Jernbane i Norge
transport på skinner From Wikipedia, the free encyclopedia
transport på skinner From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges jernbanenettverk består av 4 196 km med normalspor (1 435 mm), hvorav 2 456 km er elektrifisert og 296 kilometer er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 740 tunneler og rundt 2 638 broer.[6] Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen.[7] I etterkrigstiden har jernbanens andel av persontrafikk sunket jevnt, og står i dag for om lag 4 %.[8]
| Jernbanen i Norge | |
|---|---|
 | |
| Et elektrisk motorvognsett av typen NSB type 73. | |
| Aktører | |
| Operatører | SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog (inkl. Flåm Utvikling), Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg (inkl. Värmlandstrafik), Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Green Cargo, Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB, Railcare T AB |
| Forvaltning | Bane NOR |
| Statistikk | |
| Passasjerer | 77,7 millioner[1] |
| Passasjerkilometer | 3 134 millioner |
| Godsmengde | ca. 27,23 millioner tonn |
| Tonnkilometer | nær 3,5 milliarder tonn[2] |
| Infrastruktur | |
| Sporvidde | 1 435 mm |
| Strømnett | 15 kV 16⅔ Hz AC |
| Antall stasjoner | 337[3] |
| Antall tunneler | 733[3] |
| Lengste tunnel | Blixtunnelen (20 km) |
| Antall broer | 2 557[3] |
| Lengste bro | Minnevika jernbanebru[4] (Dovrebanen, 836 m) |
| Høyeste punkt | 1 237 m (Bergensbanen km 306,90)[5] |
| Lengde totalt | 4 200 km[3] |
| Dobbeltspor | 290 km[3] |
| Elektrifisert | 2 470 km[3] |
| Høyhastighetsbane | ca. 80 km |
Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Norske tog leier ut rullende materiell til togselskapene. Tekniske tjenester leveres av de statlige selskapene Mantena, Spordrift og Baneservice. Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Disse selskapene inkluderer blant andre SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog, Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg, Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB og Railcare T AB.
Norges første jernbane antas å være den omkring 1 400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Kjerraten i Åsa var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1 400–1 800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849.[9][10][11][12]
Den neste jernbanen var antagelig den som ble anlagt på Blaafarveværket i Modum i 1820-årene, av den tyske bergmesteren Karl Friedrich Böbert. Dette var en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som ble brukt til å transportere malm.
Omtrent samtidig ble den 1 200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926.[13]
Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk.[14] Banen var ca. 1 400 meter lang.
For jernbane Christiania-Eidsvoll ble det foreslått hester som trekkraft blant annet fordi hester kunne klare større stigning enn lokomotiver.[15] Arbeidet med Norsk Hoved-jernbane (også benevnt Hovedbanen), den første norske jernbanen for offentlig transport, ble ledet av engelskmannen Robert Stephenson, sønnen til George Stephenson, som hadde konstruert den aller første offentlige jernbanen i verden.[16] Anleggsarbeidet startet i 1851 og banen ble åpnet 1. september 1854. Banen går fra Oslo til Eidsvoll. Finansieringen av anlegget skjedde ved å utstede aksjer for 2,2 mill. spesiedalere der halvparten ble skaffet til veie av engelske aksjonærer og den andre halvparten av norske, hvorav staten stod for litt over halvparten.[17] Hovedbanen var fram til 1926 et aksjeselskap der Staten riktignok med årene skaffet seg flere og flere av aksjene. Hovedbanen var derfor formelt en privatbane og ble ikke en del av Norges Statsbaner før 4. mars 1926.[18]
På kontinentet ble det anlagt en rekke jernbaner på midten av 1800-tallet, de aller fleste av engelske jernbaneingeniører som brukte blåkopier av engelske jernbaner, hvilket i disse landene medførte at jernbanene var venstrekjørte, tom. i Frankrike. Grunnen til at det ikke ble tilfelle i Norge var rett og slett at her var det bare enkeltsporede jernbaner. Og etter at Norge fikk vedtatt høyretrafikk på bilveiene på 1880-tallet var det ikke noe problem for NSB å etterfølge dette, ettersom det dengang ikke var noen dobbeltsporede jernbaner i landet.
