Oslo sentralstasjon
Norges mest trafikkerte jernbanestasjon From Wikipedia, the free encyclopedia
Oslo sentralstasjon (Oslo S) er en togstasjon og et jernbaneknutepunkt i Oslo som ble åpnet 1. juni 1980 da Oslotunnelen ble tatt i bruk. Stasjonen eies av Bane NOR Eiendom. Den er Norges mest trafikkerte jernbanestasjon målt i antall reisende, med 90 000 av- og påstigninger pr. døgn.[1]
| Oslo sentralstasjon | |||
|---|---|---|---|
 «Oslo S», Posthuset er til høyre og Oslo Plaza skimtes i bakgrunnen | |||
| Land |  Norge | ||
| Stasjonsnummer | 0100.000 | ||
| Sted | Bjørvika, Jernbanetorget og Vaterland. | ||
| Kommune | Oslo | ||
| Opprettet | 12. februar 1987 | ||
| Høyde | 3,7 moh. | ||
| Arkitekt | John Engh | ||
| Eier | Bane NOR | ||
| Operatør(er) | Flytoget, Go-Ahead Norge, SJ Sverige, SJ Norge, Vy, Vy Gjøvikbanen, Vy Tog, Vy Tåg | ||
| Åpnet | 1. juni 1980 | ||
| Tjenester | |||
| Linje(r) | Drammenbanen Gjøvikbanen Hovedbanen Gardermobanen Østfoldbanen Follobanen | ||
| Plattform(er) | 19 spor, 10 plattformer. Sporene 1–18 har parvis en midtplattform. Plattformen ved spor 19 har busstopp på ene siden for avvikshåndtering. | ||
| Rute(r) | F1F4F5F6 FLY1FLY2 RE10RE11R12R13R14 RE20R21R22R23 RE30R31 L1L2 | ||
| Forbindelser | |||
| T-bane |  Samtlige ruter | ||
 Trikk |      | ||
 Buss | Bybuss i Oslo + Bussterminalen 5 min unna | ||
| Antall reisende | 90 000 pr døgn med tog (2017) 150 000 totalt (2009) | ||
Posisjonskart   Oslo sentralstasjon Oslo sentralstasjon (Oslo) | |||
 Oslo sentralstasjon 59°54′40″N 10°45′12″Ø | |||
Stasjonen ligger i Oslo sentrum, ved Jernbanetorget i Karl Johans gates østende, som et motstykke til Slottet. Her danner den et samferdselskompleks sammen med Jernbanetorget T-banestasjon, hvor tog, trikk, T-baner og busser møtes, som gjør det til Norges største trafikk-knutepunkt[2] hvor 150 000 er innom daglig.
Fjerntog, lokaltogene på Gjøvikbanen med mer har Oslo S som sin endestasjon. Den er også én av Flytogets stasjoner, og halvparten av avgangene har Oslo S som start- og endestasjon. Samtlige lokaltog i Oslo-området betjener Oslo S.
I Bane NORs terminologi heter stasjonen «Oslo S», mens «Oslo sentralstasjon» angir betydningen av «Oslo S». Det lange navnet er også påført bygningen over inngangspartiet mot vest.
 | Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. Se diskusjonssiden. |
Mange[3] omtaler stasjonen feilaktig som «Sentralbanestasjonen». Årsaken til dette kan være det forrige navnet på stasjonen, «Østbanestasjonen», der «bane» inngår i navnet. Det navnet har sin historiske årsak i at stasjonen betjente det man den gang kalte «Østbanerne», altså Hovedbanen og Kongsvingerbanen og Østfoldbanen. Tilsvarende betjente «Vestbanestasjonen» de såkalte «Vestbanerne» (Drammenbanen, Randsfjordbanen og Vestfoldbanen)[4].
Siden det ikke finnes noen Sentralbane, er betydningen av Oslo S derfor heller ikke Oslo Sentralbanestasjon men Oslo Sentralstasjon.
Østbanen
Det har vært stasjonsområde i Bjørvika i over 150 år. Østbanestasjonen var endestasjonen for Hovedbanen, Norges første jernbanestrekning, ferdigstilt i 1854.
Den første Østbanestasjonen ble reist etter tegninger av arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Stasjonsbygningen i rød tegl står fremdeles, innebygget i Sentralstasjonen, men uten tårnet og den første toghallen. Etter at Østfoldbanen ble åpnet i 1879, måtte stasjonen utvides. Toghallen ble gjort større, og mot havnen og Jernbanetorget ble det reist to nye fløyer i pusset tegl, tegnet av arkitekt og stadskonduktør Georg Andreas Bull, som tidligere hadde tegnet Vestbanestasjonen. Bygningen har rikt fasadeutstyr i nyrenessanse. Den utvidede Østbanestasjonen sto ferdig i 1882. Mesteparten er fremdeles i behold, men toghallen brukes nå som et butikksenter.
To stasjoner blir én
I tillegg til Østbanestasjonen, hadde byen også en Vestbanestasjon som var endestasjon for Drammenbanen, beliggende i Vika. Denne var opprinnelig smalsporet mens Østbanestasjonen var normalsporet. Spørsmålet om byen skulle ha én eller flere hovedstasjoner ble reist allerede ved planleggingen av Drammenbanen (åpnet 1872). Hovedbanens stasjon i Bjørvika var foreslått som endestasjon også for Drammenbanen, men siden banen da måtte føres gjennom bebygget område, ble dette ansett til å være for kostbart, all den stund man tenkte seg at gjennomgangstrafikken «visselig kun vil blive af forholdsvis liden Betydning».[5] Jernbanedirektør C.A.Pihl konkluderte derfor med at stasjonen burde ligge i Pipervika, og slik ble det.
