From Wikipedia, the free encyclopedia
Islamofobi, også kalt islamfobi og islamfrykt,[1] er en ikke-medisinsk fobi som tilkjennegjør seg gjennom fordommer mot, stereotypier, hat mot eller irrasjonell frykt for islam og muslimer.[2][3][4][5][6] Begrepet er omstridt og blir blant annet kritisert for å beskytte islam mot kritikk og sekularisme.[7]
Betegnelsene har røtter i europeiske språk fra 1918,[8] men det var først i 1990-årene at begrepet islamofobi slo gjennom som den vanlige betegnelsen på hat og fordommer mot muslimer i offisiell språkbruk og faglig diskurs.
Årsak og kjennetegn til islamofobi er fortsatt et omdiskutert tema. Noen kommentatorer har hevdet at islamofobien har økt som følge av 11.september angrepene, spredningen av ISIS-terrorbevegelsen i Irak, og terrorangrepene i europa og usa, mens andre har hevdet at det er på grunn av økningen av antallet muslimer i usa og europa. Og noen er slike som stiller spørsmålstegn til begrepets gyldighet. Akademikeren S. Sayyid og Abdoolkarim Vakil understreker at islamofobi er en reaksjon på den unike muslimske identiteten som har oppstått globalt og at tilstedeværelsen av muslimer i seg selv ikke er en årsak av graden til islamofobi i et samfunn. Sayyid og Vakil understreker at det finnes mange slike samfunn der muslimer ikke er bosatt, men mange institusjonaliserte former av islamofobi eksisterer i slike samfunn uansett.[9]
Ordet Islamofobi er et nytt uttrykk ved bruk av ordet islam og -fobi, som utleder betydningen «frykt av, eller avsky mot islam.»
Ifølge ordboken Oxford English Dictionary betyr ordet «intens avsky eller frykt for islam, spesielt som en politisk makt; fiendtlighet eller fordommer mot muslimer». Uttrykket ble fanget opp spesielt etter de mye omdiskuterte 11.september angrepene og Irak-krigen. Universitetet i California ved Berkeley's Islamophobia Research & Documentation Project foreslår definisjonen «Islamofobi er en nøye planlagt og konstruert frykt eller fordommer som er fremprovosert i den eurosentriske og orientalistiske globale maktstrukturen».[10]
Religionsforskerne Pernilla Ouis og Anne Sofie Roald la i 2003 til grunn følgende definisjon i sin bok Muslim i Sverige: «Delvis betegner begrepet frykt eller en fobi mot religionen 'islam' og dens tilhengere, muslimer, og delvis en kampanje mot islam og muslimer.»[11]
Mattias Gardell definerer islamofobi som «sosialt reproduserte fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer, samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer og diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er, eller antas å være, muslimer, og assosieres med islam».[12]
Sosiologene Scott Poynting og Victoria Mason har definert islamofobi som antimuslimsk rasisme som representerer en fortsettelse av anti-asiatisk og anti-arabisk rasisme.[13]
Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) har opprettet et Islamophobia Observatory som registrerer eksempler på islamofobi. Organisasjonen har lagt følgende definisjon til grunn: «a baseless hostility and fear vis-à-vis Islam and, as a result, a fear of, and aversion towards all Muslims or a majority of them.»[14]
Betegnelsen islamofobi har oppnådd språklig og politisk aksept i en slik grad at FNs generalsekretær i desember 2004 ledet en konferanse med tittelen «Confronting Islamophobia», som fordømte islamofobi. Kofi Annan uttalte i 2004: «Når verden er nødt til å finne på et nytt begrep for å definere stadig økende fordommer, er det en trist og bekymrende utvikling. Det er det som er tilfellet med islamofobi.»[15]
Ifølge professor i religion Peter Gottschalk har ordet «islamofobi» konnotasjoner av sosial angst for islam og muslimer, i motsetning til psykologiske og individuelle fobier.[16][17]
Den franske regjeringen frarådet i mars 2021 at man brukte begrepet «islamofobi» i offentlig diskurs. Dette begrunnes ifølge avisen Le Figaro med at begrepet er innført av islamister med eneste hensikt å forhindre konstruktiv kritikk av islamsk religion og praksis. Det bidrar på den måten til å undergrave ytringsfriheten.[18]
Flere grupper, blant annet OIC og Islamophobia Watch, overvåker utviklingen av islamofobe hendelser.[19]
Noen kritikere mener det fenomentet begrepet forsøker å fange inn, bedre kan kalles «antimuslimisme».[20] Andre mener uttrykket slik det brukes i dag bør splittes i uttrykkene islamnegativisme, et multidimensjonalt uttrykk som beskriver et stort spekter av anti-islamske responser, inkludert holdninger, overbevisninger og konklusjoner angående islam, og islamofobi, her som et endimensjonalt uttrykk som beskriver følelsesmessige eller affektive responser.