Etter åpningen av Hovedbanen, fattet man interesse for at det kunne bygges offentlige jernbaner flere steder i Norge. I første omgang så man på jernbaner som ett blant flere ledd i en lengre transportåre, gjerne kombinert med transport til vanns. Hovedbanen knyttet sammen Mjøsa med Oslofjorden, og lignende hensyn lå til grunn for flere av de banene som Stortinget fra og med 1857 gjorde vedtak om. I den byggeperioden som varte fram til 1883, ble samtlige statsbaner organisert som aksjebaner der private ble innbudt til å tegne aksjer som kunne gi utbytte hvis overskudd, men ingen innflytelse ellers over banenes drift. Stortinget krevde at det måtte tegnes en viss andel aksjer for et baneprosjekt, før Stortinget vedtok banen og bevilget den resterende del av anleggskapitalen.
I årene mellom 1862 og 1883 åpnet man en rekke mer eller mindre løsrevne banestrekninger i hele Sør-Norge. Det startet med Hamar-Grundsetbanen og Kongsvingerbanen i 1862. Deretter fulgte Størenbanen, Randsfjordbanen, Drammenbanen, Rørosbanen, Jærbanen, Smaalensbanen, Hedmarksbanen, Meråkerbanen, Drammen-Skiensbanen og endelig Vossebanen. 1563,4 km offentlig jernbane var tatt i bruk.[19] I 1883 ble det en pause i byggingen av flere jernbaner, og samme år ble det iverksatt en ny administrativ ordning for statsbanene med en hovedbestyrelse i Kristiania og seks distriktsadministrasjoner i Kristiania, Drammen, Hamar, Trondheim, Stavanger og Bergen. Betegnelsen «De norske Statsbaner» ble tatt i bruk i 1883, og i desember 1885 anvendes betegnelsen «Norges Statsbaner» for første gang.[20]
Selv om staten etter noe blandede erfaringer med modellen Hovedbanen ble bygget etter, ville ha kontroll med norsk jernbanebygging selv, ble det i perioden 1892–1956 åpnet en rekke private offentlige jernbaner i Norge. Noen av disse ble bygget ut fra transportbehovet til enkeltbedrifter, mens andre ble til som ordinære offentlige jernbaner som skulle tjene et bestemt distrikt. Først ut var Sulitjelmabanen som ble åpnet på strekningen Sjøntså-Fossen i 1892 og forlenget til Hellarmo året etter. Deretter fulgte Nesttun-Osbanen (1894), Lillesand-Flaksvandbanen (1896), Urskog-Hølandsbanen (1896–1898), Tønsberg-Eidsfossbanen (1901), Holmestrand-Vittingfosbanen (1902), Valdresbanen (1902–1906), Lierbanen (1904), Dunderlandsbanen (1904), Grimstad-Frolandbanen (1907), Thamshavnbanen (1908–1910),Rjukanbanen (1909), forlengelse av Sulitjelmabanen til Fagerli (1915), Askim-Solbergfossbanen (1918) og endelig forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Hølandsbanen, Valdresbanen, Dunderlandsbanen og Frolandbanen ble senere overtatt av NSB og er senere nedlagt, bortsett fra Dunderlandsbanen som er blitt en del av Nordlandsbanen. Privatbanene som var bygget for en bestemt bedrifts behov holdt seg lengst i drift (Sulitjelmabanen 1972, Thamshavnbanen 1974 og Rjukanbanen 1991). De resterende ble nedlagt for de flestes del i mellomkrigstiden allerede, da de ble utkonkurrert av veitransporten: Hvittingfossbanen 1931/1938, Lierbanen 1932/1938, Nesttun-Osbanen 1935, Eidsfossbanen 1938 og Flaksvatnbanen 1953.[21]
Stansen i jernbaneutbyggingen etter 1883 ble kritisert av mange.[hvem?] Man hadde i løpet av en trettiårsperiode opparbeidet nasjonal kompetanse på jernbanebygging. Da anleggsvirksomheten stanset, risikerte man at denne kompetansen forsvant. Det manglet ikke på jernbaneplaner og ønsker, men den store byggeboomen på 1870-tallet ble finansiert for en stor del ved statlige låneopptak i utlandet. Fra 1890 turde man imidlertid å satse igjen, og etter få år var man i full gang igjen, kanskje mer ambisiøst enn noen gang. I 1890 hadde man fullført kun én stambane, nemlig «Trondhjemsbanen» over Røros. I den femti år lange byggeperioden som fulgte (1890–1940) ble tre nye stambaner fullført: Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen til Kristiansand i 1938. I tillegg ble Solørbanen bygget (1893 og 1910), Gjøvikbanesystemet i 1900–1902, Bratsbergbanen forbandt den private Rjukanbanen med Vestfoldbanen 1909–1917, Nordlandsbanen parsellvis ført fram til Mosjøen 1902–1940, Raumabanen og Ålgårdbanen i 1924, Sperillbanen i 1926, Namsosbanen i 1933 og Hardangerbana i 1935.
