til Pakistan uttrykkes også gjennom migrantoverføringer.[202] De første pakistanske innvandrerne, primært menn grunnet deres kjønnsrolle som forsørgere, overførte mest mulig av sine penger til Pakistan for å forsørge og brødfø familie og andre bekjente.[203] Disse overføringene avtok når foreldrene døde og familiegjenforening fant sted i Norge.[203][204] Forskningsdirektør ved PRIO, Jørgen Carling, og seniorforskerne Marta Bivand Erdal og Cindy Horst ved samme sted, påpekte at pengeoverføringer nå er mer sporadiske, og at de går til andre formål,[205] blant andre: brylluper, forretningsvirksomhet og humanitær hjelp. Denne trenden vil forsterkes av at nye generasjoner vil «prioritere utgifter i Norge» mens pengeoverføringer i «økende grad» går til formål av humanitær og kulturell art.[206]
I en kvalitativ studie fra 2015 undersøkte Erdal flere problemstillinger rundt «Pilotprosjekt Pakistan» – en ordning hvor utviklingsprosjekter i regi av norsk-pakistanske, ikke-statlige organisasjoner ble delvis finansiert og støttet av utviklingsindustrien («development industry»).[note 9][209]
En av problemstillingene angikk synet på hvordan utvikling defineres.[210] Disse prosjektene var av tjenesteytende art grunnet Pakistans utilstrekkelige offentlige sektor – noe som kan være i strid med utviklingsindustriens syn på utvikling som er tuftet på rettighetsbaserte og myndiggjørende målsetninger.[211] Erdals konklusjon var at dette ikke var tilfelle i «Pilotprosjekt Pakistan».[212] De norsk-pakistanske, ikke-statlige organisasjonene hadde også blant annet myndiggjøring av kvinner/likestilling,[213] og myndiggjøring av minoriteter/anti-diskriminering som beveggrunner,[214] og kombinert med tjenesteytende prosjekter, ansett som lite bærekraftige av utviklingsindustrien,[210] førte dette til faktiske, positive holdningsendringer i Pakistan.[213][214] Ifølge Erdal ville slike holdningsendringer ha vært vanskeligere å oppnå uten norsk-pakistanernes posisjon som både utenforstående og ikke-utenforstående.[214]
Kjøp av hus er en viktig del av hva pengeoverføringer til Pakistan brukes til.[44][202][215][216] Erdal nevner flere grunner til at pakistanske innvandrere eier hus i Pakistan. Husene brukes blant annet til ferieformål,[217] pensjonisttilværelsen,[218] eller de ses på som en investering,[218] men de har også en dypere symbolsk verdi.[218] Her spiller behovet for fysisk tilknytning og tilhørlighet til Pakistan, og ideen eller myten om at man en dag skal returnere til Pakistan, en rolle.[218] Husene opprettholder denne myten. Erdal utdyper:[note 10][218]
Husene representerer sosial, symbolsk og økonomisk kapital for førstegenerasjons norsk-pakistanere,[219] mens andregenerasjons norsk-pakistanere vurderer disse husene kun som feriesteder.[220]
I en studie fra 2013 vurderte Walle hva norsk-pakistanernes støtte til det pakistanske landslaget egentlig er uttrykk for.[221] Walle konkluderte med at norsk-pakistanere ikke heier på det reelt eksisterende Pakistan som sådan, men en ikke-eksisterende utopisk Pakistan, en idé, som «representerer drømmen om hva Pakistan kunne være eller burde ha vært».[222]
For norsk-pakistanere og pakistanske diasporaer i andre land representerer det pakistanske cricketlandslaget det utopiske idealet av Pakistan, som er «i stand til å beseire» rivalen India og Pakistans tidligere koloniherrer.[222] Pakistanske cricketseire blir ledsaget av «hard kritikk» mot dagens Pakistan.[222] Det er norsk-pakistanernes fantaserte, utopiske og idealiserte Pakistan som «gir næring til deres selvforståelse og etniske stolthet i Norge».[223] Norsk-pakistaneres støtte til det pakistanske landslaget skyldes derfor ikke deres støtte til pakistansk nasjonalisme, men «behovet for å forme en identitet som pakistanere, i forhold til andre grupper i Norge».[224] Denne identiteten er «løsrevet fra den nåværende» pakistanske nasjonen.[224] Derfor er det et skille mellom diasporaens selvforståelse som pakistanere og dens transnasjonale aktiviteter.[223] Formålet med transnasjonale aktiviteter er forholdet til slekt, venner og lignende i Pakistan, ikke Pakistan som sådan.[225]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