Sindre Bangstad skriver at islamofobi har fått preg av ny-rasisme eller «kulturell rasisme» (rasisme uten raser) fordi muslimer blir oppfattet eller fremstilt som «problem» i kraft av sin religiøse identitet på samme måte som biologiske særtrekk ble lagt til grunn i den klassiske rasismen. En slik «rasialisering» av muslimer kaller Bangstad for «hard islamofobi».[3]
Den første registrerte bruken av uttrykket islamofobi er fra 1918, da Alphonse Etienne Dinet og Sliman ben Ibrahim bruker uttrykket i sin franskspråklige Muhammed-biografi og hevder at «moderne orientalister» delvis «var påvirket av en islamofobi som var vanskelig forenlig med vitenskap og lite verdig vår tid».[8]
Uttrykket fikk voksende utbredelse i Storbritannia i 1990-årene og ble forsøkt definert i 1997 i en rapport fra Commission on British Muslims and Islamophobia, opprettet av Runnymede Trust. Her blir termen definert som ugrunnet fiendtlighet mot islam. Den inkluderer også de praktiske konsekvensene av slik fiendtlighet når det gjelder urettferdig diskriminering av muslimske individer og fellesskap, samt utestenging av muslimer fra det allmenne politiske og sosiale fellesskapet.[21][22] Runnymede Trusts rapport beskriver åtte oppfatninger som knyttes til islamofobi.[23]
Cora Døving, forsker 1 ved Holocaustsenteret,[24] skriver at diskursen endret seg etter angrepet mot World Trade Center 11. september 2001. Muslimer gikk etter dette fra å bli sett som svake immigranter nederst på den sosiale og økonomiske rangstigen i Europa, til å bli omtalt og oppfattet som sterke, farlige og truende. Tidligere ble tyrkiske og marokkanske innvandrere betraktet som fattige som trengte hjelp eller som skulle bli sendt hjem. Tyrkere og marokkanere ble senere bare muslimer og med det representanter for et alternativt sosialt og moralsk system.[25]
Bøker av blant andre Bruce Bawer, Hege Storhaug og Oriana Fallaci har advart mot omveltningen de mener islam i Europa fører med seg. Dette skyldes de såkalte wahhabittene, som ikke deler de europeiske verdien, men primært er lojale mot islam. Et at særpregene av islamofobi er at enkelte påstår at ved hjelp av migrasjon og høye fødselstall medvirker muslimer i «en plan» for å ta over Europa, og i stedet for europeisering av islam er Europa i ferd med å bli «islamisert». Den «demografiske katastrofen» har særlig blitt fremhevet av Bawer og Mark Steyn. Denne ideen om et internasjonalt nettverk som i skjul arbeider for å ta kontroll over Europa har fellestrekk med antisemittiske forestillinger om sionistene, ifølge Døving. Muslimene blir beskrevet utfra en forestilling om kollektiv mentalitet og at de er underlagt autoritære strukturer med religiøst lærde og moskeene som sentrum, slik at imamer blir betraktet med stor skepsis. Islam blir på samme måte som jødedommen betraktet som en politisk religion.[25]
Professor Anne Sofie Roald skriver at det ble tatt skritt for å offisielt anerkjenne begrepet i januar 2001, da Stockholm International Forum on Combating Intolerance anerkjente islamofobi som en form for intoleranse på linje med xenofobi (fremmedfrykt) og antisemittisme.[26] Representanter for 51 stater i tillegg til FNs generalsekretær Kofi Annan, høykommissær for menneskerettigheter Mary Robinson, OSSE-generalsekretær Ján Kubis og representanter for EU og Europarådet deltok under konferansen, som vedtok en erklæring om alle deltagernes besluttsomhet om å bekjempe «folkemord, etnisk rensning, rasisme, antisemittisme, islamofobi og xenofobi, og å bekjempe alle former for rasediskriminering og intoleranse knyttet til det».[27]
I mai 2002 utgav European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia (EUMC), et EU-byrå, en rapport med tittelen Summary report on Islamophobia in the EU after 11 September 2001, som beskrev en økning i islamofobe hendelser i medlemsstatene etter 11. september 2001.[28][29] EUMC har senere utgitt flere rapporter om islamofobi, bl.a. The Fight against Antisemitism and Islamophobia: Bringing Communities together (European Round Tables Meetings) (2003) og Muslims in the European Union: Discrimination and Islamophobia (2006).[30]
I 2008 utgav Fairness and Accuracy in Reporting studien Smearcasting: How Islamophobes Spread Bigotry, Fear and Misinformation, som beskrev strategier brukt av islamofober og identifiserte sentrale offentlige skikkelser som rapporten beskrev som islamofobe.[31]
FNs menneskerettighetsråd vedtok i 2010 en ikke-bindende resolusjon som fordømte islamofobiske handlinger, deriblant Sveits' byggeforbud mot minareter. Resolusjonen uttrykte sterk bekymring «for at islam ofte og feilaktig assosieres med menneskerettighetsbrudd og terrorisme».[32] Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg nektet å behandle en klage på loven som forbyr minareter på moskeer i Sveits. Domstolen sa at de som klaget ikke kunne begrunne hvordan forbudet krenket deres menneskerettigheter og/eller religionsfrihet.[33]
Uttrykket har blitt kritisert av ulike personer og grupperinger. Pascal Bruckner, en fransk forfatter som kritiserer «multikulturalisme», hevder i en artikkel at «islamofobi» ble funnet opp for å bringe antimuslimismen som setter spørsmålstegn ved koranen og krever likestilling mellom kjønnene, til taushet.[34] Zineb El Rhazoui hevder ultrakonservative i Vesten, av mangel på blasfemilovene i majoritetsmuslimske land, har funnet opp «islamofobi» for å hindre kritikk og fritt ordskifte, under dekke av fornærmede følelser.[35] I Norge har Walid al-Kubaisi kritisert at uttrykket brukes som stigmatiserende skjellsord.[36] Religionhistoriker Mattias Gardell mener derimot at det er ikke stigmatisering, men en reell «fobi» som retter seg mot islam eller muslimer i vestlige samfunn.[37]
Ifølge ekstremismeforskeren Tore Bjørgo har fiendebildene endret seg i tiden etter år 2000. Bjørgo uttalte at grensene for hva som er akseptert å si offentlig har flyttet seg vesentlig.[38]
Et eksempel på bruk av islamofobi-begrepet i Norge er en uttalelse vedrørende Midtøsten-konflikten fra Kontaktgruppen for Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk råd Norge der det oppfordres til «felles kamp mot islamofobi og antisemittisme».[39]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