Så kom krigen. Utbygging av jernbanenettet var en prioritert oppgave for okkupasjonsmakten, som forserte flere av anleggene, med stort sett elendig kvalitet som resultat [trenger referanse]. I løpet av krigen ble Nordlandsbanen videreført til Dunderland, Flåmsbana ble åpnet i 1941 og hele Sørlandsbanen fullført i 1944 til Stavanger.
Etter krigen ble Nordlandsbanen ført helt fram til Bodø i 1962. Med dette anlegget stoppet den norske jernbanebyggingen i den forstand at senere anlegg kan betraktes som moderniseringer og kapasitetsutvidelser av eldre jernbaner: Ulrikstunnelen 1964, Lieråstunnelen 1973, Oslotunnelen 1980, Finsetunnelen 1993, Ski-Sandbukta fullført 1996, Gardermobanen 1998/1999, Gråskallen tunnel på Bergensbanen 1999, Kobbervik-Holm 2001 og Askerbanen i 2005.
Under 1920-tallet av regjeringen og Stortinget undersøkte jernbaneprosjekter som ikke ble bygget inkluderte:[22][23] Torpo(nå Torpe)–Gol–Kvam. Sogndalsfjøra–Jostedalen–Otta. Vadheim–Sandene(nå Sandane). Dale–Brekke (Gulen). Tynset–Kvikne–Ulsberg. Spydeberg–Moss/Son. Finsand–Bagn. Hjellebøl/Hemnes–Mysen. Narvik–Kvesmenes. Foreslått i Stortinget, ikke undersøkt: Haugesund–Røldal–Haukeli–Bø. Bodø–Narvik–Vadsø. Bjerkvik–Harstad–Kvæfjord. Trondheim–Selbu. Oppdal–Sunndalsøra(Sunndalslinjen). Vangsmjøse–Lærdalsøyri. Voss–Vik.
Etter Hovedbanen ble det i 1862 åpnet to nye norske banestrekninger, eid og drevet av Staten. Alle nye jernbaner frem til 1890-årene var slike selvstendige statsbaneselskaper. Deretter ble det anlagt noen privatbaner, gjerne på strekninger som Stortinget ikke ville prioritere, men fortsatt var det Staten som sto for brorparten av jernbaneutbyggingen. Etter hvert ble de statlige banene slått sammen under én administrasjon – Statsbanene, senere Norges Statsbaner (NSB).
Privatbanene ble utover fra 1930-årene nedlagt eller overtatt av Staten. Fra 1950-årene til 1990 ble også de fleste av NSBs sidebaner nedlagt. Stykkgodstrafikken ble fra 1970 overtatt av Linjegods, som hovedsakelig brukte biler. På slutten av 1990-tallet ble jernbanen omorganisert med et eget organ for infrastruktur, Jernbaneverket, og NSB som operatørselskap (og stasjonseier). Godstrafikken ble skilt ut i et eget kommersielt selskap, CargoNet, som nå bare kjører såkalte heltog (hele togstammer med samme produkt som skal til samme sted). Lignende utvikling har skjedd i de fleste europeiske land, og er tilskyndet av EU.
Ved årsskiftet 2016/17 ble Jernbaneverket til Jernbanedirektoratet og Bane NOR og i april/mai 2017 ble Norske tog AS, Mantena AS og Entur skilt ut som egne selskaper fra Vy (tidligere NSB).[24]
NSB var lenge et selskap med tilnærmet monopol på jernbanedrift. Jernbaneverket ble utskilt fra NSB i 1996 og hadde ansvar for norsk jernbanes infrastruktur. JBV ble avviklet 31. desember 2016 og oppgavene overført til Jernbanedirektoratet og Bane NOR. Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Offentlig kjøp av persontogtrafikk ble innført i 2019.
