husdyr for matproduksjon From Wikipedia, the free encyclopedia
Storfe (Bos taurus) kalles også tamkveg, kyr, fe og naut med mer.
| Storfe | |||
|---|---|---|---|
 Telemarksfe er en norsk storferase
| |||
| Nomenklatur | |||
| Bos taurus L., 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Bos primigenius taurus | |||
| Populærnavn | |||
| storfe, tamkveg, krøtter, kyr og naut m.m. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Klovdyr | ||
| Familie | Kvegfamilien | ||
| Underfamilie | Oksedyr | ||
| Tribus | Bovini | ||
| Slekt | Villkveg | ||
| Art | Urokse | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | Kosmopolitisk, opprinnelig i den fruktbare halvmåne | ||
| Inndelt i | |||
Hannen kalles gjerne for okse, men dette er et ganske bredt favnende begrep som dekker mer enn bare storfeokser. Det er mer nøyaktig å kalle en voksen kjønnsmoden hann enten tyr eller stut, avhengig av hornprakten. Tyren har full hornprakt, mens stuten har redusert hornprakt. Et kastrert hanndyr kalles enten kastrat eller gjeldokse. Såkalte seminokser er avlsokser som brukes i kunstig inseminasjon. Ikke kjønnsmodne unge hanner kalles gjerne oksepose eller stutkalv.
Kjønnsmodne hunner kalles kvige fram til første kalving, og ku når dyret har kalvet.[1] Som for begrepet okse er også ku et bredt favnende begrep, som omhandler alle de største pattedyrene i gruppen hvaler og klovdyr. En kolle er en ku som mangler horn (er kollet). Ei ammeku ei ku som har kalva og har fått i gang melkeproduksjonen. Videre er ei sinku ei ku som har sluttet å produsere melk før neste fødsel. Avkommet kalles kalv til de er omkring ett år gamle. Hunner som har vært tvilling med en oksekalv er steril og kalles oksetvilling eler freemartin.
Krøtter er en samlebetegnelse som omfatter både storfe og småfe, altså både kyr, sauer og geiter.[2]
Storfeet nedstammer fra den utdødde uroksen (B. primigenius). Uroksen oppsto trolig i India for omkring 2 millioner år siden og utvandret via Midtøsten til Europa, der den dukket opp for omkring 250 000 år siden. Den siste uroksen ble skutt i Jaktorowskaskogen i Polen i 1627.[3] De domestiserte etterkommerne av den nominative underarten (B. p. primigenius) kalles storfe og beskrives internasjonalt som Bos taurus.[4]
En distinkt gruppe av kvegraser er zebukveg som er vanlige i Asia og Afrika. Disse har en fettpukkel over skuldrene og svært velutviklet hudlapp under halsen. Mange raser har også svært store horn. Det har blitt hevdet at zebukveg er en egen art (Bos indicus) som har oppstått i India med utgangspunkt i lokale arter som gaur. Andre forklaringer på zebukvegenes avvik fra europeiske raser er at de er nærmere beslektet med uroksen enn storfe. Moderne forskning har imidlertid slått fast at zebu er en underart av vanlig kveg.[5][6] Mer en 30 zeburaser er beskrevet. Zebukveg er i dag eksportert til hele verden. En av de største populasjonene av tamzebu befinner seg i Brasil.
IUCN hevder at alt storfe skal klassifiseres under B. taurus, mens vilt kveg skal klassifiseres under B. primigenius.[4]
Storfe er store pattedyr som er drøvtyggende planteetere. Vekten kan variere fra 147 til over 1 350 kg.[7][8] Hannene er betydelig større enn hunnene. Kroppen er dekket av et kort hårlag, som i temperert klima vil vokse seg tettere og lengre om vinteren. Fargen kan variere fra sort til hvit, via nyanser i rødt og brunt. Ulike mønstre og fargekombinasjoner er også vanlig. Kveg kan nå en alder på mer enn 20 år, men driftsdyr når sjeldent opp i slike aldre.
Storfe har delte hover som kalles klover og består av to klover og to biklover på hver fot. Storfe mangler fortenner i overkjeven og har en mage med fire rom. De fire magedelene kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Foret svelges fortløpende etter første tygging. Det havner først i vomma og går deretter ned i nettmagen. Herfra gulpes maten opp igjen og tygges en gang til. Tyggingen skjer sidelengs slik at maten males. Etter andre gangs tygging, går maten til bladmagen. Deretter havner den i løypemagen, som er den eneste magen som tilfører fordøyelsesvæsker. Drektighetstiden er normalt 266-300 døgn.
Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. De har tradisjonelt vært brukt som trekkdyr, særlig i områder der hest ikke har vært vanlig. Store okser har vært vanlig å bruke til ekstra tunge lass. Trekkokser brukes fortsatt flere steder i verden. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. Tamkveg har gitt mennesker mat og klær i uminnelige tider.
Storfe var opprinnelig utbredt i Europa, Nord-Afrika og det sørlige Asia, men i dag finnes det over hele verden. Habitatet er variert, men består som regel av utmark med ulike gress-sorter. Det opprinnelige habitatet til urokser har vært åpen skogmark og grassletter.
Verdens første kuer som ble født ved reproduktiv kloning var Kaga og Noto. Det skjedde ved en forskningsinstitusjon Ishikawa, Japan, i samarbeid med Kinki-universitetet i 1998.[9] Noto døde i mai 2018, og Kaga i oktober 2019.[9]
Norsk rødt fe forkortes gjerne til NRF. De gamle stedegne norske storferasene er i stor grad blitt borte i norske besetninger til fordel for NRF-dyr. Dette er en blandingsrase som er avlet frem blant annet på grunnlag av rødt trønderfe og rødt kollet østlandsfe i kombinasjon med ulike importerte raser. Utviklingen av NRF-rasen har vært styrt av landbrukssamvirket siden starten i 1935. NRF har primært blitt avlet frem med tanke på høy melkeproduksjon.
Det er endringer i gang innen norsk storfehold med noe overgang fra bruk som produserer både melk og kjøtt til noe mer spesialisert produksjon. På en rekke gårder satses det også på rene kjøttferaser, som øker tilbudet av kjøtt. Det drives nasjonal avl på rasene Hereford, Charolais, Simmental, Limousin og Aberdeen Angus. I 2002 var det 26 000 storfebesetninger på norske gårdsbruk. Av disse var 19 000 besetninger med primært fokus på melkeproduksjon.
Andre populære kjøttferaser er: Brahman, Redpoll, Santa Gertrudis, Galloway og Highland cattle.
Produksjonen av melk i Norge nådde en topp på slutten av 1980-tallet, og har siden da gradvis avtatt.[11] Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-tallet, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i dag.[12]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