Allerede i 1892 ble det imidlertid nedsatt en komité for å vurdere de etter hvert svært så kaotiske trafikkforholdene ved begge stasjonene. Spørsmålet om å slå de to stasjonene helt sammen ble imidlertid ikke fremmet, men man foreslo en forbindelsesbane mellom dem – for godstransport. I 1907 stod den ferdig og fikk navnet Havnebanen ut fra dens beliggenhet. Selve stasjonsproblemet ble imidlertid ikke løst, og i 1896 inviterte man til åpen konkurranse om stasjonsarrangementet for byen. Flere av forslagene som kom inn, foreslo en sentralstasjon som skulle avløse både Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen, men noe vedtak om slik sammenslåing ble ikke fattet. I stedet ble det i årene som fulgte, foretatt utvidelser og endringer ved de to eksisterende stasjonene.
I 1938 ble det nedsatt en ny stasjonskomité, som la fram sitt resultatet i 1940. Den foreslo:[6]
- Dobbeltspor for tog vestfra fram til en ny sentralstasjon på Oslo Ø sitt område
- En sentralstasjon for persontrafikken, med nye spor og plattformer i tilslutning til Østbanestasjonen-
- Utvidelse av Østbanestasjonen slik at den kunne ta i mot all trafikken fra Vestbanen
- Flytting av jernbanetollstedet til en ny bygning
- Nedleggelse av Vestbanestasjonen
- Baneprosjektet Bestun-Grefsen bortfaller
Så kom krigen, og planene måtte legges på is. Allerede i juni 1945 ble planleggingsarbeidet gjenopptatt, og i 1946 ble Planleggingskontoret for Oslo Sentralstasjon opprettet. En ny arkitektkonkurranse ble utlyst samme år, med prinsippene fra 1938 i hovedsak intakt. I 1950 konkluderte planleggingskontoret og foreslo følgende endringer i forhold til planen av 1938:
- Jernbanetollstedet beholdes på nordsiden av stasjonen
- Plass for et jernbaneposthus på nordsiden av stasjonen
- Lokomotivstall i fjellet under Vålerenga kirke
- Ny sentral skiftestasjon på Alnabru
Etter mye fram og tilbake og endringer av planer, kom saken endelig opp i Stortinget den 10. mai 1962, og det ble enstemmig vedtatt at det skulle etableres en dobbeltsporet tunnel under byen som forbindelse mellom det vestlige og østlige jernbanenettet.
Oslo S fullføres
Stasjonen ble åpnet for trafikk i 1980 etter at Oslotunnelen (jernbanetunnelen under byen) var åpnet 1. juni 1980. Et neste byggetrinn sto ferdig i 1987 med sentralhall og publikumsfunksjoner. Arkitekt for anlegget var John Engh, som vant arkitektkonkurransen i 1946. Sentralstasjonen er oppført i tilknytning til den tidligere Østbanestasjonen, som i konkurranseprosjektet var forutsatt revet, men likevel ble stående.
På slutten av 90-tallet kom også Flytogterminalen til. Dermed dannet Hovedhallen, Østbanebygget og Flytogterminalen et sammenhengende kompleks.
Bombeattentatet på Oslo S den 2. juli 1982
2. juli 1982 detonerte en hjemmelaget bombe i en oppbevaringsboks på Oslo S. En ble drept av attentatet og 11 andre ble skadet.[7]
9. oktober 1982 tilsto en 18 år gammel skolegutt at han hadde utført ugjerningen, og oppga som motivet bak bombeaksjonene var utpressing ved å kunne kreve penger for å ikke sprenge flere bomber.[8]
Brannen på Oslo S i 2007
Den 28. november 2007 var det togkaos på Østlandet, etter en kabelbrann[9] på Oslo S. Hele 80 000 mennesker ble rammet. De fleste av disse var pendlere som skulle inn til Oslo eller elever som gikk på skole langs toglinjene (for det meste elever ved videregående skoler).[10] Brannen skal ha startet etter en kortslutning og en påfølgende brann i en kabel, noe som førte til røykutvikling på stasjonen og togledersentralen. Røyken skal ha spredt seg igjennom ventilasjonsanleggene, og hele Oslo S ble evakuert selv om det ikke ble påvist synlig røyk.[11]
Brannen ble slukket fort, men på grunn av problemer med oppretting i kablene tok det tid før togene kunne gå igjen. NSB satte opp busser for å erstatte tapte avganger, men hadde ikke nok til hele 80 000 passasjerer. Som følge av brannen ble også en fibertrasé berørt, noe som førte til nettutfall i større deler av østlandsområdet.[12] Torsdag, dagen etter brannen, meldte NSB at alt var oppe og gikk igjen. Noen måneder senere i 2008 oppsto det igjen brann ved en jernbanestasjon som skapte problemer for trafikkaviklingen, men denne gangen ved Ski stasjon i Follo.
Hovedartikkel: Kilometrering
På det norske jernbanenettet er i de fleste tilfellene Oslo S definert som nullpunkt for såkalt kilometrering langs jernbanenettet. Det faktiske nullpunktet ligger 0,27 km (vestover) inne i Oslotunnelen. Unntakene er Østfoldbanens østre linje, som starter ved Ski, Nordlandsbanen og Meråkerbanen som har Trondheim S som nullpunkt, og Ofotbanen som har Narvik havn som nullpunkt.
I nærheten av stasjonen finnes det også overganger til
- Jernbanetorget stasjon (t-bane)
- Jernbanetorget holdeplass (trikk og lokalbuss)
- Oslo bussterminal (region- og langdistanse- buss)
- Døden på Oslo S (bok og film)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