Jernbanenettet i Norge består av 4 196 km med normalsporbane (1 435 mm), hvor 2 456 er elektrifisert og 296 km er dobbeltspor. Det er 740 tunneler og 2 638 bruer.[6]
Jernbanelinjen mellom Kirkenes og Bjørnevatn (ikke persontogførende) er en av verdens nordligste jernbanestrekninger (verdens nordligste frem til Obskaja–Bovanenkovobanen i Russland åpnet i 2010). Kirkenes–Bjørnevatnbanen ble stengt på nittitallet og gjenåpna i 2009. En periode var gruvebanen i Ny-Ålesund på Svalbard verdens nordligste. I dag fører Ofotbanen – fra Kiruna i Sverige til Narvik – til at Narvik er en av verdens nordligste byer med jernbanetilknytning.
Det nordligste punktet i Norge og også på det sammenhengende nordiske jernbanenettet befinner seg ved Bjørneborg på Ofotbanen, noen få kilometer øst for Narvik. Det sørligste punktet på det norske nettet er på sidesporet til Odderøya i Kristiansand. Høyeste punkt i Norge er i Finsetunnelen på Bergensbanen – 1239 moh.
Bergensbanen og Dovrebanen går over 1000 meter over havet med henholdsvis 1301 og 1025 meter. Det er generelt ikke ønskelig med mer enn 18 ‰ stigning eller fall (18 meter høydeforskjell for 1000 meter skinnegang), mens i Norge har hovedlinjene 25 ‰ flere steder. Flåmsbana er brattest med 55 ‰ og benytter spesielle lokomotiver.[25]
| Navn | Åpnet | Fylke(r) | Endestasjoner | Operatør(er) | Lengde | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Hovedbanen | 1854 | Oslo og Akershus | Oslo S | Eidsvoll | Vy | 84 km |
| Hamar-Grundsetbanen | 1862 | Innlandet | Hamar | Grundset | 38 km | |
| Kongsvingerbanen | 1862 | Akershus og Innlandet | Lillestrøm | Kongsvinger | Vy | 115 km |
| Trondhjem–Størenbanen | 1864 | Trøndelag | Trondheim | Støren | SJ | 51 km |
| Grensebanen | 1865 | Innlandet | Kongsvinger | Charlottenberg | SJ, Vy | - |
| Randsfjordbanen | 1866/1868 | Buskerud og Akershus | Drammen | Randsfjord | Vy | 54 km |
| Drammenbanen | 1872 | Oslo, Akershus og Buskerud | Oslo S | Drammen | Vy | 42 km |
| Spikkestadlinjen | 1872 | Akershus | Asker | Spikkestad | Vy | 14 km |
| Skøyen–Filipstadlinjen | 1872 | Oslo | Skøyen | Filipstad | 2 km | |
| Rørosbanen | 1877 | Innlandet og Trøndelag | Hamar | Støren | SJ | 382 km |
| Jærbanen | 1878 | Rogaland | Stavanger | Egersund | Go-Ahead | 75 km |
| Østfoldbanen (Vestre) | 1879 | Oslo, Akershus og Østfold | Oslo S | Kornsjø | Vy | 170 km |
| Hedemarksbanen | 1880 | Akershus og Innlandet | Eidsvoll | Hamar | - | |
| Vestfoldbanen | 1881/1882 | Buskerud, Vestfold og Telemark | Drammen | Skien | Vy | 148 km |
| Meråkerbanen | 1881 | Trøndelag | Trondheim S | Storlien | SJ | 102 km |
| Østfoldbanen (Østre) | 1882 | Akershus og Østfold | Ski | Sarpsborg | Vy | 80 km |
| Brevikbanen | 1895 | Telemark | Eidanger | Brevik | 10 km | |
| Gjøvikbanen | 1900/1902 | Oslo, Akershus og Innlandet | Oslo S | Gjøvik | Vy | 124 km |
| Alnabanen | 1901 | Oslo | Grefsen | Alnabru | 5 km | |
| Loenga–Alnabrulinjen | 1901 | Oslo | Loenga | Alnabru | 7,3 km | |
| Ofotbanen | 1902 | Nordland | Narvik | Bjørnfjell | Arctic Train, Vy | 43 km |
| Hell–Sunnanbanen | 1905 | Trøndelag | Hell | Sunnan | 105 km | |
| Arendalsbanen | 1908 | Agder | Nelaug | Arendal | Go-Ahead | 37 km |
| Treungenbanen | 1908/1913 | Agder og Telemark | Arendal | Treungen | 92 km | |
| Roa–Hønefosslinjen | 1909 | Akershus og Buskerud | Roa | Hønefoss | 34 km | |
| Bergensbanen | 1909 | Vestland og Buskerud | Bergen | Hønefoss | Vy | 527 km |
| Kirkenes–Bjørnevatnbanen | 1910 | Finnmark | Kirkenes | Bjørnevatn | 8,45 km | |
| Solørbanen | 1910 | Innlandet | Kongsvinger | Elverum | 88 km | |
| Bratsbergbanen | 1917 | Telemark | Notodden | Eidanger | Vy | 74 km |
| Dovrebanen | 1921 | Oslo, Akershus, Innlandet og Trøndelag | Oslo S | Trondheim S | SJ | 533 km |
| Raumabanen | 1924 | Innlandet og Møre og Romsdal | Dombås | Åndalsnes | SJ | 114 km |
| Flåmsbana | 1940 | Vestland | Myrdal | Flåm | Vy | 20 km |
| Dalane–Suldallinjen | 1944 | Agder | Dalane | Suldal | 1,1 km | |
| Sørlandsbanen | 1944 | Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder og Rogaland | Hokksund | Stavanger | Go-Ahead | 528 km |
| Stavnebanen | 1957 | Trøndelag | Marienborg | Leangen | 5,8 km | |
| Nordlandsbanen | 1962 | Trøndelag og Nordland | Trondheim S | Bodø | SJ | 729 km |
| Gardermobanen | 1998 | Oslo og Akershus | Oslo S | Eidsvoll | Flytoget, Vy, SJ | 64 km |
| Askerbanen | 2005 Sandvika-Asker, 2011 Lysaker-Sandvika. |
Oslo og Akershus | Lysaker | Asker | Vy, Flytoget, Go-Ahead | 9,7 km |
| Follobanen | 2022 | Oslo og Akershus | Oslo S | Ski | Vy | 22 km |
| Strekning | Årsak | Åpnet | Nedlagt | Fylke(r) | Mellom | Lengde | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Selsbak – Kalvskinnet[26] | Sammenslåing av Trondheims to stasjoner | 1864 | 1884 | Sør-Trøndelag | Selsbakk | Throndhjem | 4,8 km |
| Bergen gamle st – Minde | Flytting av Bergen stasjon | 1883 | 1913 | Hordaland | Bergen | Minde | 3,3 km |
| Nesttun – Os | Nedlegging | 1894 | 1935 | Hordaland | Nesttun | Os | 26,3 km |
| Lierbanen | Nedlegging | 1904 | 1937 | Buskerud | Lier | Svangstrand | 20,6 km |
| Tønsberg-Eidsfossbanen | Nedlegging | 1901 | 1938 | Vestfold | Tønsberg | Eidsfoss | 48,0 km |
| Holmestrand-Hvittingfossbanen | Nedlegging | 1902 | 1938 | Vestfold | Holmestrand | Hvittingfoss | 24,4 km |
| Lillesand-Flaksvatnbanen | Nedlegging | 1896 | 1953 | Aust-Agder | Lillesand | Flaksvatn | 16,6 km |
| Røykenvikbanen | Nedlegging | 1900 | 1957 | Oppland | Jaren | Røykenvik | 6,7 km |
| Sperillbanen | Nedlegging | 1926 | 1957 | Buskerud | Hen | Sperillen | 23,9 km |
| Urskog-Hølandsbanen | Nedlegging | 1896/1898/1903 | 1960 | Akershus | Sørumsand | Skulerud | 56,8 km |
| Grimstad – Rise | Nedlegging | 1907 | 1961 | Aust-Agder | Grimstad | Rise | 22,1 km |
| Grovane – Byglandsfjord | Nedlegging | 1896 | 1962 | Aust-Agder og Vest-Agder | Grovane | Byglandsfjord | 58,4 km |
| Nesttun – Tunestveit | Persontrafikk nedlagt | 1883 | 1964 | Hordaland | Nesttun | Tunestveit | 23,2 km |
| Bruksbanen Askim – Solbergfoss | Nedlegging | 1918 | 1965 | Østfold | Askim | Solbergfoss | 7,9 km |
| Bergen – Nesttun | Persontrafikk nedlagt | 1883 | 1965 | Hordaland | Bergen | Nesttun | 9,8 km |
| Vestmarkalinjen | Nedlegging | 1918 | 1965 | Hedmark | Skotterud | Vestmarka | 14,3 km |
| Simonstad – Treungen | Nedlegging | 1910/1913 | 1967 | Aust-Agder | Simonstad | Treungen | 46,4 km |
| Sulitjelmabanen | Nedlegging | 1892/1915/1957 | 1972 | Nordland | Finneid | Lomi | 54,0 km |
| Spikkestad – Brakerøya | Linjeomlegging/nedlegging | 1872 | 1973 | Buskerud | Spikkestad | Brakerøya | 14,1 km |
| Thamshavnbanen | Nedlegging | 1908/1910 | 1974 | Sør-Trøndelag | Thamshavn | Løkken | 25,3 km |
| Namsosbanen | Persontrafikk innstilt | 1933 | 1978 | Nord-Trøndelag | Grong | Namsos | 51,5 km |
| Minde – Midttun | Nedlagt | 1883 | 1980 | Hordaland | Minde | Midttun | 1,2 km |
| Havnebanen | Nedlegging, erstattet av Oslo-tunnelen | 1907 | 1980 | Oslo | Loenga | Filipstad | 3,7 km |
| Randsfjordbanen, nordre del | Nedlegging | 1868 | 1981 | Oppland | Bergermoen | Randsfjord | 2,2 km |
| Brevikbanen, søndre del | Nedlegging | 1891 | 1985 | Telemark | Ørvik sidespor | Brevik | 1,1 km |
| Krøderbanen | Nedlegging, ble museumsbane | 1872 | 1985 | Buskerud | Vikersund | Krøderen | 26,4 km |
| Palmafoss – Granvin | Nedlegging | 1935 | 1988 | Hordaland | Palmafoss | Granvin | 24,1 km |
| Kragerøbanen | Nedlegging | 1927 | 1989 | Telemark | Neslandsvatn | Kragerø | 26,6 km |
| Skreiabanen | Nedlegging | 1902 | 1988 | Oppland | Reinsvoll | Skreia | 22,0 km |
| Ålgårdbanen | Nedlegging | 1924 | 1988 | Rogaland | Ålgård | Ganddal | 22,0 km |
| Numedalsbanen | Persontrafikk innstilt | 1927 | 1989 | Buskerud | Kongsberg | Rødberg | 92,8 km |
| Eikonrød – Skien G | Trafikk innstilt | 1882 | 1991 | Telemark | Eikonrød | Skien G | 1,9 km |
| Flekkefjordbanen | Nedlegging | 1904 | 1991 | Vest-Agder | Sira | Flekkefjord | 17,1 km |
| Valdresbanen | Nedlegging, delvis | 1902/1903/1905/1906 | 1999 | Oppland | Eina | Fagernes | 22,0 km |
| Tunestveit – Midttun | Godstrafikk nedlagt | 1883 | 2001 | Hordaland | Tunestveit | Midttun | 21,7 km |
| Hortenlinjen | Nedlegging | 1881 | 2002 | Vestfold | Skoppum | Horten | 7,0 km |
Disse planlegges å bygges før år 2030, usikkert datum.[29]
Følgende strekninger er undersøkt som potensielle strekninger for høyhastighetstog mellom de større byene i Sør-Norge og Sverige:
Man vil her se på de enkelte strekninger og eventuelle kombinasjoner av disse. Disse prosjekter har ikke noen tidsplan, og vil kanskje aldri bygges.[30]
Følgende lobbyistorganisasjoner har utredet nye baner:
Andre høyhastighetsbaner:
 | Ufullstendig liste: Denne listen er ufullstendig og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
